Belle de Jour

Belle de Jour (Criterion nr. 593)(Blu-ray)

Frankrike – 1967 – Luis Bunuel (farger)

Masochismens mysterier

Nivå 1 (uten spoilers)

En uskyldig kvinne fra borgerskapet blir fascinert at bordeller faktisk finnes, og inspireres av at en bekjent jobber der. Problemer i ekteskapet gjør at hun føler en dragning mot å utforske denne siden av seksualiteten sin, og snart er hun kjent som Belle de Jour på bordellen. Navnet henspiller på at hun er vakker og kun jobber om dagen.

Nivå 2 (med spoilers)

Luis Bunuel er kjent for sine absurde og surrealistiske filmer, men i Belle de Jour er dette tonet ned. Fremdeles er det scener som er merkelige og urealistiske, men langt ifra det vi pleier å se fra den kanten. I tillegg er disse scenene knyttet til det vi kan tolke som Severines fantasier. Disse fantasiene er varslet med hestebjeller på lydsporet. Det må nevnes at alle fantasisekvensene ble fortalt til manusforfatteren og Bunuel av kvinner. Altså er på en måte drømmene ekte, mens realiteten (filmhistorien) er kunstig, oppfunnet.

Ved hjelp av sexualpolitikkaktivisten Bright som deltar i ekstramaterialet kan vi si noe om hva som driver Severine. Først og fremst er tilværelsen som Belle de Jour en måte å leve ut den delen av personligheten sin som ikke kan leves ut i det vanlige livet hennes. I dagliglivet er hun uten empati med dem som ikke passer inn, men som Belle de Jour er alle inkludert. I et fastlåst ekteskap med Pierre må hun åpne døren til sin lidenskap og det er masochismen. Det å være en kvinnelig masochist er problematisk siden kvinnen er underdanig allerede i utgangspunktet.

Severine vil gjerne holde på forestillingen om seg selv som en snill pike. Hun får nytelse gjennom hva andre utsetter henne for, kanskje fordi hun ikke vet hva hun liker. Vi blir vist korte scener som impliserer at hun har blitt misbrukt, og bærer på en skam som gjør at hun nekter nattverd. Bordellen er et sted hvor hun kan konfrontere noe av dette skitne. Bordellgjesten Adolph og bordellmadammen forstår at hun trenger en fast hånd. Det venninnen Renèe beskriver som forferdelig, å måtte være med enhver fremmed mann og gjøre alt han vil, er Severines drøm.

Freud var en viktig inspirasjonskilde for Bunuel, og han fulgte ham langt på vei. Freud sa at misbrukte barn skaper et traume som den voksne må bearbeide. Bunuel likte antageligvis godt at Deneuves ansikt er vanskelig å lese. Han har jo uttalt at den beste skuespilleren han har hatt i noen av filmene sine var en edderkopp i en av de tidlige meksikanske filmene. Han pleier ikke å være så tro mot romanene han filmatiserer, men i belle de Jour er boken tatt mer vare på enn vanlig og faktisk mer enn han selv sier.

Pierres venn, Henri Husson, er en viktig figur i filmen, selv om han ikke har så altfor mye tid på skjermen. Han fungerer som en katalysator, en som setter i gang handlinger i historien. Det er Husson som først snakker om bordeller til Severine, det er han som gjør at hun avslutter jobben sin i bordellen og det er han som røper dobbeltlivet hennes til Pierre. Han fremstår som sexgal og slesk i begynnelsen av filmen, men det er en figur vi venner oss til. Den sterke trangen til å være ærlig ovenfor sin venn Pierre virker ektefølt og drevet av en tro på at det kan hjelpe ham. Så Husson er nok en mer kompleks, og mer sympatisk karakter enn det vi skulle tro til å begynne med. Han er også den figuren som kanaliserer Bunuels kritikk av borgerskapet, med sin hyklerske holdning til arbeiderklassen. Dette er også en film om klasser og posisjoner.

Den store gåten i Belle de Jour for publikum er hva som er i boksen asiaten på bordellen viser frem. Uttallige teorier finnes, og Bunuel selv vil nok nikke bekreftende til de fleste og mene at det var en fin teori. Boksen har litt den samme funksjonen som MacGuffin i en Hitchcockfilm, bare i mindre grad. Jeg skal ikke fortelle hva en MacGuffin er her, man har da Google. Boksen inneholder noe som gir fra seg en surrende lyd når man åpner den, omtrent som et insekt. Tatt i betraktning hvor de befinner seg kan man anta at den skal involveres i noe seksuelt. Ellers har vi ingen holdepunkter. De andre jentene på bordellen blir frastøtt når de ser oppi boksen, men Severine trekker bare på skuldrene og blir med asiaten.

Det er plass til humor i filmen også, selv på en bordell. En av gjestene er gynekolog som forlanger å bli dominert og å være en hjelpesløs slave. Problemet er at han er så autoritær og krever at det foregår på nøyaktig hans premisser at det hele blir komisk. Han forventer å bli dominert av en sjefete overklassekvinne, men ender opp med Severin, en usikker middelklassekvinne. Han stopper rollespillet hele tiden, sur og tverr fordi herskerinnen sa noe feil eller gikk for fort/langsomt frem. Til å være dominert er han veldig dominerende…

Man kan føle andre regissører til stede i filmen, enten gjennom homage eller assosiasjoner. Bunuel gir et lite nikk i retning Godard gjennom scenen med avisselgeren på gaten. Vi husker Jean Seberg i Breathless som selger New York Herald Tribune. Gangsterscenen på kafeen minner oss om at dette gjør Jean-Pierre Melville mye bedre. Den sekvensen kunne for øvrig vært tatt rett ut av en Melvillefilm handlingsmessig.

Øyeblikket: Den robuste asiatiske kunden har et rykte for å være voldsom, og jentene på bordellen forsøker å unngå ham. Men Belle de Jour blir villig med ham. Det klippes til hushjelpen som skal rydde rommet etter seansen, og vi ser et rom som preges av voldsom atferd. Et håndkle ligger blodig på gulvet, en lampe er veltet og en halvnaken Belle de Jour ligger med ansiktet ned i sengen. Vi aner det verste, en voldelig kunde som har mishandlet en prostituert, og på en måte stemmer det. Hushjelpen forsøker å trøste den ubevegelige Belle de Jour, men overraskelsen for oss er stor når hun løfter hodet. Blikket er døsig av seksuell tilfredsstillelse da hun sier at hushjelpen aldri kan forstå noe av det som har skjedd (se coveret). Nå forstår vi hva som driver Severine, hun er en masochist.

Lyd og bilde

Strålende bilde, godt tatt vare på og en fin filmlik opplevelse. Fargene er kraftige og fine, og passe mengde filmkorn er synlig. Detaljer fremstilles kjempebra. Formatet er 1.66:1. Lyden er mono, og gir en rik og fyldig lydpresentasjon. Dialogen er klar, det er også lydeffektene. Topp kvalitet i begge henseende.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring Michael Wood, author of the BFI Film Classics book Belle de jour : Et ok kommentatorspor, men det trekker ned at Wood prater ganske utydelig. Jeg må spole tilbake jevnlig for å forstå hva han sier. Dette tar selvfølgelig oppmerksomhet bort fra forståelsen av filmen. Allikevel er sporet godt på andre måter. Han innehar stor kompetanse og kunnskap om filmen, og ordlegger seg godt. Det er systematisk og interessant hele veien. BFI ga ut en serie hefter viet til èn og èn film, og Wood skrev da om Belle de Jour. Det er en film han kjenner ekstremt godt.

New video piece featuring writer and sexual-politics activist Susie Bright and film scholar Linda Williams: Dette er det beste materialet ved utgivelsen, og det må sies at det er en original ide å lage et slikt intervju. Ved å hente inn en ”seksualpolitikk-aktivist” blir filmen satt inn i en spennende kontekst. Bunuel er ingen feminist, men dette er allikevel en viktig film som feminister studerer for å forstå kvinnelige masochister. De to deltagerne lar diskusjonen dreie rundt feminisme, masochisme og kvinnelig seksualitet. Innslaget varer i 18 minutter.

New interview with screenwriter Jean-Claude Carrière: Dette er et fint videoessay på ti minutter. Carrière drev research på fire bordeller, hvor han overalt fikk stille spørsmål. Produsentene av filmen, de egyptiske Hakimbrødrene, forsto ikke helt hva filmen skulle være. De hadde nok håpet på en mer skandaløs film. Filmen gir et godt bilde av hva masochisme kan være, så godt at en professor bare viser filmen under forelesningen sin om masochisme og anser emnet som forklart. Filmen ble veldig populær, men av feil grunner. Publikum flokket til kinoene i håp av drøye sexscener.

Segment from the French television program Cinéma, featuring interviews with Carrière and actress Catherine Deneuve: Kort innslag med manusforfatter Carriere, som forteller om arbeidsmetoden de brukte. Han og Bunuel dro alltid til Madrid for å skrive manus og hadde faste rutiner der. Her røpes det at de hadde flere slutter å velge mellom, og forfatter Joseph Kessels slutt ikke var godt likt av Bunuel.

Original and rerelease trailers: Den første amerikanske traileren er ganske bra. Den fokuserer på prisene som filmen har vunnet. Den varer i ett minutt og 46 sekunder. Trailer nummer to er en helt annen sak. Den ble laget ved relanseringen av Belle de Jour i USA og varer i et drøyt minutt. Her lanseres filmen som et erotisk mesterverk. En dustestemme forsøker å gjøre det hele pirrende, men mislykkes fatalt. Totalt upassende musikk ligger i bakgrunnen. Sjelden har jeg sett en film bli så feilaktig presentert sjangermessig enn i dette makkverket av en trailer. Og dette er den nyeste! Amerikanerne fornekter seg ikke. Til sist kommer en vanlig trailer som fokuserer på at historien skildrer adskillelsen av sjelen fra kroppen. Denne traileren er god og varer i to minutter og 41 sekunder.

A booklet featuring a new essay by critic Melissa Anderson and a 1970s interview with director Luis Buñuel: Anderson avslører at Denevue ikke hadde noen fin tid under innspillingen. Hun følte at Bunuel brøt avtalen de hadde om hvor mye av henne naken som skulle vises. Bunuel hadde ikke valgt henne til rollen og det kan ha påvirket hans oppførsel. Både produsentene og hennes kjæreste på den tiden, Francois Truffaut, presset på for at hun skulle få rollen. Bunuel instruerte henne med beskjeden: ”Ikke gjør noen ting. Og fremfor alt, ikke spill eller opptre”. I heftet er det også satt av plass til et intervju med Bunuel. Her blir han intervjuet av to unge menn han har jobbet med tidligere. Det var foreslått at filmen kan ses som en fantasi i sin helhet, men dette benekter Bunuel. Han sier at en kvinne som må spørre sin mann om hvordan en bordell er ikke kan dikte opp alle de tingene som foregår der. Det er jo et poeng. Intervjuet er litt annerledes enn mange andre intervju siden alle tre deltar med tolkninger og meninger. Ved å lese dette intervjuet får vi også et inntrykk av Bunuels generelle filmskaping og holdning til film.