Le Silence de la Mer

Le Silence de la Mer (Criterion nr. 755)(Blu-ray)

Frankrike – 1949 – Jean Pierre Melville (svart-hvitt)

Taushet er makt

Nivå 1 (uten spoilers)

Filmen foregår under naziokkupasjonen av Frankrike. Tyske offiserer blir innkvartert i sivile franske hjem. En offiser blir innkvartert hos en mann og hans niese. De velger å ikke kommunisere med ham overhodet. Det hindrer ikke ham i å kommunisere med dem om kvelden ved hjelp av monologer, om kunst, kultur og sin egen historie.

Nivå 2 (med spoilers)

Jean Pierre Melville er kjent for sin fortid i den franske motstandsbevegelsen. Han har laget det som jeg personlig ser på som den beste filmen om motstandskamp som er laget, nemlig Army of Shadows. Her trekker han veksler på sin kunnskap om okkupasjonen og lager en meget realistisk film. Le Silence de la Mer er hans debutfilm. Her følger vi samspillet mellom en tysk offiser som blir innkvartert hos franske sivile under okkupasjonen i Frankrike. De velger å aldri snakke til ham, og filmen foregår derfor i nesten total stillhet bortsett fra hans utlegninger om ting som opptar ham. Dermed oppstår to innfallsvinkler av interesse for oss tilskuere. Hans utlegninger om kultur, oppvekst og filosofiske betraktninger, og spenningen mellom ham og to mennesker som ikke ønsker ham til stede.

Offiseren forstår at han er en inntrenger i et privat hjem og oppfører seg respektfullt. Om kvelden besøker han stuen deres under påskudd av å få varme seg ved peisen deres. Han har forståelse for at de ikke vil samtale med ham, og forteller heller om ting han er opptatt av. Som en slags taus overenskomst sier han aldri noe som krever et svar, et blikk eller noe som må skape diskusjon. Etter et par dager skifter han til sivilt før han kommer inn i stuen, et ytterligere tegn på respekt.

Oversatt betyr Le Silence de la Mer ”Havets stillhet”, og det er en passende beskrivelse av situasjonen i stuen gjennom disse 6 månedene. Samtidig kan vi ha i mente at havet alltid er i bevegelse. Selv om ”samtalen” bare går èn vei, skaper den en bevegelse hos mottakerne. Ved et tilfelle lurer den franske eldre mannen på om det er umenneskelig å aldri svare den tyske offiseren. Og den unge jenta blir påvirket av offiserens stadig modigere tilnærmelser. Utgangspunktet deres er å ikke prate med offiseren, men det er også å ikke snakke om ham. Ingenting skal forandres i deres liv etter at han kommer inn i huset. Men små forandringer er ikke til å unngå. Når han ikke kommer til vanlig tid, merker de at tar seg i å vente på ham.

Offiseren har et naivt syn på hva Tyskland ønsker å oppnå med okkupasjonen av Frankrike. Han tror at mye godt vil komme ut av krigen for Tyskland og Frankrike. Noe av motivasjonen for den tyske offiseren er at han drømmer om en kulturell union mellom Tyskland og Frankrike, to stormakter innen musikk, litteratur og filosofi. Han har alltid vært fascinert av Frankrike, og så på krigen som en mulighet til å oppleve landet. Senere i filmen forstår han at en union ikke er Nazi-Tysklands visjon. Målet er å knuse Frankrike og herske militært. Konsekvensen av denne forståelsen er at den desillusjonerte offiseren nå i praksis vil begå selvmord gjennom å melde seg frivillig til Østfronten. Han har en siste meddelelse til sine husverter, og det er at de må glemme alt han har sagt de siste seks månedene.

Völker Schlöndorff ser på Leon Morin, Priest som en remake av Le Silence de la Mer. Ham om det. Schlöndorff var assistent for Melville under Leon Morin, Priest og bør derfor lyttes til. Det er jo selvfølgelig mulig at det er en del likheter mellom de to filmene, men utsagnet om at det er en remake høres i overkant ut. Le Silence de la Mer er en av de roligste filmene du har sett, og Leon Morin, Priest er også en stille film. En stor del av tiden i Le Silence de la Mer går med til monologene som fyller kveldstimene i den lille stuen. Som sivil komponist har offiseren mange tanker om musikk som han har et behov for å dele med andre. Betraktninger rundt fransk litteratur, tyske komponister og franske filosofer er fornøyelig å høre på. Historier fra oppveksten er også interessant, spesielt om hvordan han dumpet en jente når han så ondskap i henne i forhold til insekter.

Chaplin var guden til Melville. Under Chaplin kommer et trekløver med andre gode regissører, nemlig Capra, Stevens og Wyler. Skjebne er et nøkkelord for Melville. I hans filmer er ofte hans karakterer døde fra første scene. Tre temaer løper gjennom Melvilles filmer. Ensomhet/isolasjon, vår manglende evne til å elske og hvordan det triste alltid vinner over lykken. Vanligvis er kunstnere, forfattere og filmregissører på venstresiden politisk, men innimellom dukker det opp kunstnere som sverger til en annen politisk retning. Melville tilhører høyresiden. Hans fascinasjon for krig kan muligens spores tilbake til det.

Øyeblikket: Da offiseren blir stående og samtale med sine kolleger. I løpet av noen minutter blir all hans naivitet knust og han forlater dem totalt desillusjonert. Offiserene overgår hverandre i brutale holdninger og kynisme. Nazistene har ingen respekt for fransk kultur og historie, slik han har.

Lyd og bilde

Bildet er rent, men også noe flatt. Lite dybde gjør at vi mister den gode opplevelsen som bluray kan gi. Samtidig er det som sagt et rent og fint bilde og det i seg selv er verdifullt med en så gammel film. Kontrastene er gode. Formatet er 1.33:1, med klar monolyd.

Ekstramateriale

The short 24 Hours in the Life of a Clown (1946), director Jean-Pierre Melville’s first film: Ikke så interessant i seg selv, men gir et fint tidsbilde fra 40-årene i Frankrike. Vi følger to klovner i en 24 timers periode, med privatliv og opptredener. Kortfilm på 18 minutter.

New interview with film scholar Ginette Vincendeau: Melville ville kombinere sine to store lidenskaper, motstandsbevegelse og film. Le Silence de la Mer er et produkt fra en mann som hadde sett ekstremt mye film, men ikke laget film før. Le Silence de la Mer var en veldig moderne film da den kom ut. Dette videoessayet er på 17 minutter.

Code Name Melville (2008), a seventy-six-minute documentary on Melville’s time in the French Resistance and his films about it: Melville kjente mange gangstere i nærområdet og hadde derfor kjennskap til miljøet som skulle bli portrettert i hans mange gangsterfilmer. I Bob le Flambeur brukte han Roger Duchesne, en kolaboratør som ingen ville ansette. Melville hentet ham rett fra fengselet. Melvilles fascinasjon med gangstermiljøet, og dermed gangsterfilmen, var at de ikke småpratet. Makten var tydelig definert. Konflikter ble ordnet opp i med vold. I denne dokumentaren kommer Melville med et nokså spesielt utsagn. Han mener at beste år var under krigen og han tenker tilbake med nostalgi. Han elsket krigen, selv om han også så mye fælt. Nevøen mener at Melville var en forandret mann da han kom tilbake fra krigen. Veldig god dokumentar på 76 minutter.

Melville Steps Out of the Shadows (2010), a forty-two-minute documentary about Le silence de la mer: Offiseren i Le Silence de la Mer bruker ord for å forføre, først subtilt, deretter mer insisterende. En nøkkelobservasjon i denne dokumentaren er det faktum at selv om offiseren er respektfull er det ingen grunn til å akseptere en fiende i ditt eget hus. I boken drar offiseren til Østfronten uten å ta farvel med sine husverter. I filmen har Melville lagt til en scene hvor en avis ligger oppslått på en side hvor det står: ” Det er edelt for en offiser å nekte å adlyde en kriminell ordre”. Dokumentaren er på 42 minutter.

Interview with Melville from 1959: Dette bitte lille klippet er på ett minutt og 43 sekunder. Det omhandler en ung Melville og hans erfaringer med filmatiseringen av Vercours bok og juryen som skulle avgjøre filmens skjebne.

A booklet featuring an essay by critic Geoffrey O’Brien and a selection from Rui Nogueira’s 1971 book Melville on Melville: Oppholdet hos de franske sivilistene varer i 6 måneder. Faktisk ble det filmet i forfatterens eget hus. Melville fikk aldri tillatelse til å filmatisere boken, men kom fram til en ordning hvor filmen skulle vises for en jury bestående av 24 tidligere motstandsmenn. Hvis èn av dem sa nei, skulle Melville brenne negativene og ikke lansere filmen. Det gikk bra. Filmen ble laget i 1947 og fikk premiere i 1949. Gode tekster begge bidragene, med mest kudos til Geoffrey O’Brien.