Gilda

Gilda (Criterion nr. 795)(Blu-ray)

USA – 1946 – Charles Vidor (svart-hvitt)

Les mellom linjene

Nivå 1 (uten spoilers)

Johnny er en falskspiller som reddes fra en ublid skjebne i havneområdet i Buenos Aires av Ballin. Han blir rekruttert til Ballins casino, og blir utnevnt til manager. Alt er fryd og gammen inntil Gilda gifter seg med Ballin, og forstyrrer balansen mellom Ballin og Johnny. Gilda er en film noir i samme tradisjon som Casablanca.

Nivå 2 (med spoilers)

Pussig film dette. Man kan se hele filmen, og etterpå tenke at dette var et trekantdrama mellom en kvinne og to menn. Mennene kappes om en kvinne som ikke helt hvem hun vil ha. Så feil kan man ta.

Jeg må bli flinkere til å stole på instinktene mine mens jeg ser film. Tidlig i filmen snek det seg inn en følelse av at denne filmen var i overkant homoerotisk, og at de var litt uheldige med typer som Ballin om dette ikke var meningen. Og var ikke den sverdstokken litt vel fallosaktig? Og hvorfor befinner en type som Ballin seg i dette lugubre havnekvarteret?

Ballin er der for å plukke opp unge menn. Han ønsker typer som Johnny til å være hans «boy» eller «little friend». De innleder et forhold og som motytelse blir Johnny manager på kasinoet til Ballin. Den overdrevne beskyttelsestrangen som Johnny viser overfor Ballin dreier seg ikke først og fremst om å beskytte Ballin mot Gilda som kan såre Ballins følelser. Johnny beskytter sitt eget forhold med Ballin. Nøkkelen til å forstå filmen ligger i «The Production Code». Dette var regler for hva man kunne si eller vise i filmer i etterkrigstiden i Hollywood. Dette var loven som blant annet sa at en mann og en kvinne bare kunne være på samme seng om de hadde ett ben på gulvet samtidig. Skildring av homoseksuelle forhold var ikke tillatt. Derfor må en film som Gilda bruke antydningens kunst, en dialog med dobbelt bunn, symbolikk og hentydninger gjennom fakter og kroppsspråk.

Johnny er biseksuell. Aggresjonen han utviser overfor Gilda kan stamme fra presset han føler internt eller eksternt i forbindelse med sin legning. Kanskje er han ikke komfortabel med seg selv. Kanskje har han flyktet til Buenos Aires for å leve som han vil, og aldri regnet med å møte Gilda igjen. Gilda er en forvirrende film, en Mulholland Drive fra 40-tallet. Men der hvor Lynch kapsler sin film inn i en mystisk tåke av filmatiske grunner, må Vidor få frem sitt budskap uten å bryte sensurens regler.

En dag har Ballin en overraskelse til Johnny. Han har giftet seg med Gilda etter å ha kjent henne èn dag. Hvorfor vil han gifte seg med en kvinne? Han er jo godt etablert i et homofilt forhold. Filmen gir ikke noe entydig svar på dette, men grunnen kan være at Ballin ikke er interessert i kjærlighet eller sex, men heller i makt. Å kontrollere Gilda betyr å ha makt. Hun er ekstremt attraktiv, noe som øker denne makten. Å kontrollere Johnny gir nok Ballin en tilsvarende følelse av makt.

Hva så med Johnnys motivasjon? Han er rett og slett kjøpt. Han får oppgaver på kasinoet og hjemme sammen med Ballin. Han sliter med undertrykkede følelser, og han tar selvforakten sin ut på Gilda. Hun har et mer avklart forhold til hva de driver med. Hun anser dem begge som kjøpt av Ballin.

Gilda er altså en film som bruker hentydningens kunst. For den årvåkne seer finnes detaljer som forteller oss hvordan dette trekantforholdet er organisert. Ved en anledning vil Johnny ta Ballin bort fra kasinoet. Han sier «Let’s go home», noe som røper at de bor sammen. Da Ballin og Johnny inngår sitt «samarbeid» er Ballin klar på at de ikke må være involvert med kvinner. Gambling og kvinner går ikke sammen. Grunnen er nok heller at de skal være trofaste mot hverandre. Paradoksalt nok er det Ballin som involverer en kvinne først. Derfor er det ikke så rart at Johnny påpeker at de jo var enige om ikke å involvere kvinner. På en måte er det som å si «vi skulle jo ikke se andre i forholdet vårt». Igjen kan grunnen til at Ballin gjør dette være en maktdemonstrasjon, han vil se hvor langt han kan gå. De to andre er begge avhengige av hans penger.

På slutten av 30-tallet ble seksuell spenning mellom kjønnene portrettert på en komisk måte. Etter andre verdenskrig ble det hele mer alvorlig og komplekst. Johnny beskytter sin elsker mot Gilda. Han ser på Ballin som et uskyldig barn som ikke forstår kvinner. Paradokset i filmen ligger i at filmen ble sett på som en showcase for den sexy og farlige Rita Hayworth, mens den egentlig handler om et homofilt forhold. Gilda er en uskyldig karakter i denne historien, noe som illustreres gjennom hennes sangnumre som «Put the blame on Mame», altså Gilda. Hun angrer på at hun giftet seg rett etter å ha blitt dumpet av Johnny, og innrømmer at hun er redd for Ballin. Hun og Johnny har hatt et forhold som endte verst mulig, og hatet mellom dem er sterkt. Begge erklærer at de vil utslette seg selv om de samtidig kan få has på den andre. Samtidig er det tydelig at de har sterke følelser for hverandre. Linjen mellom hat og kjærlighet er tynn. Hatet Gilda føler for Johnny kan spores tilbake til at hun ble dumpet, men hva er det som gjør at Johnny hater Gilda? Kanskje at hun er den som forstår at Johnny er homofil. Hun sier en gang at hun kjenner ham bedre enn han kjenner seg selv.

Men Johnnys oppførsel kan ikke bare besvares gjennom et uavklart forhold til egen legning. Glen Ford spiller Johnny som sint mann i stedet for arvelig belastet psykopat. Antageligvis er det sistnevnte tilstand som er den mer korrekte, med tanke på kontrollbehovet og aggresjonen Johnny utviser etter at han blir gift med Gilda. Som hans egen fortellerstemme sier et sted i filmen; «Gilda forsto ikke at dette var lyden av døren som slo igjen til fengselscellen hennes».

Gilda er en film som har mange likheter med Casablanca, både det som fungerer og det som ikke fungerer. Casablanca er på mange måter en B-film, og Gilda har også elementer av det. Gilda har subplot som ikke fungerer så godt, og bipersoner som heller ikke løfter filmen, men heller trekker den litt ned. Så har den elementer som hverken løfter eller trekker filmen ned. Her tenker jeg på toalettvakten, som har en rolle som stort sett alle filmer fra denne tiden hadde. Han fungerer som et skarpsynt vitne, omtrent som narren i middelalderen. Han er det humoristiske innslaget, men også en som korrigerer eller oppsummerer handlingen. Av bipersoner som ikke helt fungerer, står politimannen fram som mislykket i sin rolle som klarsynt psykolog. At en politimann skulle engasjere seg så mye i Gildas og Johnnys forhold og vite hva Johnny føler, er mildt sagt urealistisk. Subplottet med metallet tungsten som Ballins imperium er bygget opp rundt, er ikke særlig godt utnyttet. Kort sagt funger tungsten som en McGuffin for filmens handling. De som ikke vet hva en McGuffin er kan google det. For å avslutte denne oppsummeringen av ting som ikke fungerer i en ellers strålende film, vil jeg nevne slutten. Den bærer preg av hastverk og et ønske om å nøste opp løse tråder, dessverre på en lite vellykket måte. At Ballin skal dukke opp i et så dramatisk øyeblikk fra en antatt sikker død, føles urealistisk. Men det nøster opp trådene…

Vi vet i dag at nazistene flyktet i stort antall til Argentina, og i så henseende er det bemerkelsesverdig at Gilda er så tidlig ute med å adressere dette faktum. Ballin ser ut som en naziforbryter, med arr i ansiktet og typiske trekk som vi forbinder med nazister på film. Kjølig, stiv og med eksentriske vaner. Han blir også oppsøkt av to nazilignende menn som presser ham. Arret hadde skuespilleren i virkeligheten, og det låste ham fast i skurkeroller som han for øvrig hadde stor suksess med.

Hayworth hadde et trøblete liv som stor Hollywoodstjerne. Selv påsto hun at hun bare var en vanlig mor og kvinne, men turbulente forhold og mange ekteskap vitner om et ekstraordinært liv. Hun utviklet et alkoholproblem og slet med Alzheimer i senere år. Hun startet som danser, og jobbet sammen med Fred Astaire i mange filmer. Hun var faktisk hans favoritt. Dansingen hennes er grunnen til at dansenumre ble upassende presset inn i filmene hennes, noe som også skjer i Gilda. Selv om filmen ikke var tenkt slik, ble Gilda starten på Rita Hayworths karriere som «Love godess» og sexy femme fatale. Senere skulle hun fortsette med sexy roller som bygde opp ett nytt image.

Øyeblikket: Jeg skal ikke være så uoriginal at jeg velger scenen hvor Gilda introduseres i filmen, med den vakre kvinnen som dukker opp i bildeutsnittet etterfulgt av en kaskade med hår. Jeg vil heller velge en mye mer kontroversiell scene, med mening forkledd på grunn av The Production Code. Johnny og Gilda er midt i en av sine sedvanlige krangler/samtaler, da Gilda ønsker fyr på sigaretten sin. Johnny holder lighteren i hånden, omtrent i hoftehøyde. Gilda bøyer seg ned og frem, og får fyr på sigaretten sin ved hjelp av kraftige trekk. Ingenting bemerkelsesverdig egentlig, før ekstramaterialet lærte meg at dette er Charles Vidor subtile måte å hinte mot at Gilda utfører oralsex på Johnny. Vidors kone kan fortelle at dette var Vidors typiske grep i sine filmer for å forsøke å formidle en slik handling, noe som han brukte i flere filmer.

Lyd og bilde

Herlig bilde i 2k restaurering, med mono lyd. Lyden er god, men bildet er virkelig godt. Flotte kontraster og godt detaljnivå. Skarphet er upåklagelig. Ingen skader, noe som er imponerende i en 70 år gammel film i år. Bildeformatet er ikke overraskende 1.33:1.

Ekstramateriale

Audio commentary from 2010 by film critic Richard Schickel: Et veldig godt kommentarspor. Stappfullt av god informasjon og innsiktsfulle tolkninger. Han kan godt ha perioder hvor vi følger filmen, han velger å ikke snakke hele tiden.

New interview with film noir historian Eddie Muller: Dette er en uvanlig film. Muller mener at subteksten er selve handlingen i Gilda. Det er en merkelig og pervers film. Gåtefull, som en Mulholland Drive på 40-tallet. Som beslektet med Scorseses og Luhrmans utsagn, mener han at den handler om den syltynne linjen mellom kjærlighet og hat. Han skulle ønske han kunne ha sett filmen da den premierte. Nøkkelen til å forstå filmen er The Production Code.

Piece from 2010 featuring filmmakers Martin Scorsese and Baz Luhrmann discussing their appreciation for Gilda: Dette er en film som sier mye som ikke var lov den gangen. Dette formidles gjennom fakter og hentydninger. Rita Hayworth hadde en blanding av uskyld og kynisk seksualitet. Bare det å behandle og filme håret til Hayworth er som å forholde seg til en kompleks stuntscene. Hun var den første som ble omtalt som ”Love godess”. Filmen tilhører en tradisjon med filmer som foregår i eksotiske steder, langt unna både i sted og stil. Casablanca er Gildas nærmeste slektning. Gilda handler først og fremst om selvødeleggelse i forholdet mellom kvinner og menn. 16 minutter.

Trailer: En trailer med fullstendig fokus på Rita Hayworth! 2 minutter lang.

An essay by critic Sheila O’Malley: God oversikt over Gildas betydning og plass blant samtidige filmer. Hayworths stjernestatus blir grundig diskutert.

Apur Sansar

Apur Sansar (Criterion nr. 785)(Blu-ray)

India – 1959 – Satyajit Ray (svart-hvitt)

Voksen

Nivå 1 (uten spoilers)

Da har vi kommet frem til tredje og siste del i trilogien om Apu. Han er nå en ung mann, og arbeider på en roman. Han bor i Calcutta, men økonomien er dårlig. Han ligger tre måneder etter med husleie og trues med utkastelse. Men han er som vanlig ganske ubekymret og lar det ikke tynge ham. Han ser etter småjobber, men ingen ser ut til å passe ham. En reise med en venn til et bryllup på landsbygden forandrer hans liv.

Nivå 2 (med spoilers)

Etter en kort periode med beskrivelse av Apus tilværelse i Calcutta, inntrer det som skal drive historien videre. Apus venn Pulu inviterer Apu med i bryllupet til et søskenbarn. Bryllupet tar en dramatisk vending når brudgommen ankommer tilsynelatende gal. Folkemengden er først bekymret for ham, men det snur fort til aggresjon og han blir brutalt dratt ut av vognen. En ganske sjokkerende scene, som sier noe om folkemengdens psykolgi. Brudens mor nekter å gifte bort datteren Aparna til denne mannen, og skandalen er et faktum. Ifølge indisk tradisjon er bruden ugiftbar om ikke hun giftes bort veldig fort.

Pulu henvender seg til Apu på vegne av familien og ber han om å gifte seg med henne. Apu reagerer voldsomt og mener de lever i middelalderen. Men han får tenkt seg om, og går med på giftemålet. Grunnen er kanskje av romantisk art, at han hjelper denne familien og skal starte sin egen familie. Men etter bryllupet er han usikker på om han har gjort det rette. Han har ingen penger, jobb eller fremtid. Aparna virker dog sterk og moden, og det beroliger ham noe. Han tar henne med tilbake til Calcutta.

Etter hvert får de et godt ekteskap i Calcutta, selv om de lever fattigslig. Hun blir gravid, og reiser hjem til foreldrene for å få barnet der. Apu lover å skrive åtte brev i måneden, i de to månedene hun skal være borte. Men en dag står en av hennes slektninger utenfor døren hans. Uten å si noe, formidler han at Aparna er død. Barnet lever, men Aparna er død. Apu bryter sammen, og forsøker å ta selvmord ved å stå foran toget. En gris blir påkjørt rett før ham, og redder dermed livet hans.

Apu legger ut på vandring, og lar barnet vokse opp hos besteforeldrene. Det er Pulu som får ham til å våkne opp og ta sitt ansvar. Etter fem år borte, skal han se sin sønn for første gang. Apu har hatt store problemer med å godta at Kajal lever fordi Aparna døde. Etter en vanskelig tilnærmingsperiode blir far og sønn kjent, og kan starte sitt nye liv sammen. Filmen ender med en solid dose håp for fremtiden til disse to, sønnen Kajal sittende på skuldrene til Apu.

Tog er et sterkt symbol gjennom Apu-trilogien. Toget kan ses som dødsengelen. Første gang det tar på seg sin tilbakevendende betydning er når det svart og mektig skjærer gjennom det lyse terrenget hvor Durga og Apu leter etter kalven i Pather Panchali. Her varsler toget om tantens død, og togfløyten skal høres senere i filmene som et varsel om at noens død er nært forestående. Vi hører togfløyten natten før Durga dør. Durgas død kan sies å passe til personligheten hennes. Hun omfavner regnet som høljer ned, men hun holder rundt Apu og beskytter han mot regnet etterpå. Durga elsker livet, men må allikevel dø. Hun er samtidig en tyv, noe som flere ganger blir understreket. Da faren kommer hjem får han høre at Durga nettopp har dødd. Om natten når faren gråter i sengen sin, hører vi togfløyten igjen og forstår at han tenker på Durga.

Da Aparna drar til foreldrene sine, vil de som har plukket opp denne togsymbolikken kjenne et grøss langs ryggraden da det blir klart at hun skal reise med tog. Lokomotivet er filmet nedenfra, svart og illevarslende mot himmelen. Og ganske riktig, Aparna kommer aldri tilbake. Kanskje er det derfor det føles naturlig for Apu å tenke at hans selvmord skal gjøres med togets hjelp. Kanskje beseirer Apu og hans sønn dødens grep om Apus liv. Apu kjøper et lekelokomotiv til Kajal, men sønnen kaster det tilbake. Han avviser toget, og dermed døden.

Derfra blir forholdet mellom dem bare bedre, og vi forstår gjennom sluttscenen at disse to kommer til å holde sammen heretter. Til Kajal blir stor nok til å ville bryte løs fra sin far, slik Apu så brutalt gjorde fra sin mor. Hvis vi tenker tilbake på Aparajita, huske vi at Apu ikke var så hensynsfull mot sin mor etter at han begynte å studere. Ingenting skal stå i veien for hans læring. Han var aldri lenge hjemme på ferie, og kun en gang ofrer han noe for henne. Han later som han mistet toget tilbake til byen, slik at moren skal få gleden av hans selskap en dag til. Men han bruker ikke denne tiden i samtale med henne, men legger seg til å sove. Gapet mellom dem har blitt for stort, de har ingenting å si til hverandre lenger. Kajal er hans sønn, og kanskje vil Apu få smake sin egen medisin når den tid kommer.

Dører har også en sentral rolle i Apufilmene. Ofte stopper karakterene ved en dør, og signifikant handling utspiller seg. Filmekspert Hassan ser det slik at om det er lite dramatisk det som følger da, er det som et nytt avsnitt i en bok. Er det høydramatikk, er det som et nytt kapittel. Noen ganger ser vi hele scener gjennom en døråpning. Hver gang markerer det en forandring.

Aparna har en positiv innvirkning på Apu. Hun får ham til å ha en lettere og mer positiv holdning til verden. De leker sammen, og hjelper hverandre. Den gamle mannen som beskriver hva slags kvinne han liker og hva slags forhold han ønsker seg, beskriver egentlig forholdet Apu og Aparna har. Litt temperatur, litt krangling og sterk vilje. Men stor kjærlighet og omtanke for hverandre. Det ser vi tydelig når Aparna vifter Apu mens han spiser, og neste dag er det Apu som er omtenksom.

Øyeblikket: Aparna har virket litt hard, men når Apu er fortvilt over egne evner til å gi henne et godt liv, viser hun sine kvaliteter. Da han vurderer å ta nok en student for å skaffe mer penger til husholdningen, setter hun seg inntil ham og foreslår at han heller gir fra seg en student. Slik kan han være mer sammen med henne. Hun lener seg mot ham og sjarmerer ham. Det er en usedvanlig vakker scene, med en varme og humanitet som føles ekte. Vi forstår i denne scenen hvor glade de er i hverandre, og det blir begynnelsen til en fin skildring av et godt samliv.

Lyd og bilde

Som med de foregående filmene i triologien er Apur Sansar en fryd for øyet. Formatet er også her 1.37:1 og lyden er mono. Apur Sansar er den nyeste filmen i trilogien, men den er også den som fikk hardest medfart i brannen. Derfor er lyd og bilde ikke spesielt bra eller dårlig på filmene i forhold til hverandre. De er supre alle sammen.

Ekstramateriale

New interview program with actors Soumitra Chatterjee and Sharmila Tagore: Dette er skuespillerne som spiller det unge ekteparet i Apur Sansar. Begge filmdebuterte i denne filmen, og Chatterjee skulle bli en fast skuespiller i Rays filmer videre. Chatterjee var ung, og hadde en metode som han trodde skulle hjelpe ham med tolkningen. Han skrev en biografi/dagbok om Apu frem til nå, og fikk dermed en tenkt bakgrunn på plass. Ray avskrev ikke dette, men utfordret ham med spørsmål. De kommer med teorier om hvorfor Apu sa ja til giftemålet når han avviste det først.

“The Apu Trilogy”: A Closer Look, a new program featuring filmmaker, producer, and teacher Mamoun Hassan: Utrolig innsiktsfullt videoessay av Hassan. Smarte tolkninger, skarpe observasjoner, gode sammenhengsforklaringer og fin forståelse av symbolikk. Han er ikke redd for å vise oss sine egne tolkninger. Han har en behagelig stemme og tydelig uttale, noe som gjør dette til en nytelse å se. Han er opptatt av at film skal fortelle hva slags film vi skal få se helt fra starten av, og hvem karakterene er. Apu-filmene starter med tekst mot bakgrunn av papir, et skrukkete og strukturert papir. Det forteller oss at filmene også skal være slik, strukturert og røffe. Der hvor Aparajito begynner som en turistguide for India, en National Geographic-film om Ganges, starter Apar Sansar som Pather Panchali, realistisk og rett på sak. Durga blir først sett løpende, fort og straks ute av bildet. Hun er den livlige og effektive. Moren blir presentert som litt slem mot tanten, og vi forstår at hun bærer byrden i familien. Apu ses først gjennom et teppe, og det er bare øyet vi ser. Han er observatøren i filmen.

Footage of director Satyajit Ray receiving an honorary Oscar in 1992: Ray ligger på sykehus og kan ikke dra til Los Angeles for å motta æres Oscarstatuetten, men hans takketale blir videooverført fra sykesengen. Han ser gammel og syk ut, og han døde kort tid etter. Men talen er flott og tankene helt klare.

New programs on the restoration of The Apu Trilogy by filmmaker :: kogonada: Sammen med teksten i heftet om restaureringen, gir denne dokumentaren oss et godt innblikk i den møysommelige prosessen det var å restaurere Apu-trilogien. Året etter at Ray døde ble det bestemt at trilogien skulle restaureres. Filmrullene ble fraktet til London Henderson’s Laboratory. En storbrann i laboratoriet spredde seg til filmhvelvet og 25 britiske klassikere brant opp, sammen med Satyajit Rays filmer. Når Criterion begynte sin restaurering i ca 2013-2014, sendte London alt materiale uansett tilstand, som Criterion hadde bedt om. Criterion valgte å samarbeide med det verdensledende laboratoriet i Bologna. Ingen private turde å ta i filmrullene. De gjorde en kjempejobb og fikk mye ut av materiale som ofte var smeltet. Resten fikk Criteron tak i fra andre steder i verden. Lyden var også en stor utfordring, da Pather Panchali var første film til mange i filmstaben, var en lavbudsjettsfilm og var spilt inn med low-end utstyr.

Hefte: Tekstene i heftet er ikke nødvendigvis knyttet til en av filmene, men mer til trilogien som helhet. Derfor er det litt tilfeldig hvilke tekster som har blitt omtalt i forbindelse med de forskjellige filmene fra min side. Noen ganger dukker det opp opplysninger som kan være interessant i en annen omtale. Girish Shambu har skrevet en ytterst interessant tekst om indisk films kvalitet og historie før og etter Rays inntreden som filmskaper. Den var allerede sterk og mangfoldig, og det fantes andre gode regissører, som Ritwik Ghatak og Mrinal Sen. Disse var også sterke inspiratorer, ved siden av Ray, for den sterke ”parallell cinema” retningen i indisk film på 70-tallet. Og både Ghatak og Ray var ekstremt påvirket av forfatteren og multikunstneren Tagore.

Aparajito

Aparajito (Criterion nr.784 )(Blu-ray)

India – 1956 – Satyajit Ray (svart-hvitt)

Ungdom

Nivå 1 (uten spoilers)

Apu har blitt ungdom, og Aparajito er mer Apus film enn forgjengeren var. Han vil studere, men det er ikke smertefritt å bryte opp fra familien. Han kan ikke bare ta hensyn til seg selv og sine ønsker, men samtidig må han gjøre det som føles rett. Moren blir den store taperen i Apus løsrivelsesprosess.

Nivå 2 (med spoilers)

Vi har nå kommet til 1920 og Apu og familien har flyttet til Benares. Apu er nå rundt ti år. Ganges flyter gjennom byen og er et naturlig samlingssted. Elva brukes til klesvask, morgenstell og religiøse ritualer. Her har faren høytlesning fra hellige skrifter. Han ser ut til å ha det bra i byen, og har et like mildt vesen som i forrige film. Moren derimot føler at det er vanskelig å ha oversikt over hva Apu gjør til enhver tid i den pulserende storbyen, men selv trives han og har mange venner.

Så blir faren syk med feber. Det kommer brått, slår ham helt ut og sykeleiet er heftig. Men hans gode natur kommer til syne gjennom små detaljer. En festival pågår og Apu kommer inn til faren med fyrverkeri i hånden. Faren forstår at Apu helst vil leke med vennene sine. Han ber Apu sette opp vinduet, selv om han vet at avgassene fra fyrverkeriet vil gjøre ham sykere. Slik kan de se på festivalen sammen. Så lar han Apu gå ut til vennene sine.

Etter et kort sykeleie dør faren. I det han dør, klippes det til fugler som letter og flyr i flokk. Dette er klassisk bruk av symbolikk fra Ray. Sjelen forlater legemet, og døden har inntruffet. Fugler i flukt symboliserer døden, mens vann og elver som Ganges symboliserer liv. Livet flyter som en elv. Derfor får ritualer utført i vann en livsbejaende betydning.

Nå er det bare Apu og moren igjen. De kan ikke klare seg økonomisk i Benares, så de har valget mellom å flytte til Dewanpur eller å bo hos onkelen. Moren velger å bli med onkelen. Denne onkelen har bestemte meninger om hva Apu skal gjøre. Han vil at Apu skal lese til prest og leve av det i landsbyen Mansapota. Apu ser de andre gå på skolen og vet hva han vil. På skolen er han flink til å lese og blir oppmuntret av læreren. Han ligger langt foran sine medelever. Da han er rundt 18 har han bestemt seg for å studere vitenskap i Calcutta. Læreren legger alt til rette for ham. Han kan få et stipend, men det er avhengig av at han drar ut for å studere.

Moren blir lei seg siden stipendet er avhengig av at han drar. De krangler, og mye av hennes motvilje bunner nok i at hun vil bli helt alene om han drar. Både mannen hennes og datteren er døde. Allikevel gir hun seg til slutt og gir ham penger hun har spart opp. Det er et utrolig offer hun gjør her, hun setter alle hensyn til seg selv til side for å gi gutten sin en fremtid. Det eneste hun ønsker tilbake er at han blir litt lenger hos henne i feriene, men Apu er stort sett for oppslukt av seg og sitt til å klare å gi henne såpass. Men en gang forstår han hvor viktig det er for henne og later som om toget hadde gått fra ham så han må bli litt lenger.

Så blir moren syk. Det er ferietid for Apu og hun venter og venter på at han skal komme hjem. Da han til slutt kommer etter å ha fått et brev om hennes tilstand, er det for sent. Dette er tungt for ham. Han ser at han har vært egoistisk og føler at onkelen klandrer ham, selv om han ikke sier noe. Ekstra sårt må det være at det ikke var moren som sendte brevet, men en nabo. Selv ville hun ikke kreve noe av ham. Onkelen lufter nok en gang forslaget om at han skal bli prest i landsbyen, men Apu drar…

Akira Kurosawa sa en gang at å aldri ha sett en Satyajit Ray-film er som å aldri ha sett solen eller månen. Hvordan fikk Ray denne statusen blant regissører? Martin Scorsese er blant de som har promotert Ray sine filmer og arbeidet for at de skulle bli restaurert og sett av et vestlig publikum. Noe av hemmeligheten er kanskje at Ray selv var inspirert av vestlige regissører, slik at veien tilbake til Vesten ble kort, med filmer som kunne appellere til vår cinematiske smak. Ray var inspirert av De Sicas The Bicycle Thieves og regissører som John Ford, Jean Renoir og Robert Flaherty. Når det gjelder selve Aputrilogien følte Ray mer slektskap til den eldre Apu enn den yngre, siden det var mer selvbiografisk materiale i filmene jo eldre Apu blir.

Det legendariske samarbeidet mello Satyajit Ray og sitarspilleren Ravi Shankar startet med Pather Panchali og skulle vare i mange filmer til. Shankar er med på alle Apufilmene. Han spilte så vidt jeg kan forstå alle instrumentene selv; sitar, fløyte og litt trommer. Han komponerte også all musikken selv. Sammen skapte de en realistisk bengalsk stil med både musikalsk og filmatisk enkle temaer og realistisk skuespill.

Øyeblikket: Dette er Apus film historiemessig, men det er moren som bærer filmen. Hun har en sterk tilstedeværelse, og hennes framtoning og blikk sier ofte mer enn replikkene hennes. Scenen hvor hun gir etter for Apus ønske om å studere i Calcutta er sterk, og Øyeblikket denne gangen. Det er så lett å forstå begge, morens frykt for å bli alene og Apus ønske om å realisere seg selv. De går i skyttergravene begge to, men moren klatrer først opp. Ikke nok med det, men hun gir Apu alle pengene hun har spart opp gjennom livet. Det er en rørende scene, med tonnevis av humanisme ladet i blikk og bevegelser.

Lyd og bilde

Formatet er 1.37:1. Bildet er fantastisk flott, slik Pather Panchali var det. I Aparajito er det absolutt ingen skader, og dermed kanskje hakket bedre enn forrige film i trilogien. Bymiljøet er skarpt fremstilt, med detaljer i forgrunn og bakgrunn og med mye mer bevegelse i bildet enn forgjengeren. Lyden er rik og godt gjengitt. For en utgave denne boksen er!

Ekstramateriale

The Small Details, a new interview with film writer Ujjal Chakraborty: Dette intervjuet, eller videoessayet som jeg føler blir mer presist, tar for seg symbolikken i Aputrilogien. Det bekreftet en del av mine observasjoner og viste meg nye og overraskende visuelle grep. Spesielt er ildfluenes betydning interessant. De symboliserer liv, men kan ikke gripes. Moren ser dem da hun dør, men kan ikke gripe eller holde dem, altså holde fast ved livet. 12 minutter langt klipp.

Audio recording from 1958 of a conversation between director Satyajit Ray and film historian Gideon Bachmann: Dette lydopptaket gir oss bakgrunnen for Pather Panchali og veien inn i filmbransjen for Ray. Han startet som reklameregissør, men etter å ha lest en veldig god bok fikk han lyst til å filmatisere den. Han startet å filme i 1952 med egne penger etter å ha mislykkes i å skaffe sponsorer til produksjonen. Filmingen gikk i rykk og napp, etter som pengekassen ble skrapet og nye rupi måtte skaffes. Mellom Apufilmene laget han komedier med sang og dans, som viste seg å være mer vellykkede kommersielt sett. 15 minutter.

Making “The Apu Trilogy”: Satyajit Ray’s Epic Debut, a new video essay by Ray biographer Andrew Robinson: Jean Renoir ble en mentor for Ray etter at Ray hjalp Renoir med locations under innspillingen av The River. Dette videoessayet forteller oss om samarbeidet med Ravi Shankar, klipping og produksjonen av Aputrilogien. En fortellerstemme leder oss gjennom essayet. Det er plass til spennende historier og morsomme anekdoter. På slutten får vi høre Martin Scorsese hylle Satyajit Ray, noe som var veldig fint. Dokumentaren varer i 38 minutter.

The Creative Person: “Satyajit Ray,” a 1967 half-hour documentary by James Beveridge, featuring interviews with Ray, several of his actors, members of his creative team, and film critic Chidananda Das Gupta: Satyajit Ray mener at Vestens innbyggere er mekaniserte og ikke herrer over egne liv. I India er menneskene mer i kontakt med livet. Han er veldig fornøyd med kulturlivet i Calcutta, både litteratur og teater. Ray forteller at han gjenkjennes når han går ut, både i Calcutta og ellers. Mest intenst er det i Calcutta hvor flokker med skolegutter følger ham rundt i byen. Vår tids stress kan ikke Ray gjøre så mye med, men han kan skildre det på film slik at det tenkende publikum kan reflektere over det selv.

Hefte: Terrence Rafferty har skrevet et sympatisk essay hvor han raskt går gjennom Aputrilogien og sper på med betraktninger og opplysninger. Apu er en gutt som observerer verden rundt seg, og han skal få se mye fint og mye fælt i sitt liv. Men det blir aldri nok fælt til å knekke ham.

Pather Panchali

Pather Panchali (Criterion nr. 783)(Blu-ray)

India – 1955 – Satyajit Ray (svart-hvitt)

Barn

Nivå 1 (uten spoilers)

En liten bengalsk familie bestående av Harihar, Sarbajaya, tante Indir, Durga og etter hvert Apu strever med dagliglivet på den bengalske landsbygda rundt 1910. De er fattige, og jobber er vanskelig å finne. Den lille gutten Apu skal etter hvert bli hovedpersonen og denne filmen er første film i Aputrilogien.

Nivå 2 (med spoilers)

Jean Luc Godard sa en gang om Bressons ”Au Hazard Balthasar” at den viste hele verden i løpet av 90 minutter. Jeg har heller den følelsen når det gjelder Apu-trilogien. Apus liv fra han blir født og videre som ung mann er en fascinerende reise som forteller oss så uendelig mye mer enn bare om Apus liv. Trilogien viser oss hvordan livet kan arte seg på så mange forskjellige måter. Filmene kan sette i gang tankeprosesser i forskjellige retninger, som springer ut av de dagligdagse situasjonene i Apus liv. Heldigvis gir filmenes tempo oss tid til å la tankene bli bearbeidet underveis. Samtidig trigger de større spørsmål som vi kan bakse med i uker og måneder etter vi har sett filmen.

Indisk nyrealisme ble antagelig født med denne filmen. Naturalistisk skuespill, realistiske omgivelser og livssituasjoner kjennetegner Apufilmene. Italiensk neorealisme og regissører som Jean Renoir var inspirasjon for den uerfarne regissøren Satyajit Ray. Den senere verdensberømte musikeren Ravi Shankar lagde musikken til Apufilmene. I en bengalsk setting passet musikken og de sosialrealistiske bildene sammen som hånd i hanske. Tempoet var lavt, dramatikken uteblir med noen unntak og tiden vies heller til småkrangling i familien og epleslang hos naboen. Allikevel er det så vakkert, så vakkert, både visuelt og på det humanistiske plan. Dette er ”slice of life” før britene fant opp ”kitchen sink realism”. Siden jeg i forrige omtale (The honeymoon Killers) fortalte dere at den var Truffauts favorittfilm, kan det være passende og fortelle om hans syn på Pather Panchali. Han var sitert på at han ikke var interessert i å se en film hvor bønder spiser med hendene. Men mottagelsen til filmen var ellers god, både nasjonalt og internasjonalt. Den mottok 11 internasjonale priser, og høstet lovord fra kjente filmkritikere som Pauline Kaal.

Apufilmene ble hovedsakelig spilt inn med amatører. Dette er med på å gi filmene en helt eget fokus og nærhet til oss som ser dem. Jeg tror sånn i farten at det bare er Apufilmene som til de grader klarer å gi meg følelsen av at jeg ikke ser film, men faktisk ser andre mennesker som lever sitt liv. Ved siden av filmene til John Cassavetes selvfølgelig. Nettopp det at skuespillerne stort sett ikke er profesjonelle, gjør at menneskene i Apufilmene kommer oss så nær. Varmen som stråler ut fra disse ansiktene, blikkene som forteller mye mer enn ord kan gjøre og tempoet i filmen som så flott passer til tempoet på landsbygda gjør det samme.

Den lille familien er herlig, men med ganske så forskjellige personligheter. Tante Indir er så gammel at vi skjønner at det må gå mot slutten for henne. Som andre såpass gamle mennesker, er hun mest opptatt av basiske ting som mat og klær. Sarbajaya blir ufrivillig gående og hakke på den gamle damen, men jeg tror det stammer mest fra stress over egen økonomi. Hun er ikke en dårlig person, men mer bekymret anlagt enn sin mann. Han tar på sin side litt for lett på det og har en ”alt ordner seg” holdning til det meste. Han har heller ingen synlig grunn for sin optimisme, og jeg forstår at hun blir oppgitt over denne positivisme. Alle kan strø om seg med slike optimistiske utsagn, men faktum er at maten tar helt slutt for familien mens faren er borte, og de må bli reddet av nabokona.

Durga får store oppgaver i husholdet som egentlig drives utelukkende av disse to kvinnene, mor og datter. Kjønnsdelingen er tydelig. Faren hjelper ikke til og Apu får lov til å leke hele dagen. Durga blir tidlig voksen, og dessverre dør hun alt for tidlig av sykdom. Jeg tenker at det er tuberkolose, men det blir ikke sagt rett ut. Det er en hard tilværelse for moren, gammeltanten og de to barna mens faren er ute på reise. Den reisen blir lenger enn planlagt, og selv om det ordner seg med arbeid for Harihar til slutt blir hjemkomsten på flere måter for sen. Datteren dør og huset gir etter bare dager før han kommer hjem. Disse tingene henger nok sammen, siden doktoren advarer mot å utsette Durga for trekk. Sarbajaya har mast om å utbedre huset i lang tid, men Harihar manglende evne til å skaffe penger til husholdet har gjort det umulig.

De ca åtte månedene som Harihar har vært borte har vist seg å være skjebnesvangre. Harihar føler seg som en mislykket mann, siden datteren nå er død, Apu ikke har fått utdanning og han selv ikke har klart å bli forfatter. Familien bestemmer seg for å bryte opp og flytte. Slik ender Pather Panchali, den første filmen om Apu.

Øyeblikket: Dugar og Apu er på jordene og leter etter kalven sin. Her skifter Ray stil fra en nokså tradisjonell historiefortelling, til å skape en ubehagelig stemning da de står under kraftledningene. Det summer fra ledningene. Stemningen er avventende og Durga føler noe spesielt. Jeg ser denne scenen som et frampek til tantens død. Neste gang de ser henne, er hun død. Vandret sjelen hennes gjennom disse ledningene? Jeg kan ikke nok om indisk religion og tankesett til å vite om Ray har noe slikt i tankene i denne scenen, men flott er den uansett.

Lyd og bilde

Dette er muligens den flotteste jobben Criterion Collection har gjort med en utgivelse noen gang. Jeg hadde Artificial Eye sin DVD-utgivelse fra før, og den hadde et svært skadet og svakt bilde. Det er nesten ikke til å tro at vi kan få se Pather Panchali og hele Apu-trilogien i en så god stand som på denne blurayen fra Criterion. Bildet er skarpt og uskadet bortsett fra en eneste scene med vertikale hvite striper i bildet. Kontrastene er meget bra og detaljnivået er fint. Helt utrolig med tanke på hva disse filmene har gjennomgått. For 20 år siden brant de originale filmrullene opp i en brann, og dette er resultatet av en nitidig digital restaurering. Formatet er 1.37:1. Lyden er ukomprimert mono, og veldig fyldig og god.

Ekstramateriale

Audio recording from 1958 of director Satyajit Ray reading his essay “A Long Time on the Little Road”: Et lydopptak av Satyajit Ray som snakker om tilblivelsen av filmen. Han forklarer hva som tiltrakk ham med boken og hvordan han søkte å erstatte dialog med bilder. Hvordan kan en gest erstatte disse tre ordene? Helt ok materiale, men for meg fungerer ikke lydopptak like godt som videoessay. 14 minutter langt.

New interviews with actors Soumitra Chatterjee and Shampa Srivastava and camera assistant Soumendu Roy: Chatterjee, som debuterte med rollen som Apu i Apur Sansar, minnes hvordan bengalerne endelig kunne se en film som var like god som de utenlandske. Skuespill trengte ikke være overdrevet, men heller illustrere hverdagsliv på en nøktern måte. Ray mente at alle regissører ønsket seg kommersiell suksess, men at han kanskje hadde en annen oppfatning av hva som skapte en hit. Dette intervjuet er syv minutter langt. I neste intervju møter vi Srivastava. Hun spilte den yngste versjonen av Durga. Dermed spilte mor og datter i virkeligheten også mor og datter på film. Srivastava kan berolige oss med at moren var mye mildere i virkeligheten enn hun er i filmen. I en scene hvor Durga skulle stirre på gammeltanten som spiste, fikk ikke Srivastava mat hele dagen. Dermed fikk hun det riktige og sultne blikket. Hun forteller at myndighetene ikke likte at så mye fattigdom ble vist på film. Det skulle heller gjemmes bort. Intervjuet er på 16 minutter. Roy var kameramann for Satyajit Ray på flere filmer. Regissøren var en kjempe av en mann med dyp røst, men overraskende vennlig og pratsom. De brydde seg ikke mye om ”reglene” som sa at man bare kunne filme i solskinn for å få et bra bilde. I Pather Panchali blir det filmet om natten og dagen, i regn og solskinn. 13 minutter.

Excerpts from the 2003 documentary The Song of the Little Road, featuring The Apu Trilogy composer Ravi Shankar: Å bli tilbudt å lage musikken gjorde Ravi Shankar veldig glad. Han ville straks se ”rushes” og allerede da dukket melodilinjer opp i hodet hans. Ray hadde stor innsikt i vestlig kultur, vestlig film og ikke minst musikk. Kort klipp på seks minutter.

Hefte: Inneholder Rays storyboardtegninger med vann og blekk av scener fra Pather Panchali. Den lange scenen som jeg har valgt som Øyeblikket i denne filmen, er her valgt ut. Det satte jeg selvfølgelig stor pris på.

The Honeymoon Killers

The Honeymoon Killers (Criterion nr. 200)(Blu-ray)

USA – 1969 – Leonard Kastle (farger)

Truffauts favorittfilm

Nivå 1 (uten spoilers)

Denne filmen er bygget på en sann historie, og filmen er ikke så langt fra å gjengi hendelsene korrekt. Den bygger på historien om morderne avisene døpte ”The lonely hearts killers” på 40-tallet. Raymond Fernandez og Martha Beck svindlet og drepte flere enslige kvinner. Filmen er lagt til 60-tallet i stedet for 40-tallet, og Martha får større del av skylden for drapene enn det faktum var. Ellers er det mest detaljer som har blitt forandret. Vi følger paret fra den innledende brevvekslingen og til den bitre slutt.

Nivå 2 (med spoilers)

Martha er en diktatorisk sykesøster. Hun er ensom og tykkfallen. Venninnen hennes skaffer til veie et søknadsskjema til en såkalt Lonely Hearts Club, et datingfirma, som Martha til slutt sender inn. Ray, som har spesialisert seg på å svindle enslige kvinner, svarer og historien tar form. De møtes og Martha viser sin hensynsløse side da de doper ned moren hennes for å få tid alene. Senere låner Martha ham penger. Men det er ekte kjærlighet som blomstrer mellom disse to. Ray avslører alle sine svindelprosjekter med andre kvinner, og inkluderer Martha i sine planer. Sammen legger de ut på en farefull og blodig reise.

Martha får sparken fra sykehuset og moren blir plassert på et hjem. Nå kan paret vie seg fullt og helt til sine svindelprosjekter. Ray gifter seg med Doris Acker. Martha spiller rollen som Rays søster. Men Marthas sjalusi forpurrer planene, noe som skal skje igjen og igjen. Ofte med fatalt utfall for det enslige offeret. Flere av mordene skjer på grunn av dette, og det kan med rette hevdes at Ray ikke ville ha gått til det skritt alene. Martha er humørsyk og manipulerende. Det er tydelig at Ray elsker henne, men forholdet knirker også litt på grunn av dette. Dette blir ekstra tydelig etter at Marthas oppførsel har blokkert mulighetene deres igjen, og de må bo sammen i en liten leilighet. Ray insisterer på at ingen kvinne skal forsørge ham, og denne perioden er anstrengende for dem.

Det ender med nok et svindelforsøk. Ray kontakter den 65 år gamle Janet. De får Janet til å signere sjekker og tar dem deretter ned i kjelleren og gjemmer dem. Janet angrer seg og det blir mye styr. Det hele kulminerer med at de dreper henne med en hammer. Dette er for øvrig den eneste volden vi ser i The Honeymoon Killers. All annen vold foregår off-screen. Dermed blir effekten også mer sjokkerende. Etter dette ser det ut som om terskelen deres for å drepe har blitt lavere. De dreper den neste kvinnen også, sammen med hennes syv år gamle datter. Det ser ikke ut som om Ray noen gang vil bli ferdig med disse kvinnene. Martha gir ham opp. Hun ringer politiet. Filmen slutter med glimt fra fengselet, og Rays kjærlighetsbrev. Kjærligheten deres er fremdeles sterk.

Martin Scorsese var den første regissøren tilknyttet dette prosjektet, men han ble for omstendelig for det lille budsjettet denne filmen disponerte. Han skjøt utallige tagninger, og film er dyrt. Han var overambisiøs i scener som kunne bli gjort mer effektivt. Tid er penger i filmbransjen. Til slutt måtte de sparke ham. Scorsese er ansvarlig for scenen på stranden, som er en spesielt flott scene. Inn kom en annen regissør, men han var for uselvstendig og spurte om tilbakemelding på hver minste ting fra Kastel. Denne regissøren ble også sparket og Kastel tok like gjerne over selv. Han hadde tidligere kun regissert opera, men følte han hadde lært under denne innspillingen og ble uansett konsultert hele tiden.

Tony Lo Bianco var ikke på noen som helst måte et førstevalg til rollen som Ray. Han ble til og med nektet å stille til audition, siden han var ”feil til rollen”. Men han ga seg ikke, og gikk inn i karakteren med dødsforakt. Fra første sekund på andre forsøk la han til seg en aksent som han beholdt til filmen var ferdig spilt inn. Denne aksenten ga ham altså først audition, deretter rollen, og hjalp ham til å beholde rollen til filmen var ferdig. Alle involvert var over seg av beundring for prestasjonen hans, noe som ikke er vanskelig å forstå. Disse to hovedrollene er fantastiske prestasjoner.

Øyeblikket: Det er noe absurd og komisk i posituren, omstendighetene og Marthas personlighet i scenen på stranden hvor Martha klandrer Ray for å ha sex med en av kvinnene. Hun står dryppende våt i vannet, retter en anklagende pekefinger mot Ray mens hun fornærmet roper ”You promised!” Sjalusien hennes kommer i veien for alle planer de legger, uansett hvor enige de er på forhånd. Slik svart humor dukker opp flere ganger i The Honeymoon Killers. Det gjelder bare å legge merke til det. Denne scenen var for øvrig filmet av Martin Scorsese.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.85:1, med mono lyd. Herlig røft svart-hvitt bilde med god filmkorngjengivelse. Igjen en blurayutgivelse fra Criterion som har en flott filmlik følelse. Kontrastene er supre, og detaljene skarpe. Bildet er rent og uskadet. Lyden er også meget god og atmosfærerik. Knakende godt bilde og ditto lyd på en lavbudsjettsfilm hvor vi måtte vært fornøyd med mindre.

Ekstramateriale

Interview with writer-director Leonard Kastle from 2003: Kjempefint intervju på 30 minutter med regissøren av filmen, den eneste filmen han laget. Utgangspunktet for filmen var at han var inspirert av Bonnie&Clyde, men syntes denne filmen virket falsk. Skuespillerne var alt for pene, Warren Beatty og Faye Dunaway liksom! Ikke akkurat typiske kjeltringer fra dårlige kår. Etter hvert kom ideen med Lonely Hearts Killers opp. Kastle leste seg opp på rettsreferatene, og fikk et godt innblikk i saken. Han mener at manuset han skrev er så visuelt at regien nærmest ga seg selv. Siden de øvde så mye ble det få tagninger. Her hjalp også manuset til. De valgte svart-hvitt på grunn av økonomi. Fargefilm krever mye mer lyssetting. Svart-hvitt skapte også mer av et dokumentarpreg. Opprinnelig skulle filmen hete ”Dear Martha”, og dreie seg om oppløsningen av to mennesker. Kastle måtte gi seg i kampen med studioet om tittelen. De krevde ”The Honeymoon Killers”. Kastle hater fremdeles den tittelen.

Love Letters, a new interview program by Robert Fischer, featuring actors Tony Lo Bianco and Marilyn Chris and editor Stan Warnow: Skuespillerinnen som spilte Myrtle ville opprinnelig spille Martha, men var ikke tykk nok. Hun tok på seg tykke gensre, men tok av seg plagg etter plagg under audition. Til slutt hadde hun kledd seg vekk fra rollen. Hun anbefalte da Shirley Stoler som Martha, og det ble fantastisk.

“Dear Martha . . . ,” a new video essay by writer Scott Christianson, author of Condemned: Inside the Sing Sing Death House: Faktisk har historien om Lonely Hearts Killers blitt filmatisert flere ganger i flere land, blant annet Argentina. Denne dokumentaren på 23 minutter handler om de virkelige Ray og Martha. Ray fikk en gang en skade i pannen som kan ha forstyrret oppførselen hans. I filmen ser vi et arr i pannen som hinter mot denne skaden. Han begynte med voodoo og mente han kunne påvirke kvinner gjennom brev. Han ba ofte om å få en hårlokk i brevene for voodooformål. Den virkelige Martha hadde to barn som hun satte bort da hun møtte Ray. Dette aspektet er fjernet i filmen. En annen forskjell er at de i virkeligheten bodde i Delphines hus i tre dager, inkludert en kveld på byen. Martha måtte ha fire ladninger i den elektriske stol før hun døde, noe som neppe var et vakkert syn…

Trailer: Veldig bra trailer! Den har en veldig bra tagline, selv om den overdrives. ”If you’ve never heard of Martha and Ray, see The Honeymoon Killers and try to forget them”.

An essay by critic Gary Giddins: Godt og smart om filmen. Han drar inn samtidens filmer og andre seriemorderfilmer i diskusjonen. Giddins føler at erotismen i filmen best kommer til uttrykk gjennom Marthas nytelse av mat, noe jeg finner interessant og etter litt ettertanke, sant.

Mulholland Dr.

Mulholland Dr. (Criterion nr. 779)(Blu-ray)

USA – 2001 – David Lynch (farger)

Nøkkelen

Nivå 1 (uten spoilers)

En ung og håpefull skuespillerinne ankommer Los Angeles. Hun skal få bo i tantens leilighet mens tanten selv er på reise. Betty har allerede en audition hun skal på. Men tantens leilighet er ikke tom. Der finner hun Rita, som har vært i en bilulykke og tatt seg inn i leiligheten. Hun har mistet hukommelsen og er fortvilt. Betty tar henne under sine vinger. De to blir venninner og forsøker å finne ut hva som har skjedd, og hvem Rita egentlig er.

Nivå 2 (med spoilers)

Ah, Mulholland Dr. Det var fantastisk å se at den skulle gis ut i Criterion Collection. Det er David Lynchs beste film, og en av mine absolutte favorittfilmer. Hele filmen er en gåte, som har fått filmfans over hele verden til å opprette nettsteder for å avkle den lag for lag og nå inn til filmens kjerne og mening. Hva er virkelighet og hva er fantasi i denne filmen, som appellerer så til vår iboende detektiv?

Filmen starter så enkelt og liketil. Betty er en ung skuespillerinne, storøyd og blåøyd, som ankommer Los Angeles med en filmstjernedrøm. Hun møter Rita i tantens leilighet, som har vært i en bilulykke på Mulholland Dr. Rita har mistet hukommelsen, og tar navnet fra en filmplakat med Rita Hayworth da hun presenterer seg for Betty. De legger ut på en reise i Los Angeles mørke sider for å finne ut hvem Rita egentlig er. Samtidig forelsker de seg i hverandre og innleder et forhold. Betty er så lykkelig. Hun har en kjæreste, hun beskytter henne og hun bor og lever i Los Angeles! Filmkarrieren ser også til å bli noe av.

Denne første delen av filmen er badet i lys, skarpe farger og en Nancy Drew-atmosfære. Betty elsker å være drivkraften i mysterieløsningen, Rita er avhengig av Betty både når det gjelder et sted og bo og Bettys ressurser som frøken detektiv. Det viser seg at Rita har en veske full av penger. Hun har også en blå nøkkel. Det eneste hun husker er at hun skulle til Mulholland Drive. Et besøk på en kafe trigger Ritas hukommelse. Navneskiltet til servitrisen overbeviser Rita om at hennes egentlige navn er Diane. Diane Selwyn. De ringer denne Diane Selwyn etter å ha funnet telefonnummeret i katalogen. Det er ikke Ritas stemme, men kanskje har hun en romkamerat som vet hvem hun er. Jakten fører dem til et lik i Diane Selwyns hus.

Kanskje kommer omslaget i filmen da de er på Club Silencio. Midt på natten har Rita/Diane et mareritt og får en visjon om at de må dra på Club Silencio. Klokken er tre på natten. De er nå to blondiner, ikke brunette og blondine. Og de har omtrent samme frisyre. Her opplever de en forestilling hvor en dame synger, akkompagnert av et band. Men bandet er ikke der. No Hay Banda! Og når sangerinnen besvimer under fremførelsen, fortsetter vokalen. Alt er playback. Hva er virkelig, hva er fantasi? Kanskje er visualiseringen av at musikk og artist skiller lag et symbol på at fantasi og virkelighet følger hverandre, for så å skilles? Det er det som nå skjer i Bettys liv.

En blå nøkkel settes i en boks, og ting har blitt forandret. Vi ser Betty igjen, men nå i en annen utgave. Rufsete, ustelt, og med et hardt drag i ansiktet. Borte er den naive og åpne Betty. Her er den kyniske og desillusjonerte Diane Selwyn. Rita har blitt til Camilla Rhodes, som nå har brutt med kjæresten Diane og blitt forlovet med filmregissør Adam Kesher. Vi får se Diane i flere scener hvor hun må innse at hun har mistet sin kjære Camilla, og det topper seg i selskapet hvor Adam og Camilla annonserer sitt kommende giftemål. Diane styrter ned i mørket, og bestemmer seg for å hyre en leiemorder for å ta livet av Camilla. Men det skal vise seg at liket i huset til Diane som de to kvinnene fant tidlig i filmen er Diane selv. Historien biter seg selv i halen, hopper fram og tilbake og parallelt på en måte som ikke er ment å helt gå opp. Men vi kan forsøke å etablere rammene.

Det er mange forskjellige tolkninger av filmen, og Lynch nekter å ta fra oss vår opplevelse. I alle disse årene har han holdt tett og aldri svart på detaljerte spørsmål om fortolkning. Til og med fra skuespillerne sine under innspillingen. Han svarer som regel: ”Vet ikke. Hva tror du?” Min tolkning, etter kanskje ti gjennomsyn og etter alt jeg har lest om filmen siden 2001, deler filmen i (ca) to deler. Den første, den lykkelige tiden med Betty og Rita, er Diane Selwyns drøm, limbofantasi i tilstanden mellom liv og død etter at hun har skutt seg selv. Tenk Jacob’s Ladder. Her er alt bekymringløst, Diane beskytter Camilla mot det usikre og de er kjærester igjen. De har til og med andre navn, som for å rive seg fri fra den virkelige og vonde livssituasjonen som nå har inntruffet. De skremmende tingene som skjer, og den generelt mørke utviklingen i historien, kan sies å være virkeligheten som siver inn i drømmen.

Den andre delen blir da Dianes reelle livssituasjon. Dumpet, bitter, boende i en kummerlig leilighet. Hun har kanskje nettopp avsluttet nok et forhold som skulle trøste henne etter at Camilla dro. Personer har forskjellige roller ettersom hvilken del av filmen vi ser dem i. Det tyder på at første del er en drøm. Vi har alle drømt om mennesker som dukker opp i andre situasjoner enn de pleier å være, eller i andre roller. Her dukker motellverter, utleiersker og mafiabosser fra første del opp i andre roller i andre del. Den dype depresjonen som Diane er inne i, tvinger hjernen hennes til å beskytte seg selv og skape fantasien eller drømmen.

”This is the girl” er en setning som gjentas i filmen, hver gang med forskjellig meningsinnhold. Det starter med bildet av (en annen) Camilla Rhodes som Castiglianebrødrene krever skal få hovedrollen. Deretter gjennom presentasjonen av Betty på en audition, så hos en resignert regissør Kesher som gjør som han fått beskjed om. Til sist er det Diane Selwyns mordbestilling på Camilla Rhodes, hun skyver bildet hennes over til leiemorderen på en kafe. Samtidig legger hun merke til at servitrisen heter Betty. Her plantes navnet hun skal ta i drømmen. Diane skal motta en blå nøkkel når drapet er utført, sier leiemorderen. Er det dette drapet som skal skje da Rita/Camilla blir utsatt for bilulykken? Hun blir tvunget ut av bilen mens en revolver peker på henne. Dette er ikke strengt logisk, men i en drøm er alt mulig…

Dette er Lynch til hyllest til og advarsel mot Hollywood. Tusenvis av unge mennesker kommer til Los Angeles med en drøm om å bli filmstjerne, men de færreste blir det. De fleste reiser slukøret hjem eller ender opp med evige deltidsjobber som servitører mens de venter på det store gjennombruddet. I bakgrunnen lurer pornobransjen hvor en betydelig andel havner til slutt.

La meg nevne Marilyn Monroe. Hun blir funnet død på en seng, liggende i en slags fosterstilling, under mistenkelige omstendigheter. Monroe hadde mafiaforbindelser. Hun har uttalt at hun følte seg som to mennesker i èn. Som en slags dr. Jekyll og mr. Hyde. Hun var redd for å lide av en arvelig sinnsykdom. Monroe var en drømmejente for Hollywood. Kunne hun eksistere utenfor denne drømmen?

Øyeblikket: Den skumleste mannen i filmen er Angelo Badalamenti! Jeg visste ikke hvordan han så ut, den mangeårige komponisten til David Lynch, men han spiller Luigi Castigliane. I en film proppfull av gode scener, var det vanskelig å velge èn. Vi er på et møterom. Filmregissøren Adam Kesher og hans agent, produsentene og de to Castiglianebrødrene som vil bestemme hovedrollen. Luigi Castigliane vil ha en espresso. Produsentene har skaffet til veie den beste espressoen som kan oppdrives, klok av skade etter forrige møte. Alle, bortsett fra regissøren, holder pusten mens Luigi smaker på kaffen. Så spytter han den ut i servietten. Møtet er en katastrofe, alle prater i munnen på hverandre, beklagelser flyr gjennom luften før Vincenzo Castigliane knytter nevene og brøler. Så nærme du kan komme en signatur Lynch-scene uten røde gardiner. Herlig intens, skummel og nervøs scene.

Lyd og bilde

Heldigvis er bildeformatet 1.85:1, slik at det fyller hele bildet. Vi serveres et nyrestaurert digital 4k bilde. Dette er en vidunderlig film estetisk sett, hvert bilde er nøye gjennomtenkt og lekkert. Teknisk sett er det av høy klasse. Strålende farger, fin dybde i bildet, skarpe detaljer og flott kontrast. Jeg er veldig glad for at en av mine favorittfilmer har fått en slik utgivelse. Den slår lett min gamle sone B bluray. Lyden er møysommelig mikset, og presentert i 5.1 surround DTS-HD Master Audio. Effektene er perfekte og musikken overveldende og vakker. Spesielt er sangen på nattklubben imponerende. Lyd har alltid vært essensielt for Lynch, og han legger mye arbeid i den. Derfor var det godt å høre at Criterion har gjort sin del av jobben. Strålende!

Ekstramateriale

New interviews with Lynch; Deming; actors Naomi Watts, Justin Theroux, and Laura Harring; composer Angelo Badalamenti; production designer Jack Fisk; and casting director Johanna Ray: Mye fint ekstramateriale på denne utgivelsen, som på en omstendelig måte gir oss biter her og der som passer inn i puslespillet. Lynch&Watts: Mange kommer til Hollywood for å oppfylle en drøm. Mulholland Dr er en spesiell og vakker vei som kan symbolisere mange gode ting og mange dårlige ting. I dette intervjuet snakker de to om hvordan de møttes og samarbeidet. Lynch forteller om hvordan en ABC-direktør så piloten til Mulholland Dr, stående, langt unna TV-apparatet og snakkende i mobiltelefonen. Han likte den ikke. Intervjuet varer i 27 minutter. I intervjuet med Justin Theroux, Laura Harring og Naomi Watts, forteller Theroux om Cowboyen, en venn av Lynch som het Monty. Han klarte aldri å lære seg replikkene, og i scenen med Theroux om natten i innhegningen måtte de feste tekstplakater på Theroux for at Monty skulle klare scenen. De ble klistret i pannen, på haken og på brystet hans. Merkelig nok er det dette som løfter scenen til en klassiker. Montys stive lesning gir scenen en underliggende uhygge, som ingen kunne ha sett komme. 36 minutter. Jack Fisk og Peter Deming deltar i neste intervju, som er på 22 minutter. Fisk snakker om det lange samarbeidet med Lynch. Han forteller at Lynch griper inspirasjon fra mange forskjellige steder, og improviserer om han må. Da Fisk hadde rigget klart til filming utenfor Club Silencio, fant Lynch ut at han ville ha inngangspartiet rødt. Da var det bare å sette i gang og male. Deming forteller at Lynch noen ganger bare ber ham om å lage stemning, og å bruke visse farger. ”David loves red drapes” sier Fisk, og hinter mot at om du putter noen dyprøde gardiner inn i en scene, blir det neppe fei for Lynchl. Til sist kommer intervjuet med maestroen, Angelo Badalamenti. Jeg kan ikke komme på noen sterkere regissør/komponist-symbiose enn disse to, men det kan sikkert Montages filmmusikkekspert Thor Joachim Haga. Lynch/Badalamenti henger tett sammen og bygger oppunder hverandres kreative verk på en helt unik og mystisk måte. Intervjuet med Badalamenti (20 minutter) viser oss en engasjert mann som forteller oss om sin start innen musikken. Etter hvert kommer han inn på sitt nå legendariske samarbeid med Davis Lynch. Det blir et herlig intervju, med mange morsomme anekdoter. Han snakker også i detalj om filmen beste scene, se hvilken under Øyeblikket.

On-set footage: Interessant å se hvordan Lynch jobber på settet og det store apparatet som er rundt ham. Materialet er på 25 minutter, noe som gjør at vi får et godt innblikk.

Deleted scene: Klassisk Lynchscene fra detektivens kontor. Skarp dialog, urovekkende stemning, ting ligger skjult bakenfor samtalen. To minutter og 16 sekunder lang.

Trailer: Mye bra, mye dårlig. Den mørkner utover slik som filmen. Det er et tiltalende grep. Lynch er tydelig til stede i atmosfæren i traileren. Kort trailer, 1.42.

A booklet featuring an interview with Lynch from the 2005 edition of filmmaker and writer Chris Rodley’s book Lynch on Lynch: Glimrende tekst. Først er det en del betraktninger om filmen som er ytterst interessant. Deretter kommer et intervju med Lynch som virkelig lar oss komme inn i tankegangen til Lynch når det gjelder kreativt arbeid. Men de som ser etter raske tolkninger av Mulholland Dr vil bli skuffet. Men han gir oss et omriss: Del 1- She finds herself in a dream. Del 2- A sad illusion. Del 3- Love.

The Hidden Fortress

The Hidden Fortress (Criterion nr. 116)(Blu-ray)

Japan – 1958 – Akira Kurosawa (svart-hvitt)

Samuraisverd eller lyssabler

Nivå 1 (uten spoilers)

Vi er i Japan, i samuraitiden hvor borgerkrigene herjet landet. Jeg tenker vi befinner rundt 1600. To fattige bønder forsøker med alle midler å spe på en slunken lommebok. Men de blir tatt til fange og satt til tvangsarbeid. De blir fri igjen når fangene gjør opprør. Ved en tilfeldighet kommer de over gull som er skjult inne i trestammer og senere de som eier gullet, prinsesse Yuki og samuraigeneralen Rokurota. Sammen skal de prøve og komme seg i trygghet med gullet.

Nivå 2 (med spoilers)

The Hidden Fortress fikk en renessanse da det ble kjent at filmen var en inspirasjon for Star Wars. George Lucas så ikke på The Hidden Fortress som den beste Kurosawafilmen, heller som nummer fire etter Seven Samurai, Yojimbo og Ikiru. Historien har visse elementer som er lik Star Wars, blant annet med en egenrådig prinsesse som må beskyttes fra fienden. Men den største likheten er at historien fortelles fra de to svakeste karakterenes synspunkt. I The Hidden Fortress gjennom Tahei og Matashichi, i Star Wars gjennom R2/D2 og C3PO. Det er også i denne filmen vi kan si at Darth Vaders opphav dukker opp. Tadokoro er en mann som har gått fra den lyse siden til den mørke. Da de møter ham igjen etter duellen, står han innsvøpt i skygge. Gradvis kommer ansiktet frem fra skyggen og avslører et stygt arr over hele ansiktet. En annen New Hollywoodregissør kan også ha blitt inspirert av denne scene. Tenk Kurtz i Apocalypse Now da vi får se ham første gang i Kurtz’ Compound.

Dette var Akira Kurosawas første film i det nye widescreenformatet. Det er virkelig imponerende hvor fort han behersket det. Han klipper hurtig i det nye formatet, noe som var ”ulovlig” i Hollywood. Det ville bare forvirre publikum. Flere ganger i filmen blir man grepet av beundring for Kurosawas komposisjoner fra øverste hylle. Spesielt må nevnes arrangementet med Rokurota på ene siden av kløften og Tahei på andre. Her brukes formatet til fulle. I bakgrunnen går fjellhorisonten, og herfra dukker Matashichi opp, som en Debbie i The Searchers. Kurosawa har flere nikk til sin helt John Ford i denne filmen, til og med horisontens plassering er inspirert av Ford. Ford sa alltid at en horisont skulle være veldig høyt i bildet eller veldig lavt. Ha det i bakhodet mens du ser denne filmen.

Det er heller ikke tilfeldig at våpenvalget i duellen mellom Rokurota og Tadokoro blir lanser. Disse lange våpnene fordret lang avstand mellom duellantene og passer dermed perfekt til widescreenformatet. En sverdkamp er mer passende til 4:3-formatet, med tett og intens action. Anamorfiske linser var nye på denne tiden, og de brakte med seg en del utfordringer. Det måtte brukes en annen linse i tillegg når man skulle vise filmen. I dag lages filmer mindre nøye produsert med tanke på widescreen, det er så mange forskjellige plattformer film vises i. TV, internett, IPad osv.

The Hidden Fortress var Kurosawas forsøk på å skape en publikumsvennlig film som Seven Samurai igjen. Hans tre foregående filmer hadde ikke vært det, blant annet Throne of Blood. Med denne filmen lykkes han igjen. Han starter filmen midt i en actionsekvens, med hovedpersonene med ryggen til kamera. Denne sekvensen filmes med håndholdt kamera, urolig og kaotisk som tiden filmen er satt i og de hendelsene våre ”helter” skal oppleve. Filmen har et uvanlig perspektiv, fra de lavest i samfunnshierarkiet. De har solgt husene sine for å søke lykken, men havner midt i en konflikt mellom to klaner, Yamana og Akizuki. Akizuki har tapt.

Jeg har nevnt hvordan John Ford påvirket Kurosawa, og hvordan Kurosawa påvirket George Lucas. Kurosawas film har også påvirket Sergio Leone, og da spesielt i The Good, The Bad and The Ugly. The Hidden Fortress sin japanske tittel oversettes best med Three Bad Men in a Hidden Fortress, noe som kanskje viser oss hvor Leone tok sin inspirasjon fra. Den oppmerksomme seer vil også ha gjenkjent inspirasjonen for den storslagne trappescenen under fangeopprøret. Her lurer Eisenstein i bakgrunnen, med sin Battleship Potemkin og Odessatrapper. Som i Throne of Blood er Kurosawa også inspirert av Noh-teater i denne filmen. Rokurota og prinsesse Yuki har ansiktsuttrykk lignende Noh-masker, mens de to småkjeltringene har en mer livlig og dynamisk framferd.

Tahei og Matashichi er stort sett ufarlige småkjeltringer, men det ligger et mørke i dem som kommer fram spesielt ved to anledninger. Slik problematiserer Kurosawa to karakterer som ellers kunne blitt for harmløse og evige klovner. På en måte stopper han latteren vår før vi blir for ukritiske. Det problematiske ligger i deres holdning mot prinsessen, som de ikke vet er prinsesse. Første gang de møter henne er de forferdelig pågående og trakasserende, og hun må beskytte seg med en pisk. Det er ikke tvil om at de planlegger å voldta henne. Den samme tanken dukker opp da de ser henne sove, og tjenestepiken må skremme dem vekk med en stor stein. Dette skaper alvor i en ellers rimelig lettbent film. Kurosawa skildrer her et kvinnesyn som var vanlig den gangen, men er nok også en kommentar til vår samtid. Dette er fremdeles i høyeste grad et samfunnsproblem som han følte det var verdt å ta opp.

Flere gamle tradisjoner blir stilt til skue og kritisert i filmen. Rokurota ofrer sin søster ved at hun drar i prinsessens sted i en avledningsmanøver som ender med at hun blir henrettet. En vanlig jente er mindre verdt enn en prinsesse, og Rokurota og søsteren har gjort sin plikt. Prinsessen blir rasende og påpeker at de to var like gamle. Hun kritiserer den føydale holdningen til verdien av liv. Et annet aspekt ved denne kritikken er hvordan Tadokoro ved å nektes nederlag med døden til følge bare kan redde sin ære ved seppuko, eller selvmord. Da han velger å ikke gjøre det blir han vanæret og vansiret. Kurosawa har kritisert praksisen med seppuko under 2. verdenskrig, og dette er nok en kommentar til dette. Men det problematiserer det store bildet at Kurosawa selv forsøkte å begå selvmord med 30 kutt med barberblad etter fiaskoen med Dodes’ka-den (1970), siden han følte at han hadde mistet ansikt…

Krigen som raser i bakgrunn og forgrunn i The Hidden Fortress utkjempes i større skala enn det var vanlig på denne tiden. En by ligger i ruiner i bakgrunnen i scener uten at det fokuseres på dette. At krigen har slik stor og ødeleggende skala er Kurosawas kommentar til vår tids kriger, en besk samfunnskritikk.

Øyeblikket: Kampscenen på hesteryggen hvor Rokurota tar opp jakten på to samuraier som har avslørt dem og skal varsle at de har funnet prinsessen og hennes følge. Mifune var en dyktig rytter og sekvensen er høyst imponerende. Han rir i høyt tempo mens han holder sverdet med begge hender, og beseirer begge motstanderne sine. Utrolig actionfilming og fysiske prestasjoner.

Lyd og bilde

Kurosawas første widescreenfilm, i formatet 2.35:1. Foruten delikate komposisjoner og en optimal utnyttelse av widescreenformatet, er det også et robust og godt bilde. Det er en fin gjengivelse av filmkorn og ellers skarpt bilde. I noen scener er bildet uskarpt, men det skjer veldig sjelden. Kontrasten i dette svart-hvittbildet er strålende. Det er kanskje bildets fremste fortrinn. Lyden kommer i to formater, et velfungerende monospor og et alternativt Master Audio DTS 5.1 spor med originale Perspecta simulerte stereoeffekter som anbefales.

Ekstramateriale

New audio commentary by film historian Stephen Prince, author of The Warrior’s Camera: The Cinema of Akira Kurosawa: Generelt et uhyre velinformert spor, godt planlagt og disponert. Filmen er jo lang, 2 timer og 19 minutter, men han holder det gående hele tiden. Kjempebra!

Documentary from 2003 on the making of the film, created as part of the Toho Masterworks series Akira Kurosawa: It Is Wonderful to Create: Vi får høre at Kurosawa var spesielt begeistret for John Ford. Denne beundringen ga seg utslag i små hyllester i filmene hans, som nevnt tidligere i teksten. Vi får se detaljer fra filmen og innspillingen og forstår hvor grundig Kurosawa er. Han var også fryktet av staben sin. Hans mange utskjellinger ga ham tilnavnet Keiseren. Det er ofte mange hester i filmene hans, og de kunne føle når Kurosawa var sint. Da gikk de en bue utenom han. ”Til og med hestene hater meg”. En kollega av Mifune forteller at han var en vennlig og omtenksom mann, helt annerledes enn hans rykte, men at han forandret seg fullstendig når han drakk. 41 minutter.

Interview from 2001 with filmmaker George Lucas about Kurosawa: Dette intervjuet er kommet i stand på grunn av den nå velkjente koblingen mellom The Hidden Fortress og Star Wars. Her får vi vite hvor mye som er sant og hvordan Lucas tenkte. Lucas forteller om hva filmene til Kurosawa handler om. Temaet er gjennomgående: Hvorfor er ikke mennesker lykkeligere sammen? 8 minutter.

Trailer: Det er uvanlig å vise klipp fra innspillingen i trailere, men det skjer her. Det er en storslagen og fin trailer på 3 minutter og 47 sekunder.

A booklet featuring an essay by film scholar Catherine Russell: Glitrende langt essay om filmen. Her er tolkninger og hjelpende informasjon. Filmen var i ferd med å bli avfeid som lettvint underholdning, men har fått sin renessanse. Den var også en suksess kommersielt sett. Russell påpeker at filmen er vanskelig å plassere sjangermessig. Den er en samuraifilm, en road movie, og med flere nikk til Westernfilmen. Filmen er også tidlig ute med en stor kvinnelig rolle som ikke er en lidende skjønnhet eller en femme fatale.

Throne of Blood

Throne of Blood (Criterion nr. 190)(Blu-ray)

Japan – 1957 – Akira Kurosawa (svart-hvitt)

Macbeth ala Kurosawa

Nivå 1 (uten spoilers)

Kurosawa bringer Shakespeares Macbeth til filmen i Throne of Blood, kombinert med den gamle japanske teatertradisjonen noh. Resultatet er en japansk samuraiversjon med de samme universelle konfliktene uten det særegne språket til Shakespeare. Tiden er 1400-tallet, før Japan ble samlet.

Nivå 2 (med spoilers)

Nohteater er en gammel japansk tradisjon, fjern fra vestlig smak og stil. Kurosawa er tilhenger av noh, og har sjeldent brukt denne innflytelsen mer i en film enn i Throne of Blood. Ansiktsmasker er mye brukt i noh, og Kurosawa forsøker å få sine skuespillere til å etterligne uttrykket i maskene med mimikk. Toshiro Mifune har et veldig uttrykksfullt ansikt og imiterer den dynamiske nohmasken i sin tolkning av Washizu. Asaji bærer den statiske masken i sitt ansiktsuttrykk. Når ansiktene ikke formidler følelser i noen særlig grad, søker noh til kroppen for å uttrykke seg. Hele kroppen uttrykker følelser. Det å gå blir en kilde til formidling av følelser. Asajis gester viser hennes utspekulerte psykologi. Washizu uttrykker sine følelser mer åpent. Da Asaji blir gal, ville Kurosawa at hun skulle ha gullmaling i øynene. Hun forsøkte med gullstøv. Gull brukes for å formidle en kvinnes sjalusi og undertrykte følelser.

Litt om forskjellene mellom Polanskis tolkning og Kurosawas tolkning: Washizu som er Macbeth i Kurosawas tolkning har flere valg enn Jon Finch sin karakter i Polanskis film. Asaji er en mer aggressiv og ondskapsfull lady Macbeth enn Francesca Annis sin karakter. Hun framstår som hjernen bak komplottene i større grad. Washizu virker rett og slett mer styrt av sin kvinne. Da Washizu blir forfremmet ser han det som en ære, men Asaji får ved hjelp av få setninger han til å tenke annerledes. Washizu skal lede angrepet på Lordens fiender, mens Miki skal beskytte slottet. Hun mener at det er for at Washizu skal dø i kamp, mens Miki sitter trygt. Slik forgifter hun Washizus sinn.

Der hvor Macbeth var tydelig en mer begavet soldat enn Banquo, er Washizu og Miki jevnbyrdige. Washizu får mer heder og belønning på grunn av ansiennitet. Siden Washizus endelikt kommer i form av en sverm av piler fra sine egne soldater, er Macduffkarakteren i sin helhet klippet fra filmen til Kurosawa. Derfor er også den andre delen av profetien droppet i Kurosawas film, at Macbeth ikke kan bli drept av noen født av en kvinne.

Banquokarakteren oppfører seg også forskjellig i de to filmene. I Polanskis Macbeth er han tidlig mistenksom mot Macbethparet, og moralsk i opposisjon til dem. Miki, som innehar denne rollen i Kurosawas film, er mer pragmatisk. Han mistenker Washizu for å ha myrdet Lord Tsuzuki, men vil allikevel anbefale at han blir utnevnt til ny Lord siden en konflikt vil gjøre dem svakere i den påfølgende krigen. Washizu blir ikke like gal som Macbeth og klarer derfor å holde på sine soldater inntil den avgjørende sluttscenen, men de vender seg mot ham og dreper ham med piler. I Polanskis film har Macbeth støtt alle fra seg, og er alene i slottet da fienden ankommer. Vi får derfor en mann mot mann duell på slutten. Der hvor Polanski er tro mot Shakespeares stykke og språk, tar Kurosawa seg mange friheter for å tilpasse stykket til japansk publikum og historie.

Mange kritikere mener at Kurosawa har laget den beste filmversjonen av Macbeth, for ikke å snakke om den beste Shakespeareadapsjonen noen gang. Han laget en moderne japansk, litt stilisert Macbeth. Han utvider og oppklarer elementer fra skuespillet som henger litt i luften. Historien er sirkulær, blant annet begynner han med å filme et monument som forteller oss at Spider Web Castle sto her, før han forteller om hendelsene som fører frem til dette tidspunktet. I tillegg lar han hendelser gjenta seg, men med forskjellig meningsbærende innhold eller aktører. Tidspunktet er 1400-tallet, rett før skytevåpnene ble introdusert i Japan. Det betyr at samuraiene fremdeles var toneangivende. Grunnen til at de rir med vimpler på ryggen er at uniformer ennå ikke var utbredt, og vimplene fortalte hvilken hær de tilhørte.

Denne perioden var Kurosawa på topp kunstnerisk sett. Siden 1950 hadde han laget Rashomon, Ikiru og Seven Samurai. Da han laget Throne of Blood hadde han nærmest carte blanche hva budsjett angikk. Jeg har alltid blitt fascinert av hvor langt japanske regissører gikk for å få laget filmene i sin ånd. Spesielt i samuraifilmene hvor scenene ble spilt inn med ekte samuraisverd. Kampene var farlige siden begge parter brukte sylskarpe sverd. I denne filmen ble en skuespiller skadet da Mifune med stor kraft kjørte sverdet i kroppen på ham. En trekloss skulle ta av for støtet, men styrken var så stor at han fikk et sår i siden. Dette skjedde i scenen hvor Washizu drepte livakten til Lord Tsuzuki. Den mye omtalte dødsscenen til Washuzi på slutten ble spilt inn med ekte piler som ble skutt mot Toshiro Mifune. De som traff kroppen gikk inn i treklosser under rustningen, men de som ble skutt i veggen rundt ham var bare centimeere fra ham. Mifune drømte om piler som ble skutt mot ham og likte ikke dette. Han var redd og spurte hver morgen om de skulle spille inn slike scener i dag.

Øyeblikket: Sluttscenen er selvfølgelig et opplagt valg, med Washizus spektakulære dødsscene. Allikevel foretrekker jeg en mer subtil scene, men som er veldig meningsbærende. Washizu har nettopp fortalt soldatene sine om profetien han har hørt. Han kan ikke tape et slag før Spider Web-skogen kommer til slottet. Den siste kvelden invaderer flere hundre fugler slottet og rommet han befinner seg i. Hvorfor gjør de det? Siden Washizus fiender kapper ned trær for å bruke dem som kamuflasje, mister fuglene sitt hjem og flyr videre mot slottet. I Japan er kråkeskrik symbol for død, og det at fuglene kommer skal bety døden for Washizu. Et herlig frampek gjort med eleganse og illevarslende stemning.

Lyd og bilde

Vi er på nest høyeste nivå her, både med tanke på bilde og lyd. Bildeformatet i 1.37:1 har et godt detaljnivå, med gode kontraster. Tallrike tåke- og regnscener er ikke spesielt utfordrende for filmen, de blir gjengitt godt og stemningsfullt. I lyse utendørsscener er filmen på sitt skarpeste, som naturlig er. Da kommer også dybde til i bildet, som er mindre fremtredende i filmen ellers. Lyden er i mono og formidler både dialog og lydeffekter på en god måte. Det er mange voldsomme lydeffekter og dialogen kan være kraftfull. Alt dette blir håndtert på behagelig og klart vis.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring Japanese-film expert Michael Jeck: Dette var bra saker. Jeck har en ledig stil og ved et par anledninger har han utbrudd som egentlig passer bedre for mye yngre mennesker. Men informativt, livlig og medrivende kommentatorspor. Vips! Så var filmen ferdig.

Documentary on the making of the film, created as part of the Toho Masterworks series Akira Kurosawa: It Is Wonderful to Create: Denne serien med intervjuer av Kurosawa, It’s wonderful to create, pleier å være med på de relevante Criterionutgivelsene. Som regel er det interessant å høre hva Kurosawa har å si om sine egne filmer. Denne gangen er det mindre fra regissøren selv, men likevel er det mye matnyttig her. Kurosawa jobbet etter prinsippet om at en god film er enkel og lett å forstå. Siden nohteater er så stor del av filmens uttrykk, ble innsiden av Spider Web Castle bygget som et nohteater. Nohteater passer ikke vestlige mennesker, mener Kurosawa. De sovner bare. Intervjuet varer i 23 minutter.

Two alternate subtitle translations, by Japanese film translator Linda Hoaglund and Kurosawa expert Donald Richie: Her presenteres to forskjellige stiler på teksting. Hovedforskjellen er at Richie velger å oversette presist og flatt, mens Hoaglund velger å bruke litt opphøyde uttrykk for å gripe tiden filmen utspiller seg i. Mer om deres tanker i heftet som følger med.

Trailer: Denne traileren røper veldig mye av handlingen. Den uthever nøkkelord. Bra trailer allikevel. 3 minutter og 45 sekunder lang.

A booklet featuring an essay by film historian Stephen Prince and notes on the subtitling by Hoaglund and Richie: Prince påpeker at filmen er mer en symbiose av forskjellige aspekter enn en adapsjon av Macbeth. Shakespeares dialog er tatt ut og nohelementer tatt inn. Disse elementene er først og fremst musikk, enkle kulisser og ansiktsuttrykk. Noh er ikke psykologisk. I nohteater brukes masker i stedet for ansiktsuttrykk. Forskjellige mennesketyper har forskjellige masker, som gamle, barn, kvinner, krigere osv. Ansiktene til skuespillerne i Throne of Blood skal etterligne fastlåste nohmasker og følelsene formidles heller gjennom vær og natur. Donald Richie og Linda Hoaglund forteller hvordan de tenkte da de lagde tekstoversettelsen. Hoaglund mener at alt i filmen peker mot middelalderen og valgte derfor litt gammeldagse ord. Richie mener det er umulig å komprimere teksten ned til tiden det tar å si replikken, og derfor kan det ikke bli helt korrekt. Gode tekster og interessant lesning.

Macbeth

Macbeth(Criterion nr. 726)(Blu-ray)

England – 1971 – Roman Polanski (farger)

Macbeth ala Polanski

Nivå 1 (uten spoilers)

Roman Polanski tok på seg Shakespeares mest blodige verk og skapte en film tro mot stykket. Filmen bruker den samme gammelengelsken som taltes på Shakespeares tid, slik at vi som publikum også får en litterær opplevelse. Dette er den blodigste versjonen av et Shakespearestykke jeg kan huske å ha sett.

Nivå 2 (med spoilers)

Macbeth er en fremgangsrik kriger, som leder sine soldater til seier etter seier. Tiden har kommet for å bli forfremmet, og han blir vist en stor ære av kongen. Men å bli Thane of Cawdor er ikke nok. En annen blir utnevnt til Prince of Cumberland, noe Macbeth kunne tenkt seg. Nå fristes han heller til å gå direkte for kongetittelen, og det gjennom snikmord og forræderi.

Macbeth har store ambisjoner, og Lady Macbeth har det samme. Hun er uten skrupler, fascinert av makt og har en lumsk personlighet. Der hvor Macbeth tviler, presser hun ham fremover. Hun håner, berømmer eller argumenterer, alt etter hva som vil føre dem til målet. ”Vær en blomst utad og en slange inni” prediker hun. Kong Duncan er gjest hos Macbeth, og Lady Macbeth presser Macbeth til å snikmyrde kongen. Skylden plasseres hos livvaktene hans, gjennom blodige kniver og klær. Lady Macbeth har bedøvet dem med drikke om kvelden og Macbeth dreper dem i ”raseri”, slik at ingen skal få høre deres forklaring. Hans gamle venn Banquo mistenker falskspill fra første stund.

Macbeth sliter voldsomt med samvittigheten i etterkant, og drømmer at en liten gutt, arvingen Fleance, overtar kronen og dreper Macbeth i sengen. Akkurat slik Macbeth selv gjorde mot kongen. Macbeth sender bort Fleance sammen med Banquo, og sender snikmordere etter dem. Banquo blir drept, men Fleance kommer seg unna. Macbeth begynner å se syner, skrekkelige bilder av en drept Banquo som hjemsøker ham i spisesalen. Hans menn begynner å tvile på hans mentale helse, men inntil videre har han deres tillit.

Scenen med den døde Banquo som kommer tilbake for å hjemsøke Macbeth i spisesalen er utrolig godt laget, og en skikkelig rystende opplevelse. Macbeth ”ser” at Banquo sitter på plassen de har holdt av til ham selv, og forstår ikke at han er den eneste som kan se ham. For hver gang han setter blikket på ham, har han blitt enda mer uhyggelig og deformert. Han har blitt til en personlig demon for Macbeth, skapt av samvittigheten og i siste instans ham selv.

Det er visse likheter med Eisensteins Ivan the Terrible i måten de to herskerne takler situasjonen etter at de har nådd sine mål. Tsar Ivan forsvinner inn i paranoia, mens Macbeth også sliter med anger, nerver, fantasier og syner. Til slutt drar han ut for å finne heksene som har forutsett hans ferd mot makten, og ankommer midt i en heksesabbat. Han blir beroliget av at deres profeti om at ingen som er født av en kvinne kan drepe ham, og at han ikke skal frykte noe før Burnham Woods kommer til Dunsinane. Han tolker det som at intet menneske kan skade ham, og at han aldri skal frykte noe. Men heksene vet mer enn ham…

Profetien gir Macbeth en ny arroganse og et overmot i sine handlinger som skal føre til hans fall. Han framstår som gal i sin mangel på frykt og gradvis mister han alt. Lady Macbeth kaster seg fra tårnet og dør. Soldatene deserterer. Da fienden står klare til å innvadere borgen, er det ingen andre enn ham selv der. Og han skal bli drept i duell av Macduff, en mann som kom inn i livet gjennom å bli skåret ut av morens mage. Han hogger hodet av Macbeth.

Polanski valgte Macbeth, siden han følte at det var det stykket som fremdeles ikke hadde oppfylt sitt filmpotensiale. Til og med hans favorittregissør Welles hadde ikke mestret det. Dette var den første filmen Polanski laget etter det brutale mordet på hans kjæreste Sharon Tate. Charles Manson sto bak drapene som rystet Los Angeles. Mange har beskrevet Macbeth som Polanskis rasende oppgjør med følelsene etter drapet, at han har laget en orgie av vold, blod og død. Det er lite holdepunkt for å si dette, da filmen er en ganske så tro adapsjon av Shakespeares stykke. Volden, døden og blodet stammer fra Shakespeare, ikke Polanski.

Jon Finch hadde materiale i seg til å bli en superstjerne, men han hadde ingen interesse av det. Rollen som Lady Macbeth hadde Polanski tenkt å gi til Marianne Faithful, som gikk gjennom en vanskelig tid selv. Men hun klarte aldri å lære seg replikkene. Dermed ble den gitt til Francesca Annis. Hun var dedikert feminist på denne tiden, og hadde ingen ønsker om å håndhilse på Playboykongen Hugh Heffner. Hun pleide å gjemme seg på do hver gang han besøkte settet. Hun hadde også problemer med å spille inn nakenscene, men godtok det siden alle sov nakne på den tiden. Hun reagerte på Polanskis avgjørelse om å gjøre Macbeth og lady Macbeth unge og vakre, siden de i stykket er eldre. I dag syntes hun det var en genistrek.

Macbeth står igjen som Polanskis vanskeligste film rent produksjonsmessig. Det regnet hele tiden, de kom på etterskudd og han sto i fare for å bli byttet ut med en annen regissør. Produsentene ønsket også å kutte ned manuset for å holde tidsrammen og budsjettet. Heldigvis gikk det ikke slik, og Polanskis Macbeth står som en påle blant filmene basert på Shakespearestykker. Neste gang skal vi se på Kurosawas versjon av Macbeth, Throne of blood fra 1957.

Øyeblikket: Macbeth føler seg usårlig etter møtet med heksene, siden de forutser at ingen som er født av en kvinne skal drepe ham. Han skal heller ikke være i fare før Burnham Woods kommer til Dunsinane. Da dette faktisk skjer, ved at de engelske soldatene har kuttet ned tre fra Burnham Woods, kamuflert seg bak dem og beveger seg fremover mot Dunsinane, blir han redd. Burnham Woods kommer faktisk til Dunsinane. Nå forstår vi at hans tid er kommet.

Lyd og bilde

Formatet er 2.35:1, en 4k restaurering som ser fantastisk ut. Det er en dempet visuell opplevelse, hvor mange av utendørsscenene foregår i regnvær eller minste overskyet vær. Dette hindrer ikke stor detaljrikdom og skarphet. Når vi da har en godt opplyst scene, står farger og dybde frem i tillegg. Sortnivået og kontrast er meget bra i de dunkle scenene som det er mange av. Lyden er rik og klar, presentert i 3.0 surround DTS-HD Master audio.

Ekstramateriale

Toil and Trouble: Making “Macbeth,” a new documentary featuring interviews with Polanski, producer Andrew Braunsberg, assistant executive producer Victor Lownes, and actors Francesca Annis and Martin Shaw: Denne dokumentaren på en time er hovedbeholdningen blant ekstramaterialet på denne utgivelsen. Her skal vi få lære om den strabasiøse innspillingen av filmen. Oktober er vanligvis den tørreste måneden i Wales, men dette året regnet det omtrent hver dag. Det var utfordrende for logistikk, kontinuitet osv. Dette var den første filmen til Hugh Heffners Playboy Productions, i samarbeid med Universal. Det var et dårlig utgangspunkt da mange hadde fordommer mot det nye produksjonsselskapet og misoppfatninger av hva slags film det kom til å være. Universal selv lanserte filmen halvhjertet. Dårlige anmeldelser gjorde at filmen floppet i USA, mens det kom gode kritikker i Shakespeares hjemland. Polanski var involvert i Day of the Dolphins da hans kjæreste Sharon Tate ble drept av Charles Mansons gjeng. Macbeth ble hans første film etter drapet, og det amerikanske publikummet kunne ikke tilgi ham at han lagde en så voldelig film etter hendelsen med Tate. Hadde han laget en lett komedie hadde han sikkert blitt kritisert for ikke å lage en seriøs film.

Polanski Meets Macbeth, a 1971 documentary by Frank Simon featuring rare footage of the film’s cast and crew at work: Detaljerte og nitidige sekvenser fra innspillingen av Macbeth. Vi ser Polanski og filmstaben i arbeid og diskusjon. Det blir nevnt at skuespilleren som slår i hjel en soldat på stranden er skremmende lik Charles Manson, og det stemmer! Hmm. Interessant dokumentar på 47 minutter.

Interview with coscreenwriter Kenneth Tynan from a 1971 episode of The Dick Cavett Show: Tynan skrev manuset til Macbeth sammen med Polanski, men er blir det mest snakk om hans film Oh Calcutta. Mer om Polanski og Macbeth mot slutten. 14 minutter.

“Two Macbeths,” a segment from a 1972 episode of the British television series Aquarius featuring Polanski and theater director Peter Coe: Talkshow hvor Polanski snakker mest om Shakespeare, før de snakker om hans Macbeth og Coes M’beth satt i afrikansk setting. Vi ser også en del klipp fra filmene. 30 minutter.

Trailers: En lang og god trailer på tre minutter og 40 sekunder.

An essay by critic Terrence Rafferty: Et bra essay, uten den helt store dybden. En fin oppsummering.

Drive, He said

Drive, He Said (Criterion nr. 547)(Blu-ray)

USA – 1970 – Jack Nicholson (farger)

Radikal eller konform?

Nivå 1 (uten spoilers)

En basketballspiller på 70-tallet som er en av lagets beste spillere, skal samtidig finne ut hva han vil med livet sitt. Finnes det noe annet for ham enn å bli en profesjonell basketballspiller? Romkameraten hans tilhører et helt annet miljø, en politisk gruppering som iscenesetter geriljateater og stunts. Han sliter med de samme problemstillingene, men de to unge mennene takler dem på forskjellige måter og med helt forskjellig utfall.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er den andre filmen Jack Nicholson regisserte, etter den ukreditterte The Terror fra 1963. Hovedpersonene er Hector Bloom, lovende basketballspiller, og Gabriel, militant og politisk aktivist. Filmen starter med noe som ser ut som et terrorangrep mot en basketballkamp, men som snart skal vise seg å være et politisk stunt iscenesatt av Gabriel. Han og gruppen hans blir arrestert, men blir senere satt fri.

Hector har et forhold til Richards samboer, Olive. Richard er professor på universitetet. Mange av de viktige personene i Hectors liv er eldre enn ham selv. De forsøker å påvirke og forme ham, ingen mer enn basketreneren som spilles av Bruce Dern. Hector kommer i en fase hvor han opponerer mot idrettslivets strenge regler, og treneren svarer med å stramme inn reglene for Hector. Gabriel viser Hector at det finnes en annen måte å leve livet sitt på enn å skifte til undertøyet sitt og springe ut på en basketballbane etter skoletid. De er begge den andres inngang til et for dem fremmed miljø, i kraft av å være romkamerater.

Mye av filmen er viet Hectors løsrivelse fra det trygge idrettslivet og Gabriels kamp mot å verves til militæret. De søker begge en retning i livet sitt, men de har forskjellig ballast. Hector har struktur i livet sitt, noe som gjør han bedre i stand til å prøve og feile. Gabriel har ingen struktur, og mister mer og mer grep om virkeligheten. Han ender opp med et totalt sammenbrudd, naken i et laboratorium mens han slipper løs alle dyrene der. Før det har vi sett ham søkende og filosofisk forsøke å overbevise Hector om den rette måten å betrakte livet på. Det er ofte når man er på det mest usikre at man fremstår som skråsikker.

Olive veksler gjennom filmen i sine følelser overfor Hector og Richard. Hun oppmuntrer Hector i begynnelsen, slik at han finner ut at han ønsker at Olive skal gå fra Richard og bli sammen med ham. Deretter følger en periode hvor hun vil avslutte forholdet med Hector og forbli hos Richard. Til slutt ser det ut til at hun mener de begge er umodne, og at hun klarer seg uten noen av dem. Hun finner ut at hun er gravid, og vi vet ikke sikkert hvem som er faren, men ting kan tyde på at det er Hector.

Jeg vil plassere denne filmen i tradisjonen som Medium Cool og filmene til Robert Downey Sr tilhører. Drive, He Said har et større element av mellommenneskelige innslag enn de foregående, men deler den politiske overbygningen som omslutter filmene. Det var en radikal tid, hvor det politiske var en del av nyhetsbildet og hverdagen på en annen måte enn i dag.

Etter Kent State-hendelsene, ble det lansert flere filmer. Drive, He Said kom ca et år etter filmer som The Strawberry Statement, R.P.M, The Revolutionary og Getting Straight. Litt om Kent Stat-hendelsene: 4 mai 1970 ble fire studenter skutt og drept av The National Guard, og ni andre studenter ble skadet. To av dødsofrene deltok i en demonstrasjon mot invasjonen av Kambodsja som de mente bare ville eskalere konflikten i Vietnam, men de to andre var bare på vei fra et klasserom til et annet. Det nærmeste offeret var 69 meter unna soldatene. Nixon var president på denne tiden. Dette er tidsånden filmen må sees i lys av.

At vår hovedperson er basketballspiller passer godt i en film laget av den meget basketballinteresserte Jack Nicholson. Filmen ble vist i Cannes, og polariserte publikummet i ekstrem grad. Etter at filmen var ferdig var det mye buing, plystring og skriking. Mange hyttet med nevene mot Nicholson og hans to hovedrolleinnehavere. Dårlige anmeldelser fortsatte i USA etter premieren der. Men en og annen anmelder så kvaliteten i filmen. For oss som er glade i New Hollywoodfilmer er Drive, He Said nok en ekte og modig film, personlig og politisk på samme tid. Denne boksen som filmen er del av, America Lost and Found; The BBS Story, er absolutt essensiell for alle filmelskere. Basta!

Øyeblikket: Gabriel bryter seg inn i huset til Olive, av grunner som forblir uklare. Stemningen skifter fra uhyggelig for en sårbar Olive, alene i et mørkt hus med en fremmed mann til stede, til lettelse da hun forstår at det er en hun kjenner. Så skifter det tilbake til å bli skremmende for henne, da Gabriel er tydelig ustabil og i ferd med muligens å voldta og skade henne. Gabriel er ute av stand til å formidle en rasjonell grunn til hvorfor han gikk inn i huset. Det er kun han selv som forstår beveggrunnene sine. Kanskje ikke han selv engang.

Lyd og bilde

Godt, røft bilde. Gode detaljer, god gjengivelse av filmkorn og en filmlik opplevelse. Det er en del mørke scener, også de håndteres flott. Bildeformatet er 1.85:1. Lyden er robust, og dreier seg ofte om dialog eller åpne, luftige effekter som på baskeballbanen. Herlig, atmosfærisk lyd i mono.

Ekstramateriale

Hefte, med essay om BBS Productions: Det er ingen tekst spesifikt viet Drive, He Said som de andre filmene i denne boksen har. Men det står en del om filmen i essayet som tar for seg den store historien rundt BBS. Det er et meget godt og informativt essay skrevet av J. Hoberman.

A Cautionary Tale of Campus Revolution and Sexual Freedom, a 2009 video piece featuring Nicholson: Denne 10 minutter lange dokumentaren er det eneste ekstramaterialet som er spesifikt for Drive, He Said. Filmen er basert på en ekspresjonistisk roman, som handler mye om opptøyene på universitetene i USA på denne tiden. Nicholson filmet virkelige opptøyer, dette var guerilla filmmaking. Skuespillerne sprang blant studenter, politi og tanks. Men hovedfokuset i filmen er tragedien knyttet til problemene med fri kjærlighet.

Theatrical trailer: Fin trailer på 2 minutter og 41 sekunder. Den velger å fokusere på at filmen ble vist i Cannes, og Jack Nicholson.