Pather Panchali

Pather Panchali (Criterion nr. 783)(Blu-ray)

India – 1955 – Satyajit Ray (svart-hvitt)

Barn

Nivå 1 (uten spoilers)

En liten bengalsk familie bestående av Harihar, Sarbajaya, tante Indir, Durga og etter hvert Apu strever med dagliglivet på den bengalske landsbygda rundt 1910. De er fattige, og jobber er vanskelig å finne. Den lille gutten Apu skal etter hvert bli hovedpersonen og denne filmen er første film i Aputrilogien.

Nivå 2 (med spoilers)

Jean Luc Godard sa en gang om Bressons ”Au Hazard Balthasar” at den viste hele verden i løpet av 90 minutter. Jeg har heller den følelsen når det gjelder Apu-trilogien. Apus liv fra han blir født og videre som ung mann er en fascinerende reise som forteller oss så uendelig mye mer enn bare om Apus liv. Trilogien viser oss hvordan livet kan arte seg på så mange forskjellige måter. Filmene kan sette i gang tankeprosesser i forskjellige retninger, som springer ut av de dagligdagse situasjonene i Apus liv. Heldigvis gir filmenes tempo oss tid til å la tankene bli bearbeidet underveis. Samtidig trigger de større spørsmål som vi kan bakse med i uker og måneder etter vi har sett filmen.

Indisk nyrealisme ble antagelig født med denne filmen. Naturalistisk skuespill, realistiske omgivelser og livssituasjoner kjennetegner Apufilmene. Italiensk neorealisme og regissører som Jean Renoir var inspirasjon for den uerfarne regissøren Satyajit Ray. Den senere verdensberømte musikeren Ravi Shankar lagde musikken til Apufilmene. I en bengalsk setting passet musikken og de sosialrealistiske bildene sammen som hånd i hanske. Tempoet var lavt, dramatikken uteblir med noen unntak og tiden vies heller til småkrangling i familien og epleslang hos naboen. Allikevel er det så vakkert, så vakkert, både visuelt og på det humanistiske plan. Dette er ”slice of life” før britene fant opp ”kitchen sink realism”. Siden jeg i forrige omtale (The honeymoon Killers) fortalte dere at den var Truffauts favorittfilm, kan det være passende og fortelle om hans syn på Pather Panchali. Han var sitert på at han ikke var interessert i å se en film hvor bønder spiser med hendene. Men mottagelsen til filmen var ellers god, både nasjonalt og internasjonalt. Den mottok 11 internasjonale priser, og høstet lovord fra kjente filmkritikere som Pauline Kaal.

Apufilmene ble hovedsakelig spilt inn med amatører. Dette er med på å gi filmene en helt eget fokus og nærhet til oss som ser dem. Jeg tror sånn i farten at det bare er Apufilmene som til de grader klarer å gi meg følelsen av at jeg ikke ser film, men faktisk ser andre mennesker som lever sitt liv. Ved siden av filmene til John Cassavetes selvfølgelig. Nettopp det at skuespillerne stort sett ikke er profesjonelle, gjør at menneskene i Apufilmene kommer oss så nær. Varmen som stråler ut fra disse ansiktene, blikkene som forteller mye mer enn ord kan gjøre og tempoet i filmen som så flott passer til tempoet på landsbygda gjør det samme.

Den lille familien er herlig, men med ganske så forskjellige personligheter. Tante Indir er så gammel at vi skjønner at det må gå mot slutten for henne. Som andre såpass gamle mennesker, er hun mest opptatt av basiske ting som mat og klær. Sarbajaya blir ufrivillig gående og hakke på den gamle damen, men jeg tror det stammer mest fra stress over egen økonomi. Hun er ikke en dårlig person, men mer bekymret anlagt enn sin mann. Han tar på sin side litt for lett på det og har en ”alt ordner seg” holdning til det meste. Han har heller ingen synlig grunn for sin optimisme, og jeg forstår at hun blir oppgitt over denne positivisme. Alle kan strø om seg med slike optimistiske utsagn, men faktum er at maten tar helt slutt for familien mens faren er borte, og de må bli reddet av nabokona.

Durga får store oppgaver i husholdet som egentlig drives utelukkende av disse to kvinnene, mor og datter. Kjønnsdelingen er tydelig. Faren hjelper ikke til og Apu får lov til å leke hele dagen. Durga blir tidlig voksen, og dessverre dør hun alt for tidlig av sykdom. Jeg tenker at det er tuberkolose, men det blir ikke sagt rett ut. Det er en hard tilværelse for moren, gammeltanten og de to barna mens faren er ute på reise. Den reisen blir lenger enn planlagt, og selv om det ordner seg med arbeid for Harihar til slutt blir hjemkomsten på flere måter for sen. Datteren dør og huset gir etter bare dager før han kommer hjem. Disse tingene henger nok sammen, siden doktoren advarer mot å utsette Durga for trekk. Sarbajaya har mast om å utbedre huset i lang tid, men Harihar manglende evne til å skaffe penger til husholdet har gjort det umulig.

De ca åtte månedene som Harihar har vært borte har vist seg å være skjebnesvangre. Harihar føler seg som en mislykket mann, siden datteren nå er død, Apu ikke har fått utdanning og han selv ikke har klart å bli forfatter. Familien bestemmer seg for å bryte opp og flytte. Slik ender Pather Panchali, den første filmen om Apu.

Øyeblikket: Dugar og Apu er på jordene og leter etter kalven sin. Her skifter Ray stil fra en nokså tradisjonell historiefortelling, til å skape en ubehagelig stemning da de står under kraftledningene. Det summer fra ledningene. Stemningen er avventende og Durga føler noe spesielt. Jeg ser denne scenen som et frampek til tantens død. Neste gang de ser henne, er hun død. Vandret sjelen hennes gjennom disse ledningene? Jeg kan ikke nok om indisk religion og tankesett til å vite om Ray har noe slikt i tankene i denne scenen, men flott er den uansett.

Lyd og bilde

Dette er muligens den flotteste jobben Criterion Collection har gjort med en utgivelse noen gang. Jeg hadde Artificial Eye sin DVD-utgivelse fra før, og den hadde et svært skadet og svakt bilde. Det er nesten ikke til å tro at vi kan få se Pather Panchali og hele Apu-trilogien i en så god stand som på denne blurayen fra Criterion. Bildet er skarpt og uskadet bortsett fra en eneste scene med vertikale hvite striper i bildet. Kontrastene er meget bra og detaljnivået er fint. Helt utrolig med tanke på hva disse filmene har gjennomgått. For 20 år siden brant de originale filmrullene opp i en brann, og dette er resultatet av en nitidig digital restaurering. Formatet er 1.37:1. Lyden er ukomprimert mono, og veldig fyldig og god.

Ekstramateriale

Audio recording from 1958 of director Satyajit Ray reading his essay “A Long Time on the Little Road”: Et lydopptak av Satyajit Ray som snakker om tilblivelsen av filmen. Han forklarer hva som tiltrakk ham med boken og hvordan han søkte å erstatte dialog med bilder. Hvordan kan en gest erstatte disse tre ordene? Helt ok materiale, men for meg fungerer ikke lydopptak like godt som videoessay. 14 minutter langt.

New interviews with actors Soumitra Chatterjee and Shampa Srivastava and camera assistant Soumendu Roy: Chatterjee, som debuterte med rollen som Apu i Apur Sansar, minnes hvordan bengalerne endelig kunne se en film som var like god som de utenlandske. Skuespill trengte ikke være overdrevet, men heller illustrere hverdagsliv på en nøktern måte. Ray mente at alle regissører ønsket seg kommersiell suksess, men at han kanskje hadde en annen oppfatning av hva som skapte en hit. Dette intervjuet er syv minutter langt. I neste intervju møter vi Srivastava. Hun spilte den yngste versjonen av Durga. Dermed spilte mor og datter i virkeligheten også mor og datter på film. Srivastava kan berolige oss med at moren var mye mildere i virkeligheten enn hun er i filmen. I en scene hvor Durga skulle stirre på gammeltanten som spiste, fikk ikke Srivastava mat hele dagen. Dermed fikk hun det riktige og sultne blikket. Hun forteller at myndighetene ikke likte at så mye fattigdom ble vist på film. Det skulle heller gjemmes bort. Intervjuet er på 16 minutter. Roy var kameramann for Satyajit Ray på flere filmer. Regissøren var en kjempe av en mann med dyp røst, men overraskende vennlig og pratsom. De brydde seg ikke mye om ”reglene” som sa at man bare kunne filme i solskinn for å få et bra bilde. I Pather Panchali blir det filmet om natten og dagen, i regn og solskinn. 13 minutter.

Excerpts from the 2003 documentary The Song of the Little Road, featuring The Apu Trilogy composer Ravi Shankar: Å bli tilbudt å lage musikken gjorde Ravi Shankar veldig glad. Han ville straks se ”rushes” og allerede da dukket melodilinjer opp i hodet hans. Ray hadde stor innsikt i vestlig kultur, vestlig film og ikke minst musikk. Kort klipp på seks minutter.

Hefte: Inneholder Rays storyboardtegninger med vann og blekk av scener fra Pather Panchali. Den lange scenen som jeg har valgt som Øyeblikket i denne filmen, er her valgt ut. Det satte jeg selvfølgelig stor pris på.

The Honeymoon Killers

The Honeymoon Killers (Criterion nr. 200)(Blu-ray)

USA – 1969 – Leonard Kastle (farger)

Truffauts favorittfilm

Nivå 1 (uten spoilers)

Denne filmen er bygget på en sann historie, og filmen er ikke så langt fra å gjengi hendelsene korrekt. Den bygger på historien om morderne avisene døpte ”The lonely hearts killers” på 40-tallet. Raymond Fernandez og Martha Beck svindlet og drepte flere enslige kvinner. Filmen er lagt til 60-tallet i stedet for 40-tallet, og Martha får større del av skylden for drapene enn det faktum var. Ellers er det mest detaljer som har blitt forandret. Vi følger paret fra den innledende brevvekslingen og til den bitre slutt.

Nivå 2 (med spoilers)

Martha er en diktatorisk sykesøster. Hun er ensom og tykkfallen. Venninnen hennes skaffer til veie et søknadsskjema til en såkalt Lonely Hearts Club, et datingfirma, som Martha til slutt sender inn. Ray, som har spesialisert seg på å svindle enslige kvinner, svarer og historien tar form. De møtes og Martha viser sin hensynsløse side da de doper ned moren hennes for å få tid alene. Senere låner Martha ham penger. Men det er ekte kjærlighet som blomstrer mellom disse to. Ray avslører alle sine svindelprosjekter med andre kvinner, og inkluderer Martha i sine planer. Sammen legger de ut på en farefull og blodig reise.

Martha får sparken fra sykehuset og moren blir plassert på et hjem. Nå kan paret vie seg fullt og helt til sine svindelprosjekter. Ray gifter seg med Doris Acker. Martha spiller rollen som Rays søster. Men Marthas sjalusi forpurrer planene, noe som skal skje igjen og igjen. Ofte med fatalt utfall for det enslige offeret. Flere av mordene skjer på grunn av dette, og det kan med rette hevdes at Ray ikke ville ha gått til det skritt alene. Martha er humørsyk og manipulerende. Det er tydelig at Ray elsker henne, men forholdet knirker også litt på grunn av dette. Dette blir ekstra tydelig etter at Marthas oppførsel har blokkert mulighetene deres igjen, og de må bo sammen i en liten leilighet. Ray insisterer på at ingen kvinne skal forsørge ham, og denne perioden er anstrengende for dem.

Det ender med nok et svindelforsøk. Ray kontakter den 65 år gamle Janet. De får Janet til å signere sjekker og tar dem deretter ned i kjelleren og gjemmer dem. Janet angrer seg og det blir mye styr. Det hele kulminerer med at de dreper henne med en hammer. Dette er for øvrig den eneste volden vi ser i The Honeymoon Killers. All annen vold foregår off-screen. Dermed blir effekten også mer sjokkerende. Etter dette ser det ut som om terskelen deres for å drepe har blitt lavere. De dreper den neste kvinnen også, sammen med hennes syv år gamle datter. Det ser ikke ut som om Ray noen gang vil bli ferdig med disse kvinnene. Martha gir ham opp. Hun ringer politiet. Filmen slutter med glimt fra fengselet, og Rays kjærlighetsbrev. Kjærligheten deres er fremdeles sterk.

Martin Scorsese var den første regissøren tilknyttet dette prosjektet, men han ble for omstendelig for det lille budsjettet denne filmen disponerte. Han skjøt utallige tagninger, og film er dyrt. Han var overambisiøs i scener som kunne bli gjort mer effektivt. Tid er penger i filmbransjen. Til slutt måtte de sparke ham. Scorsese er ansvarlig for scenen på stranden, som er en spesielt flott scene. Inn kom en annen regissør, men han var for uselvstendig og spurte om tilbakemelding på hver minste ting fra Kastel. Denne regissøren ble også sparket og Kastel tok like gjerne over selv. Han hadde tidligere kun regissert opera, men følte han hadde lært under denne innspillingen og ble uansett konsultert hele tiden.

Tony Lo Bianco var ikke på noen som helst måte et førstevalg til rollen som Ray. Han ble til og med nektet å stille til audition, siden han var ”feil til rollen”. Men han ga seg ikke, og gikk inn i karakteren med dødsforakt. Fra første sekund på andre forsøk la han til seg en aksent som han beholdt til filmen var ferdig spilt inn. Denne aksenten ga ham altså først audition, deretter rollen, og hjalp ham til å beholde rollen til filmen var ferdig. Alle involvert var over seg av beundring for prestasjonen hans, noe som ikke er vanskelig å forstå. Disse to hovedrollene er fantastiske prestasjoner.

Øyeblikket: Det er noe absurd og komisk i posituren, omstendighetene og Marthas personlighet i scenen på stranden hvor Martha klandrer Ray for å ha sex med en av kvinnene. Hun står dryppende våt i vannet, retter en anklagende pekefinger mot Ray mens hun fornærmet roper ”You promised!” Sjalusien hennes kommer i veien for alle planer de legger, uansett hvor enige de er på forhånd. Slik svart humor dukker opp flere ganger i The Honeymoon Killers. Det gjelder bare å legge merke til det. Denne scenen var for øvrig filmet av Martin Scorsese.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.85:1, med mono lyd. Herlig røft svart-hvitt bilde med god filmkorngjengivelse. Igjen en blurayutgivelse fra Criterion som har en flott filmlik følelse. Kontrastene er supre, og detaljene skarpe. Bildet er rent og uskadet. Lyden er også meget god og atmosfærerik. Knakende godt bilde og ditto lyd på en lavbudsjettsfilm hvor vi måtte vært fornøyd med mindre.

Ekstramateriale

Interview with writer-director Leonard Kastle from 2003: Kjempefint intervju på 30 minutter med regissøren av filmen, den eneste filmen han laget. Utgangspunktet for filmen var at han var inspirert av Bonnie&Clyde, men syntes denne filmen virket falsk. Skuespillerne var alt for pene, Warren Beatty og Faye Dunaway liksom! Ikke akkurat typiske kjeltringer fra dårlige kår. Etter hvert kom ideen med Lonely Hearts Killers opp. Kastle leste seg opp på rettsreferatene, og fikk et godt innblikk i saken. Han mener at manuset han skrev er så visuelt at regien nærmest ga seg selv. Siden de øvde så mye ble det få tagninger. Her hjalp også manuset til. De valgte svart-hvitt på grunn av økonomi. Fargefilm krever mye mer lyssetting. Svart-hvitt skapte også mer av et dokumentarpreg. Opprinnelig skulle filmen hete ”Dear Martha”, og dreie seg om oppløsningen av to mennesker. Kastle måtte gi seg i kampen med studioet om tittelen. De krevde ”The Honeymoon Killers”. Kastle hater fremdeles den tittelen.

Love Letters, a new interview program by Robert Fischer, featuring actors Tony Lo Bianco and Marilyn Chris and editor Stan Warnow: Skuespillerinnen som spilte Myrtle ville opprinnelig spille Martha, men var ikke tykk nok. Hun tok på seg tykke gensre, men tok av seg plagg etter plagg under audition. Til slutt hadde hun kledd seg vekk fra rollen. Hun anbefalte da Shirley Stoler som Martha, og det ble fantastisk.

“Dear Martha . . . ,” a new video essay by writer Scott Christianson, author of Condemned: Inside the Sing Sing Death House: Faktisk har historien om Lonely Hearts Killers blitt filmatisert flere ganger i flere land, blant annet Argentina. Denne dokumentaren på 23 minutter handler om de virkelige Ray og Martha. Ray fikk en gang en skade i pannen som kan ha forstyrret oppførselen hans. I filmen ser vi et arr i pannen som hinter mot denne skaden. Han begynte med voodoo og mente han kunne påvirke kvinner gjennom brev. Han ba ofte om å få en hårlokk i brevene for voodooformål. Den virkelige Martha hadde to barn som hun satte bort da hun møtte Ray. Dette aspektet er fjernet i filmen. En annen forskjell er at de i virkeligheten bodde i Delphines hus i tre dager, inkludert en kveld på byen. Martha måtte ha fire ladninger i den elektriske stol før hun døde, noe som neppe var et vakkert syn…

Trailer: Veldig bra trailer! Den har en veldig bra tagline, selv om den overdrives. ”If you’ve never heard of Martha and Ray, see The Honeymoon Killers and try to forget them”.

An essay by critic Gary Giddins: Godt og smart om filmen. Han drar inn samtidens filmer og andre seriemorderfilmer i diskusjonen. Giddins føler at erotismen i filmen best kommer til uttrykk gjennom Marthas nytelse av mat, noe jeg finner interessant og etter litt ettertanke, sant.

Mulholland Dr.

Mulholland Dr. (Criterion nr. 779)(Blu-ray)

USA – 2001 – David Lynch (farger)

Nøkkelen

Nivå 1 (uten spoilers)

En ung og håpefull skuespillerinne ankommer Los Angeles. Hun skal få bo i tantens leilighet mens tanten selv er på reise. Betty har allerede en audition hun skal på. Men tantens leilighet er ikke tom. Der finner hun Rita, som har vært i en bilulykke og tatt seg inn i leiligheten. Hun har mistet hukommelsen og er fortvilt. Betty tar henne under sine vinger. De to blir venninner og forsøker å finne ut hva som har skjedd, og hvem Rita egentlig er.

Nivå 2 (med spoilers)

Ah, Mulholland Dr. Det var fantastisk å se at den skulle gis ut i Criterion Collection. Det er David Lynchs beste film, og en av mine absolutte favorittfilmer. Hele filmen er en gåte, som har fått filmfans over hele verden til å opprette nettsteder for å avkle den lag for lag og nå inn til filmens kjerne og mening. Hva er virkelighet og hva er fantasi i denne filmen, som appellerer så til vår iboende detektiv?

Filmen starter så enkelt og liketil. Betty er en ung skuespillerinne, storøyd og blåøyd, som ankommer Los Angeles med en filmstjernedrøm. Hun møter Rita i tantens leilighet, som har vært i en bilulykke på Mulholland Dr. Rita har mistet hukommelsen, og tar navnet fra en filmplakat med Rita Hayworth da hun presenterer seg for Betty. De legger ut på en reise i Los Angeles mørke sider for å finne ut hvem Rita egentlig er. Samtidig forelsker de seg i hverandre og innleder et forhold. Betty er så lykkelig. Hun har en kjæreste, hun beskytter henne og hun bor og lever i Los Angeles! Filmkarrieren ser også til å bli noe av.

Denne første delen av filmen er badet i lys, skarpe farger og en Nancy Drew-atmosfære. Betty elsker å være drivkraften i mysterieløsningen, Rita er avhengig av Betty både når det gjelder et sted og bo og Bettys ressurser som frøken detektiv. Det viser seg at Rita har en veske full av penger. Hun har også en blå nøkkel. Det eneste hun husker er at hun skulle til Mulholland Drive. Et besøk på en kafe trigger Ritas hukommelse. Navneskiltet til servitrisen overbeviser Rita om at hennes egentlige navn er Diane. Diane Selwyn. De ringer denne Diane Selwyn etter å ha funnet telefonnummeret i katalogen. Det er ikke Ritas stemme, men kanskje har hun en romkamerat som vet hvem hun er. Jakten fører dem til et lik i Diane Selwyns hus.

Kanskje kommer omslaget i filmen da de er på Club Silencio. Midt på natten har Rita/Diane et mareritt og får en visjon om at de må dra på Club Silencio. Klokken er tre på natten. De er nå to blondiner, ikke brunette og blondine. Og de har omtrent samme frisyre. Her opplever de en forestilling hvor en dame synger, akkompagnert av et band. Men bandet er ikke der. No Hay Banda! Og når sangerinnen besvimer under fremførelsen, fortsetter vokalen. Alt er playback. Hva er virkelig, hva er fantasi? Kanskje er visualiseringen av at musikk og artist skiller lag et symbol på at fantasi og virkelighet følger hverandre, for så å skilles? Det er det som nå skjer i Bettys liv.

En blå nøkkel settes i en boks, og ting har blitt forandret. Vi ser Betty igjen, men nå i en annen utgave. Rufsete, ustelt, og med et hardt drag i ansiktet. Borte er den naive og åpne Betty. Her er den kyniske og desillusjonerte Diane Selwyn. Rita har blitt til Camilla Rhodes, som nå har brutt med kjæresten Diane og blitt forlovet med filmregissør Adam Kesher. Vi får se Diane i flere scener hvor hun må innse at hun har mistet sin kjære Camilla, og det topper seg i selskapet hvor Adam og Camilla annonserer sitt kommende giftemål. Diane styrter ned i mørket, og bestemmer seg for å hyre en leiemorder for å ta livet av Camilla. Men det skal vise seg at liket i huset til Diane som de to kvinnene fant tidlig i filmen er Diane selv. Historien biter seg selv i halen, hopper fram og tilbake og parallelt på en måte som ikke er ment å helt gå opp. Men vi kan forsøke å etablere rammene.

Det er mange forskjellige tolkninger av filmen, og Lynch nekter å ta fra oss vår opplevelse. I alle disse årene har han holdt tett og aldri svart på detaljerte spørsmål om fortolkning. Til og med fra skuespillerne sine under innspillingen. Han svarer som regel: ”Vet ikke. Hva tror du?” Min tolkning, etter kanskje ti gjennomsyn og etter alt jeg har lest om filmen siden 2001, deler filmen i (ca) to deler. Den første, den lykkelige tiden med Betty og Rita, er Diane Selwyns drøm, limbofantasi i tilstanden mellom liv og død etter at hun har skutt seg selv. Tenk Jacob’s Ladder. Her er alt bekymringløst, Diane beskytter Camilla mot det usikre og de er kjærester igjen. De har til og med andre navn, som for å rive seg fri fra den virkelige og vonde livssituasjonen som nå har inntruffet. De skremmende tingene som skjer, og den generelt mørke utviklingen i historien, kan sies å være virkeligheten som siver inn i drømmen.

Den andre delen blir da Dianes reelle livssituasjon. Dumpet, bitter, boende i en kummerlig leilighet. Hun har kanskje nettopp avsluttet nok et forhold som skulle trøste henne etter at Camilla dro. Personer har forskjellige roller ettersom hvilken del av filmen vi ser dem i. Det tyder på at første del er en drøm. Vi har alle drømt om mennesker som dukker opp i andre situasjoner enn de pleier å være, eller i andre roller. Her dukker motellverter, utleiersker og mafiabosser fra første del opp i andre roller i andre del. Den dype depresjonen som Diane er inne i, tvinger hjernen hennes til å beskytte seg selv og skape fantasien eller drømmen.

”This is the girl” er en setning som gjentas i filmen, hver gang med forskjellig meningsinnhold. Det starter med bildet av (en annen) Camilla Rhodes som Castiglianebrødrene krever skal få hovedrollen. Deretter gjennom presentasjonen av Betty på en audition, så hos en resignert regissør Kesher som gjør som han fått beskjed om. Til sist er det Diane Selwyns mordbestilling på Camilla Rhodes, hun skyver bildet hennes over til leiemorderen på en kafe. Samtidig legger hun merke til at servitrisen heter Betty. Her plantes navnet hun skal ta i drømmen. Diane skal motta en blå nøkkel når drapet er utført, sier leiemorderen. Er det dette drapet som skal skje da Rita/Camilla blir utsatt for bilulykken? Hun blir tvunget ut av bilen mens en revolver peker på henne. Dette er ikke strengt logisk, men i en drøm er alt mulig…

Dette er Lynch til hyllest til og advarsel mot Hollywood. Tusenvis av unge mennesker kommer til Los Angeles med en drøm om å bli filmstjerne, men de færreste blir det. De fleste reiser slukøret hjem eller ender opp med evige deltidsjobber som servitører mens de venter på det store gjennombruddet. I bakgrunnen lurer pornobransjen hvor en betydelig andel havner til slutt.

La meg nevne Marilyn Monroe. Hun blir funnet død på en seng, liggende i en slags fosterstilling, under mistenkelige omstendigheter. Monroe hadde mafiaforbindelser. Hun har uttalt at hun følte seg som to mennesker i èn. Som en slags dr. Jekyll og mr. Hyde. Hun var redd for å lide av en arvelig sinnsykdom. Monroe var en drømmejente for Hollywood. Kunne hun eksistere utenfor denne drømmen?

Øyeblikket: Den skumleste mannen i filmen er Angelo Badalamenti! Jeg visste ikke hvordan han så ut, den mangeårige komponisten til David Lynch, men han spiller Luigi Castigliane. I en film proppfull av gode scener, var det vanskelig å velge èn. Vi er på et møterom. Filmregissøren Adam Kesher og hans agent, produsentene og de to Castiglianebrødrene som vil bestemme hovedrollen. Luigi Castigliane vil ha en espresso. Produsentene har skaffet til veie den beste espressoen som kan oppdrives, klok av skade etter forrige møte. Alle, bortsett fra regissøren, holder pusten mens Luigi smaker på kaffen. Så spytter han den ut i servietten. Møtet er en katastrofe, alle prater i munnen på hverandre, beklagelser flyr gjennom luften før Vincenzo Castigliane knytter nevene og brøler. Så nærme du kan komme en signatur Lynch-scene uten røde gardiner. Herlig intens, skummel og nervøs scene.

Lyd og bilde

Heldigvis er bildeformatet 1.85:1, slik at det fyller hele bildet. Vi serveres et nyrestaurert digital 4k bilde. Dette er en vidunderlig film estetisk sett, hvert bilde er nøye gjennomtenkt og lekkert. Teknisk sett er det av høy klasse. Strålende farger, fin dybde i bildet, skarpe detaljer og flott kontrast. Jeg er veldig glad for at en av mine favorittfilmer har fått en slik utgivelse. Den slår lett min gamle sone B bluray. Lyden er møysommelig mikset, og presentert i 5.1 surround DTS-HD Master Audio. Effektene er perfekte og musikken overveldende og vakker. Spesielt er sangen på nattklubben imponerende. Lyd har alltid vært essensielt for Lynch, og han legger mye arbeid i den. Derfor var det godt å høre at Criterion har gjort sin del av jobben. Strålende!

Ekstramateriale

New interviews with Lynch; Deming; actors Naomi Watts, Justin Theroux, and Laura Harring; composer Angelo Badalamenti; production designer Jack Fisk; and casting director Johanna Ray: Mye fint ekstramateriale på denne utgivelsen, som på en omstendelig måte gir oss biter her og der som passer inn i puslespillet. Lynch&Watts: Mange kommer til Hollywood for å oppfylle en drøm. Mulholland Dr er en spesiell og vakker vei som kan symbolisere mange gode ting og mange dårlige ting. I dette intervjuet snakker de to om hvordan de møttes og samarbeidet. Lynch forteller om hvordan en ABC-direktør så piloten til Mulholland Dr, stående, langt unna TV-apparatet og snakkende i mobiltelefonen. Han likte den ikke. Intervjuet varer i 27 minutter. I intervjuet med Justin Theroux, Laura Harring og Naomi Watts, forteller Theroux om Cowboyen, en venn av Lynch som het Monty. Han klarte aldri å lære seg replikkene, og i scenen med Theroux om natten i innhegningen måtte de feste tekstplakater på Theroux for at Monty skulle klare scenen. De ble klistret i pannen, på haken og på brystet hans. Merkelig nok er det dette som løfter scenen til en klassiker. Montys stive lesning gir scenen en underliggende uhygge, som ingen kunne ha sett komme. 36 minutter. Jack Fisk og Peter Deming deltar i neste intervju, som er på 22 minutter. Fisk snakker om det lange samarbeidet med Lynch. Han forteller at Lynch griper inspirasjon fra mange forskjellige steder, og improviserer om han må. Da Fisk hadde rigget klart til filming utenfor Club Silencio, fant Lynch ut at han ville ha inngangspartiet rødt. Da var det bare å sette i gang og male. Deming forteller at Lynch noen ganger bare ber ham om å lage stemning, og å bruke visse farger. ”David loves red drapes” sier Fisk, og hinter mot at om du putter noen dyprøde gardiner inn i en scene, blir det neppe fei for Lynchl. Til sist kommer intervjuet med maestroen, Angelo Badalamenti. Jeg kan ikke komme på noen sterkere regissør/komponist-symbiose enn disse to, men det kan sikkert Montages filmmusikkekspert Thor Joachim Haga. Lynch/Badalamenti henger tett sammen og bygger oppunder hverandres kreative verk på en helt unik og mystisk måte. Intervjuet med Badalamenti (20 minutter) viser oss en engasjert mann som forteller oss om sin start innen musikken. Etter hvert kommer han inn på sitt nå legendariske samarbeid med Davis Lynch. Det blir et herlig intervju, med mange morsomme anekdoter. Han snakker også i detalj om filmen beste scene, se hvilken under Øyeblikket.

On-set footage: Interessant å se hvordan Lynch jobber på settet og det store apparatet som er rundt ham. Materialet er på 25 minutter, noe som gjør at vi får et godt innblikk.

Deleted scene: Klassisk Lynchscene fra detektivens kontor. Skarp dialog, urovekkende stemning, ting ligger skjult bakenfor samtalen. To minutter og 16 sekunder lang.

Trailer: Mye bra, mye dårlig. Den mørkner utover slik som filmen. Det er et tiltalende grep. Lynch er tydelig til stede i atmosfæren i traileren. Kort trailer, 1.42.

A booklet featuring an interview with Lynch from the 2005 edition of filmmaker and writer Chris Rodley’s book Lynch on Lynch: Glimrende tekst. Først er det en del betraktninger om filmen som er ytterst interessant. Deretter kommer et intervju med Lynch som virkelig lar oss komme inn i tankegangen til Lynch når det gjelder kreativt arbeid. Men de som ser etter raske tolkninger av Mulholland Dr vil bli skuffet. Men han gir oss et omriss: Del 1- She finds herself in a dream. Del 2- A sad illusion. Del 3- Love.

The Hidden Fortress

The Hidden Fortress (Criterion nr. 116)(Blu-ray)

Japan – 1958 – Akira Kurosawa (svart-hvitt)

Samuraisverd eller lyssabler

Nivå 1 (uten spoilers)

Vi er i Japan, i samuraitiden hvor borgerkrigene herjet landet. Jeg tenker vi befinner rundt 1600. To fattige bønder forsøker med alle midler å spe på en slunken lommebok. Men de blir tatt til fange og satt til tvangsarbeid. De blir fri igjen når fangene gjør opprør. Ved en tilfeldighet kommer de over gull som er skjult inne i trestammer og senere de som eier gullet, prinsesse Yuki og samuraigeneralen Rokurota. Sammen skal de prøve og komme seg i trygghet med gullet.

Nivå 2 (med spoilers)

The Hidden Fortress fikk en renessanse da det ble kjent at filmen var en inspirasjon for Star Wars. George Lucas så ikke på The Hidden Fortress som den beste Kurosawafilmen, heller som nummer fire etter Seven Samurai, Yojimbo og Ikiru. Historien har visse elementer som er lik Star Wars, blant annet med en egenrådig prinsesse som må beskyttes fra fienden. Men den største likheten er at historien fortelles fra de to svakeste karakterenes synspunkt. I The Hidden Fortress gjennom Tahei og Matashichi, i Star Wars gjennom R2/D2 og C3PO. Det er også i denne filmen vi kan si at Darth Vaders opphav dukker opp. Tadokoro er en mann som har gått fra den lyse siden til den mørke. Da de møter ham igjen etter duellen, står han innsvøpt i skygge. Gradvis kommer ansiktet frem fra skyggen og avslører et stygt arr over hele ansiktet. En annen New Hollywoodregissør kan også ha blitt inspirert av denne scene. Tenk Kurtz i Apocalypse Now da vi får se ham første gang i Kurtz’ Compound.

Dette var Akira Kurosawas første film i det nye widescreenformatet. Det er virkelig imponerende hvor fort han behersket det. Han klipper hurtig i det nye formatet, noe som var ”ulovlig” i Hollywood. Det ville bare forvirre publikum. Flere ganger i filmen blir man grepet av beundring for Kurosawas komposisjoner fra øverste hylle. Spesielt må nevnes arrangementet med Rokurota på ene siden av kløften og Tahei på andre. Her brukes formatet til fulle. I bakgrunnen går fjellhorisonten, og herfra dukker Matashichi opp, som en Debbie i The Searchers. Kurosawa har flere nikk til sin helt John Ford i denne filmen, til og med horisontens plassering er inspirert av Ford. Ford sa alltid at en horisont skulle være veldig høyt i bildet eller veldig lavt. Ha det i bakhodet mens du ser denne filmen.

Det er heller ikke tilfeldig at våpenvalget i duellen mellom Rokurota og Tadokoro blir lanser. Disse lange våpnene fordret lang avstand mellom duellantene og passer dermed perfekt til widescreenformatet. En sverdkamp er mer passende til 4:3-formatet, med tett og intens action. Anamorfiske linser var nye på denne tiden, og de brakte med seg en del utfordringer. Det måtte brukes en annen linse i tillegg når man skulle vise filmen. I dag lages filmer mindre nøye produsert med tanke på widescreen, det er så mange forskjellige plattformer film vises i. TV, internett, IPad osv.

The Hidden Fortress var Kurosawas forsøk på å skape en publikumsvennlig film som Seven Samurai igjen. Hans tre foregående filmer hadde ikke vært det, blant annet Throne of Blood. Med denne filmen lykkes han igjen. Han starter filmen midt i en actionsekvens, med hovedpersonene med ryggen til kamera. Denne sekvensen filmes med håndholdt kamera, urolig og kaotisk som tiden filmen er satt i og de hendelsene våre ”helter” skal oppleve. Filmen har et uvanlig perspektiv, fra de lavest i samfunnshierarkiet. De har solgt husene sine for å søke lykken, men havner midt i en konflikt mellom to klaner, Yamana og Akizuki. Akizuki har tapt.

Jeg har nevnt hvordan John Ford påvirket Kurosawa, og hvordan Kurosawa påvirket George Lucas. Kurosawas film har også påvirket Sergio Leone, og da spesielt i The Good, The Bad and The Ugly. The Hidden Fortress sin japanske tittel oversettes best med Three Bad Men in a Hidden Fortress, noe som kanskje viser oss hvor Leone tok sin inspirasjon fra. Den oppmerksomme seer vil også ha gjenkjent inspirasjonen for den storslagne trappescenen under fangeopprøret. Her lurer Eisenstein i bakgrunnen, med sin Battleship Potemkin og Odessatrapper. Som i Throne of Blood er Kurosawa også inspirert av Noh-teater i denne filmen. Rokurota og prinsesse Yuki har ansiktsuttrykk lignende Noh-masker, mens de to småkjeltringene har en mer livlig og dynamisk framferd.

Tahei og Matashichi er stort sett ufarlige småkjeltringer, men det ligger et mørke i dem som kommer fram spesielt ved to anledninger. Slik problematiserer Kurosawa to karakterer som ellers kunne blitt for harmløse og evige klovner. På en måte stopper han latteren vår før vi blir for ukritiske. Det problematiske ligger i deres holdning mot prinsessen, som de ikke vet er prinsesse. Første gang de møter henne er de forferdelig pågående og trakasserende, og hun må beskytte seg med en pisk. Det er ikke tvil om at de planlegger å voldta henne. Den samme tanken dukker opp da de ser henne sove, og tjenestepiken må skremme dem vekk med en stor stein. Dette skaper alvor i en ellers rimelig lettbent film. Kurosawa skildrer her et kvinnesyn som var vanlig den gangen, men er nok også en kommentar til vår samtid. Dette er fremdeles i høyeste grad et samfunnsproblem som han følte det var verdt å ta opp.

Flere gamle tradisjoner blir stilt til skue og kritisert i filmen. Rokurota ofrer sin søster ved at hun drar i prinsessens sted i en avledningsmanøver som ender med at hun blir henrettet. En vanlig jente er mindre verdt enn en prinsesse, og Rokurota og søsteren har gjort sin plikt. Prinsessen blir rasende og påpeker at de to var like gamle. Hun kritiserer den føydale holdningen til verdien av liv. Et annet aspekt ved denne kritikken er hvordan Tadokoro ved å nektes nederlag med døden til følge bare kan redde sin ære ved seppuko, eller selvmord. Da han velger å ikke gjøre det blir han vanæret og vansiret. Kurosawa har kritisert praksisen med seppuko under 2. verdenskrig, og dette er nok en kommentar til dette. Men det problematiserer det store bildet at Kurosawa selv forsøkte å begå selvmord med 30 kutt med barberblad etter fiaskoen med Dodes’ka-den (1970), siden han følte at han hadde mistet ansikt…

Krigen som raser i bakgrunn og forgrunn i The Hidden Fortress utkjempes i større skala enn det var vanlig på denne tiden. En by ligger i ruiner i bakgrunnen i scener uten at det fokuseres på dette. At krigen har slik stor og ødeleggende skala er Kurosawas kommentar til vår tids kriger, en besk samfunnskritikk.

Øyeblikket: Kampscenen på hesteryggen hvor Rokurota tar opp jakten på to samuraier som har avslørt dem og skal varsle at de har funnet prinsessen og hennes følge. Mifune var en dyktig rytter og sekvensen er høyst imponerende. Han rir i høyt tempo mens han holder sverdet med begge hender, og beseirer begge motstanderne sine. Utrolig actionfilming og fysiske prestasjoner.

Lyd og bilde

Kurosawas første widescreenfilm, i formatet 2.35:1. Foruten delikate komposisjoner og en optimal utnyttelse av widescreenformatet, er det også et robust og godt bilde. Det er en fin gjengivelse av filmkorn og ellers skarpt bilde. I noen scener er bildet uskarpt, men det skjer veldig sjelden. Kontrasten i dette svart-hvittbildet er strålende. Det er kanskje bildets fremste fortrinn. Lyden kommer i to formater, et velfungerende monospor og et alternativt Master Audio DTS 5.1 spor med originale Perspecta simulerte stereoeffekter som anbefales.

Ekstramateriale

New audio commentary by film historian Stephen Prince, author of The Warrior’s Camera: The Cinema of Akira Kurosawa: Generelt et uhyre velinformert spor, godt planlagt og disponert. Filmen er jo lang, 2 timer og 19 minutter, men han holder det gående hele tiden. Kjempebra!

Documentary from 2003 on the making of the film, created as part of the Toho Masterworks series Akira Kurosawa: It Is Wonderful to Create: Vi får høre at Kurosawa var spesielt begeistret for John Ford. Denne beundringen ga seg utslag i små hyllester i filmene hans, som nevnt tidligere i teksten. Vi får se detaljer fra filmen og innspillingen og forstår hvor grundig Kurosawa er. Han var også fryktet av staben sin. Hans mange utskjellinger ga ham tilnavnet Keiseren. Det er ofte mange hester i filmene hans, og de kunne føle når Kurosawa var sint. Da gikk de en bue utenom han. ”Til og med hestene hater meg”. En kollega av Mifune forteller at han var en vennlig og omtenksom mann, helt annerledes enn hans rykte, men at han forandret seg fullstendig når han drakk. 41 minutter.

Interview from 2001 with filmmaker George Lucas about Kurosawa: Dette intervjuet er kommet i stand på grunn av den nå velkjente koblingen mellom The Hidden Fortress og Star Wars. Her får vi vite hvor mye som er sant og hvordan Lucas tenkte. Lucas forteller om hva filmene til Kurosawa handler om. Temaet er gjennomgående: Hvorfor er ikke mennesker lykkeligere sammen? 8 minutter.

Trailer: Det er uvanlig å vise klipp fra innspillingen i trailere, men det skjer her. Det er en storslagen og fin trailer på 3 minutter og 47 sekunder.

A booklet featuring an essay by film scholar Catherine Russell: Glitrende langt essay om filmen. Her er tolkninger og hjelpende informasjon. Filmen var i ferd med å bli avfeid som lettvint underholdning, men har fått sin renessanse. Den var også en suksess kommersielt sett. Russell påpeker at filmen er vanskelig å plassere sjangermessig. Den er en samuraifilm, en road movie, og med flere nikk til Westernfilmen. Filmen er også tidlig ute med en stor kvinnelig rolle som ikke er en lidende skjønnhet eller en femme fatale.

Throne of Blood

Throne of Blood (Criterion nr. 190)(Blu-ray)

Japan – 1957 – Akira Kurosawa (svart-hvitt)

Macbeth ala Kurosawa

Nivå 1 (uten spoilers)

Kurosawa bringer Shakespeares Macbeth til filmen i Throne of Blood, kombinert med den gamle japanske teatertradisjonen noh. Resultatet er en japansk samuraiversjon med de samme universelle konfliktene uten det særegne språket til Shakespeare. Tiden er 1400-tallet, før Japan ble samlet.

Nivå 2 (med spoilers)

Nohteater er en gammel japansk tradisjon, fjern fra vestlig smak og stil. Kurosawa er tilhenger av noh, og har sjeldent brukt denne innflytelsen mer i en film enn i Throne of Blood. Ansiktsmasker er mye brukt i noh, og Kurosawa forsøker å få sine skuespillere til å etterligne uttrykket i maskene med mimikk. Toshiro Mifune har et veldig uttrykksfullt ansikt og imiterer den dynamiske nohmasken i sin tolkning av Washizu. Asaji bærer den statiske masken i sitt ansiktsuttrykk. Når ansiktene ikke formidler følelser i noen særlig grad, søker noh til kroppen for å uttrykke seg. Hele kroppen uttrykker følelser. Det å gå blir en kilde til formidling av følelser. Asajis gester viser hennes utspekulerte psykologi. Washizu uttrykker sine følelser mer åpent. Da Asaji blir gal, ville Kurosawa at hun skulle ha gullmaling i øynene. Hun forsøkte med gullstøv. Gull brukes for å formidle en kvinnes sjalusi og undertrykte følelser.

Litt om forskjellene mellom Polanskis tolkning og Kurosawas tolkning: Washizu som er Macbeth i Kurosawas tolkning har flere valg enn Jon Finch sin karakter i Polanskis film. Asaji er en mer aggressiv og ondskapsfull lady Macbeth enn Francesca Annis sin karakter. Hun framstår som hjernen bak komplottene i større grad. Washizu virker rett og slett mer styrt av sin kvinne. Da Washizu blir forfremmet ser han det som en ære, men Asaji får ved hjelp av få setninger han til å tenke annerledes. Washizu skal lede angrepet på Lordens fiender, mens Miki skal beskytte slottet. Hun mener at det er for at Washizu skal dø i kamp, mens Miki sitter trygt. Slik forgifter hun Washizus sinn.

Der hvor Macbeth var tydelig en mer begavet soldat enn Banquo, er Washizu og Miki jevnbyrdige. Washizu får mer heder og belønning på grunn av ansiennitet. Siden Washizus endelikt kommer i form av en sverm av piler fra sine egne soldater, er Macduffkarakteren i sin helhet klippet fra filmen til Kurosawa. Derfor er også den andre delen av profetien droppet i Kurosawas film, at Macbeth ikke kan bli drept av noen født av en kvinne.

Banquokarakteren oppfører seg også forskjellig i de to filmene. I Polanskis Macbeth er han tidlig mistenksom mot Macbethparet, og moralsk i opposisjon til dem. Miki, som innehar denne rollen i Kurosawas film, er mer pragmatisk. Han mistenker Washizu for å ha myrdet Lord Tsuzuki, men vil allikevel anbefale at han blir utnevnt til ny Lord siden en konflikt vil gjøre dem svakere i den påfølgende krigen. Washizu blir ikke like gal som Macbeth og klarer derfor å holde på sine soldater inntil den avgjørende sluttscenen, men de vender seg mot ham og dreper ham med piler. I Polanskis film har Macbeth støtt alle fra seg, og er alene i slottet da fienden ankommer. Vi får derfor en mann mot mann duell på slutten. Der hvor Polanski er tro mot Shakespeares stykke og språk, tar Kurosawa seg mange friheter for å tilpasse stykket til japansk publikum og historie.

Mange kritikere mener at Kurosawa har laget den beste filmversjonen av Macbeth, for ikke å snakke om den beste Shakespeareadapsjonen noen gang. Han laget en moderne japansk, litt stilisert Macbeth. Han utvider og oppklarer elementer fra skuespillet som henger litt i luften. Historien er sirkulær, blant annet begynner han med å filme et monument som forteller oss at Spider Web Castle sto her, før han forteller om hendelsene som fører frem til dette tidspunktet. I tillegg lar han hendelser gjenta seg, men med forskjellig meningsbærende innhold eller aktører. Tidspunktet er 1400-tallet, rett før skytevåpnene ble introdusert i Japan. Det betyr at samuraiene fremdeles var toneangivende. Grunnen til at de rir med vimpler på ryggen er at uniformer ennå ikke var utbredt, og vimplene fortalte hvilken hær de tilhørte.

Denne perioden var Kurosawa på topp kunstnerisk sett. Siden 1950 hadde han laget Rashomon, Ikiru og Seven Samurai. Da han laget Throne of Blood hadde han nærmest carte blanche hva budsjett angikk. Jeg har alltid blitt fascinert av hvor langt japanske regissører gikk for å få laget filmene i sin ånd. Spesielt i samuraifilmene hvor scenene ble spilt inn med ekte samuraisverd. Kampene var farlige siden begge parter brukte sylskarpe sverd. I denne filmen ble en skuespiller skadet da Mifune med stor kraft kjørte sverdet i kroppen på ham. En trekloss skulle ta av for støtet, men styrken var så stor at han fikk et sår i siden. Dette skjedde i scenen hvor Washizu drepte livakten til Lord Tsuzuki. Den mye omtalte dødsscenen til Washuzi på slutten ble spilt inn med ekte piler som ble skutt mot Toshiro Mifune. De som traff kroppen gikk inn i treklosser under rustningen, men de som ble skutt i veggen rundt ham var bare centimeere fra ham. Mifune drømte om piler som ble skutt mot ham og likte ikke dette. Han var redd og spurte hver morgen om de skulle spille inn slike scener i dag.

Øyeblikket: Sluttscenen er selvfølgelig et opplagt valg, med Washizus spektakulære dødsscene. Allikevel foretrekker jeg en mer subtil scene, men som er veldig meningsbærende. Washizu har nettopp fortalt soldatene sine om profetien han har hørt. Han kan ikke tape et slag før Spider Web-skogen kommer til slottet. Den siste kvelden invaderer flere hundre fugler slottet og rommet han befinner seg i. Hvorfor gjør de det? Siden Washizus fiender kapper ned trær for å bruke dem som kamuflasje, mister fuglene sitt hjem og flyr videre mot slottet. I Japan er kråkeskrik symbol for død, og det at fuglene kommer skal bety døden for Washizu. Et herlig frampek gjort med eleganse og illevarslende stemning.

Lyd og bilde

Vi er på nest høyeste nivå her, både med tanke på bilde og lyd. Bildeformatet i 1.37:1 har et godt detaljnivå, med gode kontraster. Tallrike tåke- og regnscener er ikke spesielt utfordrende for filmen, de blir gjengitt godt og stemningsfullt. I lyse utendørsscener er filmen på sitt skarpeste, som naturlig er. Da kommer også dybde til i bildet, som er mindre fremtredende i filmen ellers. Lyden er i mono og formidler både dialog og lydeffekter på en god måte. Det er mange voldsomme lydeffekter og dialogen kan være kraftfull. Alt dette blir håndtert på behagelig og klart vis.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring Japanese-film expert Michael Jeck: Dette var bra saker. Jeck har en ledig stil og ved et par anledninger har han utbrudd som egentlig passer bedre for mye yngre mennesker. Men informativt, livlig og medrivende kommentatorspor. Vips! Så var filmen ferdig.

Documentary on the making of the film, created as part of the Toho Masterworks series Akira Kurosawa: It Is Wonderful to Create: Denne serien med intervjuer av Kurosawa, It’s wonderful to create, pleier å være med på de relevante Criterionutgivelsene. Som regel er det interessant å høre hva Kurosawa har å si om sine egne filmer. Denne gangen er det mindre fra regissøren selv, men likevel er det mye matnyttig her. Kurosawa jobbet etter prinsippet om at en god film er enkel og lett å forstå. Siden nohteater er så stor del av filmens uttrykk, ble innsiden av Spider Web Castle bygget som et nohteater. Nohteater passer ikke vestlige mennesker, mener Kurosawa. De sovner bare. Intervjuet varer i 23 minutter.

Two alternate subtitle translations, by Japanese film translator Linda Hoaglund and Kurosawa expert Donald Richie: Her presenteres to forskjellige stiler på teksting. Hovedforskjellen er at Richie velger å oversette presist og flatt, mens Hoaglund velger å bruke litt opphøyde uttrykk for å gripe tiden filmen utspiller seg i. Mer om deres tanker i heftet som følger med.

Trailer: Denne traileren røper veldig mye av handlingen. Den uthever nøkkelord. Bra trailer allikevel. 3 minutter og 45 sekunder lang.

A booklet featuring an essay by film historian Stephen Prince and notes on the subtitling by Hoaglund and Richie: Prince påpeker at filmen er mer en symbiose av forskjellige aspekter enn en adapsjon av Macbeth. Shakespeares dialog er tatt ut og nohelementer tatt inn. Disse elementene er først og fremst musikk, enkle kulisser og ansiktsuttrykk. Noh er ikke psykologisk. I nohteater brukes masker i stedet for ansiktsuttrykk. Forskjellige mennesketyper har forskjellige masker, som gamle, barn, kvinner, krigere osv. Ansiktene til skuespillerne i Throne of Blood skal etterligne fastlåste nohmasker og følelsene formidles heller gjennom vær og natur. Donald Richie og Linda Hoaglund forteller hvordan de tenkte da de lagde tekstoversettelsen. Hoaglund mener at alt i filmen peker mot middelalderen og valgte derfor litt gammeldagse ord. Richie mener det er umulig å komprimere teksten ned til tiden det tar å si replikken, og derfor kan det ikke bli helt korrekt. Gode tekster og interessant lesning.

Macbeth

Macbeth(Criterion nr. 726)(Blu-ray)

England – 1971 – Roman Polanski (farger)

Macbeth ala Polanski

Nivå 1 (uten spoilers)

Roman Polanski tok på seg Shakespeares mest blodige verk og skapte en film tro mot stykket. Filmen bruker den samme gammelengelsken som taltes på Shakespeares tid, slik at vi som publikum også får en litterær opplevelse. Dette er den blodigste versjonen av et Shakespearestykke jeg kan huske å ha sett.

Nivå 2 (med spoilers)

Macbeth er en fremgangsrik kriger, som leder sine soldater til seier etter seier. Tiden har kommet for å bli forfremmet, og han blir vist en stor ære av kongen. Men å bli Thane of Cawdor er ikke nok. En annen blir utnevnt til Prince of Cumberland, noe Macbeth kunne tenkt seg. Nå fristes han heller til å gå direkte for kongetittelen, og det gjennom snikmord og forræderi.

Macbeth har store ambisjoner, og Lady Macbeth har det samme. Hun er uten skrupler, fascinert av makt og har en lumsk personlighet. Der hvor Macbeth tviler, presser hun ham fremover. Hun håner, berømmer eller argumenterer, alt etter hva som vil føre dem til målet. ”Vær en blomst utad og en slange inni” prediker hun. Kong Duncan er gjest hos Macbeth, og Lady Macbeth presser Macbeth til å snikmyrde kongen. Skylden plasseres hos livvaktene hans, gjennom blodige kniver og klær. Lady Macbeth har bedøvet dem med drikke om kvelden og Macbeth dreper dem i ”raseri”, slik at ingen skal få høre deres forklaring. Hans gamle venn Banquo mistenker falskspill fra første stund.

Macbeth sliter voldsomt med samvittigheten i etterkant, og drømmer at en liten gutt, arvingen Fleance, overtar kronen og dreper Macbeth i sengen. Akkurat slik Macbeth selv gjorde mot kongen. Macbeth sender bort Fleance sammen med Banquo, og sender snikmordere etter dem. Banquo blir drept, men Fleance kommer seg unna. Macbeth begynner å se syner, skrekkelige bilder av en drept Banquo som hjemsøker ham i spisesalen. Hans menn begynner å tvile på hans mentale helse, men inntil videre har han deres tillit.

Scenen med den døde Banquo som kommer tilbake for å hjemsøke Macbeth i spisesalen er utrolig godt laget, og en skikkelig rystende opplevelse. Macbeth ”ser” at Banquo sitter på plassen de har holdt av til ham selv, og forstår ikke at han er den eneste som kan se ham. For hver gang han setter blikket på ham, har han blitt enda mer uhyggelig og deformert. Han har blitt til en personlig demon for Macbeth, skapt av samvittigheten og i siste instans ham selv.

Det er visse likheter med Eisensteins Ivan the Terrible i måten de to herskerne takler situasjonen etter at de har nådd sine mål. Tsar Ivan forsvinner inn i paranoia, mens Macbeth også sliter med anger, nerver, fantasier og syner. Til slutt drar han ut for å finne heksene som har forutsett hans ferd mot makten, og ankommer midt i en heksesabbat. Han blir beroliget av at deres profeti om at ingen som er født av en kvinne kan drepe ham, og at han ikke skal frykte noe før Burnham Woods kommer til Dunsinane. Han tolker det som at intet menneske kan skade ham, og at han aldri skal frykte noe. Men heksene vet mer enn ham…

Profetien gir Macbeth en ny arroganse og et overmot i sine handlinger som skal føre til hans fall. Han framstår som gal i sin mangel på frykt og gradvis mister han alt. Lady Macbeth kaster seg fra tårnet og dør. Soldatene deserterer. Da fienden står klare til å innvadere borgen, er det ingen andre enn ham selv der. Og han skal bli drept i duell av Macduff, en mann som kom inn i livet gjennom å bli skåret ut av morens mage. Han hogger hodet av Macbeth.

Polanski valgte Macbeth, siden han følte at det var det stykket som fremdeles ikke hadde oppfylt sitt filmpotensiale. Til og med hans favorittregissør Welles hadde ikke mestret det. Dette var den første filmen Polanski laget etter det brutale mordet på hans kjæreste Sharon Tate. Charles Manson sto bak drapene som rystet Los Angeles. Mange har beskrevet Macbeth som Polanskis rasende oppgjør med følelsene etter drapet, at han har laget en orgie av vold, blod og død. Det er lite holdepunkt for å si dette, da filmen er en ganske så tro adapsjon av Shakespeares stykke. Volden, døden og blodet stammer fra Shakespeare, ikke Polanski.

Jon Finch hadde materiale i seg til å bli en superstjerne, men han hadde ingen interesse av det. Rollen som Lady Macbeth hadde Polanski tenkt å gi til Marianne Faithful, som gikk gjennom en vanskelig tid selv. Men hun klarte aldri å lære seg replikkene. Dermed ble den gitt til Francesca Annis. Hun var dedikert feminist på denne tiden, og hadde ingen ønsker om å håndhilse på Playboykongen Hugh Heffner. Hun pleide å gjemme seg på do hver gang han besøkte settet. Hun hadde også problemer med å spille inn nakenscene, men godtok det siden alle sov nakne på den tiden. Hun reagerte på Polanskis avgjørelse om å gjøre Macbeth og lady Macbeth unge og vakre, siden de i stykket er eldre. I dag syntes hun det var en genistrek.

Macbeth står igjen som Polanskis vanskeligste film rent produksjonsmessig. Det regnet hele tiden, de kom på etterskudd og han sto i fare for å bli byttet ut med en annen regissør. Produsentene ønsket også å kutte ned manuset for å holde tidsrammen og budsjettet. Heldigvis gikk det ikke slik, og Polanskis Macbeth står som en påle blant filmene basert på Shakespearestykker. Neste gang skal vi se på Kurosawas versjon av Macbeth, Throne of blood fra 1957.

Øyeblikket: Macbeth føler seg usårlig etter møtet med heksene, siden de forutser at ingen som er født av en kvinne skal drepe ham. Han skal heller ikke være i fare før Burnham Woods kommer til Dunsinane. Da dette faktisk skjer, ved at de engelske soldatene har kuttet ned tre fra Burnham Woods, kamuflert seg bak dem og beveger seg fremover mot Dunsinane, blir han redd. Burnham Woods kommer faktisk til Dunsinane. Nå forstår vi at hans tid er kommet.

Lyd og bilde

Formatet er 2.35:1, en 4k restaurering som ser fantastisk ut. Det er en dempet visuell opplevelse, hvor mange av utendørsscenene foregår i regnvær eller minste overskyet vær. Dette hindrer ikke stor detaljrikdom og skarphet. Når vi da har en godt opplyst scene, står farger og dybde frem i tillegg. Sortnivået og kontrast er meget bra i de dunkle scenene som det er mange av. Lyden er rik og klar, presentert i 3.0 surround DTS-HD Master audio.

Ekstramateriale

Toil and Trouble: Making “Macbeth,” a new documentary featuring interviews with Polanski, producer Andrew Braunsberg, assistant executive producer Victor Lownes, and actors Francesca Annis and Martin Shaw: Denne dokumentaren på en time er hovedbeholdningen blant ekstramaterialet på denne utgivelsen. Her skal vi få lære om den strabasiøse innspillingen av filmen. Oktober er vanligvis den tørreste måneden i Wales, men dette året regnet det omtrent hver dag. Det var utfordrende for logistikk, kontinuitet osv. Dette var den første filmen til Hugh Heffners Playboy Productions, i samarbeid med Universal. Det var et dårlig utgangspunkt da mange hadde fordommer mot det nye produksjonsselskapet og misoppfatninger av hva slags film det kom til å være. Universal selv lanserte filmen halvhjertet. Dårlige anmeldelser gjorde at filmen floppet i USA, mens det kom gode kritikker i Shakespeares hjemland. Polanski var involvert i Day of the Dolphins da hans kjæreste Sharon Tate ble drept av Charles Mansons gjeng. Macbeth ble hans første film etter drapet, og det amerikanske publikummet kunne ikke tilgi ham at han lagde en så voldelig film etter hendelsen med Tate. Hadde han laget en lett komedie hadde han sikkert blitt kritisert for ikke å lage en seriøs film.

Polanski Meets Macbeth, a 1971 documentary by Frank Simon featuring rare footage of the film’s cast and crew at work: Detaljerte og nitidige sekvenser fra innspillingen av Macbeth. Vi ser Polanski og filmstaben i arbeid og diskusjon. Det blir nevnt at skuespilleren som slår i hjel en soldat på stranden er skremmende lik Charles Manson, og det stemmer! Hmm. Interessant dokumentar på 47 minutter.

Interview with coscreenwriter Kenneth Tynan from a 1971 episode of The Dick Cavett Show: Tynan skrev manuset til Macbeth sammen med Polanski, men er blir det mest snakk om hans film Oh Calcutta. Mer om Polanski og Macbeth mot slutten. 14 minutter.

“Two Macbeths,” a segment from a 1972 episode of the British television series Aquarius featuring Polanski and theater director Peter Coe: Talkshow hvor Polanski snakker mest om Shakespeare, før de snakker om hans Macbeth og Coes M’beth satt i afrikansk setting. Vi ser også en del klipp fra filmene. 30 minutter.

Trailers: En lang og god trailer på tre minutter og 40 sekunder.

An essay by critic Terrence Rafferty: Et bra essay, uten den helt store dybden. En fin oppsummering.

Drive, He said

Drive, He Said (Criterion nr. 547)(Blu-ray)

USA – 1970 – Jack Nicholson (farger)

Radikal eller konform?

Nivå 1 (uten spoilers)

En basketballspiller på 70-tallet som er en av lagets beste spillere, skal samtidig finne ut hva han vil med livet sitt. Finnes det noe annet for ham enn å bli en profesjonell basketballspiller? Romkameraten hans tilhører et helt annet miljø, en politisk gruppering som iscenesetter geriljateater og stunts. Han sliter med de samme problemstillingene, men de to unge mennene takler dem på forskjellige måter og med helt forskjellig utfall.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er den andre filmen Jack Nicholson regisserte, etter den ukreditterte The Terror fra 1963. Hovedpersonene er Hector Bloom, lovende basketballspiller, og Gabriel, militant og politisk aktivist. Filmen starter med noe som ser ut som et terrorangrep mot en basketballkamp, men som snart skal vise seg å være et politisk stunt iscenesatt av Gabriel. Han og gruppen hans blir arrestert, men blir senere satt fri.

Hector har et forhold til Richards samboer, Olive. Richard er professor på universitetet. Mange av de viktige personene i Hectors liv er eldre enn ham selv. De forsøker å påvirke og forme ham, ingen mer enn basketreneren som spilles av Bruce Dern. Hector kommer i en fase hvor han opponerer mot idrettslivets strenge regler, og treneren svarer med å stramme inn reglene for Hector. Gabriel viser Hector at det finnes en annen måte å leve livet sitt på enn å skifte til undertøyet sitt og springe ut på en basketballbane etter skoletid. De er begge den andres inngang til et for dem fremmed miljø, i kraft av å være romkamerater.

Mye av filmen er viet Hectors løsrivelse fra det trygge idrettslivet og Gabriels kamp mot å verves til militæret. De søker begge en retning i livet sitt, men de har forskjellig ballast. Hector har struktur i livet sitt, noe som gjør han bedre i stand til å prøve og feile. Gabriel har ingen struktur, og mister mer og mer grep om virkeligheten. Han ender opp med et totalt sammenbrudd, naken i et laboratorium mens han slipper løs alle dyrene der. Før det har vi sett ham søkende og filosofisk forsøke å overbevise Hector om den rette måten å betrakte livet på. Det er ofte når man er på det mest usikre at man fremstår som skråsikker.

Olive veksler gjennom filmen i sine følelser overfor Hector og Richard. Hun oppmuntrer Hector i begynnelsen, slik at han finner ut at han ønsker at Olive skal gå fra Richard og bli sammen med ham. Deretter følger en periode hvor hun vil avslutte forholdet med Hector og forbli hos Richard. Til slutt ser det ut til at hun mener de begge er umodne, og at hun klarer seg uten noen av dem. Hun finner ut at hun er gravid, og vi vet ikke sikkert hvem som er faren, men ting kan tyde på at det er Hector.

Jeg vil plassere denne filmen i tradisjonen som Medium Cool og filmene til Robert Downey Sr tilhører. Drive, He Said har et større element av mellommenneskelige innslag enn de foregående, men deler den politiske overbygningen som omslutter filmene. Det var en radikal tid, hvor det politiske var en del av nyhetsbildet og hverdagen på en annen måte enn i dag.

Etter Kent State-hendelsene, ble det lansert flere filmer. Drive, He Said kom ca et år etter filmer som The Strawberry Statement, R.P.M, The Revolutionary og Getting Straight. Litt om Kent Stat-hendelsene: 4 mai 1970 ble fire studenter skutt og drept av The National Guard, og ni andre studenter ble skadet. To av dødsofrene deltok i en demonstrasjon mot invasjonen av Kambodsja som de mente bare ville eskalere konflikten i Vietnam, men de to andre var bare på vei fra et klasserom til et annet. Det nærmeste offeret var 69 meter unna soldatene. Nixon var president på denne tiden. Dette er tidsånden filmen må sees i lys av.

At vår hovedperson er basketballspiller passer godt i en film laget av den meget basketballinteresserte Jack Nicholson. Filmen ble vist i Cannes, og polariserte publikummet i ekstrem grad. Etter at filmen var ferdig var det mye buing, plystring og skriking. Mange hyttet med nevene mot Nicholson og hans to hovedrolleinnehavere. Dårlige anmeldelser fortsatte i USA etter premieren der. Men en og annen anmelder så kvaliteten i filmen. For oss som er glade i New Hollywoodfilmer er Drive, He Said nok en ekte og modig film, personlig og politisk på samme tid. Denne boksen som filmen er del av, America Lost and Found; The BBS Story, er absolutt essensiell for alle filmelskere. Basta!

Øyeblikket: Gabriel bryter seg inn i huset til Olive, av grunner som forblir uklare. Stemningen skifter fra uhyggelig for en sårbar Olive, alene i et mørkt hus med en fremmed mann til stede, til lettelse da hun forstår at det er en hun kjenner. Så skifter det tilbake til å bli skremmende for henne, da Gabriel er tydelig ustabil og i ferd med muligens å voldta og skade henne. Gabriel er ute av stand til å formidle en rasjonell grunn til hvorfor han gikk inn i huset. Det er kun han selv som forstår beveggrunnene sine. Kanskje ikke han selv engang.

Lyd og bilde

Godt, røft bilde. Gode detaljer, god gjengivelse av filmkorn og en filmlik opplevelse. Det er en del mørke scener, også de håndteres flott. Bildeformatet er 1.85:1. Lyden er robust, og dreier seg ofte om dialog eller åpne, luftige effekter som på baskeballbanen. Herlig, atmosfærisk lyd i mono.

Ekstramateriale

Hefte, med essay om BBS Productions: Det er ingen tekst spesifikt viet Drive, He Said som de andre filmene i denne boksen har. Men det står en del om filmen i essayet som tar for seg den store historien rundt BBS. Det er et meget godt og informativt essay skrevet av J. Hoberman.

A Cautionary Tale of Campus Revolution and Sexual Freedom, a 2009 video piece featuring Nicholson: Denne 10 minutter lange dokumentaren er det eneste ekstramaterialet som er spesifikt for Drive, He Said. Filmen er basert på en ekspresjonistisk roman, som handler mye om opptøyene på universitetene i USA på denne tiden. Nicholson filmet virkelige opptøyer, dette var guerilla filmmaking. Skuespillerne sprang blant studenter, politi og tanks. Men hovedfokuset i filmen er tragedien knyttet til problemene med fri kjærlighet.

Theatrical trailer: Fin trailer på 2 minutter og 41 sekunder. Den velger å fokusere på at filmen ble vist i Cannes, og Jack Nicholson.

The Thin Blue Line

The Thin Blue Line (Criterion nr. 753)(Blu-ray)

USA – 1988 – Eroll Morris (farger)

Rashomon, american style

Nivå 1 (uten spoilers)

Errol Morris er en dokumentarfilmskaper som går dit hvor historien tar ham. I The Thin Blue Line intervjuer han innsatte på Death Row, før han blir fascinert av en av sakene. Randall Adams sitter fengslet for drapet på en politimann. Morris sin innsats skal lede til at saken blir tatt opp igjen, og en av de mest kjente dokumentarene i filmhistorien blir skapt.

Nivå 2 (med spoilers)

På samme måte som Kurosawas Rashomon viser tre forskjellige oppfatninger av en hendelse, viser The Thin Blue Line hvor usikkert et ”faktum” kan være. Folk oppfatter forskjellig og ser forskjellige ting. Kombinert med fordommer, forutinntatthet og diverse motiver, kan vitneutsagnene bli helt forskjellige.

Adams gikk tom for bensin da han var ute og kjørte og ble plukket opp av 16-årige David Harris. De drakk øl og røyket marihuana sammen den kvelden før de dro på en Drive-In-kino. Etter det dro de hver til sitt, ifølge Adams. Samme kveld ble politimannen Wood skutt og drept ved en rutinekontroll av en bil. Harris dro hjem til Vidor, og der skrøt han av at han hadde skutt en politimann. Etterforskningen av drapet førte til den lille byen Vidor, hvor Ku Klux Klan har sitt hovedkvarter i Texas, og Harris ble avhørt. Han la skylden på Adams, og han ble arrestert.

For å gjøre en ting helt klart: Errol Morris mener at Randall Adams er uskyldig og at David Harris er morderen. Harris kommer så nærme en innrømmelse av skyldspørsmålet han evner å gjøre i det siste intervjuet Morris gjør med ham. Her sier Harris at han mener at Adams ikke drepte politimannen. Når Morris spør hvorfor han sier det, svarer Harris: ”because I am the one who knows”. Dette intervjuet er ikke festet til film og finnes bare på en lydkassett. Grunnen er at filmkameraet låste seg på begynnelsen av intervjuet, og det var umulig å få fikset det eller skaffe et tilsvarende. Derfor dro Morris tilbake neste dag og fullførte intervjuet med en kassettspiller.

Harris ble aldri dømt for dette drapet, men han skulle drepe igjen. I 2004 ble han henrettet med giftsprøyte for drapet på Mark Mays i 1985. Adams ble aldri formelt frikjent, men saken mot han ble avvist og han ble satt fri. På grunn av denne juridiske vendingen slapp staten Texas å betale 80000 dollar ganger de 12 årene han satt fengslet. Han døde i 2010, men media fikk det ikke med seg før i 2011.

Morris sin film går langt i å hevde at grunnen til at Randall Adams ble dømt i stedet for David Harris, ligger i det faktum at Harris var under lavalderen for å bli idømt dødsstraff. Adams, derimot, var over og kunne henrettes. Adams sier det rett ut: ”aktor var ikke interessert i rettferdighet, han ville at jeg skulle dø”. Etterforskningen var slett og prestisjen var høy. Dommeren kommer med noen oppsiktsvekkende utsagn, som at han ikke tok feil. Høyesterett var uenige med ham 8 mot 1. Dette tolker han som en seier, da ankesaken erklærte Adams skyldig 9 mot 0. Det skulle gi ham 10-8, mener han. Gal mann.

To psykiatere skulle avgjøre om Adams var sosiopat. De blir referert til som the killer shrinks, og den ene, Gregson, gikk under kallenavnet Dr. Death. Han endte i 99% av sakene opp med å konkludere at tiltalte kom til å drepe igjen. Det samme kom han fram til i Adams sin sak, etter å ha hatt en 20 minutters samtale med ham. I løpet av den tiden fikk han nok informasjon til å sammenligne Adams med både Charles Manson og Adolf Hitler.

Et tilbakevendende bilde i filmen er milkshaken som farer gjennom luften og treffer bakken så innholdet spruter utover. Dette er for å belyse og vektlegge et nøkkelaspekt ved hendelsen som kostet politimann Wood livet. Politiprosedyren ved stopping av biler er at en politimann nærmer seg sjåføren mens partneren står bak bilen på motsatt side for å sikre en annen vinkel, og ha kontroll på eventuelle passasjerer. Morris signaliserer gjennom milkshakescenen at han tror at Woods partner ble sittende i bilen, og altså ikke fulgte prosedyren. Denne tolkningen virker ukontroversiell sett i lys av opplysninger som fremkommer i filmen, men samtidig knuser det flere av aktoratets argumenter. Partneren kan umulig ha sett flere av situasjonene hun hevder å ha sett fra førersettet i politibilen. Hun kommer ikke ut av bilen før etter at skuddene har falt.

Morris har valgt ikke å bruke navn på intervjuobjektene på vanlig måte, altså med navnet skrevet nede i venstre hjørne på skjermen når de begynner å prate. I stedet må vi selv finne ut hvem de er, noe som kanskje gjør oss mer skjerpet. Etter gjentatte tilbakevendinger forstår vi hvem de er. Morris må ha styrt antrekket de innvidde har på, for fargekodene passer litt for godt til å være tilfeldig. La oss i hvert fall følge resonnementet helt ut. Hvitt symboliserer uskyld og ærlighet og svart symboliserer skyld, her eksemplifisert som løgn. Rødt symboliserer loven, eksemplifisert med de blinkende røde lyktene på politibilen. Oransje symboliserer kriminalitet, tenk på de oransje fengselsuniformene. Blå striper kan henvise til filmens tittel, The Thin Blue Line, altså at politiet er den tynne blå linjen som skiller samfunnet fra voldelig anarki og kaos. La oss så koble dette til klærne de intervjuede har på seg.

Randall Adams starter kledd i hvitt. Det ene upålitelige vitnet, Michael Randell, er kledd i svart. Allerede her kan vi ledes til å tro på Adams og mene at Randell lyver, noe som er i tråd med det Morris mener. Noen politimenn har slips med tynne blå linjer. Emily Miller har oransje genser, som i lyset fremstår nærmest som rødt. Dette kan tolkes som om oransje ”er det nye røde”, altså at grensen mellom loven og det kriminelle er utvisket. Slik loven har opptrådt i denne saken, opererer den nærmere kriminelle metoder enn rettsstatens. Dommeren har rødt slips, og representerer loven.

Politimennene som er intervjuet er naturlig nok opptatt av å fremstå korrekte i sine intervjuer. Allikevel klarer de ikke å unngå å komme med selsomme uttalelser. En påpeker at Adams virket for opptatt av å formidle sin uskyld, ”he overacted his innocence”. En slik tolkning kan vanskelig forklares med annet enn at politimannen var overbevist om Adams sin skyld, og tolket alt han sa som Fanden leser Bibelen. Det at Adams insisterte på sin uskyld kan jo rett og slett ha med å gjøre at han var uskyldig…

Både karaktervitnene og øyenvitnene har svakheter i sine forklaringer. Emily Miller sier så mye sprøtt at jeg lar henne stå ukommentert her. Michael Randell hevder å ha fotografisk hukommelse, men klarer ikke engang å huske om politibilen sto foran eller bak bilen som ble stoppet. Karaktervitnet som har så mye negativt å si om ekteparet Miller, refererer til dem som ”scum”. Det inviterer ikke til noen annen tolkning enn at hun har en forutinntatt holdning til dem, og i verste fall personlig interesse av å se dem tape ansikt.

Øyeblikket: Her er det mye å ta av. Men det må bli møtet med kvinnen som lever og ånder for mordmysterier, Emily Miller. Hun er alltid på utkikk etter noe uvanlig og elsker å være vitne, eller ”løse” sakene før politiet. Hele tiden sitter hun med et merkelig smil og stirrer rett i kameraet. Det bleikede håret i kontrast mot den veldig brune huden er forstyrrende. Hun kjørte forbi åstedet idet bilen var stoppet, og mener at hun så hvem som skjøt. Selvmotsigelsene florerer, og hun er et særdeles lite tillitsvekkende vitne. Høydepunktet må være når hun påstår at mord og vold alltid skjer rundt henne, selv i sin egen bakgård(!)

Lyd og bilde

Lyden kommer i 2.0 surround DTS-HD Master Audio. Den er meget god, både i tale og de mange effektene under iscenesettingen av selve drapsnatten. Bildeformatet er 1.78:1, og fyller en widescreen TV eller lerret. Kvaliteten er topp, topp klasse. Filmkorn i akkurat passe mengde, de dempede fargene gjengitt korrekt og skarpheten er meget god. Et meget bra bilde som gir en meget realistisk presentasjon.

Ekstramateriale

New interview with Morris: Dette er klart det lengste intervjuet med sine 41 minutter. Morris har i sin bakgrunn 3 år som privatetterforsker. Han vier lang tid til å utdype Texas sitt regelverk for å kunne idømme dødsstraff. Det må også bevises at den dømte vil utføre en voldelig forbrytelse igjen. Her kommer Dr. Death og hans like inn i bildet. Loven ble skrevet med to spesielle psykiatere i tankene, hvorav Dr. Death var den ene. Regissøren argumenterer overbevisende for at dødsstraff faktisk skaper feil avgjørelser, ikke bare har forferdelige konsekvenser når det har blitt begått justismord. Se intervjuet for å høre argumentasjonen hans. Morris forteller at han følte seg truet av Harris da han ba Morris om å kjøre forsiktig. 1 gang er hyggelig, 3 ganger er det ikke.

New interview with Joshua Oppenheimer, director of The Act of Killing: Dette intervjuet varer i 14 minutter. Oppenheimer er en herlig filmskaper å intervjue. Han kommer med gode og reflekterte betraktninger. The Thin Blue Line viser folk som tror løgnene sine. Alle spiller, de vil bli sett og hørt. Mennesker glemmer aldri at kamera er til stede, i motsetning til en populær forestilling. Oppenheimer mener at denne filmen peker mot det Facebook vi opplever i dag. Det har å gjøre med iscenesettelsen av seg selv å gjøre. Adams deler sin tid mellom å fremstå korrekt og å fremstille seg som indignert og selvrettferdig.

NBC report from 1989 covering Randall Adams’s release from prison: Kort sekvens på seks minutter med Adams, hans advokat og Errol Morris.

An essay by film scholar Charles Musser: Oscarkomiteen nektet å nominere filmen i dokumentarklassen på grunn av Morris bruk av iscenesettelser, musikk, kameraarbeid og manus. Filmen var kontroversiell og nyskapende. Kanskje litt for nyskapende. Herlig essay, av meget, meget høy kvalitet.

The Taking of Power by Louis XIV

The Taking of Power by Louis XIV (Criterion nr. 456)(DVD)

Italia – 1966 – Roberto Rossellini (farger)

Solkongen

Nivå 1 (uten spoilers)

Vi er i Frankrike, og skal følge Solkongens (Louis XIV, 1638-1715) ferd til absolutt makt. I en langsom og detaljert film får vi se spillet utfolde seg ved det franske hoff.

Nivå 2 (med spoilers)

Rossellini var opptatt av å lære bort noe i filmene sine. Derfor får vi vite i klartekst hva som foregår når legen undersøker kardinalen. Legene selv diskuterer mellom seg, og vi får ta del i en tid hvor verden var mer fysisk. Det luktes på alt som er knyttet til den syke kroppen. Blod, urin og svette. Så gjøres valg på bakgrunn av det. Andre eksempler kan være personer som spør (på vegne av oss) hva forskjellige ritualer og handlinger skal bety. Så blir vi og de opplyst samtidig. Dette er grep som sikkert provoserer moderne kinogjengere, men Rossellini setter innhold over form.

Den maktsyke Solkongen fremstår som merkelig veik i filmen. Han ser mye ned mens han snakker, ellers ser han forbi den han samtaler med, som om han stirrer mot en horisont. Det kan også tolkes som at han er en mann med visjoner og mål, men filmteknisk sett har det sin bakgrunn i at skuespilleren ikke kunne lære seg replikkene. Han leser replikkene av en tavle som til enhver tid holdes opp. Derfor er det en flathet i avleveringen som Rossellini syntes passet godt i filmen. Han foretrakk det slik i motsetning til profesjonelle skuespillere som dramatiserte replikkene og ødela det Rossellini var ute etter. Her sammenfaller hans syn med Bressons, som kalte sine amatørskuespillere for modeller.

Solkongen er et barn selv om hans alder tilsier at han er voksen. Dette understrekes av et barnlig utseende, noe Rossellini aktivt må ha gått etter. Kroppsspråket er viktig i filmen. Menneskene vender seg bort fra hverandre når de avviser hverandre. Kongens mor gjør det mot kongen, og han gjør det selv mot andre. Blikk er viktig som sagt. Kongens blikk er mest egnet til å gjøre andre usikre, siden han sjelden ser direkte på dem.

Filmen dreier seg om kongens vei til total makt, og virkemiddelet er blant annet klær. Han dikterer hva hoffet skal kle seg i, noe som tar deres fokus vekk fra renkespill og deretter svekker deres økonomi. Kravene til bekledning er monumentale. Dette kan sies å være en genistrek av Louis XIV. Før dette tiltaket har han avskaffet Rådet og forlangt å få styre alene. Ingenting skal underskrives uten at han er informert. Hans mest dramatiske grep opptil da er avsettelsen og arrestasjonen av Foquet, grunnet i konspirering mot kongen. Dette valget kiler seg mellom kongen og moren. Av tiltak som gjøres for å blidgjøre aristokratiet må nevnes betaling av aristokratiets utgifter og betjening av dets gjeld. Men det vi husker Solkongen mest for er byggingen av palasset Versailles, toppen av ekstravagant sløseri.

Dette er en fascinerende film. Jeg synes det er en hypnotisk opplevelse, spesielt første gangen jeg så den. Da blir man suget inn i det gjentakende, oppslukt av alle ritualene, fascinert av alle de små detaljene som måtte være perfekt under morgenstellrutinen og ved måltidene. Andre gangen jeg så den ble jeg mer opptatt av det politiske renkespillet. Jeg la merke til hvordan Rossellini noen ganger forteller historien sin bare ved hjelp av hentydninger. Han stopper gjerne lenge før handlingen er utført, men har klart å få oss til å forstå hva vi skal fylle inn med selv. Hvordan kongen ved hjelp av korte setninger gjør store forandringer, som vi senere ser resultatene av. Det er også interessant hvor maktesløse de mektige menneskene rundt ham ble. Kongen er nok smartere enn han fremstår ved første øyekast…

Øyeblikket: Øyeblikk og øyeblikk. Her har jeg valgt ut middagsscenen, nettopp på grunn av dens absurde langtekkelighet og detaljrikdom. Overdådig, sløsende og umoralsk. Rett etter rett bæres inn. Kongen tar et par biter, før han ønsker seg neste rett. Så vidt jeg husker er det opp mot 12 retter. En munnskjenk er til stede. Alt er strengt rituelt organisert. Til og med et publikum er til stede. Galskap.

Lyd og bilde

Jeg synes dette er et rimelig godt DVD-bilde. Skarpe farger i en film med mange flotte farger, spesielt på klærne. Bildet er solid, klart og uskadet. Lyden er klar og dialogen tydelig. Andre lyder er det omtrent ikke. Ikke en utgave å demonstrere med, men en fin representasjon av en god film. Bildeformatet er 1.33:1. Lyden er mono.

Ekstramateriale

Taking Power, a multimedia essay by Tag Gallagher, author of The Adventures of Roberto Rossellini: Gallagher klassifiserer nesten filmen som en skrekkfilm. Kongen er fremdeles et barn som voksen. Skuespilleren har til og med et babyansikt. Filmen ble sett av 20 millioner på TV, og den åpnet og avsluttet Venezifestivalen. Dette multimediaessayet på 25 minutter er innsiktsfullt og vel verdt å se.

Video interview with artistic advisor Jean Dominique de la Rochefoucauld and script supervisor Michelle Podroznik: Dette intervjuet og det med sønnen Renzo dreier seg mye om det samme, nemlig TV-karrieren til Rossellini. Han vekslet mellom utsnitt ved hjelp av en elektrisk zoom, så alle i nærheten måtte være i rollen, for plutselig var utsnittet bredere og de var i filmen. Intervjuet varer i 14 minutter.

Video interview with Renzo Rossellini: Renzo snakker om farens prosjekt om å redde verden gjennom TV. Rossellini brukte konsekvent begrepet dannelsestv, siden det nesten var tabu å si. Uvitenhet var roten til alt ondt. Renzo filmet faktisk middagsscenen siden Rossellini var på sykehuset med et søsken av Renzo. Han brukte kran for å filme scenen, men det torde han aldri si til faren. 5 minutters intervju.

A new essay by critic Colin MacCabe: Rossellinis War Trilogy inspirerer hvert eneste år nye filmer, fra svært forskjellige regissører. I 1962 samlet han pressen i en bokhandel i Roma og erklærte at filmen var død. Fra nå av ville han bare arbeide med TV og lage TV-filmer som skulle være en kilde til opplysning og kunnskap. Han hadde alltid spilt inn filmene sine ”on location” og unngikk studioene. Han foretrakk amatører i rollene og unngikk kraner og alt som smakte av fancy kameraarbeid.

My Beautiful Laundrette

My Beautiful Laundrette (Criterion nr. 767)(Blu-ray)

England – 1984 – Stephen Frears (farger)

Thatchers England

Nivå 1 (uten spoilers)

London 1980-tallet. Pakistanske Omar starter i jobb hos sin onkel, og det åpner videre muligheter for ham. Samtidig tar han opp igjen et gammelt vennskap med Johnny, som vanker sammen med rasistiske venner. Rammen er Thatchers England, med raseproblematikk og arbeidsløshet.

Nivå 2 (med spoilers)

70 og 80-tallet var en tid med mange nasjonalistiske marsjer i England. Thatcher gjorde sitt for å ødelegge kollektivismen, arbeiderklassen og fagforeningen. Det er i dette klimaet at filmen utspiller seg. I en miks av rasistgjenger, pakistanske innvandrere og homofil forelskelse skal Johnny og Omar finne seg selv. Omar bor tett på sin far og føler seg fanget i leiligheten. Hans far er opptatt av at han skal gå på universitet, noe som er fornuftig for en ung mann som Omar. Men som korttidsjobb vil faren gjerne at hans bror skal skaffe Omar en jobb på bilverkstedet hans. For Omar blir arbeidet hos onkelen en vei ut av det trange livet sitt. Over filmens løp skal Omar drive sitt eget vaskeri, innlede et forhold med Johnny og rote seg bort i doptrafikk.

My Beautiful Laundrette er en flott film. Den har en realistisk og pulserende tidskoloritt, kombinert med grep som kan oppfattes som stilistiske og overdrevne. Fargebruk og karakterer er overdrevne, men det fungerer fint for meg. Alle karakterer er litt ”over the top”, uten å miste bakkekontakten, men heller for å gjøre dem tydelige. Vi har den pakistanske forretningsmannen, den rasistiske ungdomsgjengen og den pakistanske kriminelle doplangeren vel plassert i dette segmentet.

Daniel Day Lewis er den store åpenbaringen her. Dette er en av hans tidligste roller, og den er herlig saftig, med utagerende atferd, stilsikker sjarm og latent homoseksualitet. Johnny, som han spiller, er midt i en prosess fra høyreekstrem rasist og arbeidsledig til en ung mann som vil få livet sitt på rett kjøl igjen. Som barn var han venn med Omar og Omars far, men siden skled han vekk fra dem. Faren til Omar refererer nå til Johnny som fascisten. Men vi kan se at vennskapet ikke er dødt siden Johnny avstår fra å bli med på trakasseringen av Omars familie i bilen. Dette blir starten på at de to vennene opptar vennskapet igjen. Et vennskap som skal lede til et homoseksuelt forhold, på tvers av pakistansk familiebakgrunn og rasistiske venner.

Filmen er godt balansert mellom skildringen av innvandrermiljø og engelsk arbeiderklassemiljø. Det samme gjelder karakterene fra de forskjellige miljøene. Omar fremstår som en sympatisk ung mann, men har sine dårlige sider. Han fremstår som veldig usympatisk da han poengterer at Johnny nå jobber for ham, at han skrubber gulvene for ham, i stedet for omvendt slik forholdet mellom innvandrere og engelskmenn alltid har vært. Johnny tar dette provoserende utspillet på en fin måte, han lar det ikke provosere ham til å starte en krangel. Utover i filmen skifter makttyngdepunktet mellom de to flere ganger, noe som skaper en fremdrift og dynamikk i historien.

Det er veldig fint å kunne se en film om pakistansk kulturbakgrunn i et fremmed land, storfamiliesituasjonen kontra engelsk dagligliv, skildret på en slik måte uten de store konfliktene. My Beautiful Laundrette hinter mot mulige konfliktområder uten å la dem slå ut i full blomst. Vi forstår allikevel hva som kan være kilde til motsetninger mellom pakistansk kultur og moderne engelsk samfunnsliv. Homoseksualitet, giftemål og måter å tjene penger på er noen. Denne måten å lage en film på har jeg mer sans for enn en mer eksplisitt og dramatisk stil. På denne måten må vi selv fylle inn mulige scenarioer, og dermed vil filmen gjøre oss mer delaktige og reflekterte.

Omars far står i kontrast til hans bror når det gjelder tilnærming til det engelske samfunnet. Omars far har tapt, og siter forfyllet og bitter i en liten leilighet. Samtidig har han forstått at veien ut er utdanning, som han ønsker for sin sønn. Omars onkel har totalt omfavnet Thatchers ideer og slått seg opp som forretningsmann med tvilsomme metoder. Her skildres to tilnærminger på en fascinerende måte. Omar blir forført av onkelens raske løsning, men slutten overlater videre utvikling til fantasien.

Onkelens datter blir framstilt som ressurssterk og driftig. Hun har sterke meninger om hvordan moren blir ydmyket av farens affære og konfronterer elskerinnen. Dette gir nok et interessant perspektiv på pakistanske og engelske mellommenneskelige forhold i filmen. I bunn og grunn er de vel nokså like, uavhengig av etnisitet.

Den mest karikerte og endimensjonale personen i filmen er etter min mening Salim. Han er vulgært nyrik, uten nødvendig moralsk kompass, rå og tilbøyelig til vold og dessuten involvert i narkotikasmugling. Han representer også de gamle, ureflekterte tradisjonene og er en takknemlig skyteskive for å adressere problemer med integrering.

Øyeblikket: My Beautiful Laundrette er en film hvor man venter på de store konfrontasjonene, de store voldsutøvelsene eller de store følelsesutbruddene. De kommer ikke i ventet grad. En slik scene, med puten foran ansiktet i påvente av voldsom reaksjon/ultrapinlig avsløring, forekommer rett før åpningen av det oppussede vaskeriet. Johnny og Omar har funnet det for godt å ha sex på bakrommet rett før åpningen. Omars far og onkel skulle allerede ha kommet og køen utenfor vaskeriet blir lenger og lenger. Vi vet at dette må gå galt, og holder nesten pusten. Onkelen ankommer med sin elskerinne og vi vet at nå går alt til Helvete. Men de holder seg i vaskelokalet, og de elskende slipper unna den verste ”tatt på fersken”-opplevelsen, selv om onkelen stusser over to unge menn uten skjorte på inne på bakrommet…

Lyd og bilde

1.66: 1 og monolyd. Filmen kom midt på 80-tallet, og har fargepalett man kan huske fra den tiden. Fargene er voldsomme og grelle til tider. Fotograf Stapleton likte å lyssette farger med farget lys, slik at fargene blir enda mer fremtredende og kraftige. Han oppfyllte sin egen instruks om å være modig med tanke på fargene. Siden i karrieren dempet han seg litt, men i denne filmen er det sterke røde, grønne og gule farger som står frem. Bluraybildet er ikke helt topp, men det må skyldes utgangspunktet. Vi får ikke veldig detaljerte bilder med veldig god dybde, men vi ser filmkorn i bildet. Dermed tror jeg, i min uvitenhet, at dette må henge sammen med kvaliteten på filmrullene eller litt softe bilder under innspillingen. Til tider er det riktig flott, men denne presentasjonen er noe variabel. Lyden er bedre synes jeg, med klar dialog og ellers greit lydbilde. Det er mye snakking i filmen, og da gjerne mange mennesker som snakker på en gang som i en pakistansk storfamilie. Men det er ingen problemer i disse sekvensene, kildene kan greit skilles fra hverandre i samme grad som i virkeligheten.

Ekstramateriale

New conversation between director Stephen Frears and producer Colin MacCabe: En forbilledlig samtale. Her blir filmens tilblivelse beskrevet i detalj, med interessante avstikkere, småpolitisk beskrivelse av Thatchersamfunnet og dermed filmens kontekst. 33 minutter.

New interviews with writer Hanif Kureishi, producers Tim Bevan and Sarah Radclyffe, and Stapleton: Intervjuet med Hanif Kureishi er veldig interessant. Han er en sjarmerende mann med humor liggende bak et alvorlig ytre. Han beskriver handlingen som en historie om en far og en sønn låst i et tett forhold, hvor sønnen blir ”reddet” av sin onkel. Om seg selv sier han at han er inspirert av Salinger, Burroughs, Ginsberg og Kerouac på litteraturfronten. Dette er i all hovedsak Beatforfattere. Musikken er også viktig for ham og han nevner Lou Reed, Bowie og Jimi Hendrix. Filmer som Easy Rider åpnet også hans kulturelle horisont. Frears søkte å inkorporere elementer av Western i filmen, som at det virker som om noe skal skje, men ikke skjer. Kureishi er opptatt av dialog, og Frears klarte å presse mye dialog inn i filmen. Intervjuet varer i 16 minutter. Produsentene Bevan og Radclyffe startet opp Working Title, et nå legendarisk produksjonsselskap og dette var deres første film. Channel 4 var perfekt for dem som partner, for BBC var umulig å komme inn i. My Beautiful Laundrette var ikke ment for kino, men vokste seg inn i kinoformatet. Det er en film om londonborgere, for londonborgere. Det er en energisk film, som ble veldig populær. John Schlesinger bidro med sitt, dresset opp i sin flotteste kjole på festivalvisningen. Working title er fremdeles i full sving. 22 minutter. Kameramann Stapleton beskriver sin fargebruk og arbeid på filmen i et interessant intervju. Få tagninger krevde fokusert crew og skuespillere.

Trailer: Dette er den amerikanske traileren, og er virkelig ikke god. Den er misledende. Vi får inntrykk av at filmen mest dreier seg om et businesseventyr, om hvordan Omar får et vaskeri til å bli en suksess. Denne traileren presterer å misse alt som er vesentlig ved filmen. 2 minutter og 21 sekunder lang.

An essay by critic Graham Fuller: Langt og meget godt essay. Fuller viser hvordan My Beautiful Laundrette banet veien for andre anglo-asiatiske filmer. Temaet er blant annet hvordan man tar vare på sin etniske identitet i et samfunn som belønner de som går vekk fra sine tradisjoner. Her er det mye interessant og tankevekkende.