The Hidden Fortress

The Hidden Fortress (Criterion nr. 116)(Blu-ray)

Japan – 1958 – Akira Kurosawa (svart-hvitt)

Samuraisverd eller lyssabler

Nivå 1 (uten spoilers)

Vi er i Japan, i samuraitiden hvor borgerkrigene herjet landet. Jeg tenker vi befinner rundt 1600. To fattige bønder forsøker med alle midler å spe på en slunken lommebok. Men de blir tatt til fange og satt til tvangsarbeid. De blir fri igjen når fangene gjør opprør. Ved en tilfeldighet kommer de over gull som er skjult inne i trestammer og senere de som eier gullet, prinsesse Yuki og samuraigeneralen Rokurota. Sammen skal de prøve og komme seg i trygghet med gullet.

Nivå 2 (med spoilers)

The Hidden Fortress fikk en renessanse da det ble kjent at filmen var en inspirasjon for Star Wars. George Lucas så ikke på The Hidden Fortress som den beste Kurosawafilmen, heller som nummer fire etter Seven Samurai, Yojimbo og Ikiru. Historien har visse elementer som er lik Star Wars, blant annet med en egenrådig prinsesse som må beskyttes fra fienden. Men den største likheten er at historien fortelles fra de to svakeste karakterenes synspunkt. I The Hidden Fortress gjennom Tahei og Matashichi, i Star Wars gjennom R2/D2 og C3PO. Det er også i denne filmen vi kan si at Darth Vaders opphav dukker opp. Tadokoro er en mann som har gått fra den lyse siden til den mørke. Da de møter ham igjen etter duellen, står han innsvøpt i skygge. Gradvis kommer ansiktet frem fra skyggen og avslører et stygt arr over hele ansiktet. En annen New Hollywoodregissør kan også ha blitt inspirert av denne scene. Tenk Kurtz i Apocalypse Now da vi får se ham første gang i Kurtz’ Compound.

Dette var Akira Kurosawas første film i det nye widescreenformatet. Det er virkelig imponerende hvor fort han behersket det. Han klipper hurtig i det nye formatet, noe som var ”ulovlig” i Hollywood. Det ville bare forvirre publikum. Flere ganger i filmen blir man grepet av beundring for Kurosawas komposisjoner fra øverste hylle. Spesielt må nevnes arrangementet med Rokurota på ene siden av kløften og Tahei på andre. Her brukes formatet til fulle. I bakgrunnen går fjellhorisonten, og herfra dukker Matashichi opp, som en Debbie i The Searchers. Kurosawa har flere nikk til sin helt John Ford i denne filmen, til og med horisontens plassering er inspirert av Ford. Ford sa alltid at en horisont skulle være veldig høyt i bildet eller veldig lavt. Ha det i bakhodet mens du ser denne filmen.

Det er heller ikke tilfeldig at våpenvalget i duellen mellom Rokurota og Tadokoro blir lanser. Disse lange våpnene fordret lang avstand mellom duellantene og passer dermed perfekt til widescreenformatet. En sverdkamp er mer passende til 4:3-formatet, med tett og intens action. Anamorfiske linser var nye på denne tiden, og de brakte med seg en del utfordringer. Det måtte brukes en annen linse i tillegg når man skulle vise filmen. I dag lages filmer mindre nøye produsert med tanke på widescreen, det er så mange forskjellige plattformer film vises i. TV, internett, IPad osv.

The Hidden Fortress var Kurosawas forsøk på å skape en publikumsvennlig film som Seven Samurai igjen. Hans tre foregående filmer hadde ikke vært det, blant annet Throne of Blood. Med denne filmen lykkes han igjen. Han starter filmen midt i en actionsekvens, med hovedpersonene med ryggen til kamera. Denne sekvensen filmes med håndholdt kamera, urolig og kaotisk som tiden filmen er satt i og de hendelsene våre ”helter” skal oppleve. Filmen har et uvanlig perspektiv, fra de lavest i samfunnshierarkiet. De har solgt husene sine for å søke lykken, men havner midt i en konflikt mellom to klaner, Yamana og Akizuki. Akizuki har tapt.

Jeg har nevnt hvordan John Ford påvirket Kurosawa, og hvordan Kurosawa påvirket George Lucas. Kurosawas film har også påvirket Sergio Leone, og da spesielt i The Good, The Bad and The Ugly. The Hidden Fortress sin japanske tittel oversettes best med Three Bad Men in a Hidden Fortress, noe som kanskje viser oss hvor Leone tok sin inspirasjon fra. Den oppmerksomme seer vil også ha gjenkjent inspirasjonen for den storslagne trappescenen under fangeopprøret. Her lurer Eisenstein i bakgrunnen, med sin Battleship Potemkin og Odessatrapper. Som i Throne of Blood er Kurosawa også inspirert av Noh-teater i denne filmen. Rokurota og prinsesse Yuki har ansiktsuttrykk lignende Noh-masker, mens de to småkjeltringene har en mer livlig og dynamisk framferd.

Tahei og Matashichi er stort sett ufarlige småkjeltringer, men det ligger et mørke i dem som kommer fram spesielt ved to anledninger. Slik problematiserer Kurosawa to karakterer som ellers kunne blitt for harmløse og evige klovner. På en måte stopper han latteren vår før vi blir for ukritiske. Det problematiske ligger i deres holdning mot prinsessen, som de ikke vet er prinsesse. Første gang de møter henne er de forferdelig pågående og trakasserende, og hun må beskytte seg med en pisk. Det er ikke tvil om at de planlegger å voldta henne. Den samme tanken dukker opp da de ser henne sove, og tjenestepiken må skremme dem vekk med en stor stein. Dette skaper alvor i en ellers rimelig lettbent film. Kurosawa skildrer her et kvinnesyn som var vanlig den gangen, men er nok også en kommentar til vår samtid. Dette er fremdeles i høyeste grad et samfunnsproblem som han følte det var verdt å ta opp.

Flere gamle tradisjoner blir stilt til skue og kritisert i filmen. Rokurota ofrer sin søster ved at hun drar i prinsessens sted i en avledningsmanøver som ender med at hun blir henrettet. En vanlig jente er mindre verdt enn en prinsesse, og Rokurota og søsteren har gjort sin plikt. Prinsessen blir rasende og påpeker at de to var like gamle. Hun kritiserer den føydale holdningen til verdien av liv. Et annet aspekt ved denne kritikken er hvordan Tadokoro ved å nektes nederlag med døden til følge bare kan redde sin ære ved seppuko, eller selvmord. Da han velger å ikke gjøre det blir han vanæret og vansiret. Kurosawa har kritisert praksisen med seppuko under 2. verdenskrig, og dette er nok en kommentar til dette. Men det problematiserer det store bildet at Kurosawa selv forsøkte å begå selvmord med 30 kutt med barberblad etter fiaskoen med Dodes’ka-den (1970), siden han følte at han hadde mistet ansikt…

Krigen som raser i bakgrunn og forgrunn i The Hidden Fortress utkjempes i større skala enn det var vanlig på denne tiden. En by ligger i ruiner i bakgrunnen i scener uten at det fokuseres på dette. At krigen har slik stor og ødeleggende skala er Kurosawas kommentar til vår tids kriger, en besk samfunnskritikk.

Øyeblikket: Kampscenen på hesteryggen hvor Rokurota tar opp jakten på to samuraier som har avslørt dem og skal varsle at de har funnet prinsessen og hennes følge. Mifune var en dyktig rytter og sekvensen er høyst imponerende. Han rir i høyt tempo mens han holder sverdet med begge hender, og beseirer begge motstanderne sine. Utrolig actionfilming og fysiske prestasjoner.

Lyd og bilde

Kurosawas første widescreenfilm, i formatet 2.35:1. Foruten delikate komposisjoner og en optimal utnyttelse av widescreenformatet, er det også et robust og godt bilde. Det er en fin gjengivelse av filmkorn og ellers skarpt bilde. I noen scener er bildet uskarpt, men det skjer veldig sjelden. Kontrasten i dette svart-hvittbildet er strålende. Det er kanskje bildets fremste fortrinn. Lyden kommer i to formater, et velfungerende monospor og et alternativt Master Audio DTS 5.1 spor med originale Perspecta simulerte stereoeffekter som anbefales.

Ekstramateriale

New audio commentary by film historian Stephen Prince, author of The Warrior’s Camera: The Cinema of Akira Kurosawa: Generelt et uhyre velinformert spor, godt planlagt og disponert. Filmen er jo lang, 2 timer og 19 minutter, men han holder det gående hele tiden. Kjempebra!

Documentary from 2003 on the making of the film, created as part of the Toho Masterworks series Akira Kurosawa: It Is Wonderful to Create: Vi får høre at Kurosawa var spesielt begeistret for John Ford. Denne beundringen ga seg utslag i små hyllester i filmene hans, som nevnt tidligere i teksten. Vi får se detaljer fra filmen og innspillingen og forstår hvor grundig Kurosawa er. Han var også fryktet av staben sin. Hans mange utskjellinger ga ham tilnavnet Keiseren. Det er ofte mange hester i filmene hans, og de kunne føle når Kurosawa var sint. Da gikk de en bue utenom han. ”Til og med hestene hater meg”. En kollega av Mifune forteller at han var en vennlig og omtenksom mann, helt annerledes enn hans rykte, men at han forandret seg fullstendig når han drakk. 41 minutter.

Interview from 2001 with filmmaker George Lucas about Kurosawa: Dette intervjuet er kommet i stand på grunn av den nå velkjente koblingen mellom The Hidden Fortress og Star Wars. Her får vi vite hvor mye som er sant og hvordan Lucas tenkte. Lucas forteller om hva filmene til Kurosawa handler om. Temaet er gjennomgående: Hvorfor er ikke mennesker lykkeligere sammen? 8 minutter.

Trailer: Det er uvanlig å vise klipp fra innspillingen i trailere, men det skjer her. Det er en storslagen og fin trailer på 3 minutter og 47 sekunder.

A booklet featuring an essay by film scholar Catherine Russell: Glitrende langt essay om filmen. Her er tolkninger og hjelpende informasjon. Filmen var i ferd med å bli avfeid som lettvint underholdning, men har fått sin renessanse. Den var også en suksess kommersielt sett. Russell påpeker at filmen er vanskelig å plassere sjangermessig. Den er en samuraifilm, en road movie, og med flere nikk til Westernfilmen. Filmen er også tidlig ute med en stor kvinnelig rolle som ikke er en lidende skjønnhet eller en femme fatale.

Throne of Blood

Throne of Blood (Criterion nr. 190)(Blu-ray)

Japan – 1957 – Akira Kurosawa (svart-hvitt)

Macbeth ala Kurosawa

Nivå 1 (uten spoilers)

Kurosawa bringer Shakespeares Macbeth til filmen i Throne of Blood, kombinert med den gamle japanske teatertradisjonen noh. Resultatet er en japansk samuraiversjon med de samme universelle konfliktene uten det særegne språket til Shakespeare. Tiden er 1400-tallet, før Japan ble samlet.

Nivå 2 (med spoilers)

Nohteater er en gammel japansk tradisjon, fjern fra vestlig smak og stil. Kurosawa er tilhenger av noh, og har sjeldent brukt denne innflytelsen mer i en film enn i Throne of Blood. Ansiktsmasker er mye brukt i noh, og Kurosawa forsøker å få sine skuespillere til å etterligne uttrykket i maskene med mimikk. Toshiro Mifune har et veldig uttrykksfullt ansikt og imiterer den dynamiske nohmasken i sin tolkning av Washizu. Asaji bærer den statiske masken i sitt ansiktsuttrykk. Når ansiktene ikke formidler følelser i noen særlig grad, søker noh til kroppen for å uttrykke seg. Hele kroppen uttrykker følelser. Det å gå blir en kilde til formidling av følelser. Asajis gester viser hennes utspekulerte psykologi. Washizu uttrykker sine følelser mer åpent. Da Asaji blir gal, ville Kurosawa at hun skulle ha gullmaling i øynene. Hun forsøkte med gullstøv. Gull brukes for å formidle en kvinnes sjalusi og undertrykte følelser.

Litt om forskjellene mellom Polanskis tolkning og Kurosawas tolkning: Washizu som er Macbeth i Kurosawas tolkning har flere valg enn Jon Finch sin karakter i Polanskis film. Asaji er en mer aggressiv og ondskapsfull lady Macbeth enn Francesca Annis sin karakter. Hun framstår som hjernen bak komplottene i større grad. Washizu virker rett og slett mer styrt av sin kvinne. Da Washizu blir forfremmet ser han det som en ære, men Asaji får ved hjelp av få setninger han til å tenke annerledes. Washizu skal lede angrepet på Lordens fiender, mens Miki skal beskytte slottet. Hun mener at det er for at Washizu skal dø i kamp, mens Miki sitter trygt. Slik forgifter hun Washizus sinn.

Der hvor Macbeth var tydelig en mer begavet soldat enn Banquo, er Washizu og Miki jevnbyrdige. Washizu får mer heder og belønning på grunn av ansiennitet. Siden Washizus endelikt kommer i form av en sverm av piler fra sine egne soldater, er Macduffkarakteren i sin helhet klippet fra filmen til Kurosawa. Derfor er også den andre delen av profetien droppet i Kurosawas film, at Macbeth ikke kan bli drept av noen født av en kvinne.

Banquokarakteren oppfører seg også forskjellig i de to filmene. I Polanskis Macbeth er han tidlig mistenksom mot Macbethparet, og moralsk i opposisjon til dem. Miki, som innehar denne rollen i Kurosawas film, er mer pragmatisk. Han mistenker Washizu for å ha myrdet Lord Tsuzuki, men vil allikevel anbefale at han blir utnevnt til ny Lord siden en konflikt vil gjøre dem svakere i den påfølgende krigen. Washizu blir ikke like gal som Macbeth og klarer derfor å holde på sine soldater inntil den avgjørende sluttscenen, men de vender seg mot ham og dreper ham med piler. I Polanskis film har Macbeth støtt alle fra seg, og er alene i slottet da fienden ankommer. Vi får derfor en mann mot mann duell på slutten. Der hvor Polanski er tro mot Shakespeares stykke og språk, tar Kurosawa seg mange friheter for å tilpasse stykket til japansk publikum og historie.

Mange kritikere mener at Kurosawa har laget den beste filmversjonen av Macbeth, for ikke å snakke om den beste Shakespeareadapsjonen noen gang. Han laget en moderne japansk, litt stilisert Macbeth. Han utvider og oppklarer elementer fra skuespillet som henger litt i luften. Historien er sirkulær, blant annet begynner han med å filme et monument som forteller oss at Spider Web Castle sto her, før han forteller om hendelsene som fører frem til dette tidspunktet. I tillegg lar han hendelser gjenta seg, men med forskjellig meningsbærende innhold eller aktører. Tidspunktet er 1400-tallet, rett før skytevåpnene ble introdusert i Japan. Det betyr at samuraiene fremdeles var toneangivende. Grunnen til at de rir med vimpler på ryggen er at uniformer ennå ikke var utbredt, og vimplene fortalte hvilken hær de tilhørte.

Denne perioden var Kurosawa på topp kunstnerisk sett. Siden 1950 hadde han laget Rashomon, Ikiru og Seven Samurai. Da han laget Throne of Blood hadde han nærmest carte blanche hva budsjett angikk. Jeg har alltid blitt fascinert av hvor langt japanske regissører gikk for å få laget filmene i sin ånd. Spesielt i samuraifilmene hvor scenene ble spilt inn med ekte samuraisverd. Kampene var farlige siden begge parter brukte sylskarpe sverd. I denne filmen ble en skuespiller skadet da Mifune med stor kraft kjørte sverdet i kroppen på ham. En trekloss skulle ta av for støtet, men styrken var så stor at han fikk et sår i siden. Dette skjedde i scenen hvor Washizu drepte livakten til Lord Tsuzuki. Den mye omtalte dødsscenen til Washuzi på slutten ble spilt inn med ekte piler som ble skutt mot Toshiro Mifune. De som traff kroppen gikk inn i treklosser under rustningen, men de som ble skutt i veggen rundt ham var bare centimeere fra ham. Mifune drømte om piler som ble skutt mot ham og likte ikke dette. Han var redd og spurte hver morgen om de skulle spille inn slike scener i dag.

Øyeblikket: Sluttscenen er selvfølgelig et opplagt valg, med Washizus spektakulære dødsscene. Allikevel foretrekker jeg en mer subtil scene, men som er veldig meningsbærende. Washizu har nettopp fortalt soldatene sine om profetien han har hørt. Han kan ikke tape et slag før Spider Web-skogen kommer til slottet. Den siste kvelden invaderer flere hundre fugler slottet og rommet han befinner seg i. Hvorfor gjør de det? Siden Washizus fiender kapper ned trær for å bruke dem som kamuflasje, mister fuglene sitt hjem og flyr videre mot slottet. I Japan er kråkeskrik symbol for død, og det at fuglene kommer skal bety døden for Washizu. Et herlig frampek gjort med eleganse og illevarslende stemning.

Lyd og bilde

Vi er på nest høyeste nivå her, både med tanke på bilde og lyd. Bildeformatet i 1.37:1 har et godt detaljnivå, med gode kontraster. Tallrike tåke- og regnscener er ikke spesielt utfordrende for filmen, de blir gjengitt godt og stemningsfullt. I lyse utendørsscener er filmen på sitt skarpeste, som naturlig er. Da kommer også dybde til i bildet, som er mindre fremtredende i filmen ellers. Lyden er i mono og formidler både dialog og lydeffekter på en god måte. Det er mange voldsomme lydeffekter og dialogen kan være kraftfull. Alt dette blir håndtert på behagelig og klart vis.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring Japanese-film expert Michael Jeck: Dette var bra saker. Jeck har en ledig stil og ved et par anledninger har han utbrudd som egentlig passer bedre for mye yngre mennesker. Men informativt, livlig og medrivende kommentatorspor. Vips! Så var filmen ferdig.

Documentary on the making of the film, created as part of the Toho Masterworks series Akira Kurosawa: It Is Wonderful to Create: Denne serien med intervjuer av Kurosawa, It’s wonderful to create, pleier å være med på de relevante Criterionutgivelsene. Som regel er det interessant å høre hva Kurosawa har å si om sine egne filmer. Denne gangen er det mindre fra regissøren selv, men likevel er det mye matnyttig her. Kurosawa jobbet etter prinsippet om at en god film er enkel og lett å forstå. Siden nohteater er så stor del av filmens uttrykk, ble innsiden av Spider Web Castle bygget som et nohteater. Nohteater passer ikke vestlige mennesker, mener Kurosawa. De sovner bare. Intervjuet varer i 23 minutter.

Two alternate subtitle translations, by Japanese film translator Linda Hoaglund and Kurosawa expert Donald Richie: Her presenteres to forskjellige stiler på teksting. Hovedforskjellen er at Richie velger å oversette presist og flatt, mens Hoaglund velger å bruke litt opphøyde uttrykk for å gripe tiden filmen utspiller seg i. Mer om deres tanker i heftet som følger med.

Trailer: Denne traileren røper veldig mye av handlingen. Den uthever nøkkelord. Bra trailer allikevel. 3 minutter og 45 sekunder lang.

A booklet featuring an essay by film historian Stephen Prince and notes on the subtitling by Hoaglund and Richie: Prince påpeker at filmen er mer en symbiose av forskjellige aspekter enn en adapsjon av Macbeth. Shakespeares dialog er tatt ut og nohelementer tatt inn. Disse elementene er først og fremst musikk, enkle kulisser og ansiktsuttrykk. Noh er ikke psykologisk. I nohteater brukes masker i stedet for ansiktsuttrykk. Forskjellige mennesketyper har forskjellige masker, som gamle, barn, kvinner, krigere osv. Ansiktene til skuespillerne i Throne of Blood skal etterligne fastlåste nohmasker og følelsene formidles heller gjennom vær og natur. Donald Richie og Linda Hoaglund forteller hvordan de tenkte da de lagde tekstoversettelsen. Hoaglund mener at alt i filmen peker mot middelalderen og valgte derfor litt gammeldagse ord. Richie mener det er umulig å komprimere teksten ned til tiden det tar å si replikken, og derfor kan det ikke bli helt korrekt. Gode tekster og interessant lesning.

Macbeth

Macbeth(Criterion nr. 726)(Blu-ray)

England – 1971 – Roman Polanski (farger)

Macbeth ala Polanski

Nivå 1 (uten spoilers)

Roman Polanski tok på seg Shakespeares mest blodige verk og skapte en film tro mot stykket. Filmen bruker den samme gammelengelsken som taltes på Shakespeares tid, slik at vi som publikum også får en litterær opplevelse. Dette er den blodigste versjonen av et Shakespearestykke jeg kan huske å ha sett.

Nivå 2 (med spoilers)

Macbeth er en fremgangsrik kriger, som leder sine soldater til seier etter seier. Tiden har kommet for å bli forfremmet, og han blir vist en stor ære av kongen. Men å bli Thane of Cawdor er ikke nok. En annen blir utnevnt til Prince of Cumberland, noe Macbeth kunne tenkt seg. Nå fristes han heller til å gå direkte for kongetittelen, og det gjennom snikmord og forræderi.

Macbeth har store ambisjoner, og Lady Macbeth har det samme. Hun er uten skrupler, fascinert av makt og har en lumsk personlighet. Der hvor Macbeth tviler, presser hun ham fremover. Hun håner, berømmer eller argumenterer, alt etter hva som vil føre dem til målet. ”Vær en blomst utad og en slange inni” prediker hun. Kong Duncan er gjest hos Macbeth, og Lady Macbeth presser Macbeth til å snikmyrde kongen. Skylden plasseres hos livvaktene hans, gjennom blodige kniver og klær. Lady Macbeth har bedøvet dem med drikke om kvelden og Macbeth dreper dem i ”raseri”, slik at ingen skal få høre deres forklaring. Hans gamle venn Banquo mistenker falskspill fra første stund.

Macbeth sliter voldsomt med samvittigheten i etterkant, og drømmer at en liten gutt, arvingen Fleance, overtar kronen og dreper Macbeth i sengen. Akkurat slik Macbeth selv gjorde mot kongen. Macbeth sender bort Fleance sammen med Banquo, og sender snikmordere etter dem. Banquo blir drept, men Fleance kommer seg unna. Macbeth begynner å se syner, skrekkelige bilder av en drept Banquo som hjemsøker ham i spisesalen. Hans menn begynner å tvile på hans mentale helse, men inntil videre har han deres tillit.

Scenen med den døde Banquo som kommer tilbake for å hjemsøke Macbeth i spisesalen er utrolig godt laget, og en skikkelig rystende opplevelse. Macbeth ”ser” at Banquo sitter på plassen de har holdt av til ham selv, og forstår ikke at han er den eneste som kan se ham. For hver gang han setter blikket på ham, har han blitt enda mer uhyggelig og deformert. Han har blitt til en personlig demon for Macbeth, skapt av samvittigheten og i siste instans ham selv.

Det er visse likheter med Eisensteins Ivan the Terrible i måten de to herskerne takler situasjonen etter at de har nådd sine mål. Tsar Ivan forsvinner inn i paranoia, mens Macbeth også sliter med anger, nerver, fantasier og syner. Til slutt drar han ut for å finne heksene som har forutsett hans ferd mot makten, og ankommer midt i en heksesabbat. Han blir beroliget av at deres profeti om at ingen som er født av en kvinne kan drepe ham, og at han ikke skal frykte noe før Burnham Woods kommer til Dunsinane. Han tolker det som at intet menneske kan skade ham, og at han aldri skal frykte noe. Men heksene vet mer enn ham…

Profetien gir Macbeth en ny arroganse og et overmot i sine handlinger som skal føre til hans fall. Han framstår som gal i sin mangel på frykt og gradvis mister han alt. Lady Macbeth kaster seg fra tårnet og dør. Soldatene deserterer. Da fienden står klare til å innvadere borgen, er det ingen andre enn ham selv der. Og han skal bli drept i duell av Macduff, en mann som kom inn i livet gjennom å bli skåret ut av morens mage. Han hogger hodet av Macbeth.

Polanski valgte Macbeth, siden han følte at det var det stykket som fremdeles ikke hadde oppfylt sitt filmpotensiale. Til og med hans favorittregissør Welles hadde ikke mestret det. Dette var den første filmen Polanski laget etter det brutale mordet på hans kjæreste Sharon Tate. Charles Manson sto bak drapene som rystet Los Angeles. Mange har beskrevet Macbeth som Polanskis rasende oppgjør med følelsene etter drapet, at han har laget en orgie av vold, blod og død. Det er lite holdepunkt for å si dette, da filmen er en ganske så tro adapsjon av Shakespeares stykke. Volden, døden og blodet stammer fra Shakespeare, ikke Polanski.

Jon Finch hadde materiale i seg til å bli en superstjerne, men han hadde ingen interesse av det. Rollen som Lady Macbeth hadde Polanski tenkt å gi til Marianne Faithful, som gikk gjennom en vanskelig tid selv. Men hun klarte aldri å lære seg replikkene. Dermed ble den gitt til Francesca Annis. Hun var dedikert feminist på denne tiden, og hadde ingen ønsker om å håndhilse på Playboykongen Hugh Heffner. Hun pleide å gjemme seg på do hver gang han besøkte settet. Hun hadde også problemer med å spille inn nakenscene, men godtok det siden alle sov nakne på den tiden. Hun reagerte på Polanskis avgjørelse om å gjøre Macbeth og lady Macbeth unge og vakre, siden de i stykket er eldre. I dag syntes hun det var en genistrek.

Macbeth står igjen som Polanskis vanskeligste film rent produksjonsmessig. Det regnet hele tiden, de kom på etterskudd og han sto i fare for å bli byttet ut med en annen regissør. Produsentene ønsket også å kutte ned manuset for å holde tidsrammen og budsjettet. Heldigvis gikk det ikke slik, og Polanskis Macbeth står som en påle blant filmene basert på Shakespearestykker. Neste gang skal vi se på Kurosawas versjon av Macbeth, Throne of blood fra 1957.

Øyeblikket: Macbeth føler seg usårlig etter møtet med heksene, siden de forutser at ingen som er født av en kvinne skal drepe ham. Han skal heller ikke være i fare før Burnham Woods kommer til Dunsinane. Da dette faktisk skjer, ved at de engelske soldatene har kuttet ned tre fra Burnham Woods, kamuflert seg bak dem og beveger seg fremover mot Dunsinane, blir han redd. Burnham Woods kommer faktisk til Dunsinane. Nå forstår vi at hans tid er kommet.

Lyd og bilde

Formatet er 2.35:1, en 4k restaurering som ser fantastisk ut. Det er en dempet visuell opplevelse, hvor mange av utendørsscenene foregår i regnvær eller minste overskyet vær. Dette hindrer ikke stor detaljrikdom og skarphet. Når vi da har en godt opplyst scene, står farger og dybde frem i tillegg. Sortnivået og kontrast er meget bra i de dunkle scenene som det er mange av. Lyden er rik og klar, presentert i 3.0 surround DTS-HD Master audio.

Ekstramateriale

Toil and Trouble: Making “Macbeth,” a new documentary featuring interviews with Polanski, producer Andrew Braunsberg, assistant executive producer Victor Lownes, and actors Francesca Annis and Martin Shaw: Denne dokumentaren på en time er hovedbeholdningen blant ekstramaterialet på denne utgivelsen. Her skal vi få lære om den strabasiøse innspillingen av filmen. Oktober er vanligvis den tørreste måneden i Wales, men dette året regnet det omtrent hver dag. Det var utfordrende for logistikk, kontinuitet osv. Dette var den første filmen til Hugh Heffners Playboy Productions, i samarbeid med Universal. Det var et dårlig utgangspunkt da mange hadde fordommer mot det nye produksjonsselskapet og misoppfatninger av hva slags film det kom til å være. Universal selv lanserte filmen halvhjertet. Dårlige anmeldelser gjorde at filmen floppet i USA, mens det kom gode kritikker i Shakespeares hjemland. Polanski var involvert i Day of the Dolphins da hans kjæreste Sharon Tate ble drept av Charles Mansons gjeng. Macbeth ble hans første film etter drapet, og det amerikanske publikummet kunne ikke tilgi ham at han lagde en så voldelig film etter hendelsen med Tate. Hadde han laget en lett komedie hadde han sikkert blitt kritisert for ikke å lage en seriøs film.

Polanski Meets Macbeth, a 1971 documentary by Frank Simon featuring rare footage of the film’s cast and crew at work: Detaljerte og nitidige sekvenser fra innspillingen av Macbeth. Vi ser Polanski og filmstaben i arbeid og diskusjon. Det blir nevnt at skuespilleren som slår i hjel en soldat på stranden er skremmende lik Charles Manson, og det stemmer! Hmm. Interessant dokumentar på 47 minutter.

Interview with coscreenwriter Kenneth Tynan from a 1971 episode of The Dick Cavett Show: Tynan skrev manuset til Macbeth sammen med Polanski, men er blir det mest snakk om hans film Oh Calcutta. Mer om Polanski og Macbeth mot slutten. 14 minutter.

“Two Macbeths,” a segment from a 1972 episode of the British television series Aquarius featuring Polanski and theater director Peter Coe: Talkshow hvor Polanski snakker mest om Shakespeare, før de snakker om hans Macbeth og Coes M’beth satt i afrikansk setting. Vi ser også en del klipp fra filmene. 30 minutter.

Trailers: En lang og god trailer på tre minutter og 40 sekunder.

An essay by critic Terrence Rafferty: Et bra essay, uten den helt store dybden. En fin oppsummering.

Drive, He said

Drive, He Said (Criterion nr. 547)(Blu-ray)

USA – 1970 – Jack Nicholson (farger)

Radikal eller konform?

Nivå 1 (uten spoilers)

En basketballspiller på 70-tallet som er en av lagets beste spillere, skal samtidig finne ut hva han vil med livet sitt. Finnes det noe annet for ham enn å bli en profesjonell basketballspiller? Romkameraten hans tilhører et helt annet miljø, en politisk gruppering som iscenesetter geriljateater og stunts. Han sliter med de samme problemstillingene, men de to unge mennene takler dem på forskjellige måter og med helt forskjellig utfall.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er den andre filmen Jack Nicholson regisserte, etter den ukreditterte The Terror fra 1963. Hovedpersonene er Hector Bloom, lovende basketballspiller, og Gabriel, militant og politisk aktivist. Filmen starter med noe som ser ut som et terrorangrep mot en basketballkamp, men som snart skal vise seg å være et politisk stunt iscenesatt av Gabriel. Han og gruppen hans blir arrestert, men blir senere satt fri.

Hector har et forhold til Richards samboer, Olive. Richard er professor på universitetet. Mange av de viktige personene i Hectors liv er eldre enn ham selv. De forsøker å påvirke og forme ham, ingen mer enn basketreneren som spilles av Bruce Dern. Hector kommer i en fase hvor han opponerer mot idrettslivets strenge regler, og treneren svarer med å stramme inn reglene for Hector. Gabriel viser Hector at det finnes en annen måte å leve livet sitt på enn å skifte til undertøyet sitt og springe ut på en basketballbane etter skoletid. De er begge den andres inngang til et for dem fremmed miljø, i kraft av å være romkamerater.

Mye av filmen er viet Hectors løsrivelse fra det trygge idrettslivet og Gabriels kamp mot å verves til militæret. De søker begge en retning i livet sitt, men de har forskjellig ballast. Hector har struktur i livet sitt, noe som gjør han bedre i stand til å prøve og feile. Gabriel har ingen struktur, og mister mer og mer grep om virkeligheten. Han ender opp med et totalt sammenbrudd, naken i et laboratorium mens han slipper løs alle dyrene der. Før det har vi sett ham søkende og filosofisk forsøke å overbevise Hector om den rette måten å betrakte livet på. Det er ofte når man er på det mest usikre at man fremstår som skråsikker.

Olive veksler gjennom filmen i sine følelser overfor Hector og Richard. Hun oppmuntrer Hector i begynnelsen, slik at han finner ut at han ønsker at Olive skal gå fra Richard og bli sammen med ham. Deretter følger en periode hvor hun vil avslutte forholdet med Hector og forbli hos Richard. Til slutt ser det ut til at hun mener de begge er umodne, og at hun klarer seg uten noen av dem. Hun finner ut at hun er gravid, og vi vet ikke sikkert hvem som er faren, men ting kan tyde på at det er Hector.

Jeg vil plassere denne filmen i tradisjonen som Medium Cool og filmene til Robert Downey Sr tilhører. Drive, He Said har et større element av mellommenneskelige innslag enn de foregående, men deler den politiske overbygningen som omslutter filmene. Det var en radikal tid, hvor det politiske var en del av nyhetsbildet og hverdagen på en annen måte enn i dag.

Etter Kent State-hendelsene, ble det lansert flere filmer. Drive, He Said kom ca et år etter filmer som The Strawberry Statement, R.P.M, The Revolutionary og Getting Straight. Litt om Kent Stat-hendelsene: 4 mai 1970 ble fire studenter skutt og drept av The National Guard, og ni andre studenter ble skadet. To av dødsofrene deltok i en demonstrasjon mot invasjonen av Kambodsja som de mente bare ville eskalere konflikten i Vietnam, men de to andre var bare på vei fra et klasserom til et annet. Det nærmeste offeret var 69 meter unna soldatene. Nixon var president på denne tiden. Dette er tidsånden filmen må sees i lys av.

At vår hovedperson er basketballspiller passer godt i en film laget av den meget basketballinteresserte Jack Nicholson. Filmen ble vist i Cannes, og polariserte publikummet i ekstrem grad. Etter at filmen var ferdig var det mye buing, plystring og skriking. Mange hyttet med nevene mot Nicholson og hans to hovedrolleinnehavere. Dårlige anmeldelser fortsatte i USA etter premieren der. Men en og annen anmelder så kvaliteten i filmen. For oss som er glade i New Hollywoodfilmer er Drive, He Said nok en ekte og modig film, personlig og politisk på samme tid. Denne boksen som filmen er del av, America Lost and Found; The BBS Story, er absolutt essensiell for alle filmelskere. Basta!

Øyeblikket: Gabriel bryter seg inn i huset til Olive, av grunner som forblir uklare. Stemningen skifter fra uhyggelig for en sårbar Olive, alene i et mørkt hus med en fremmed mann til stede, til lettelse da hun forstår at det er en hun kjenner. Så skifter det tilbake til å bli skremmende for henne, da Gabriel er tydelig ustabil og i ferd med muligens å voldta og skade henne. Gabriel er ute av stand til å formidle en rasjonell grunn til hvorfor han gikk inn i huset. Det er kun han selv som forstår beveggrunnene sine. Kanskje ikke han selv engang.

Lyd og bilde

Godt, røft bilde. Gode detaljer, god gjengivelse av filmkorn og en filmlik opplevelse. Det er en del mørke scener, også de håndteres flott. Bildeformatet er 1.85:1. Lyden er robust, og dreier seg ofte om dialog eller åpne, luftige effekter som på baskeballbanen. Herlig, atmosfærisk lyd i mono.

Ekstramateriale

Hefte, med essay om BBS Productions: Det er ingen tekst spesifikt viet Drive, He Said som de andre filmene i denne boksen har. Men det står en del om filmen i essayet som tar for seg den store historien rundt BBS. Det er et meget godt og informativt essay skrevet av J. Hoberman.

A Cautionary Tale of Campus Revolution and Sexual Freedom, a 2009 video piece featuring Nicholson: Denne 10 minutter lange dokumentaren er det eneste ekstramaterialet som er spesifikt for Drive, He Said. Filmen er basert på en ekspresjonistisk roman, som handler mye om opptøyene på universitetene i USA på denne tiden. Nicholson filmet virkelige opptøyer, dette var guerilla filmmaking. Skuespillerne sprang blant studenter, politi og tanks. Men hovedfokuset i filmen er tragedien knyttet til problemene med fri kjærlighet.

Theatrical trailer: Fin trailer på 2 minutter og 41 sekunder. Den velger å fokusere på at filmen ble vist i Cannes, og Jack Nicholson.

The Thin Blue Line

The Thin Blue Line (Criterion nr. 753)(Blu-ray)

USA – 1988 – Eroll Morris (farger)

Rashomon, american style

Nivå 1 (uten spoilers)

Errol Morris er en dokumentarfilmskaper som går dit hvor historien tar ham. I The Thin Blue Line intervjuer han innsatte på Death Row, før han blir fascinert av en av sakene. Randall Adams sitter fengslet for drapet på en politimann. Morris sin innsats skal lede til at saken blir tatt opp igjen, og en av de mest kjente dokumentarene i filmhistorien blir skapt.

Nivå 2 (med spoilers)

På samme måte som Kurosawas Rashomon viser tre forskjellige oppfatninger av en hendelse, viser The Thin Blue Line hvor usikkert et ”faktum” kan være. Folk oppfatter forskjellig og ser forskjellige ting. Kombinert med fordommer, forutinntatthet og diverse motiver, kan vitneutsagnene bli helt forskjellige.

Adams gikk tom for bensin da han var ute og kjørte og ble plukket opp av 16-årige David Harris. De drakk øl og røyket marihuana sammen den kvelden før de dro på en Drive-In-kino. Etter det dro de hver til sitt, ifølge Adams. Samme kveld ble politimannen Wood skutt og drept ved en rutinekontroll av en bil. Harris dro hjem til Vidor, og der skrøt han av at han hadde skutt en politimann. Etterforskningen av drapet førte til den lille byen Vidor, hvor Ku Klux Klan har sitt hovedkvarter i Texas, og Harris ble avhørt. Han la skylden på Adams, og han ble arrestert.

For å gjøre en ting helt klart: Errol Morris mener at Randall Adams er uskyldig og at David Harris er morderen. Harris kommer så nærme en innrømmelse av skyldspørsmålet han evner å gjøre i det siste intervjuet Morris gjør med ham. Her sier Harris at han mener at Adams ikke drepte politimannen. Når Morris spør hvorfor han sier det, svarer Harris: ”because I am the one who knows”. Dette intervjuet er ikke festet til film og finnes bare på en lydkassett. Grunnen er at filmkameraet låste seg på begynnelsen av intervjuet, og det var umulig å få fikset det eller skaffe et tilsvarende. Derfor dro Morris tilbake neste dag og fullførte intervjuet med en kassettspiller.

Harris ble aldri dømt for dette drapet, men han skulle drepe igjen. I 2004 ble han henrettet med giftsprøyte for drapet på Mark Mays i 1985. Adams ble aldri formelt frikjent, men saken mot han ble avvist og han ble satt fri. På grunn av denne juridiske vendingen slapp staten Texas å betale 80000 dollar ganger de 12 årene han satt fengslet. Han døde i 2010, men media fikk det ikke med seg før i 2011.

Morris sin film går langt i å hevde at grunnen til at Randall Adams ble dømt i stedet for David Harris, ligger i det faktum at Harris var under lavalderen for å bli idømt dødsstraff. Adams, derimot, var over og kunne henrettes. Adams sier det rett ut: ”aktor var ikke interessert i rettferdighet, han ville at jeg skulle dø”. Etterforskningen var slett og prestisjen var høy. Dommeren kommer med noen oppsiktsvekkende utsagn, som at han ikke tok feil. Høyesterett var uenige med ham 8 mot 1. Dette tolker han som en seier, da ankesaken erklærte Adams skyldig 9 mot 0. Det skulle gi ham 10-8, mener han. Gal mann.

To psykiatere skulle avgjøre om Adams var sosiopat. De blir referert til som the killer shrinks, og den ene, Gregson, gikk under kallenavnet Dr. Death. Han endte i 99% av sakene opp med å konkludere at tiltalte kom til å drepe igjen. Det samme kom han fram til i Adams sin sak, etter å ha hatt en 20 minutters samtale med ham. I løpet av den tiden fikk han nok informasjon til å sammenligne Adams med både Charles Manson og Adolf Hitler.

Et tilbakevendende bilde i filmen er milkshaken som farer gjennom luften og treffer bakken så innholdet spruter utover. Dette er for å belyse og vektlegge et nøkkelaspekt ved hendelsen som kostet politimann Wood livet. Politiprosedyren ved stopping av biler er at en politimann nærmer seg sjåføren mens partneren står bak bilen på motsatt side for å sikre en annen vinkel, og ha kontroll på eventuelle passasjerer. Morris signaliserer gjennom milkshakescenen at han tror at Woods partner ble sittende i bilen, og altså ikke fulgte prosedyren. Denne tolkningen virker ukontroversiell sett i lys av opplysninger som fremkommer i filmen, men samtidig knuser det flere av aktoratets argumenter. Partneren kan umulig ha sett flere av situasjonene hun hevder å ha sett fra førersettet i politibilen. Hun kommer ikke ut av bilen før etter at skuddene har falt.

Morris har valgt ikke å bruke navn på intervjuobjektene på vanlig måte, altså med navnet skrevet nede i venstre hjørne på skjermen når de begynner å prate. I stedet må vi selv finne ut hvem de er, noe som kanskje gjør oss mer skjerpet. Etter gjentatte tilbakevendinger forstår vi hvem de er. Morris må ha styrt antrekket de innvidde har på, for fargekodene passer litt for godt til å være tilfeldig. La oss i hvert fall følge resonnementet helt ut. Hvitt symboliserer uskyld og ærlighet og svart symboliserer skyld, her eksemplifisert som løgn. Rødt symboliserer loven, eksemplifisert med de blinkende røde lyktene på politibilen. Oransje symboliserer kriminalitet, tenk på de oransje fengselsuniformene. Blå striper kan henvise til filmens tittel, The Thin Blue Line, altså at politiet er den tynne blå linjen som skiller samfunnet fra voldelig anarki og kaos. La oss så koble dette til klærne de intervjuede har på seg.

Randall Adams starter kledd i hvitt. Det ene upålitelige vitnet, Michael Randell, er kledd i svart. Allerede her kan vi ledes til å tro på Adams og mene at Randell lyver, noe som er i tråd med det Morris mener. Noen politimenn har slips med tynne blå linjer. Emily Miller har oransje genser, som i lyset fremstår nærmest som rødt. Dette kan tolkes som om oransje ”er det nye røde”, altså at grensen mellom loven og det kriminelle er utvisket. Slik loven har opptrådt i denne saken, opererer den nærmere kriminelle metoder enn rettsstatens. Dommeren har rødt slips, og representerer loven.

Politimennene som er intervjuet er naturlig nok opptatt av å fremstå korrekte i sine intervjuer. Allikevel klarer de ikke å unngå å komme med selsomme uttalelser. En påpeker at Adams virket for opptatt av å formidle sin uskyld, ”he overacted his innocence”. En slik tolkning kan vanskelig forklares med annet enn at politimannen var overbevist om Adams sin skyld, og tolket alt han sa som Fanden leser Bibelen. Det at Adams insisterte på sin uskyld kan jo rett og slett ha med å gjøre at han var uskyldig…

Både karaktervitnene og øyenvitnene har svakheter i sine forklaringer. Emily Miller sier så mye sprøtt at jeg lar henne stå ukommentert her. Michael Randell hevder å ha fotografisk hukommelse, men klarer ikke engang å huske om politibilen sto foran eller bak bilen som ble stoppet. Karaktervitnet som har så mye negativt å si om ekteparet Miller, refererer til dem som ”scum”. Det inviterer ikke til noen annen tolkning enn at hun har en forutinntatt holdning til dem, og i verste fall personlig interesse av å se dem tape ansikt.

Øyeblikket: Her er det mye å ta av. Men det må bli møtet med kvinnen som lever og ånder for mordmysterier, Emily Miller. Hun er alltid på utkikk etter noe uvanlig og elsker å være vitne, eller ”løse” sakene før politiet. Hele tiden sitter hun med et merkelig smil og stirrer rett i kameraet. Det bleikede håret i kontrast mot den veldig brune huden er forstyrrende. Hun kjørte forbi åstedet idet bilen var stoppet, og mener at hun så hvem som skjøt. Selvmotsigelsene florerer, og hun er et særdeles lite tillitsvekkende vitne. Høydepunktet må være når hun påstår at mord og vold alltid skjer rundt henne, selv i sin egen bakgård(!)

Lyd og bilde

Lyden kommer i 2.0 surround DTS-HD Master Audio. Den er meget god, både i tale og de mange effektene under iscenesettingen av selve drapsnatten. Bildeformatet er 1.78:1, og fyller en widescreen TV eller lerret. Kvaliteten er topp, topp klasse. Filmkorn i akkurat passe mengde, de dempede fargene gjengitt korrekt og skarpheten er meget god. Et meget bra bilde som gir en meget realistisk presentasjon.

Ekstramateriale

New interview with Morris: Dette er klart det lengste intervjuet med sine 41 minutter. Morris har i sin bakgrunn 3 år som privatetterforsker. Han vier lang tid til å utdype Texas sitt regelverk for å kunne idømme dødsstraff. Det må også bevises at den dømte vil utføre en voldelig forbrytelse igjen. Her kommer Dr. Death og hans like inn i bildet. Loven ble skrevet med to spesielle psykiatere i tankene, hvorav Dr. Death var den ene. Regissøren argumenterer overbevisende for at dødsstraff faktisk skaper feil avgjørelser, ikke bare har forferdelige konsekvenser når det har blitt begått justismord. Se intervjuet for å høre argumentasjonen hans. Morris forteller at han følte seg truet av Harris da han ba Morris om å kjøre forsiktig. 1 gang er hyggelig, 3 ganger er det ikke.

New interview with Joshua Oppenheimer, director of The Act of Killing: Dette intervjuet varer i 14 minutter. Oppenheimer er en herlig filmskaper å intervjue. Han kommer med gode og reflekterte betraktninger. The Thin Blue Line viser folk som tror løgnene sine. Alle spiller, de vil bli sett og hørt. Mennesker glemmer aldri at kamera er til stede, i motsetning til en populær forestilling. Oppenheimer mener at denne filmen peker mot det Facebook vi opplever i dag. Det har å gjøre med iscenesettelsen av seg selv å gjøre. Adams deler sin tid mellom å fremstå korrekt og å fremstille seg som indignert og selvrettferdig.

NBC report from 1989 covering Randall Adams’s release from prison: Kort sekvens på seks minutter med Adams, hans advokat og Errol Morris.

An essay by film scholar Charles Musser: Oscarkomiteen nektet å nominere filmen i dokumentarklassen på grunn av Morris bruk av iscenesettelser, musikk, kameraarbeid og manus. Filmen var kontroversiell og nyskapende. Kanskje litt for nyskapende. Herlig essay, av meget, meget høy kvalitet.

The Taking of Power by Louis XIV

The Taking of Power by Louis XIV (Criterion nr. 456)(DVD)

Italia – 1966 – Roberto Rossellini (farger)

Solkongen

Nivå 1 (uten spoilers)

Vi er i Frankrike, og skal følge Solkongens (Louis XIV, 1638-1715) ferd til absolutt makt. I en langsom og detaljert film får vi se spillet utfolde seg ved det franske hoff.

Nivå 2 (med spoilers)

Rossellini var opptatt av å lære bort noe i filmene sine. Derfor får vi vite i klartekst hva som foregår når legen undersøker kardinalen. Legene selv diskuterer mellom seg, og vi får ta del i en tid hvor verden var mer fysisk. Det luktes på alt som er knyttet til den syke kroppen. Blod, urin og svette. Så gjøres valg på bakgrunn av det. Andre eksempler kan være personer som spør (på vegne av oss) hva forskjellige ritualer og handlinger skal bety. Så blir vi og de opplyst samtidig. Dette er grep som sikkert provoserer moderne kinogjengere, men Rossellini setter innhold over form.

Den maktsyke Solkongen fremstår som merkelig veik i filmen. Han ser mye ned mens han snakker, ellers ser han forbi den han samtaler med, som om han stirrer mot en horisont. Det kan også tolkes som at han er en mann med visjoner og mål, men filmteknisk sett har det sin bakgrunn i at skuespilleren ikke kunne lære seg replikkene. Han leser replikkene av en tavle som til enhver tid holdes opp. Derfor er det en flathet i avleveringen som Rossellini syntes passet godt i filmen. Han foretrakk det slik i motsetning til profesjonelle skuespillere som dramatiserte replikkene og ødela det Rossellini var ute etter. Her sammenfaller hans syn med Bressons, som kalte sine amatørskuespillere for modeller.

Solkongen er et barn selv om hans alder tilsier at han er voksen. Dette understrekes av et barnlig utseende, noe Rossellini aktivt må ha gått etter. Kroppsspråket er viktig i filmen. Menneskene vender seg bort fra hverandre når de avviser hverandre. Kongens mor gjør det mot kongen, og han gjør det selv mot andre. Blikk er viktig som sagt. Kongens blikk er mest egnet til å gjøre andre usikre, siden han sjelden ser direkte på dem.

Filmen dreier seg om kongens vei til total makt, og virkemiddelet er blant annet klær. Han dikterer hva hoffet skal kle seg i, noe som tar deres fokus vekk fra renkespill og deretter svekker deres økonomi. Kravene til bekledning er monumentale. Dette kan sies å være en genistrek av Louis XIV. Før dette tiltaket har han avskaffet Rådet og forlangt å få styre alene. Ingenting skal underskrives uten at han er informert. Hans mest dramatiske grep opptil da er avsettelsen og arrestasjonen av Foquet, grunnet i konspirering mot kongen. Dette valget kiler seg mellom kongen og moren. Av tiltak som gjøres for å blidgjøre aristokratiet må nevnes betaling av aristokratiets utgifter og betjening av dets gjeld. Men det vi husker Solkongen mest for er byggingen av palasset Versailles, toppen av ekstravagant sløseri.

Dette er en fascinerende film. Jeg synes det er en hypnotisk opplevelse, spesielt første gangen jeg så den. Da blir man suget inn i det gjentakende, oppslukt av alle ritualene, fascinert av alle de små detaljene som måtte være perfekt under morgenstellrutinen og ved måltidene. Andre gangen jeg så den ble jeg mer opptatt av det politiske renkespillet. Jeg la merke til hvordan Rossellini noen ganger forteller historien sin bare ved hjelp av hentydninger. Han stopper gjerne lenge før handlingen er utført, men har klart å få oss til å forstå hva vi skal fylle inn med selv. Hvordan kongen ved hjelp av korte setninger gjør store forandringer, som vi senere ser resultatene av. Det er også interessant hvor maktesløse de mektige menneskene rundt ham ble. Kongen er nok smartere enn han fremstår ved første øyekast…

Øyeblikket: Øyeblikk og øyeblikk. Her har jeg valgt ut middagsscenen, nettopp på grunn av dens absurde langtekkelighet og detaljrikdom. Overdådig, sløsende og umoralsk. Rett etter rett bæres inn. Kongen tar et par biter, før han ønsker seg neste rett. Så vidt jeg husker er det opp mot 12 retter. En munnskjenk er til stede. Alt er strengt rituelt organisert. Til og med et publikum er til stede. Galskap.

Lyd og bilde

Jeg synes dette er et rimelig godt DVD-bilde. Skarpe farger i en film med mange flotte farger, spesielt på klærne. Bildet er solid, klart og uskadet. Lyden er klar og dialogen tydelig. Andre lyder er det omtrent ikke. Ikke en utgave å demonstrere med, men en fin representasjon av en god film. Bildeformatet er 1.33:1. Lyden er mono.

Ekstramateriale

Taking Power, a multimedia essay by Tag Gallagher, author of The Adventures of Roberto Rossellini: Gallagher klassifiserer nesten filmen som en skrekkfilm. Kongen er fremdeles et barn som voksen. Skuespilleren har til og med et babyansikt. Filmen ble sett av 20 millioner på TV, og den åpnet og avsluttet Venezifestivalen. Dette multimediaessayet på 25 minutter er innsiktsfullt og vel verdt å se.

Video interview with artistic advisor Jean Dominique de la Rochefoucauld and script supervisor Michelle Podroznik: Dette intervjuet og det med sønnen Renzo dreier seg mye om det samme, nemlig TV-karrieren til Rossellini. Han vekslet mellom utsnitt ved hjelp av en elektrisk zoom, så alle i nærheten måtte være i rollen, for plutselig var utsnittet bredere og de var i filmen. Intervjuet varer i 14 minutter.

Video interview with Renzo Rossellini: Renzo snakker om farens prosjekt om å redde verden gjennom TV. Rossellini brukte konsekvent begrepet dannelsestv, siden det nesten var tabu å si. Uvitenhet var roten til alt ondt. Renzo filmet faktisk middagsscenen siden Rossellini var på sykehuset med et søsken av Renzo. Han brukte kran for å filme scenen, men det torde han aldri si til faren. 5 minutters intervju.

A new essay by critic Colin MacCabe: Rossellinis War Trilogy inspirerer hvert eneste år nye filmer, fra svært forskjellige regissører. I 1962 samlet han pressen i en bokhandel i Roma og erklærte at filmen var død. Fra nå av ville han bare arbeide med TV og lage TV-filmer som skulle være en kilde til opplysning og kunnskap. Han hadde alltid spilt inn filmene sine ”on location” og unngikk studioene. Han foretrakk amatører i rollene og unngikk kraner og alt som smakte av fancy kameraarbeid.

My Beautiful Laundrette

My Beautiful Laundrette (Criterion nr. 767)(Blu-ray)

England – 1984 – Stephen Frears (farger)

Thatchers England

Nivå 1 (uten spoilers)

London 1980-tallet. Pakistanske Omar starter i jobb hos sin onkel, og det åpner videre muligheter for ham. Samtidig tar han opp igjen et gammelt vennskap med Johnny, som vanker sammen med rasistiske venner. Rammen er Thatchers England, med raseproblematikk og arbeidsløshet.

Nivå 2 (med spoilers)

70 og 80-tallet var en tid med mange nasjonalistiske marsjer i England. Thatcher gjorde sitt for å ødelegge kollektivismen, arbeiderklassen og fagforeningen. Det er i dette klimaet at filmen utspiller seg. I en miks av rasistgjenger, pakistanske innvandrere og homofil forelskelse skal Johnny og Omar finne seg selv. Omar bor tett på sin far og føler seg fanget i leiligheten. Hans far er opptatt av at han skal gå på universitet, noe som er fornuftig for en ung mann som Omar. Men som korttidsjobb vil faren gjerne at hans bror skal skaffe Omar en jobb på bilverkstedet hans. For Omar blir arbeidet hos onkelen en vei ut av det trange livet sitt. Over filmens løp skal Omar drive sitt eget vaskeri, innlede et forhold med Johnny og rote seg bort i doptrafikk.

My Beautiful Laundrette er en flott film. Den har en realistisk og pulserende tidskoloritt, kombinert med grep som kan oppfattes som stilistiske og overdrevne. Fargebruk og karakterer er overdrevne, men det fungerer fint for meg. Alle karakterer er litt ”over the top”, uten å miste bakkekontakten, men heller for å gjøre dem tydelige. Vi har den pakistanske forretningsmannen, den rasistiske ungdomsgjengen og den pakistanske kriminelle doplangeren vel plassert i dette segmentet.

Daniel Day Lewis er den store åpenbaringen her. Dette er en av hans tidligste roller, og den er herlig saftig, med utagerende atferd, stilsikker sjarm og latent homoseksualitet. Johnny, som han spiller, er midt i en prosess fra høyreekstrem rasist og arbeidsledig til en ung mann som vil få livet sitt på rett kjøl igjen. Som barn var han venn med Omar og Omars far, men siden skled han vekk fra dem. Faren til Omar refererer nå til Johnny som fascisten. Men vi kan se at vennskapet ikke er dødt siden Johnny avstår fra å bli med på trakasseringen av Omars familie i bilen. Dette blir starten på at de to vennene opptar vennskapet igjen. Et vennskap som skal lede til et homoseksuelt forhold, på tvers av pakistansk familiebakgrunn og rasistiske venner.

Filmen er godt balansert mellom skildringen av innvandrermiljø og engelsk arbeiderklassemiljø. Det samme gjelder karakterene fra de forskjellige miljøene. Omar fremstår som en sympatisk ung mann, men har sine dårlige sider. Han fremstår som veldig usympatisk da han poengterer at Johnny nå jobber for ham, at han skrubber gulvene for ham, i stedet for omvendt slik forholdet mellom innvandrere og engelskmenn alltid har vært. Johnny tar dette provoserende utspillet på en fin måte, han lar det ikke provosere ham til å starte en krangel. Utover i filmen skifter makttyngdepunktet mellom de to flere ganger, noe som skaper en fremdrift og dynamikk i historien.

Det er veldig fint å kunne se en film om pakistansk kulturbakgrunn i et fremmed land, storfamiliesituasjonen kontra engelsk dagligliv, skildret på en slik måte uten de store konfliktene. My Beautiful Laundrette hinter mot mulige konfliktområder uten å la dem slå ut i full blomst. Vi forstår allikevel hva som kan være kilde til motsetninger mellom pakistansk kultur og moderne engelsk samfunnsliv. Homoseksualitet, giftemål og måter å tjene penger på er noen. Denne måten å lage en film på har jeg mer sans for enn en mer eksplisitt og dramatisk stil. På denne måten må vi selv fylle inn mulige scenarioer, og dermed vil filmen gjøre oss mer delaktige og reflekterte.

Omars far står i kontrast til hans bror når det gjelder tilnærming til det engelske samfunnet. Omars far har tapt, og siter forfyllet og bitter i en liten leilighet. Samtidig har han forstått at veien ut er utdanning, som han ønsker for sin sønn. Omars onkel har totalt omfavnet Thatchers ideer og slått seg opp som forretningsmann med tvilsomme metoder. Her skildres to tilnærminger på en fascinerende måte. Omar blir forført av onkelens raske løsning, men slutten overlater videre utvikling til fantasien.

Onkelens datter blir framstilt som ressurssterk og driftig. Hun har sterke meninger om hvordan moren blir ydmyket av farens affære og konfronterer elskerinnen. Dette gir nok et interessant perspektiv på pakistanske og engelske mellommenneskelige forhold i filmen. I bunn og grunn er de vel nokså like, uavhengig av etnisitet.

Den mest karikerte og endimensjonale personen i filmen er etter min mening Salim. Han er vulgært nyrik, uten nødvendig moralsk kompass, rå og tilbøyelig til vold og dessuten involvert i narkotikasmugling. Han representer også de gamle, ureflekterte tradisjonene og er en takknemlig skyteskive for å adressere problemer med integrering.

Øyeblikket: My Beautiful Laundrette er en film hvor man venter på de store konfrontasjonene, de store voldsutøvelsene eller de store følelsesutbruddene. De kommer ikke i ventet grad. En slik scene, med puten foran ansiktet i påvente av voldsom reaksjon/ultrapinlig avsløring, forekommer rett før åpningen av det oppussede vaskeriet. Johnny og Omar har funnet det for godt å ha sex på bakrommet rett før åpningen. Omars far og onkel skulle allerede ha kommet og køen utenfor vaskeriet blir lenger og lenger. Vi vet at dette må gå galt, og holder nesten pusten. Onkelen ankommer med sin elskerinne og vi vet at nå går alt til Helvete. Men de holder seg i vaskelokalet, og de elskende slipper unna den verste ”tatt på fersken”-opplevelsen, selv om onkelen stusser over to unge menn uten skjorte på inne på bakrommet…

Lyd og bilde

1.66: 1 og monolyd. Filmen kom midt på 80-tallet, og har fargepalett man kan huske fra den tiden. Fargene er voldsomme og grelle til tider. Fotograf Stapleton likte å lyssette farger med farget lys, slik at fargene blir enda mer fremtredende og kraftige. Han oppfyllte sin egen instruks om å være modig med tanke på fargene. Siden i karrieren dempet han seg litt, men i denne filmen er det sterke røde, grønne og gule farger som står frem. Bluraybildet er ikke helt topp, men det må skyldes utgangspunktet. Vi får ikke veldig detaljerte bilder med veldig god dybde, men vi ser filmkorn i bildet. Dermed tror jeg, i min uvitenhet, at dette må henge sammen med kvaliteten på filmrullene eller litt softe bilder under innspillingen. Til tider er det riktig flott, men denne presentasjonen er noe variabel. Lyden er bedre synes jeg, med klar dialog og ellers greit lydbilde. Det er mye snakking i filmen, og da gjerne mange mennesker som snakker på en gang som i en pakistansk storfamilie. Men det er ingen problemer i disse sekvensene, kildene kan greit skilles fra hverandre i samme grad som i virkeligheten.

Ekstramateriale

New conversation between director Stephen Frears and producer Colin MacCabe: En forbilledlig samtale. Her blir filmens tilblivelse beskrevet i detalj, med interessante avstikkere, småpolitisk beskrivelse av Thatchersamfunnet og dermed filmens kontekst. 33 minutter.

New interviews with writer Hanif Kureishi, producers Tim Bevan and Sarah Radclyffe, and Stapleton: Intervjuet med Hanif Kureishi er veldig interessant. Han er en sjarmerende mann med humor liggende bak et alvorlig ytre. Han beskriver handlingen som en historie om en far og en sønn låst i et tett forhold, hvor sønnen blir ”reddet” av sin onkel. Om seg selv sier han at han er inspirert av Salinger, Burroughs, Ginsberg og Kerouac på litteraturfronten. Dette er i all hovedsak Beatforfattere. Musikken er også viktig for ham og han nevner Lou Reed, Bowie og Jimi Hendrix. Filmer som Easy Rider åpnet også hans kulturelle horisont. Frears søkte å inkorporere elementer av Western i filmen, som at det virker som om noe skal skje, men ikke skjer. Kureishi er opptatt av dialog, og Frears klarte å presse mye dialog inn i filmen. Intervjuet varer i 16 minutter. Produsentene Bevan og Radclyffe startet opp Working Title, et nå legendarisk produksjonsselskap og dette var deres første film. Channel 4 var perfekt for dem som partner, for BBC var umulig å komme inn i. My Beautiful Laundrette var ikke ment for kino, men vokste seg inn i kinoformatet. Det er en film om londonborgere, for londonborgere. Det er en energisk film, som ble veldig populær. John Schlesinger bidro med sitt, dresset opp i sin flotteste kjole på festivalvisningen. Working title er fremdeles i full sving. 22 minutter. Kameramann Stapleton beskriver sin fargebruk og arbeid på filmen i et interessant intervju. Få tagninger krevde fokusert crew og skuespillere.

Trailer: Dette er den amerikanske traileren, og er virkelig ikke god. Den er misledende. Vi får inntrykk av at filmen mest dreier seg om et businesseventyr, om hvordan Omar får et vaskeri til å bli en suksess. Denne traileren presterer å misse alt som er vesentlig ved filmen. 2 minutter og 21 sekunder lang.

An essay by critic Graham Fuller: Langt og meget godt essay. Fuller viser hvordan My Beautiful Laundrette banet veien for andre anglo-asiatiske filmer. Temaet er blant annet hvordan man tar vare på sin etniske identitet i et samfunn som belønner de som går vekk fra sine tradisjoner. Her er det mye interessant og tankevekkende.

Hiroshima Mon Amour

Hiroshima mon Amour (Criterion nr. 196)(Blu-ray)

Frankrike – 1959 – Alain Resnais (svart-hvitt)

Atombombens etterspill

Nivå 1 (uten spoilers)

Hiroshima, noen år etter at atombomben ble sluppet over byen på slutten av 2. verdenskrig. En ung japansk mann og en ung fransk kvinne har møtt hverandre og innledet et erotisk forhold. Det som var ment som en kort affære vokser og trekker inn fortid, nåtid og fremtid, Hiroshima og hennes hjemby, andre forhold og mennesker. Alain Resnais skapte noe helt nytt med denne filmen, en klassiker på alle cinematek.

Nivå 2 (med spoilers)

Hiroshima mon Amour er en vanskelig tilgjengelig film, så det kan være greit å forsøke å strukturere den litt. Den består av fem deler.

2. De elskende våkner opp og prater sammen.
4. Scenene fra cafeen/terommet.
5. Nattscenene fra jernbanestasjonen.

Den ytre handlingen i filmen skildrer en ung kvinne som er i Hiroshima i forbindelse med en filminnspilling. Hele filmen utspiller seg i løpet av 24 timer, fra morgengry til morgengry. Vi møter kvinnen sammen med en japansk mann hun har tilbrakt natten med. Det som var ment som en engangsaffære, blir til gjentatte møter i løpet av et døgn. Etter hvert som de kommer nærmere hverandre, blir kvinnen tvunget til å konfrontere sin fortid. Hun bærer på en hemmelighet av den problematiske sorten. Under okkupasjonen i Frankrike, i sin hjemby Nevers, forelsket hun seg i en tysk soldat og dette var hennes livs kjærlighet. Han ble drept helt på slutten av krigen og hun fikk gjennomgå den klassiske behandlingen som tilkom ”tyskertøsene”. Hun fikk hodet barbert og ble paradert gjennom byen slik. Familien skammet seg over henne, og hun måtte tilbringe mange måneder i en kjeller.

I sin bearbeiding av dette kapitlet av sitt liv, involverer hun sin nåværende japanske elsker. Han er med på prosessen i den grad at han påtar seg den tyske soldatens personlighet, leverer hans replikker i dette eksistensielle spillet og forsøker å tenke som ham. Filmen beveger seg sømløst over flere tidsplan, fra tilbakeblikk til Nevers, via nåtiden i Hiroshima ispedd sekvenser hvor atombomben og dens gru får hovedrollen. Samtidig skildres prosessen med å glemme alt det vonde og å gripe livet sitt igjen.

Hun er gift, han er gift, men det de har her i Hiroshima er så sterkt at de begge må vurdere om dette er fremtiden deres. Han virker alltid mer avklart i forhold til dette spørsmålet enn henne, det er ingen tvil om at han ønsker at de skal finne sammen. Men hun har ikke bare en mann i Frankrike å legge bak seg, men også tilstedeværelsen av en tysk soldat som hun skulle ha dratt til Tyskland med. Byen Hiroshima med dens historie og den lille franske byen Nevers er en så stor del av deres respektive personligheter, at de ender med å kalle hverandre for Hiroshima og Nevers.

Det var lettere for meg å identifisere meg med den japanske mannen enn med den franske kvinnen. Han er tidligere mer avklart i forhold til sine følelser, han søker øyekontakt og er konstruktiv. Hun fremstår mer uklar, med sine poseringer og mangel på blikkontakt. Hun svarer ikke på direkte spørsmål, men er frustrerende uklar og unnvikende.

Hun er trukket mellom tre forskjellige menn, hvorav den ene er død, men allikevel kanskje sterkest. Slik skapes et merkverdig univers i filmen. Den japanske mannen forstår kanskje at han på dette stadiet ikke kan konkurrere med den tyske soldaten, men må la prosessen i henne få spille seg ut. Han velger å flyte med, ta på seg den tyske soldatens rolle i henne mentale rollespill og faktisk høste erfaringer han setter pris på. Da tenker jeg spesielt på gleden han uttrykker ved å være den eneste hun noen sinne har fortalt denne historien til.

Det nevnes i heftet som følger med denne utgivelsen at Eisenstein var en inspirasjon for Resnais. Det kommer ikke som noen overraskelse. Det er en scene i filmen hvor den franske jenta omfavner sin mor, og denne scenen glir over til nåtid hvor hun omfavner den japanske mannen på eksakt samme måten. Her tenker jeg at det er kroppshukommelsen til kvinnen som trigger dette minnet. Eisenstein var påvirket av tidens store psykologer, og i Ivan the Terrible (del 1) bruker han fenomenet kroppshukommelse når Ivan manipulerer sin fetter inn i en felle. For de som vil lese mer om dette, kan omtalen min av Ivan the Terrible søkes opp på denne bloggen.

Hiroshimabomben drepte 145 000 mennesker i angrepet og i månedene og årene siden. Et stort antall sårede og misdannelser ved fødsler kommer i tillegg. En mann som satt i en trapp ble foreviget i dødsøyeblikket ved at bomben ”printet” silhuetten hans i veggen. Posituren hans var med haken hvilende i hånden og albuen støttet på kneet, som den kjente statuen ”Tenkeren”. Regn bringer død og ulykke i Hiroshima og Nevers. Døden er alltid til stede i Hiroshima, og derfor dyrkes livet kraftig.

Det kan se ut som om Resnais skaper en parallell mellom den franske kvinnen og ofrene for atombomben i Hiroshima. Kroppsspråket til ofrene når de vender seg bort fra henne på sykehuset speiles i hennes eget kroppsspråk i visse sekvenser i Nevers, for eksempel da hun ligger i sengen sin. De japanske kvinnene mister mye av håret på grunn av eksplosjonen, og hun får håret klippet av under tvang.

Faktisk ble filmen avvist i Cannes siden det var liten vilje til å risikere å støte USA, spesielt siden det var midt i den kalde krigen. Det hindrer ikke Hiroshima mon Amour i å være en bauta i filmhistorien, vidåpen for tolkninger. Det er fullstendig i Resnais ånd, da han har uttalt at man bør lage sin egen mening om filmen budskap. Det har ikke jeg tenkt å imøtegå, så jeg nøyer meg med dette.

Øyeblikket: Så mange måter det går an å fortelle en historie på! Det finnes en liten, men elegant scene i Hiroshima mon Amour som illustrerer akkurat dette. For den observante tilskuer skal det være mulig å merke seg at komponisten Giovanni Fusco har skapt 3 sterke musikktemaer som hver er knyttet til bestemte tilstander i filmen. Et er knyttet til glemsel, et er knyttet til tiden i Nevers og det som hendte der, og det tredje er knyttet til den fysiske kjærligheten mellom de to elskende. Min scene kommer helt mot slutten av filmen. Hun har nølende gått både opp, ned og opp igjen hotelltrappene før hun går inn på hotellrommet sitt. På badet slår temaet fra Nevers inn, og vi vet da med en gang at hun nå tenker på den tyske soldaten. Selv uten et ord eller et bilde som kan gi oss et hint, vet vi hva som opprører henne. Vil hun noen gang komme over den store kjærligheten? Hun vasker ansiktet sitt for tårer, mens vi hører en indre og ytre monolog. Hun refererer til seg selv som hun, jeg og du. Hun arbeider seg fremover mot et valg. Tilbake til ektemannen eller rive seg løs og bli hos japaneren.

Lyd og bilde

Filmen er innspilt i 1.37:1 med mono lyd. Det er en anselig oppgradering fra Criterions tidligere DVD, med et renere bilde hvor kontrasten er superb. Dybde og detaljnivå er strålende. Lyden er rik og kompleks. Musikken er veldig godt gjengitt, dialogen er klar og sterk. Topp karakter til begge deler.

Ekstramateriale

Audio commentary by film historian Peter Cowie: Som vanlig et grundig og autoritært kommentatorspor fra Cowie. Han har inngående kjennskap til filmen, produksjonen og Japan. Dermed klarer han å gi oss et helhetlig bilde av filmen, ispedd betraktninger og sammenligninger med hans andre ekspertisefelt, Kurosawa og Bergmann.

Interviews with director Alain Resnais from 1961 and 1980: I det snaue 6 minutter lange intervjuet fra 1961, åpner Resnais for at du kan lage din egen mening ut fra filmen. Ellers insisterer han på at han ikke er nyskapende, men godt innenfor filmtradisjonen. Intervjuet fra 1980 er lengre, ca 11 minutter. Her går Resnais inn på metoden han valgte angående det å vise konsekvensene av en slik forferdelig bombe. Man må heller antyde grusomhetene enn å vise dem. La tilskuerens hjerne arbeide. Resten av intervjuet går med til tilblivelseshistorien, hvordan filmen gikk fra dokumentarkortfilm til helaftens spillefilm.

Interviews with actor Emmanuelle Riva from 1959 and 2003: Intervjuet (5 minutter, 42 sekunder) fra 1959 bærer litt preg av at det er laget samme år som filmen kom ut, derfor snakker hun en del om hva filmen handler om. Hun mener at Hiroshima har blitt fryktens eller uroens vugge. Det neste intervjuet, fra 2003, er på nesten 20 minutter, og handler om karakterenes motivasjon. Vi bør ha i mente at Emanuelle Riva må huske nesten 45 år tilbake, men hun virker som hun har kontroll på begivenhetenes gang. Hun forteller at manusforfatter Duras ville ha en japansk skuespiller som ikke så for japansk ut. Riva er opptatt av at Hiroshimakatastrofen er del av parets kjærlighet og at det tynger dem ned.

New interview with film scholar François Thomas, author of L’atelier d’Alain Resnais: Kort dokumentar på 26 minutter. Et interessant poeng som Thomas påpeker er at det er flere ting som går i ett i Hiroshima mon Amour. Fortid og nåtid går i ett, den tyske soldaten og den japanske mannen går i ett.

New interview with music scholar Tim Page about the film’s score: Fusco unngikk sentimental og illustrerende musikk. Her er ingen insisterende fioliner. I stedet brukte han disse temaene jeg har diskutert, og også japanske lyder ble flettet inn i musikken. Noen ganger føles musikken upassende, men ved gjensyn kan man fort føle at det passer godt. Charleston/Jazzsporet under besøket på museet kan være et eksempel på det. Fusco bruker også fraværet av musikk som en effekt. Dette intervjuet varer i overkant av ti minutter,

Revoir “Hiroshima” . . . , a 2013 program about the film’s restoration: Helt greit og til tider interessant om restaureringen av Hiroshima mon Amour, men det ble for mye teknisk sjargong til at jeg fikk med meg alt. Det varer i elleve minutter.

A booklet featuring an essay by critic Kent Jones and excerpts from a 1959 Cahiers du cinéma roundtable discussion about the film: En av effektene som Hiroshima mon Amour hadde på resten av filmverden, var at den frigjorde filmskapere fra lineære fortellinger. Eisenstein var igjen en innflytelse på Resnais. Godt essay som tar opp filmen i sin tid og kontekst. Den andre teksten er en diskusjon mellom Godard, Rivette, Röhmer med flere, som starter med spørsmålet ”Er Hiroshima mon Amour” den viktigste filmen siden krigen? En intellektuell og rimelig dyp samtale følger, som man kan vente av gjengen bak Cahiers du Cinèma.

Limelight

Limelight (Criterion nr. 756)(Blu-ray)

USA – 1952 – Charles Chaplin (svart-hvitt)

En sentimental reise

Nivå 1 (uten spoilers)

En forfyllet og avdanket komiker (Charlie Chaplin) får sitt livs oppgave da han redder en ung, vakker kvinne (Clare Bloom)fra selvmord. Gjennom hans overbevisning av henne om at livet er verdt å leve, løfter han seg selv også. Sammen satser de på sine karrierer som ballettdanser og Vaudevilleartist på nytt.

Nivå 2 (med spoilers)

Chaplin er ikke fremmed for å omfavne det sentimentale, men mer i Limelight enn hans andre filmer. Tidligere kan han ha sterkt emosjonelle scener eller klimaks, men i Limelight ligger sentimentaliteten som et grunnelement gjennom hele filmen. Og det er egentlig helt greit. Limelight er en fin film som skildrer en type kjærlighet og omtanke på en vakker måte, stilt opp mot omverdenens fordommer. Chaplin er en mester i å manipulere publikums følelser, og når han gjør det på denne måten blir jeg jammen med jeg også.

Kort om handlingen: Calvero, en avdanket komiker som engang var en stor stjerne, kommer hjem etter en fuktig kveld på byen. Han lukter gass i oppgangen, og sparker opp døren til en av leilighetene. Han hindrer dermed at den unge kvinnen der klarer å fullføre selvmordet sitt. Han bærer henne opp på sitt rom, og etter legens formaning pleier han henne i ukene fremover. Hun er en ballettdanser med stort potensiale, og Calvero får henne ”på bena igjen” i dobbelt forstand. Hun har en innbilt lammelse i bena, og ved hjelp av samtaler får de bukt med det. De blir forelsket i hverandre, og til tross for aldersforskjellen og hans motvillighet blir de et par. Men under øvinger til et stykke møter hun sin gamle kjærlighet igjen, en komponist på sin egen alder. Calvero forsøker å koble dem, men hun påstår hardnakket at hun elsker Calvero. Andre ser hennes kjærlighet som lojalitet og takknemlighet til den eldre mannen som hjalp henne. I løpet av filmen skal de flere ganger hjelpe hverandre. Men til slutt knekker Calvero ryggen under en forestilling og dør mens han ser henne danse så vakkert som hun aldri har gjort før.

Dette er en film som har mye til felles med måten Chaplin lagde film i Monsieur Verdoux. Komplekse hovedpersoner, med sjarm, laster og godhet. Monsieur Verdoux var en mann som gjorde mye ondt, men som også var sjarmerende. Calvero er avdanket og drikkefeldig, men han har et hjerte av gull og legger mye innsats i å få Theresa vekk fra selvmordstanker og deretter i gang med dansen igjen. Disse karakterene er langt unna The Tramp, og filmene er mer alvorlige.

Calvero er en figur man må bli glad i. Vi ser selv at stykkene hans er litt utdatert, og vi ser publikums respons. Det må være meget vanskelig, om ikke umulig, å forandre stil når man har gjort sine ting så lenge og vært en stjerne på sitt felt. Kontrasten mellom Calvero når han forbereder seg til opptreden og når han er med Theresa, er stor. Det er i disse scenene jeg synes å få et glimt av kanskje den virkelige Chaplin. Han klarer å formidle en stor varme i disse øyeblikkene, og virker som en mild mann. Jeg er selvfølgelig klar over hans perfeksjonisme og tøffhet på settet, han innehar vel fremdeles verdensrekorden i gjentatte tagninger fra City Lights. Men allikevel er det noe spesielt her, i disse øyeblikkene, som er vanskelig å sette fingeren på.

Det er umulig å la være å se denne filmen som en allegori for Chaplins eget liv. Etter slakten av Monsieur Verdoux og han nedadgående popularitet i USA, følte han seg forlatt og parkert. Calvero er deprimert og har tydd til flasken for å takle tilværelsen. Han tilhører en Vaudevilletradisjon, som var gått av moten. Chaplin var nå for fyldig til å spille The Tramp, så det ble naturlig å ha en helt annen hovedperson. Allikevel er det likheter mellom Calvero og The Tramp av utseende når han er sminket opp.

Øyeblikket: Sært nok er det samtalen på kontoret til agenten som gjør sterkest inntrykk på meg. Calvaro ankommer, sikker på at han skal få et godt tilbud, at endelig er lykken i ferd med å snu. I stedet er det verre enn noen gang. I svært direkte ordelag blir Calvero drevet fra skanse til skanse i sitt syn på sin egen popularitet, men uten å foretrekke en mine. Han tar det som en mann, med rak rygg og verdighet, men vi kan se og føle hvordan dette må såre ham voldsomt. Glitrende skuespill av Chaplin er essensielt for en slik scene.

Lyd og bilde

Topp bilde. Nydelig kontrast, rent og uskadet, med god dybde og detaljnivå. 1.37:1 er bildeformatet. Monolyden er også meget god.

Ekstramateriale

Chaplin’s “Limelight”: Its Evolution and Intimacy, a new video essay by Charlie Chaplin biographer David Robinson: Denne filmen har hatt den vanskeligste tilblivelsen av alle Chaplins filmer. Flere tiår gikk før den var en realitet. Filmen startet inspirert av historien om en russisk danser som ble syk. Til slutt kombinerte Chaplin denne historien med historien om en gammel mislykket komiker, og byttet kjønn på danseren. Da filmen til slutt var spilt inn, hadde den 5 av Chaplins barn med på rollelisten, en kone og en halvbror. Stort sett er filmen innspilt i Soho.

New interviews with actors Claire Bloom and Norman Lloyd: Intervjuet med Bloom varer i 15 minutter. Hun spilte Lady Ann i Richard III av Olivier (Jeg visste jeg hadde sett henne i en film nylig). Hun mener Limelight er Chaplins mest personlige film. Han var under etterforskning på denne tiden, beskyldt for å være kommunist. Det er hans sønn Sydney som spiller komponisten i Limeligt, som beiler til Clare Blooms karakter. Intervjuet med Norman Lloyd varer også i 15 minutter. Han deler personlige betraktninger fra innspillingen og om de andre skuespillerne. Han sier at Sydney Chaplin kunne vært en stor teaterstjerne, men valgte bort den karrieren.

Chaplin Today: “Limelight,” a 2002 documentary on the film: Før Limelightpremieren ble Chaplin nektet innreise i USA av Komiteen mot antiamerikansk arbeid. Hans politiske holdninger gjorde at han havnet i samme båt som så mange andre filmskapere. Amerikanerne var også provosert av at han aldri ble amerikansk statsborger. Han tjente tross alt sin store formue i USA. Monsieur Verdoux hadde lidt en drepende negativ mottagelse i USA. Forholdet mellom USA og Chaplin var altså ikke det beste. Han dro til landet kun en gang til før sin død. I 1972 for å hente en Oscarstatuett for lang og tro innsats for filmen. Dokumentaren varer i 27 minutter. Spanjolen som snakker har bastante meninger og tolkninger, alt virker ikke like selvsagt.

Archival audio recording of Chaplin reading two short excerpts from his novella Footlights: Uinteressant klipp på to minutter. Chaplin leser fra romanen og halvparten av tiden går med til musikkavspilling. Kort og intetsigende materiale.

Two short films by Chaplin: A Night in the Show (1915) and the uncompleted The Professor (1919): Dette er to fine kortfilmer, som viser en litt annerledes Chaplin enn vi er vant til. I A Night in the Show spiller Chaplin to roller. Det er en kjempemorsom kortfilm på 25 minutter. Chaplin ser ut som the Tramp, men har en mye mer aggressiv personlighet. The Professor varer i 6 minutter og her introduseres ideen om et loppesirkus, som Chaplin skulle ta fram igjen 33 år senere. Filmen er uferdig, men ganske morsom så lenge den varer.

Outtake and two trailers: Scenen består av en episode hvor Calvero får 20 pund av en venn uten armer. Den varer i fire og et halvt minutt. Trailerne er amerikansk og italiensk. Den amerikanske er høydramatisk, både i tale og tekst. Utropstegnene sitter løst. Den italienske har fokus på følelsene Limelight vil vekke hos oss. Til sammen varer trailerne i fire og et halvt minutt.

An essay by critic Peter von Bagh and excerpts from an on-set piece by journalist Henry Gris: Essayet til von Bagh er merkelig uforløst. Her er det mange ord. Mange filmer er nevnt som referanser, men grunnen framstår uklar. Mye luft i dette essayet og lite å lære. Da er det mer interessant å få være med journalist Gris på settet og få beskrevet Chaplins metoder og samtaler.

A Master Builder

A Master Builder (Criterion nr. 762)(Blu-ray)

USA – 2014 – Jonathan Demme (farger)

En kunstner som må lære seg å dø

Nivå 1 (uten spoilers)

Byggmester Solness er en selvlært mann, uten formell arkitektutdanning, men med stor suksess. Han har fått sin gamle arbeidsgiver og hans sønn til å arbeide for seg, og slått seg stort opp med spisse albuer. Nå har han blitt syk. Det har også den gamle arkitekten Brovik, som ønsker at sønnen hans skal få en sjanse til å vise hva han duger til som arkitekt. Han vil ikke dø uten å ha fått sett at han klarer seg.

Nivå 2 (med spoilers)

Da jeg startet med å fordype meg i denne filmen, leste jeg Ibsens Byggmester Solness først. Det er et innfløkt skuespill selv om handlingen i og for seg virker oversiktlig. Utfordringen ligger i latente utsagn og symbolbruk. Det er Hildes ankomst som virkelig setter i gang handlingen i stykket, og det er tatt med inn i filmen. I det hele er filmen veldig tro mot stykket, med en vesentlig forskjell. I stykket er byggmesteren i en mye bedre helsetilstand enn han er i filmen. Her ligger han på et rom, koplet til mye avansert utstyr og med flere sykesøstre til stede. Vi kan få inntrykk av at han ligger på sitt dødsleie. Mens han snakker med doktor Herdal sier han at det snart vil komme noen unge mennesker som banker på døren og ber ham om å tre til side. I det øyeblikket hører vi noen banke på en dør, og Hilde ankommer. Byggmesteren spretter opp fra sengen, alle slanger er plutselig koplet fra og han ønsker henne velkommen.

Her skjer det et brudd med stilen i filmen, og dette er en nøkkelscene. Sett i sammenheng med det faktum at en av sykesøstrene spilles av hun som spiller Hilde, er det nærliggende å tolke dette som nå skal komme som en drøm eller en limbofase for et menneske som skal dø. Det vi ser videre i filmen er Solness akseptering av døden, eventuelt hans ønske om et annet liv. Jeg fikk sterke assosiasjoner til ”Jacob’s Ladder”, en film hvor en amerikansk soldat i Vietnam er dødelig såret og vi følger hans glidning inn i døden. Det er ingenting i Ibsens stykke som åpner for denne tolkningen, så dette er et filmatisk grep som har blitt tatt. Gregory sier i ekstramaterialet at filmen handler om en kunstner som må lære å dø. Er da Hilde Døden i en innsmigrende forkledning? Er det derfor Aline til å begynne med stritter imot henne, før hun på slutten omfavner henne da hun forstår at sin ektemanns død er uunngåelig?

Byggmester Solness er en hard mann som nekter å gi sin langvarige forretningspartner Brovik en siste oppmuntring. Brovik ønsker å se sin sønn Ragnar få prøve seg som arkitekt. Solness avviser dette, siden han er redd for å miste Ragnar og dermed Kaya fra staben sin. For å holde på henne har han oppmuntret hennes tilnærmelser, selv om han ikke har noen interesse av henne slik sett. Han rettferdiggjør effekten dette forholdet har på Aline med en søkt begrunnelse om at han fortjener forakten fra Aline. Det at han urettmessig beskyldes av Aline for utroskap, gjør at han betaler for brannen som i effekt tok deres to sønner av dage. Dette kan bare betales med lykke, ikke bare hans, men også andres.

Ibsens brevsamling har avdekket at han som 61-åring hadde en affære på et visst nivå med en 18-årig jente. Brevene er intense og viser hengivenhet fra begge sider, men plutselig opphører dette forholdet. Da Ibsen ble spurt senere av en venn hva Byggmester Solness handlet om, svarte han at det handlet om en jente som så det som sport å ta menn fra deres koner, som en rovfugl. Så dette er en tolkning av stykket som er valid, selv om det blir noe problematisert i filmversjonen.

Julie Hagerty, som spiller Aline, er kjent for sine komedieroller. Her viser hun at hun er strålende i tunge karakterroller, og gjerne kunne ha tatt store roller i filmer som Long Day’s Journey into Night og Death of a Salesman. Hun ser virkelig ut som en kvinne med et plaget sinn.

Øyeblikket: Det må bli da Solness står opp fra sykesengen, uten slanger og slikt tilkoplet. Det bryter med realismen som har vart opp til da, og signaliserer en løsere tilnærming til historien. Huset åpnes opp, og vi forstår at vi ikke er på et sykehus. Scenen har et element av drømmesekvens, men subtilt. Meget elegant og neddempet utført.

Lyd og bilde

Formatet er 2.35:1. Lyden er 5.1 DTS HD. På alle måter et godt bilde. Det er jo en flunkende ny film, så det må vi kunne forvente. Handlingen foregår stort sett innendørs, i et nydelig hus kledd i duse farger. Når det dukker opp kraftige farger, gjengis de vibrant og fyldig. Detaljer og skarphet er også godt gjengitt. Dette er en 100% dialogdrevet film, og lyden er klar. Noen ganger opplever vi en kakofoni av stemmer, spesielt i første scene, og det er rikt formidlet.

Ekstramateriale

New interview with director Jonathan Demme, stage director–actor André Gregory, and writer-actor Wallace Shawn, conducted by film critic David Edelstein: I dette 33 minutter lange intervjuet får vi høre om hvordan filmskaperne jobber. De har alltid en kaotisk start på filmingen. De sitter ikke ned og diskuterer stykket, men starter straks med å filme. I dette tilfellet er det et merkelig stykke de har valgt, som ingen helt forstår. Det ble laget i Ibsens tredje fase, hvor han utforsker det åndelige i stor grad. Jonathan Demme hadde sett teaterstykket deres, men forsto ikke alt. Derimot følte han det. Han så hvordan Gregory brukte energi i regien av skuespillerne. De hadde satt opp stykket i 14 år. De er ikke de samme menneskene nå som da de startet. Da var Gregory mest opptatt av hva stykket sa om det å være ektemann, nå er han mest fokusert på det Ibsen sier om døden.

New conversation between actors Julie Hagerty and Lisa Joyce: Det blir sagt her at Wallace og Gregory ventet i 17 år på å finne den som skulle spille Hilde, og at de fant henne i Lisa Joyce. Hun veksler selv mellom å oppfatte Hilde som manipulerende ung kvinne og en ekte og fin kjærlighet for Solness. Eller rettere sagt, hun mener at Hilde er begge deler, halvparten av tiden det ene, halvparten av tiden det andre. Denne samtalen varer også i 33 minutter, og gir oss fine betraktninger på stykket. Her får de to kvinnelige hovedrollene utdype hva de mener er motivasjonen til de to rivalene.

New program featuring Gregory, Shawn, and their friend the author Fran Lebowitz in conversation: Dette intervjuet på 53 minutter er hovedbeholdningen blant ekstramaterialet denne gangen. Fran Lebowitz er forfatter og kjent for mange gullkorn. Hun er en sitatvennlig dame. Samtidig er hun røff og har mange liksom-tøffe uttalelser, som egentlig føles noe oppbrukt. Hun er veldig svart-hvitt i dette intervjuet også, og som intervjuer kommer hun med vel så mange meninger som filmskaperne. Hun og Gregory er enige om at teater er forferdelig kjedelig. Selv om Gregory elsker å regissere teater, hater han å gå på teater. Wallace oversatte selv dette stykket. Når det gjelder samarbeidet mellom de to, sier Gregory at han best liker de som skriver som han selv. Da han fant Wallace forsto han at han måtte holde på ham. De ser på skuespill som en søken etter sannhet, mens Lebowitz ser på skuespill som lyving.

Trailer: 2 minutter og 13 sekunder lang. Elegant og bra.

An essay by film critic Michael Sragow: Meget godt essay som begir seg inn på mulige tolkninger av filmen og Ibsens stykke. Det trekkes frem at grepet med å forandre tittelen fra tidligere The Master Builder til A Master Builder åpner stykket opp.