The Taking of Power by Louis XIV

The Taking of Power by Louis XIV (Criterion nr. 456)(DVD)

Italia – 1966 – Roberto Rossellini (farger)

Solkongen

Nivå 1 (uten spoilers)

Vi er i Frankrike, og skal følge Solkongens (Louis XIV, 1638-1715) ferd til absolutt makt. I en langsom og detaljert film får vi se spillet utfolde seg ved det franske hoff.

Nivå 2 (med spoilers)

Rossellini var opptatt av å lære bort noe i filmene sine. Derfor får vi vite i klartekst hva som foregår når legen undersøker kardinalen. Legene selv diskuterer mellom seg, og vi får ta del i en tid hvor verden var mer fysisk. Det luktes på alt som er knyttet til den syke kroppen. Blod, urin og svette. Så gjøres valg på bakgrunn av det. Andre eksempler kan være personer som spør (på vegne av oss) hva forskjellige ritualer og handlinger skal bety. Så blir vi og de opplyst samtidig. Dette er grep som sikkert provoserer moderne kinogjengere, men Rossellini setter innhold over form.

Den maktsyke Solkongen fremstår som merkelig veik i filmen. Han ser mye ned mens han snakker, ellers ser han forbi den han samtaler med, som om han stirrer mot en horisont. Det kan også tolkes som at han er en mann med visjoner og mål, men filmteknisk sett har det sin bakgrunn i at skuespilleren ikke kunne lære seg replikkene. Han leser replikkene av en tavle som til enhver tid holdes opp. Derfor er det en flathet i avleveringen som Rossellini syntes passet godt i filmen. Han foretrakk det slik i motsetning til profesjonelle skuespillere som dramatiserte replikkene og ødela det Rossellini var ute etter. Her sammenfaller hans syn med Bressons, som kalte sine amatørskuespillere for modeller.

Solkongen er et barn selv om hans alder tilsier at han er voksen. Dette understrekes av et barnlig utseende, noe Rossellini aktivt må ha gått etter. Kroppsspråket er viktig i filmen. Menneskene vender seg bort fra hverandre når de avviser hverandre. Kongens mor gjør det mot kongen, og han gjør det selv mot andre. Blikk er viktig som sagt. Kongens blikk er mest egnet til å gjøre andre usikre, siden han sjelden ser direkte på dem.

Filmen dreier seg om kongens vei til total makt, og virkemiddelet er blant annet klær. Han dikterer hva hoffet skal kle seg i, noe som tar deres fokus vekk fra renkespill og deretter svekker deres økonomi. Kravene til bekledning er monumentale. Dette kan sies å være en genistrek av Louis XIV. Før dette tiltaket har han avskaffet Rådet og forlangt å få styre alene. Ingenting skal underskrives uten at han er informert. Hans mest dramatiske grep opptil da er avsettelsen og arrestasjonen av Foquet, grunnet i konspirering mot kongen. Dette valget kiler seg mellom kongen og moren. Av tiltak som gjøres for å blidgjøre aristokratiet må nevnes betaling av aristokratiets utgifter og betjening av dets gjeld. Men det vi husker Solkongen mest for er byggingen av palasset Versailles, toppen av ekstravagant sløseri.

Dette er en fascinerende film. Jeg synes det er en hypnotisk opplevelse, spesielt første gangen jeg så den. Da blir man suget inn i det gjentakende, oppslukt av alle ritualene, fascinert av alle de små detaljene som måtte være perfekt under morgenstellrutinen og ved måltidene. Andre gangen jeg så den ble jeg mer opptatt av det politiske renkespillet. Jeg la merke til hvordan Rossellini noen ganger forteller historien sin bare ved hjelp av hentydninger. Han stopper gjerne lenge før handlingen er utført, men har klart å få oss til å forstå hva vi skal fylle inn med selv. Hvordan kongen ved hjelp av korte setninger gjør store forandringer, som vi senere ser resultatene av. Det er også interessant hvor maktesløse de mektige menneskene rundt ham ble. Kongen er nok smartere enn han fremstår ved første øyekast…

Øyeblikket: Øyeblikk og øyeblikk. Her har jeg valgt ut middagsscenen, nettopp på grunn av dens absurde langtekkelighet og detaljrikdom. Overdådig, sløsende og umoralsk. Rett etter rett bæres inn. Kongen tar et par biter, før han ønsker seg neste rett. Så vidt jeg husker er det opp mot 12 retter. En munnskjenk er til stede. Alt er strengt rituelt organisert. Til og med et publikum er til stede. Galskap.

Lyd og bilde

Jeg synes dette er et rimelig godt DVD-bilde. Skarpe farger i en film med mange flotte farger, spesielt på klærne. Bildet er solid, klart og uskadet. Lyden er klar og dialogen tydelig. Andre lyder er det omtrent ikke. Ikke en utgave å demonstrere med, men en fin representasjon av en god film. Bildeformatet er 1.33:1. Lyden er mono.

Ekstramateriale

Taking Power, a multimedia essay by Tag Gallagher, author of The Adventures of Roberto Rossellini: Gallagher klassifiserer nesten filmen som en skrekkfilm. Kongen er fremdeles et barn som voksen. Skuespilleren har til og med et babyansikt. Filmen ble sett av 20 millioner på TV, og den åpnet og avsluttet Venezifestivalen. Dette multimediaessayet på 25 minutter er innsiktsfullt og vel verdt å se.

Video interview with artistic advisor Jean Dominique de la Rochefoucauld and script supervisor Michelle Podroznik: Dette intervjuet og det med sønnen Renzo dreier seg mye om det samme, nemlig TV-karrieren til Rossellini. Han vekslet mellom utsnitt ved hjelp av en elektrisk zoom, så alle i nærheten måtte være i rollen, for plutselig var utsnittet bredere og de var i filmen. Intervjuet varer i 14 minutter.

Video interview with Renzo Rossellini: Renzo snakker om farens prosjekt om å redde verden gjennom TV. Rossellini brukte konsekvent begrepet dannelsestv, siden det nesten var tabu å si. Uvitenhet var roten til alt ondt. Renzo filmet faktisk middagsscenen siden Rossellini var på sykehuset med et søsken av Renzo. Han brukte kran for å filme scenen, men det torde han aldri si til faren. 5 minutters intervju.

A new essay by critic Colin MacCabe: Rossellinis War Trilogy inspirerer hvert eneste år nye filmer, fra svært forskjellige regissører. I 1962 samlet han pressen i en bokhandel i Roma og erklærte at filmen var død. Fra nå av ville han bare arbeide med TV og lage TV-filmer som skulle være en kilde til opplysning og kunnskap. Han hadde alltid spilt inn filmene sine ”on location” og unngikk studioene. Han foretrakk amatører i rollene og unngikk kraner og alt som smakte av fancy kameraarbeid.