The Hidden Fortress

The Hidden Fortress (Criterion nr. 116)(Blu-ray)

Japan – 1958 – Akira Kurosawa (svart-hvitt)

Samuraisverd eller lyssabler

Nivå 1 (uten spoilers)

Vi er i Japan, i samuraitiden hvor borgerkrigene herjet landet. Jeg tenker vi befinner rundt 1600. To fattige bønder forsøker med alle midler å spe på en slunken lommebok. Men de blir tatt til fange og satt til tvangsarbeid. De blir fri igjen når fangene gjør opprør. Ved en tilfeldighet kommer de over gull som er skjult inne i trestammer og senere de som eier gullet, prinsesse Yuki og samuraigeneralen Rokurota. Sammen skal de prøve og komme seg i trygghet med gullet.

Nivå 2 (med spoilers)

The Hidden Fortress fikk en renessanse da det ble kjent at filmen var en inspirasjon for Star Wars. George Lucas så ikke på The Hidden Fortress som den beste Kurosawafilmen, heller som nummer fire etter Seven Samurai, Yojimbo og Ikiru. Historien har visse elementer som er lik Star Wars, blant annet med en egenrådig prinsesse som må beskyttes fra fienden. Men den største likheten er at historien fortelles fra de to svakeste karakterenes synspunkt. I The Hidden Fortress gjennom Tahei og Matashichi, i Star Wars gjennom R2/D2 og C3PO. Det er også i denne filmen vi kan si at Darth Vaders opphav dukker opp. Tadokoro er en mann som har gått fra den lyse siden til den mørke. Da de møter ham igjen etter duellen, står han innsvøpt i skygge. Gradvis kommer ansiktet frem fra skyggen og avslører et stygt arr over hele ansiktet. En annen New Hollywoodregissør kan også ha blitt inspirert av denne scene. Tenk Kurtz i Apocalypse Now da vi får se ham første gang i Kurtz’ Compound.

Dette var Akira Kurosawas første film i det nye widescreenformatet. Det er virkelig imponerende hvor fort han behersket det. Han klipper hurtig i det nye formatet, noe som var ”ulovlig” i Hollywood. Det ville bare forvirre publikum. Flere ganger i filmen blir man grepet av beundring for Kurosawas komposisjoner fra øverste hylle. Spesielt må nevnes arrangementet med Rokurota på ene siden av kløften og Tahei på andre. Her brukes formatet til fulle. I bakgrunnen går fjellhorisonten, og herfra dukker Matashichi opp, som en Debbie i The Searchers. Kurosawa har flere nikk til sin helt John Ford i denne filmen, til og med horisontens plassering er inspirert av Ford. Ford sa alltid at en horisont skulle være veldig høyt i bildet eller veldig lavt. Ha det i bakhodet mens du ser denne filmen.

Det er heller ikke tilfeldig at våpenvalget i duellen mellom Rokurota og Tadokoro blir lanser. Disse lange våpnene fordret lang avstand mellom duellantene og passer dermed perfekt til widescreenformatet. En sverdkamp er mer passende til 4:3-formatet, med tett og intens action. Anamorfiske linser var nye på denne tiden, og de brakte med seg en del utfordringer. Det måtte brukes en annen linse i tillegg når man skulle vise filmen. I dag lages filmer mindre nøye produsert med tanke på widescreen, det er så mange forskjellige plattformer film vises i. TV, internett, IPad osv.

The Hidden Fortress var Kurosawas forsøk på å skape en publikumsvennlig film som Seven Samurai igjen. Hans tre foregående filmer hadde ikke vært det, blant annet Throne of Blood. Med denne filmen lykkes han igjen. Han starter filmen midt i en actionsekvens, med hovedpersonene med ryggen til kamera. Denne sekvensen filmes med håndholdt kamera, urolig og kaotisk som tiden filmen er satt i og de hendelsene våre ”helter” skal oppleve. Filmen har et uvanlig perspektiv, fra de lavest i samfunnshierarkiet. De har solgt husene sine for å søke lykken, men havner midt i en konflikt mellom to klaner, Yamana og Akizuki. Akizuki har tapt.

Jeg har nevnt hvordan John Ford påvirket Kurosawa, og hvordan Kurosawa påvirket George Lucas. Kurosawas film har også påvirket Sergio Leone, og da spesielt i The Good, The Bad and The Ugly. The Hidden Fortress sin japanske tittel oversettes best med Three Bad Men in a Hidden Fortress, noe som kanskje viser oss hvor Leone tok sin inspirasjon fra. Den oppmerksomme seer vil også ha gjenkjent inspirasjonen for den storslagne trappescenen under fangeopprøret. Her lurer Eisenstein i bakgrunnen, med sin Battleship Potemkin og Odessatrapper. Som i Throne of Blood er Kurosawa også inspirert av Noh-teater i denne filmen. Rokurota og prinsesse Yuki har ansiktsuttrykk lignende Noh-masker, mens de to småkjeltringene har en mer livlig og dynamisk framferd.

Tahei og Matashichi er stort sett ufarlige småkjeltringer, men det ligger et mørke i dem som kommer fram spesielt ved to anledninger. Slik problematiserer Kurosawa to karakterer som ellers kunne blitt for harmløse og evige klovner. På en måte stopper han latteren vår før vi blir for ukritiske. Det problematiske ligger i deres holdning mot prinsessen, som de ikke vet er prinsesse. Første gang de møter henne er de forferdelig pågående og trakasserende, og hun må beskytte seg med en pisk. Det er ikke tvil om at de planlegger å voldta henne. Den samme tanken dukker opp da de ser henne sove, og tjenestepiken må skremme dem vekk med en stor stein. Dette skaper alvor i en ellers rimelig lettbent film. Kurosawa skildrer her et kvinnesyn som var vanlig den gangen, men er nok også en kommentar til vår samtid. Dette er fremdeles i høyeste grad et samfunnsproblem som han følte det var verdt å ta opp.

Flere gamle tradisjoner blir stilt til skue og kritisert i filmen. Rokurota ofrer sin søster ved at hun drar i prinsessens sted i en avledningsmanøver som ender med at hun blir henrettet. En vanlig jente er mindre verdt enn en prinsesse, og Rokurota og søsteren har gjort sin plikt. Prinsessen blir rasende og påpeker at de to var like gamle. Hun kritiserer den føydale holdningen til verdien av liv. Et annet aspekt ved denne kritikken er hvordan Tadokoro ved å nektes nederlag med døden til følge bare kan redde sin ære ved seppuko, eller selvmord. Da han velger å ikke gjøre det blir han vanæret og vansiret. Kurosawa har kritisert praksisen med seppuko under 2. verdenskrig, og dette er nok en kommentar til dette. Men det problematiserer det store bildet at Kurosawa selv forsøkte å begå selvmord med 30 kutt med barberblad etter fiaskoen med Dodes’ka-den (1970), siden han følte at han hadde mistet ansikt…

Krigen som raser i bakgrunn og forgrunn i The Hidden Fortress utkjempes i større skala enn det var vanlig på denne tiden. En by ligger i ruiner i bakgrunnen i scener uten at det fokuseres på dette. At krigen har slik stor og ødeleggende skala er Kurosawas kommentar til vår tids kriger, en besk samfunnskritikk.

Øyeblikket: Kampscenen på hesteryggen hvor Rokurota tar opp jakten på to samuraier som har avslørt dem og skal varsle at de har funnet prinsessen og hennes følge. Mifune var en dyktig rytter og sekvensen er høyst imponerende. Han rir i høyt tempo mens han holder sverdet med begge hender, og beseirer begge motstanderne sine. Utrolig actionfilming og fysiske prestasjoner.

Lyd og bilde

Kurosawas første widescreenfilm, i formatet 2.35:1. Foruten delikate komposisjoner og en optimal utnyttelse av widescreenformatet, er det også et robust og godt bilde. Det er en fin gjengivelse av filmkorn og ellers skarpt bilde. I noen scener er bildet uskarpt, men det skjer veldig sjelden. Kontrasten i dette svart-hvittbildet er strålende. Det er kanskje bildets fremste fortrinn. Lyden kommer i to formater, et velfungerende monospor og et alternativt Master Audio DTS 5.1 spor med originale Perspecta simulerte stereoeffekter som anbefales.

Ekstramateriale

New audio commentary by film historian Stephen Prince, author of The Warrior’s Camera: The Cinema of Akira Kurosawa: Generelt et uhyre velinformert spor, godt planlagt og disponert. Filmen er jo lang, 2 timer og 19 minutter, men han holder det gående hele tiden. Kjempebra!

Documentary from 2003 on the making of the film, created as part of the Toho Masterworks series Akira Kurosawa: It Is Wonderful to Create: Vi får høre at Kurosawa var spesielt begeistret for John Ford. Denne beundringen ga seg utslag i små hyllester i filmene hans, som nevnt tidligere i teksten. Vi får se detaljer fra filmen og innspillingen og forstår hvor grundig Kurosawa er. Han var også fryktet av staben sin. Hans mange utskjellinger ga ham tilnavnet Keiseren. Det er ofte mange hester i filmene hans, og de kunne føle når Kurosawa var sint. Da gikk de en bue utenom han. ”Til og med hestene hater meg”. En kollega av Mifune forteller at han var en vennlig og omtenksom mann, helt annerledes enn hans rykte, men at han forandret seg fullstendig når han drakk. 41 minutter.

Interview from 2001 with filmmaker George Lucas about Kurosawa: Dette intervjuet er kommet i stand på grunn av den nå velkjente koblingen mellom The Hidden Fortress og Star Wars. Her får vi vite hvor mye som er sant og hvordan Lucas tenkte. Lucas forteller om hva filmene til Kurosawa handler om. Temaet er gjennomgående: Hvorfor er ikke mennesker lykkeligere sammen? 8 minutter.

Trailer: Det er uvanlig å vise klipp fra innspillingen i trailere, men det skjer her. Det er en storslagen og fin trailer på 3 minutter og 47 sekunder.

A booklet featuring an essay by film scholar Catherine Russell: Glitrende langt essay om filmen. Her er tolkninger og hjelpende informasjon. Filmen var i ferd med å bli avfeid som lettvint underholdning, men har fått sin renessanse. Den var også en suksess kommersielt sett. Russell påpeker at filmen er vanskelig å plassere sjangermessig. Den er en samuraifilm, en road movie, og med flere nikk til Westernfilmen. Filmen er også tidlig ute med en stor kvinnelig rolle som ikke er en lidende skjønnhet eller en femme fatale.