Hiroshima Mon Amour
Hiroshima mon Amour (Criterion nr. 196)(Blu-ray)
Frankrike – 1959 – Alain Resnais (svart-hvitt)
Atombombens etterspill
Nivå 1 (uten spoilers)
Hiroshima, noen år etter at atombomben ble sluppet over byen på slutten av 2. verdenskrig. En ung japansk mann og en ung fransk kvinne har møtt hverandre og innledet et erotisk forhold. Det som var ment som en kort affære vokser og trekker inn fortid, nåtid og fremtid, Hiroshima og hennes hjemby, andre forhold og mennesker. Alain Resnais skapte noe helt nytt med denne filmen, en klassiker på alle cinematek.
Nivå 2 (med spoilers)
Hiroshima mon Amour er en vanskelig tilgjengelig film, så det kan være greit å forsøke å strukturere den litt. Den består av fem deler.
- De elskende våkner opp og prater sammen.
- Scenene fra cafeen/terommet.
- Nattscenene fra jernbanestasjonen.
Den ytre handlingen i filmen skildrer en ung kvinne som er i Hiroshima i forbindelse med en filminnspilling. Hele filmen utspiller seg i løpet av 24 timer, fra morgengry til morgengry. Vi møter kvinnen sammen med en japansk mann hun har tilbrakt natten med. Det som var ment som en engangsaffære, blir til gjentatte møter i løpet av et døgn. Etter hvert som de kommer nærmere hverandre, blir kvinnen tvunget til å konfrontere sin fortid. Hun bærer på en hemmelighet av den problematiske sorten. Under okkupasjonen i Frankrike, i sin hjemby Nevers, forelsket hun seg i en tysk soldat og dette var hennes livs kjærlighet. Han ble drept helt på slutten av krigen og hun fikk gjennomgå den klassiske behandlingen som tilkom ”tyskertøsene”. Hun fikk hodet barbert og ble paradert gjennom byen slik. Familien skammet seg over henne, og hun måtte tilbringe mange måneder i en kjeller.
I sin bearbeiding av dette kapitlet av sitt liv, involverer hun sin nåværende japanske elsker. Han er med på prosessen i den grad at han påtar seg den tyske soldatens personlighet, leverer hans replikker i dette eksistensielle spillet og forsøker å tenke som ham. Filmen beveger seg sømløst over flere tidsplan, fra tilbakeblikk til Nevers, via nåtiden i Hiroshima ispedd sekvenser hvor atombomben og dens gru får hovedrollen. Samtidig skildres prosessen med å glemme alt det vonde og å gripe livet sitt igjen.
Hun er gift, han er gift, men det de har her i Hiroshima er så sterkt at de begge må vurdere om dette er fremtiden deres. Han virker alltid mer avklart i forhold til dette spørsmålet enn henne, det er ingen tvil om at han ønsker at de skal finne sammen. Men hun har ikke bare en mann i Frankrike å legge bak seg, men også tilstedeværelsen av en tysk soldat som hun skulle ha dratt til Tyskland med. Byen Hiroshima med dens historie og den lille franske byen Nevers er en så stor del av deres respektive personligheter, at de ender med å kalle hverandre for Hiroshima og Nevers.
Det var lettere for meg å identifisere meg med den japanske mannen enn med den franske kvinnen. Han er tidligere mer avklart i forhold til sine følelser, han søker øyekontakt og er konstruktiv. Hun fremstår mer uklar, med sine poseringer og mangel på blikkontakt. Hun svarer ikke på direkte spørsmål, men er frustrerende uklar og unnvikende.
Hun er trukket mellom tre forskjellige menn, hvorav den ene er død, men allikevel kanskje sterkest. Slik skapes et merkverdig univers i filmen. Den japanske mannen forstår kanskje at han på dette stadiet ikke kan konkurrere med den tyske soldaten, men må la prosessen i henne få spille seg ut. Han velger å flyte med, ta på seg den tyske soldatens rolle i henne mentale rollespill og faktisk høste erfaringer han setter pris på. Da tenker jeg spesielt på gleden han uttrykker ved å være den eneste hun noen sinne har fortalt denne historien til.
Det nevnes i heftet som følger med denne utgivelsen at Eisenstein var en inspirasjon for Resnais. Det kommer ikke som noen overraskelse. Det er en scene i filmen hvor den franske jenta omfavner sin mor, og denne scenen glir over til nåtid hvor hun omfavner den japanske mannen på eksakt samme måten. Her tenker jeg at det er kroppshukommelsen til kvinnen som trigger dette minnet. Eisenstein var påvirket av tidens store psykologer, og i Ivan the Terrible (del 1) bruker han fenomenet kroppshukommelse når Ivan manipulerer sin fetter inn i en felle. For de som vil lese mer om dette, kan omtalen min av Ivan the Terrible søkes opp på denne bloggen.
Hiroshimabomben drepte 145 000 mennesker i angrepet og i månedene og årene siden. Et stort antall sårede og misdannelser ved fødsler kommer i tillegg. En mann som satt i en trapp ble foreviget i dødsøyeblikket ved at bomben ”printet” silhuetten hans i veggen. Posituren hans var med haken hvilende i hånden og albuen støttet på kneet, som den kjente statuen ”Tenkeren”. Regn bringer død og ulykke i Hiroshima og Nevers. Døden er alltid til stede i Hiroshima, og derfor dyrkes livet kraftig.
Det kan se ut som om Resnais skaper en parallell mellom den franske kvinnen og ofrene for atombomben i Hiroshima. Kroppsspråket til ofrene når de vender seg bort fra henne på sykehuset speiles i hennes eget kroppsspråk i visse sekvenser i Nevers, for eksempel da hun ligger i sengen sin. De japanske kvinnene mister mye av håret på grunn av eksplosjonen, og hun får håret klippet av under tvang.
Faktisk ble filmen avvist i Cannes siden det var liten vilje til å risikere å støte USA, spesielt siden det var midt i den kalde krigen. Det hindrer ikke Hiroshima mon Amour i å være en bauta i filmhistorien, vidåpen for tolkninger. Det er fullstendig i Resnais ånd, da han har uttalt at man bør lage sin egen mening om filmen budskap. Det har ikke jeg tenkt å imøtegå, så jeg nøyer meg med dette.
Øyeblikket: Så mange måter det går an å fortelle en historie på! Det finnes en liten, men elegant scene i Hiroshima mon Amour som illustrerer akkurat dette. For den observante tilskuer skal det være mulig å merke seg at komponisten Giovanni Fusco har skapt 3 sterke musikktemaer som hver er knyttet til bestemte tilstander i filmen. Et er knyttet til glemsel, et er knyttet til tiden i Nevers og det som hendte der, og det tredje er knyttet til den fysiske kjærligheten mellom de to elskende. Min scene kommer helt mot slutten av filmen. Hun har nølende gått både opp, ned og opp igjen hotelltrappene før hun går inn på hotellrommet sitt. På badet slår temaet fra Nevers inn, og vi vet da med en gang at hun nå tenker på den tyske soldaten. Selv uten et ord eller et bilde som kan gi oss et hint, vet vi hva som opprører henne. Vil hun noen gang komme over den store kjærligheten? Hun vasker ansiktet sitt for tårer, mens vi hører en indre og ytre monolog. Hun refererer til seg selv som hun, jeg og du. Hun arbeider seg fremover mot et valg. Tilbake til ektemannen eller rive seg løs og bli hos japaneren.
Lyd og bilde
Filmen er innspilt i 1.37:1 med mono lyd. Det er en anselig oppgradering fra Criterions tidligere DVD, med et renere bilde hvor kontrasten er superb. Dybde og detaljnivå er strålende. Lyden er rik og kompleks. Musikken er veldig godt gjengitt, dialogen er klar og sterk. Topp karakter til begge deler.
Ekstramateriale
Audio commentary by film historian Peter Cowie: Som vanlig et grundig og autoritært kommentatorspor fra Cowie. Han har inngående kjennskap til filmen, produksjonen og Japan. Dermed klarer han å gi oss et helhetlig bilde av filmen, ispedd betraktninger og sammenligninger med hans andre ekspertisefelt, Kurosawa og Bergmann.
Interviews with director Alain Resnais from 1961 and 1980: I det snaue 6 minutter lange intervjuet fra 1961, åpner Resnais for at du kan lage din egen mening ut fra filmen. Ellers insisterer han på at han ikke er nyskapende, men godt innenfor filmtradisjonen. Intervjuet fra 1980 er lengre, ca 11 minutter. Her går Resnais inn på metoden han valgte angående det å vise konsekvensene av en slik forferdelig bombe. Man må heller antyde grusomhetene enn å vise dem. La tilskuerens hjerne arbeide. Resten av intervjuet går med til tilblivelseshistorien, hvordan filmen gikk fra dokumentarkortfilm til helaftens spillefilm.
Interviews with actor Emmanuelle Riva from 1959 and 2003: Intervjuet (5 minutter, 42 sekunder) fra 1959 bærer litt preg av at det er laget samme år som filmen kom ut, derfor snakker hun en del om hva filmen handler om. Hun mener at Hiroshima har blitt fryktens eller uroens vugge. Det neste intervjuet, fra 2003, er på nesten 20 minutter, og handler om karakterenes motivasjon. Vi bør ha i mente at Emanuelle Riva må huske nesten 45 år tilbake, men hun virker som hun har kontroll på begivenhetenes gang. Hun forteller at manusforfatter Duras ville ha en japansk skuespiller som ikke så for japansk ut. Riva er opptatt av at Hiroshimakatastrofen er del av parets kjærlighet og at det tynger dem ned.
New interview with film scholar François Thomas, author of L’atelier d’Alain Resnais: Kort dokumentar på 26 minutter. Et interessant poeng som Thomas påpeker er at det er flere ting som går i ett i Hiroshima mon Amour. Fortid og nåtid går i ett, den tyske soldaten og den japanske mannen går i ett.
New interview with music scholar Tim Page about the film’s score: Fusco unngikk sentimental og illustrerende musikk. Her er ingen insisterende fioliner. I stedet brukte han disse temaene jeg har diskutert, og også japanske lyder ble flettet inn i musikken. Noen ganger føles musikken upassende, men ved gjensyn kan man fort føle at det passer godt. Charleston/Jazzsporet under besøket på museet kan være et eksempel på det. Fusco bruker også fraværet av musikk som en effekt. Dette intervjuet varer i overkant av ti minutter,
Revoir “Hiroshima” . . . , a 2013 program about the film’s restoration: Helt greit og til tider interessant om restaureringen av Hiroshima mon Amour, men det ble for mye teknisk sjargong til at jeg fikk med meg alt. Det varer i elleve minutter.
A booklet featuring an essay by critic Kent Jones and excerpts from a 1959 Cahiers du cinéma roundtable discussion about the film: En av effektene som Hiroshima mon Amour hadde på resten av filmverden, var at den frigjorde filmskapere fra lineære fortellinger. Eisenstein var igjen en innflytelse på Resnais. Godt essay som tar opp filmen i sin tid og kontekst. Den andre teksten er en diskusjon mellom Godard, Rivette, Röhmer med flere, som starter med spørsmålet ”Er Hiroshima mon Amour” den viktigste filmen siden krigen? En intellektuell og rimelig dyp samtale følger, som man kan vente av gjengen bak Cahiers du Cinèma.
