The Thin Blue Line

The Thin Blue Line (Criterion nr. 753)(Blu-ray)

USA – 1988 – Eroll Morris (farger)

Rashomon, american style

Nivå 1 (uten spoilers)

Errol Morris er en dokumentarfilmskaper som går dit hvor historien tar ham. I The Thin Blue Line intervjuer han innsatte på Death Row, før han blir fascinert av en av sakene. Randall Adams sitter fengslet for drapet på en politimann. Morris sin innsats skal lede til at saken blir tatt opp igjen, og en av de mest kjente dokumentarene i filmhistorien blir skapt.

Nivå 2 (med spoilers)

På samme måte som Kurosawas Rashomon viser tre forskjellige oppfatninger av en hendelse, viser The Thin Blue Line hvor usikkert et ”faktum” kan være. Folk oppfatter forskjellig og ser forskjellige ting. Kombinert med fordommer, forutinntatthet og diverse motiver, kan vitneutsagnene bli helt forskjellige.

Adams gikk tom for bensin da han var ute og kjørte og ble plukket opp av 16-årige David Harris. De drakk øl og røyket marihuana sammen den kvelden før de dro på en Drive-In-kino. Etter det dro de hver til sitt, ifølge Adams. Samme kveld ble politimannen Wood skutt og drept ved en rutinekontroll av en bil. Harris dro hjem til Vidor, og der skrøt han av at han hadde skutt en politimann. Etterforskningen av drapet førte til den lille byen Vidor, hvor Ku Klux Klan har sitt hovedkvarter i Texas, og Harris ble avhørt. Han la skylden på Adams, og han ble arrestert.

For å gjøre en ting helt klart: Errol Morris mener at Randall Adams er uskyldig og at David Harris er morderen. Harris kommer så nærme en innrømmelse av skyldspørsmålet han evner å gjøre i det siste intervjuet Morris gjør med ham. Her sier Harris at han mener at Adams ikke drepte politimannen. Når Morris spør hvorfor han sier det, svarer Harris: ”because I am the one who knows”. Dette intervjuet er ikke festet til film og finnes bare på en lydkassett. Grunnen er at filmkameraet låste seg på begynnelsen av intervjuet, og det var umulig å få fikset det eller skaffe et tilsvarende. Derfor dro Morris tilbake neste dag og fullførte intervjuet med en kassettspiller.

Harris ble aldri dømt for dette drapet, men han skulle drepe igjen. I 2004 ble han henrettet med giftsprøyte for drapet på Mark Mays i 1985. Adams ble aldri formelt frikjent, men saken mot han ble avvist og han ble satt fri. På grunn av denne juridiske vendingen slapp staten Texas å betale 80000 dollar ganger de 12 årene han satt fengslet. Han døde i 2010, men media fikk det ikke med seg før i 2011.

Morris sin film går langt i å hevde at grunnen til at Randall Adams ble dømt i stedet for David Harris, ligger i det faktum at Harris var under lavalderen for å bli idømt dødsstraff. Adams, derimot, var over og kunne henrettes. Adams sier det rett ut: ”aktor var ikke interessert i rettferdighet, han ville at jeg skulle dø”. Etterforskningen var slett og prestisjen var høy. Dommeren kommer med noen oppsiktsvekkende utsagn, som at han ikke tok feil. Høyesterett var uenige med ham 8 mot 1. Dette tolker han som en seier, da ankesaken erklærte Adams skyldig 9 mot 0. Det skulle gi ham 10-8, mener han. Gal mann.

To psykiatere skulle avgjøre om Adams var sosiopat. De blir referert til som the killer shrinks, og den ene, Gregson, gikk under kallenavnet Dr. Death. Han endte i 99% av sakene opp med å konkludere at tiltalte kom til å drepe igjen. Det samme kom han fram til i Adams sin sak, etter å ha hatt en 20 minutters samtale med ham. I løpet av den tiden fikk han nok informasjon til å sammenligne Adams med både Charles Manson og Adolf Hitler.

Et tilbakevendende bilde i filmen er milkshaken som farer gjennom luften og treffer bakken så innholdet spruter utover. Dette er for å belyse og vektlegge et nøkkelaspekt ved hendelsen som kostet politimann Wood livet. Politiprosedyren ved stopping av biler er at en politimann nærmer seg sjåføren mens partneren står bak bilen på motsatt side for å sikre en annen vinkel, og ha kontroll på eventuelle passasjerer. Morris signaliserer gjennom milkshakescenen at han tror at Woods partner ble sittende i bilen, og altså ikke fulgte prosedyren. Denne tolkningen virker ukontroversiell sett i lys av opplysninger som fremkommer i filmen, men samtidig knuser det flere av aktoratets argumenter. Partneren kan umulig ha sett flere av situasjonene hun hevder å ha sett fra førersettet i politibilen. Hun kommer ikke ut av bilen før etter at skuddene har falt.

Morris har valgt ikke å bruke navn på intervjuobjektene på vanlig måte, altså med navnet skrevet nede i venstre hjørne på skjermen når de begynner å prate. I stedet må vi selv finne ut hvem de er, noe som kanskje gjør oss mer skjerpet. Etter gjentatte tilbakevendinger forstår vi hvem de er. Morris må ha styrt antrekket de innvidde har på, for fargekodene passer litt for godt til å være tilfeldig. La oss i hvert fall følge resonnementet helt ut. Hvitt symboliserer uskyld og ærlighet og svart symboliserer skyld, her eksemplifisert som løgn. Rødt symboliserer loven, eksemplifisert med de blinkende røde lyktene på politibilen. Oransje symboliserer kriminalitet, tenk på de oransje fengselsuniformene. Blå striper kan henvise til filmens tittel, The Thin Blue Line, altså at politiet er den tynne blå linjen som skiller samfunnet fra voldelig anarki og kaos. La oss så koble dette til klærne de intervjuede har på seg.

Randall Adams starter kledd i hvitt. Det ene upålitelige vitnet, Michael Randell, er kledd i svart. Allerede her kan vi ledes til å tro på Adams og mene at Randell lyver, noe som er i tråd med det Morris mener. Noen politimenn har slips med tynne blå linjer. Emily Miller har oransje genser, som i lyset fremstår nærmest som rødt. Dette kan tolkes som om oransje ”er det nye røde”, altså at grensen mellom loven og det kriminelle er utvisket. Slik loven har opptrådt i denne saken, opererer den nærmere kriminelle metoder enn rettsstatens. Dommeren har rødt slips, og representerer loven.

Politimennene som er intervjuet er naturlig nok opptatt av å fremstå korrekte i sine intervjuer. Allikevel klarer de ikke å unngå å komme med selsomme uttalelser. En påpeker at Adams virket for opptatt av å formidle sin uskyld, ”he overacted his innocence”. En slik tolkning kan vanskelig forklares med annet enn at politimannen var overbevist om Adams sin skyld, og tolket alt han sa som Fanden leser Bibelen. Det at Adams insisterte på sin uskyld kan jo rett og slett ha med å gjøre at han var uskyldig…

Både karaktervitnene og øyenvitnene har svakheter i sine forklaringer. Emily Miller sier så mye sprøtt at jeg lar henne stå ukommentert her. Michael Randell hevder å ha fotografisk hukommelse, men klarer ikke engang å huske om politibilen sto foran eller bak bilen som ble stoppet. Karaktervitnet som har så mye negativt å si om ekteparet Miller, refererer til dem som ”scum”. Det inviterer ikke til noen annen tolkning enn at hun har en forutinntatt holdning til dem, og i verste fall personlig interesse av å se dem tape ansikt.

Øyeblikket: Her er det mye å ta av. Men det må bli møtet med kvinnen som lever og ånder for mordmysterier, Emily Miller. Hun er alltid på utkikk etter noe uvanlig og elsker å være vitne, eller ”løse” sakene før politiet. Hele tiden sitter hun med et merkelig smil og stirrer rett i kameraet. Det bleikede håret i kontrast mot den veldig brune huden er forstyrrende. Hun kjørte forbi åstedet idet bilen var stoppet, og mener at hun så hvem som skjøt. Selvmotsigelsene florerer, og hun er et særdeles lite tillitsvekkende vitne. Høydepunktet må være når hun påstår at mord og vold alltid skjer rundt henne, selv i sin egen bakgård(!)

Lyd og bilde

Lyden kommer i 2.0 surround DTS-HD Master Audio. Den er meget god, både i tale og de mange effektene under iscenesettingen av selve drapsnatten. Bildeformatet er 1.78:1, og fyller en widescreen TV eller lerret. Kvaliteten er topp, topp klasse. Filmkorn i akkurat passe mengde, de dempede fargene gjengitt korrekt og skarpheten er meget god. Et meget bra bilde som gir en meget realistisk presentasjon.

Ekstramateriale

New interview with Morris: Dette er klart det lengste intervjuet med sine 41 minutter. Morris har i sin bakgrunn 3 år som privatetterforsker. Han vier lang tid til å utdype Texas sitt regelverk for å kunne idømme dødsstraff. Det må også bevises at den dømte vil utføre en voldelig forbrytelse igjen. Her kommer Dr. Death og hans like inn i bildet. Loven ble skrevet med to spesielle psykiatere i tankene, hvorav Dr. Death var den ene. Regissøren argumenterer overbevisende for at dødsstraff faktisk skaper feil avgjørelser, ikke bare har forferdelige konsekvenser når det har blitt begått justismord. Se intervjuet for å høre argumentasjonen hans. Morris forteller at han følte seg truet av Harris da han ba Morris om å kjøre forsiktig. 1 gang er hyggelig, 3 ganger er det ikke.

New interview with Joshua Oppenheimer, director of The Act of Killing: Dette intervjuet varer i 14 minutter. Oppenheimer er en herlig filmskaper å intervjue. Han kommer med gode og reflekterte betraktninger. The Thin Blue Line viser folk som tror løgnene sine. Alle spiller, de vil bli sett og hørt. Mennesker glemmer aldri at kamera er til stede, i motsetning til en populær forestilling. Oppenheimer mener at denne filmen peker mot det Facebook vi opplever i dag. Det har å gjøre med iscenesettelsen av seg selv å gjøre. Adams deler sin tid mellom å fremstå korrekt og å fremstille seg som indignert og selvrettferdig.

NBC report from 1989 covering Randall Adams’s release from prison: Kort sekvens på seks minutter med Adams, hans advokat og Errol Morris.

An essay by film scholar Charles Musser: Oscarkomiteen nektet å nominere filmen i dokumentarklassen på grunn av Morris bruk av iscenesettelser, musikk, kameraarbeid og manus. Filmen var kontroversiell og nyskapende. Kanskje litt for nyskapende. Herlig essay, av meget, meget høy kvalitet.