Le Corbeau

Le Corbeau (Criterion nr. 227)(DVD)

LeCorbeauBilde

Frankrike – 1943 – Henri-Georges Clouzot (svart-hvitt)

En giftig penn

Nivå 1 (uten spoilers)

En fransk landsby utsettes for en potensielt ødeleggende kampanje, som tydeligvis stammer fra en av deres egne. En anonym brevskriver som bare signerer brevene med Le Corbeau, Ravnen, sender brev med kompromitterende innhold til landsbyens borgere. Spesielt får doktor Germain gjennomgå. Snart vender borgerne seg mot hverandre. Alle har mistanken om at de er Ravnen hengende over seg. Filmen er basert på en sann hendelse som foregikk i landsbyen Tulle.

Nivå 2 (med spoilers)

Regissør Henri-Georges Clouzot er en av mine absolutte favorittregissører, med The Wages of Fear som høydepunkt. Han har fire filmer i The Criterion Collection inkludert Le Corbeau og The Wages of Fear. Diabolique er en thriller av ypperste Hitchcockkvalitet og Qua ides Orfèvres er en meget god kriminalfilm.

I Tulle skrev en ung kvinne tusenvis av anonyme brev til innbyggerne med ødeleggende effekt. Regissør Henri-Georges Clouzot bygger på den hendelsen og viser hvordan en slik kampanje kan forgifte en hel landsby. Det er ikke vanskelig å tolke filmen som kritikk av tyskernes oppfordring til tysting i Frankrike. Tusenvis av anonyme brev ble innsendt av franskmenn som anga naboen under okkupasjonen.

Franske myndigheter så det annerledes etter krigen. Clouzot ble straffet for å ha jobbet for Continental, det tyske filmselskapet, og fikk karantene fra sitt arbeid innen film i noen år. Som det blir sagt av en krigsveteran i heftet som følger med, tjente Clouzot sine penger fra den tyske krigsmakten som sto bak massakrer mot franskmenn og som gjennomførte Holocaust. Han ble også dømt til døden av Radio London.

I Le Corbeau laget Henri-Georges Clouzot en film noir, en sosial kommentar og en gjennomført samfunnskritisk film. Han viser hvordan nazipolitikken som baserer seg på tysting har ødeleggende konsekvenser for det lille samfunnet. Det dannes en enten/eller stemning, hvor innbyggerne deles inn i gode og onde i hvert enkelt hode. Slik forsøker de å gjenskape orden i et samfunn som har mistet den. Tilløp til rasende mobb og lynsjekultur er uunngåelig. Men Clouzot nyanserer denne oppfatningen gjennom en spesielt estetisk scene. Vorzet, lederen på psykiatrisk fløy på sykehuset, svinger en naken lyspære frem og tilbake i et mørkt rom. Skygge og lys faller vekselvis over ansiktet til doktor Germain. Slik understreker Vorzet sitt poeng om at alle bærer på det gode og onde i seg, i større og mindre grad. Germain har et mer fundamentalt syn på dette, og forsøker å vise det ved å stoppe lyspæren i flukt. Da skal det bli en konstant tilstand, av lys eller av mørke. Men han brenner seg på fingrene, noe Vorzet mener alle med et forenklet syn til slutt vil gjøre.

Genitrekket som gjør at avsenderen av brevene får så stor gjennomslagskraft er at han skriver sannheten. Når mottakeren av et brev vet at det som står der om han selv er sant, er det stor sannsynlighet for at innholdet i de andres brev også er sant. Slik får mange vite om hemmelighetene i landsbyen når de deler brevene med hverandre. I tillegg manipulerer Ravnen de involverte ved å skrive falske beskjeder som avtaler hemmelige møter. Ved å sende beskjed om møtet til en tredjeperson, får han for eksempel eskalert utroskapsavsløringer. Doktor Germain er mest utsatt for kampanjen, og tidlig blir Marie Corbin mistenkt for å være Ravnen siden hun har et uttalt dårlig forhold til legen. Resten av landsbyen konfronterer henne, og leiligheten hennes blir vandalisert. Den virkelige Ravnen ser behovet for å frikjenne Marie og gjør det i et brev, samtidig som han fortsetter sin vendetta mot doktor Germain.

Det er høyst interessant å se hvordan samfunnsmekanismene virker i Le Corbeau. Mennesker forsøker å beholde sin integritet, men dette vil nødvendigvis alltid bli veid opp mot personlige konsekvenser. Slik oppstår hykleri, og en talende scene viser oss dette tydelig. Postvesenet, først og fremst gjennom sin postmester, forsvarer storslagent praksisen med å videreformidle brevene fra Ravnen, da det er postvesenets plikt å levere ethvert brev. Men da et brev adressert til postmesterens kone dukker opp, tar han personlig hånd om det. Integritet er en vanskelig øvelse når farene kommer tett på.

Bystyret kommer ikke bedre ut av det. Disse samfunnets støtter vurderer situasjonen slik at siden de ikke klarer å bli kvitt Ravnen, og doktor Germain er hans mål, bør de kvitte seg med legen for å få ro igjen. Germin blir forsøkt lurt i en moralsk felle ved at en kvinne oppsøker ham for å få utført en illegal abort, men han nekter. Hun røper ikke hvem som hyret henne, men vi forstår at det er bystyret.

Germain har virkelig sine hemmeligheter som han med god grunn har holdt skjult. Han jobbet tidligere som hjernekirurg, men en uheldig hendelse har fått ham til å ta seg jobb på sykehuset i landsbyen. Han er ikke spesielt kvalifisert for denne jobben. Vorzet, som har hatt grundige analyser om hva som kan drive en slik brevskriver, skal vise seg å være Ravnen. Han har ingen skrupler med å få sin unge kone tvangsinnlagt, som blir tatt på fersken i å skrive ett brev som Ravnen. Men hun vet at det er han som er den skyldige, og brukte hans utstyr for å oppnå hevn en enkelt gang. Hevn får også moren til selvmorderen, for hun lar seg ikke avlede. Kniven hun har sverget å bruke en siste gang, brukes på Vorzet før hun rolig går fra åstedet.

Øyeblikket: Settingen er begravelsen til selvmorderen. Moren filmes mens begavelsesfølget slåss på grunn av brevene. Stemningen har nå blitt helt forgiftet og ingen verdighet er igjen. Kameraet hviler på moren som må oppleve dette i denne tunge stunden. Det er en kraftfull scene.

Lyd og bilde

Formatet er 1.33:1 og lyden er mono. Bildet er ikke særlig bra. Det er ofte uskarpt, og til tider svakt i bevegelse. Det er også jevnt over kornete. Lyden gjør jobben litt bedre, men er ikke skikkelig klar. Dette er en film som skriker etter en blurayutgivelse, da filmen i seg selv er et mesterverk. Kom igjen, Criterion!

Ekstramateriale

Video interview with Bertrand Tavernier, director of Coup de torchon: Innholdet unntatt, så er det problemer med dette innslaget rent teknisk sett. Tavernier snakker lavt, så vi skrur opp volumet, og plutselig snakker han så høyt at vi skynder oss å dempe volumet. Dette er status gjennom hele det 21 minutter lange intervjuet. Det er heller ikke tekstet, og Tavernier er litt svak i engelsk, men det går greit. Innholdsmessig er det høyt nivå på det han har å si. Tavernier er en ressurs jeg alltid liker å høre på, han har stor kompetanse utover det å lage film selv. Her diskuterer han den politiske bakgrunnen for filmen og hvorfor den ble misforstått eller mislikt. Det er flere faktorer til det: Den har et dystert menneskesyn, de konservative mislikte at den tok opp abort, filmen viser franskmenn som tyster på andre franskmenn (husk at filmen ble laget under krigen) og den ble laget av Continental Films som var styrt av tyskerne.

Excerpts from The Story of French Cinema by Those Who Made It: Grand Illusions 1939 – 1942, a 1975 documentary featuring Henri-Georges Clouzot: Her hevdes det at det for fransk film var nyttig med 4 års okkupasjon. Publikum ville ikke se tysk film, men sverget til fransk film under og etter krigen. Le Corbeau var en suksess og kritikerne elsket filmet. Det var den eneste gangen det skulle skje for Clouzot. Disse utdragene varer i åtte minutter.

Trailer: På en effektiv måte viser traileren hvordan innbyggerne vender seg mot hverandre. De anonyme brevene sprer hat. En bra og fokusert trailer. Tre minutter, elleve sekunder lang.

New essay by film scholar Alan Williams, author of Republic of Images: A History of French Filmmaking: Clouzot fikk langtidskontrakt hos Continental under okkupasjonen, og fikk derfor ekstra harde sanksjoner mot seg i ”renselsen” som fulgte etter krigen. Alfred Greven ledet studioet hvis mandat var å lage tanketom underholdning for det franske publikummet, men han valgte i stor grad å lage kvalitetsfilm. Clouzot dro det enda lenger og laget den første film noir med Le Corbeau. Begrepet var ikke lansert da, det kom til som et fransk etterkrigsbegrep. Men filmen inneholder distinkte film noirtrekk som sterk kontrast, tydelig til stede i sluttscenen hvor en svart figur går nedover en sterkt opplyst gate. Subjektiv lydmiks og effektfulle bilder av stillstand brukes, for eksempel kirkegjengere som sitter helt stille idet et brev svever ned fra galleriet i kirken. Her finnes også dramatisk overdrevne skygger, et annet særtrekk. Film noir-elementene er kombinert med tidstypiske trekk ved fransk film, slik som at den lille landsbyen fungerer som et mikrokosmos av det franske samfunnet. Alan Williams har skrevet et veldig godt essay, hvor han også påpeker at Clouzot var en misantrop og er nådeløs mot både borgerskapet og menn generelt i filmen. Kvinnene kommer litt bedre ut av det. Bakerst i heftet følger to artikler skrevet i 1947 om Le Corbeau. I den første hyller filmkritiker Henri Jeanson filmen og kaller Le Corbeau en av de største franske filmene som er laget. Han får tilsvar av Joseph Kessel som også mener at filmen er et mesterverk, men at omstendighetene er betenkelige. I tillegg til at han kritiserer Clouzot for å bli lønnet av okkupasjonsmakten, mener han at regissørens fremstilling av den franske landsbyen bekreftet tyskernes syn på Frankrike som et korrumpert samfunn.