Head

Head (Criterion nr. 544)(Blu-ray)

USA – 1968 – Bob Rafelson (farger)

The company that gave you Head

Nivå 1 (uten spoilers)

The Monkees gjør her det samme som Beatles gjorde i A Hard Day’s Night, nemlig stille opp i en film som viser dem fra en annen side. For The Monkees var det viktig å forsøke å få frem hvem de egentlig var, og ødelegge imaget som var skapt av dem. Her har de hovedrollene i en morsom og absurd film som lar dem havne i alle mulige merkelige situasjoner. Alt akkompagnert av deres egen musikk.

Nivå 2 (med spoilers)

Ikke overraskende skrev Bob Rafalson og Jack Nicholson dette manuset mens de var på syretripp. Det er ikke all verdens handling i filmen. Det føles mer som en serie av sketsjer, og dermed står de friere til å ha gjesteopptredener av andre kjente mennesker. Frank Zappa dukker opp, Sonny Liston er bokseren som juler opp Davy i ringen og Victor Mature (fra My Darling Clementine) har en bisarr rolle. Hvorfor heter filmen Head? Jo, fordi BBS ikke klarte å motstå fristelsen til å kunne bruke en salgspitch til sin neste film, nemlig …from the company that gave you Head.

Bortsett fra å la The Monkees utfolde seg fritt med alle mulige påfunn, har filmen en liten samfunnskritisk brodd også. Den er gjennomgående en antikrigsfilm, og bryter kraftig med tonen den har skapt når den viser henrettelsen av en vietcong på gaten i Saigon. Det er byens politimester som skyter ham i tinningen, og det er ikke den første Criterionfilmen som viser dette klippet. Kanskje dere kan komme på hvilken annen? Jeg har omtalt den i bloggen før.

Den sprøyte gale skuespilleren Timothy Carey spiller nok en sprøyte gal karakter i Head. Det er ment som et stikk til, eller symbol på, markedsføringen av The Monkees. Italienske krigshelter får seg også en melding. Denne henspiller vel på de tykke bøkene ”Italienske krigshelter”, ”Det engelske kjøkken”, ”Tysk humor” og ”Fransk beskjedenhet”. Ellers jobber filmen hardt med et dekonstruksjonsprosjekt, både av klassisk Hollywood og bandet The Monkees. En av kommentatorene, et bandmedlem, kjente ikke til Antonioni og Fellini og mistet disse referansene. Han så heller filmen som kommentar til Beatles og Richard Lester-sfæren. I den grad det er noe alvor i filmen, er det altså antikrigbudskapet. Da blir det ekstra merkelig når en fan konfronterer Davy med at de har laget en film som forherliger krig. Hvordan fikk hun det til?

Jeg hadde ikke noe forhold til musikken til The Monkees før jeg så denne filmen. Derfor var det gledelig å kunne kose seg med så mange knallgode låter. Liveversjonen av Circle Sky sitter som et skudd og Daddy’s song er kjempefin, dog i en helt annen sjanger. Hele filmen er krydret med gode sanger og gir meg lyst til å skaffe meg noen skiver av The Monkees. For The Monkees var det viktig å spille Circle Sky live i filmen og bevise at de spilte instrumentene sine selv.

Vanligvis sliter jeg med å like småabsurde filmer med lite budskap eller historie, men Head likte jeg veldig godt. Den fine musikken hjelper naturligvis, men også den herlige anarkistiske stemningen traff noe hos meg. Gutta i The Monkees er ikke store skuespillere, men de gjør det de skal i denne filmen, og de har en flott utstråling og tilstedeværelse. Det er tydelig at de er veldig motiverte og brenner for prosjektet. Head gir oss en pekepinn om hva som skulle komme gjennom New Hollywood, og innehar den fandenivoldske holdningen som skal blomstre allerede i neste film fra BBS, nemlig Easy Rider.

Som jeg nevner i alle mine omtaler av filmene som kun er tilgjengelig i en samleboks fra Criterion, består America: Lost and Found; the BBS story av 7 filmer. De er: Head, Easy Rider, Five Easy Pieces Drive He Said, A Safe Place, The Last Picture Show og The King of Marvin Gardens. Etter denne omtalen er det bare A Safe Place og Drive, He Said som gjenstår før jeg har skrevet om alle filmene i boksen. De av dere som vil, kan jo søke opp de andre omtalene mine. Søkefeltet er på høyresiden lenger oppe på siden. Ved siden av John Cassavetes: Five Films er det denne boksen jeg river med meg om det skulle brenne hjemme hos meg. Kan ikke anbefales nok.

Øyeblikket: Hele den herlige Daddy’s song, med en fascinerende kontrast-gimmick i kostymene. På en svart scene er Davy kledd i en hvit dress med svart skjortebryst, og omvendt på den hvite scenen. Utover i sangen dukker det opp en kvinnelig dansepartner som også er kledd i to sett kostyme. En fin sang, med en herlig fremføring av Davy og strålende rytme i klippingen.

Lyd og bilde

Ekstremt bra bilde. Fantastisk at det nyoppstartede BBS har klart å trylle frem et slikt bilde og tatt så godt vare på negativet. Eksplosive farger, fin dybde og mange nærbilder viser oss rynker og detaljer i ansikter. Formatet er 1.78:1. Antageligvis det beste bildet i boksen, selv om de andre filmene stort sett er bedre kjent. Lyden er flott, med et nykomponert DTS-HD Master Audio 5.1 som slynger ut alle de herlige sangene med kraft og detaljrikdom. Circle sky, Porpoise song og Daddy’s song har neppe hørtes så bra ut før.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring the Monkees: Livlig, som forventet. Problemet er jo at dette ikke er en film med så enormt mye mening, derfor er det ikke så mye å få hjelp til i så henseende. Det blir i stedet mer anekdoter om innspillingen, litt historier fra settet og om de andre involvert i produksjonen. Hyggelig, men ikke så mye mer enn det.

New video interview with director Bob Rafelson: Jeg er ekstremt glad i New Hollywood, med mesterverk som Harold and Maude, The Conversation, Payday og Taxi Driver. Rafalson er en helt for meg, pådriver som han var for det som skulle bli en epoke med kvalitetsfilm. Neste film ut for ham og selskapet var Easy Rider, og resten er historie som de sier. I dette intervjuet forteller han om fremveksten av miljøet og filmene de laget, spesielt da Head. Han mener at Amerika hadde talent for film, men at de manglet talent til å gjenkjenne dette talentet når de så det. 28 minutter.

New documentary about BBS featuring critic David Thomson and historian Douglas Brinkley: Dokumentaren tar for seg filmmiljøet i 60-årene og viser hvordan BBS oppstår. Den gamle holdningen til filmen bryter sammen. Realistiske, møkkete filmer presser seg fram, med skuespillere som ikke er vakre. Den unge filmregissøren vokser frem, med sine personlige filmer. Fin dokumentar som varer i 30 minutter.

Screen tests with the Monkees: Morsomme og rare klipp. Først intervjusituasjoner, deretter et par scener gjort med forskjellige personer. Samme oppsett for alle apekattene.

Trailers and TV and radio spots: Rare, hektiske og rotete presentasjoner. Radiospots som er streite, men rotete.

Ephemera, including behind-the-scenes photos by Henry Diltz: En lang trailer egentlig, seks minutter.

Rare 1968 television interview with the Monkees: Sjeldent intervju med The Monkees. Improvisert, uproft og rart. Et fem minutter langt klipp.

Hefte: Det følger med et essay skrevet av Chuck Stevens i fellesheftet for boksen: America Lost and Found; the BBS story. Det er i sin helhet viet filmen og gir oss en del gode observasjoner rundt Head.