All That Heaven Allows

All That Heaven Allows (Criterion nr. 95)(Blu-ray)

USA – 1955 – Douglas Sirk (farger)

Melodrama på sitt beste

Nivå 1 (uten spoilers)

All That Heaven Allows er et melodrama fra 1955, av Fassbinderforbildet Douglas Sirk. En enke fra god bakgrunn og velbeslått miljø, forelsker seg i gartneren sin. Straks starter sladderen og fordømmelsen fra omgivelsene, blant annet fra hennes egne voksne barn. Skal hun ofre sin egen lykke for å oppfylle kravene til konformitet, eller leve sitt eget liv selv om det går ut over barna hennes?

Nivå 2 (med spoilers)

I utgangspunktet er jeg ikke stor fan av melodrama, men dette er en veldig god film. Det er klart min favoritt blant Sirks filmer. Det er noe med temaet som jeg liker, konformitetspress og mennesker som følger det uten at de helt hvem de gjør det for. I Careys tilfelle gir hun etter for barnas opplevelse av ubehag, men har også vært betenkt før det. Hun er var på hva omgangskretsen vil si, og uffer seg etter å ha blitt sett sammen med Ron av sladredronning nummer 1. Ron har ingenting å tape og bryr seg overhodet ikke om sladder. Han har også bygd seg opp en vennekrets hvor smålighet ikke er så fremtredende. For Carey er konformitetspresset en jernklo som presser mot henne fra omgivelsene og holder henne på plass. Hvorfor det er så viktig for omgangskretsene hennes kan man bare spekulere i. Kjernen i all konformitet er å beholde status quo, og Careys klassereise nedover kan jo åpne for en fragmentering av et trygt miljø. Gud forby at man skal bli nødt til å snakke med en gartner eller en rørlegger på en hagefest.

Som innbitt motstander av TV finner jeg tilfredsstillelse i måten Sirk behandler det da nye mediet på. I filmen blir det en erstatning for det virkelige livet. I stedet for å la Carey få oppleve virkelig lykke med Ron, presser omgangskretsen hennes på for at hun skal akseptere en TV. Det er sønnenes løsning på ensomhet og mangelen på hennes ufrivillige tosomhet. Det kan finnes en agenda fra Universal når det gjelder den negative fremstillingen av TV. TV var en stor konkurrent til filmstudioene, og et par spark mot den nye trusselen var nok fristende for dem.

Douglas Sirk er kjent for å lage filmer hvor alle detaljer har en mening. Han var opptatt av bevegelse i bildet, hvor dører og vinduer er plassert, farger på klær og spesielt bruken av speil. Jeg liker godt å se disse gamle filmene hvor det ligger mye symbolikk i utsnittene, og man nesten ikke kan overfortolke. Her kommer noen eksempler som kan motivere deg til å tolke videre selv. Filmens begynnelse er en kameraføring fra kirkespiret og deretter ned til gatenivå i småbyen, hvor alt ikke står like bra til. Jeg skal ikke si fra himmel til helvete, men du forstår tegningen. Fargebruken på kvinnenes kjoler er også interessant. I begynnelsen av filmen er Carey kledd i en grå drakt, fin og konform. Venninnen ankommer i blå bil, i en blå kjole. Blå er en bevegelig farge, og samme farge som himmelen. Tenk nå på tittelen. Smart? Fargene forteller oss hvem kvinnene er, siden de sjelden gjør så mye. Bruken av speil er også spennende. Vi kan se en gruppe mennesker i et rom, presentert til oss på samme måte. Men bare en av dem vises i et speil på veggen. Slik skiller en av dem seg ut, og kanskje føler hun seg fanget av rammen på speilet.

Så til litt mer komplekse symbolske tolkninger, som skal fortelle oss noe om Ron. Etter at han har pusset opp møllehuset, er det blitt et vakkert hus. Stor peis, et bord laget av møllehjulet og et stort vindu med sprosser. Disse småvinduene bruker Sirk for å fortelle oss om Rons og Careys personlighet. Han velger alltid å lage en bestemt komposisjon når de to står foran vinduet. Carey er alltid trygt plassert innenfor rammene av et vindu, mens Rons figur bryter ut av vinduet både oppover og sideveis. Hun er konform, han utfordrer A4-livet ved sin livsførsel.

Da de er på besøk hos Rons venner, plukker Carey opp en bok og får høre at det er Rons ”bibel”. Boken er ”Walden” av filosofen Thoreau. Boken er den dag i dag pensum på mange amerikanske universiteter, og sikkert ellers rundt om i verden. Thoreau valgte å trekke seg ut av det ”moderne” samfunnet og bo i en hytte for seg selv og leve vegetarisk og nøkternt. Allerede i 1835 kritiserte han forbrukssamfunnet som USA var blitt. I boken viser han hvordan man kan leve mer i pakt med naturen og dyrene. Det er en fantastisk bok som jeg vil anbefale alle å lese. Vi forstår altså at Ron lever et veldig alternativt liv i kontrast til 50-tallets USA, hvor teknologisk fremskritt og økt forbruk utelukkende var positive verdier.

At Carey er moden for å ta grep i livet sitt og bryte ut av enketilværelsen sin, kan vi se små hint om tidlig i filmen. Hun lar falle en kommentar om at enkebrenning fremdeles foregår, men kanskje ikke i Egypt. Kanskje føler hun at hun som enke ”ofres” på den konforme middelklassens alter når det gjelder å få lov til å starte sitt eget liv på nytt. Legg også merke til at soverommet hennes ser ut en egyptisk grav, med tunge gardiner og lamper.

Sirk var kjent for å være negativ til middelklassens moral. Han kommer med små stikk hele tiden. Han ser dem som overfladiske og tomme og derfor blir Howard veldig interessert i Carey når hun har på en glinsende rød kjole. Rødt symboliserer også liv og kjærlighet, og har symbolsk verdi i filmen når hun skifter fra grått til rødt. Hun er klar for å leve. Når hun er på besøk hos Ron har hun klær som matcher hans. Ron går for øvrig ofte kledd i rødrutete tømmerhoggerskjorter og kjører rundt i en bil delvis laget i tre. Slik får Sirk frem at Ron er en naturens mann. Sønnen Ned derimot blir ved et tilfelle filmet bak gittermønsteret i skjermbrettet. Låst inne av sine holdninger og sin idioti.

Ron er en bauta av sikkerhet gjennom filmen, trygg i sin livsførsel, og trygg i sin kjærlighet til Carey. Hun, derimot, nøler og skifter mening flere ganger. Ron kan fremstå som litt i overkant trygg til tider, han har alle svar rede og ses på nesten som en naturguru i kretsen sin. Men når hun gjør alvor av å gå fra ham, ser vi at usikkerheten og fortvilelsen tar ham.

Når vi ser Rons venner sammen med Carey er kameraet ofte tett på. Gruppen med mennesker er gladere, og alle er originale, fargerike mennesker. Fargene inne i huset til Mitch er varme, men utenfra skinner et blått kaldt lys. Dette symboliserer samfunnet rundt, Careys krets. Forventningene, kulden om man står utenfor og sladderen. Hjemme hos Carey er det filmet på en kjøligere måte, både ved hjelp av fargepaletter og distanse til kameraet.

Fremstillingen av datteren føles litt karikert, og hva verre er, noe misogynisk. Hun presenteres som en sterk, dog bedrevitende utdannet kvinne som strør om seg med psychobabbel, lik en førsteårs psykologistudent som skal analysere alle vennene og familiemedlemmene sine. Men når ting går imot henne, faller hun sammen og blir en liten jente som må ha trøst av mammaen sin. Og mamma må gi opp sitt kjærlighetsforhold.

Fassbinder laget jo også en remake av All That Heaven Allows, satt i Tyskland og med en tysk kvinne og en tyrkisk gjestearbeider i rollene som Carey og Ron. Filmen heter Ali – Fear Eats the Soul. Den filmen blir omtalt her om en måned eller to.

Øyeblikket: Da Cary forteller barna sine om Ron, reagerer de veldig negativt. Sønnen akter ikke å besøke henne mer, og argumenterer med at de har et ansvar for å holde huset i familien. Etter at Cary har brutt med Ron på grunn av disse argumentene, blir det et sjokk for både henne og oss da barna plutselig virker uinteressert i offeret hun har gjort. De har hatt medgang i både yrkesliv og privatliv, og har ingen planer om å prioritere moren. Sønnen ymter frampå om at de nå burde selge huset. Selv skal han utenlands i arbeid, og datteren skal gifte seg. Det er en sår scene da Cary innser at hun har ofret et godt forhold for ingenting.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.75:1, lyden er mono. Bildet er veldig fint, flotte og skarpe farger. Det er ikke av de mest sylskarpe, men absolutt fint. Lyden er veldig ren og gjengir dialogen fint.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring film scholars John Mercer and Tamar Jeffers-McDonald: Meget bra kommentatorspor av to australske filmeksperter. De kan mye om Sirks filmer, og forteller også en del om hans bakgrunn og tiden i Hollywood. Flinke til å porsjonere ut stoffet, akkurat passe aktivt kommentatorspor.

Rock Hudson’s Home Movies (1992), a groundbreaking essay film about the actor by Mark Rappaport: Dette er sært. En drøy time brukes i denne montasjedokumentaren til å utforske Rock Hudsons seksualitet. Rappaport klarer å lese seksuelle hentydninger inn i omtrent hver eneste scene Hudson har vært i, selvfølgelig med et glimt i øyet. Jeg blir ikke særlig overrasket om Rappaport selv er homofil. Han har lagt ned mye tid og arbeid for å kunne lage denne filmen. Spesielt morsomt er det når han selv fremfører replikker han har laget for Hudson. Timen er stappfull av litt uheldige homoerotiske scener. De er neppe ment å være det, men blir her avslørt av et trent homofilt øye.

French television interview with director Douglas Sirk from 1982: 16 minutters intervju med Sirk hvor han snakker om sin tolkning av melodrama, hvor viktig det er med bevegelse i bildet osv. Sirk har en litt uvanlig definisjon av melodrama. Han legger vekt på kombinasjonen av melodier og drama. En vanligere definisjon er vel at melodramaene inneholder sterke følelser og masse drama, med en intensjon om å få oss til å føle både glede og tristhet. Litt hjerte/smerte. Greit intervju.

Excerpts from Behind the Mirror: A Profile of Douglas Sirk, a 1979 BBC documentary featuring rare interview footage with the director: Denne dokumentaren er på 57 minutter. Her får vi fortalt mye om bakgrunnen til Sirk. Han måtte flykte fra nazistene til USA. For å lykkes der måtte han omskolere seg til filmregissør fra teaterregissør. Sånn passe god dokumentar.

Contract Kid: William Reynolds on Douglas Sirk, a 2007 interview with the actor, who costarred in three Sirk films, including All That Heaven Allows: Reynolds spiller Carys sønn i filmen, en glimrende prestasjon. Her snakker han i 23 minutter om rollen som Ned og hvordan det var å jobbe med Sirk. Kanskje det beste ekstramaterialet her.

Trailer: En bra trailer med tanke på materialet de velger å vise, men skjemmes av idiotiske taglines/tekster på skjermen.

A booklet featuring an essay by film scholar Laura Mulvey and an excerpt from a 1971 essay on Sirk by filmmaker Rainer Werner Fassbinder: Begge tekstene er gode. De balanserer hverandre fint, etter et bra essay om filmen og karrieren til Sirk blir det mer personlig med Fassbinders ord om sitt forbilde.