Investigation of a Citizen above Suspicion

Investigation of a Citizen above Suspicion (Criterion nr. 682)(Blu-ray)

Italia – 1970 – Elio Petri (farger)

Fascismens vesen

Nivå 1 (uten spoilers)

En mann dreper sin elskerinne. Det viser seg at han er en politimann. Samme politimann skal lede drapsetterforskningen.

Nivå 2 (med spoilers)

Det er en helt spesiell film dette. Fra første sekund oser filmen fascisme, uten at noe sies, eller at handlingen tilsier det. Det er noe med estetikken, stemningen, ansiktene, kameraføringen. Senere skal handling og dialog bygge opp under det samme, dog uten at ordet nevnes. Dette miljøet er som en lukket østers man aldri finner veien inn i. Det er hardt, mektig og skremmende.

Filmen ble laget før bombeeksplosjonen på Piazza Fontana i Milano, men ble likevel tolket til å handle om det. Dette var en tilfeldighet. Anarkister ble anklaget og behandlet som i filmen, men det viste seg senere at høyreekstreme sto bak. En anarkist ble muligens drept ved å bli kastet ut fra 4.etasje i politihuset. Politiet hevdet det var selvmord.

Kort fortalt om handlingen: Politiinspektøren dreper sin elskerinne i sexlek, akkurat slik han har sagt til henne at han skal gjøre under forspillet. Motivet hans er å vise hvordan han som politi står over lovene han skal håndheve. Han etterlater seg tydelige spor, og hinter til andre politimenn om sin skyld. Allikevel opplever han seg som urørbar. Tilslutt tilstår han alt, men blir paradoksalt nok oppmuntret til å tilstå sin uskyld av ledelsen i politiet. Da han til slutt gjør det, virker de tilfreds. Underveis er det altså han som leder drapsetterforskningen.

Det er to typer vold i filmen, seksuell og institusjonalisert. Petri linker dem sammen og mener tydeligvis at den seksuelle volden speiler den institusjonaliserte, og at begge handler om kontroll. Det er vanskelig å være uenig i det. Når elskerinnen utover i forholdet begynner å si at han er et barn, tar hun vekk hans autoritet. Hun ødelegger den orden han har innført i forholdet. Dette forstyrrer og reduserer hans livskvalitet. Han mister gradvis strukturen i livet vi alle er avhengige av, og framstår som en typisk Petri-protagonist (se omtalen av Williams essay i heftet). Kanskje er dette noe av grunnen til at han iverksetter planen om å bevise at han står over loven. Han tar tilbake kontrollen.

Politiet kontrollerer sine omgivelser på flere måter, felles for dem er at det foregår utenfor borgernes rekkevidde og synsfelt. Arkiver og forhørsrom er plassert dypt nede i kjelleren på politihuset. Det hemmelige og skjulte gir makt og kontroll. Når vi får se hva som foregår der, er det via et kamera som zoomer inn og ut, som et spionkamera. Andre sekvenser er filmet høyt ovenfra, som et overvåkningskamera. Det føles som om Petri er kommunisten som spionerer på fascistene.

Inspektøren og elskerinnen iscenesetter erotiske gjenfortellinger av drapssaker han har etterforsket. Hun tenner på makten han har. Da han forteller henne hvordan hun skal ”dø” i dag, slår hun blikket ned, kåt og sitrende av spenning. Makten han har ser vi eksempel på i hans omgang med pressen. Han har tett kontakt med en journalist, gir opplysninger og har dermed styring på hva som skrives (les: fascistenes kontroll over media). Hans etter hvert besettende kamp mot de revolusjonære, og volden han utøver mot dem, kan spores tilbake til sjalusi i hans private sexliv. Elskerinnen Augusta har et forhold til Pace, anarkisten som bor i samme bygård.

Petri har en liten cameo i filmen. Han sier ingenting og er på skjermen i bare noen sekunder. Allikevel er det lett å se hvorfor han gjerne ville ha dette ”statementet”. Petri er en av tilhørerne til politiinspektørens tale, og sitter og sover. Det kan ha en dobbel symbolsk mening: talen er ikke viktig og/eller borgerne og de intellektuelle reagerer ikke sterkt nok i samfunnsdebatten. Petri gjør også nyskapende bruk av dialekter i filmen, noe som naturlig nok går de fleste av oss hus forbi. Politiinspektøren har en overdrevent bred siciliansk dialekt, så kraftig at det nesten blir komisk. Den er også til tider vanskelig for andre italienere å forstå. Det ble av den grunn aldri gjort tidligere i italiensk film.

Øyeblikket: Sluttscenen hvor en rullgardin går ned og hindrer vårt innsyn. Vi får ikke vite hva disse menneskene beslutter, deres avgjørelser tas i det lukkede rom. Maktmennesker har ingen interesse av å være åpne. En fin kommentar til diskusjonen om åpenhet i prosesser, om borgerne har rett til å vite hva som foregår bak lukkede dører. I denne kretsen kan alle regler brytes. Korrupsjon, maktmisbruk, vennetjenester og konspirasjoner kan florere. Kort sagt fascisme.

Lyd og bilde

På lerret er det en fantastisk filmlik opplevelse. Filmkorn vises på en fin måte. Fargene er mutert og gjengis korrekt etter intensjonen. Skarpheten er slående til stede under ekstreme nærbilder hvor du kan telle porene i ansiktet til Gian Maria Volontè. Formatet er 1.85:1, med mono lyd. Lyden er flott, med det ekstremt fengende temaet veldig godt gjengitt.

Ekstramateriale

Archival interview with director Elio Petri, conducted by critic and filmmaker Alexandre Astruc: I dette intervjuet på snaut 15 minutter får vi også kommentarer fra Astruc. Petri ser seg selv som en politisk kommunist og filmatisk ekspresjonist. Han mener at det syke har blitt normalt. Eiendomsrett, mitt/ditt, er sykt. Alle lover er ikke nødvendige. Petri får deg til å stille spørsmål om deg selv. Han snakker direkte til deg, ifølge Atruc. Godt supplement.

Elio Petri: Notes About a Filmmaker (2005), a ninety-minute documentary on the director’s career, featuring interviews with friends, collaborators, and filmmakers: Dokumentaren er på 80 minutter, ikke 90 som det står i overskriften. For meg var Elio Petri et nytt bekjentskap, og jeg må si at sammensetningen av ekstramaterialet på denne utgivelsen har gitt meg et godt bilde av hvem han var, hans arbeid og innsikt i denne filmen. Samtidig har det gjort meg nysgjerrig på de andre filmene hans. Han startet karrieren med å konkurrere med Pontecorvo om å bli regiassistenten til De Santis. Dokumentaren bruker tiden sin hovedsakelig på å diskutere den politiske situasjonen i landet på denne tiden. Den griper også inn via sensur. En scene ble forlangt kuttet. Det gjelder sekvensen hvor politiet går inn i et bygg og etterlater seg søle i trappen. Dette ville ikke politiet ha gjort, mente sensuren. Filmskaperne lovte å slette det, men beholdt det allikevel. De visste at sensuren ikke gikk på kino.

New interview with film scholar Camilla Zamboni: Litt rotete oppsatt, men hvis dette er dokumentaren ”On investigation” så varer den i ca 25 minutter og dreier seg om Petris filmer og analyse av vår film. På denne tiden i Italia var politiet undertrykkende og jaget radikale venstre og anarkister. En bombeepisode i Milan ble tillagt venstreradikale, men viste seg senere å være høyreekstremes verk. Allikevel politiet fikk utvidete fullmakter mot venstresiden. Massevis av gode tanker om filmen kommer frem i denne dokumentaren. Det nevnes også at Petri hoppet fra sjanger til sjanger, og mestret dem alle.

Investigation of a Citizen Named Volonté (2008), a fifty-minute documentary about actor Gian Maria Volonté: Denne 55 minutter lange dokumentaren handler om skuespilleren i hovedrollen. Han spilte sammen med Eastwood i ”For en neve dollar” og lagde flere filmer sammen med Petri. Han skrev også flere manus. Volonte ble langsomt karakteren sin, slik at man etter hvert snakket med karakteren hans selv på settet, i pauser og etter jobb. Vi ser glimt fra flere Volonte/Petri filmer, og det ser spennende ut. Bra dokumentar.

Music in His Blood, an interview with composer Ennio Morricone from 2010, conducted by film critic Fabio Ferzetti: 20 minutters intervju med Enrico Morricone, den legendariske komponisten. Han forteller at hovedelementet i temaet i denne filmen, er en imitasjon av ”blowing rasberry”, altså den lyden man lager når man blåser av noe andre mener eller gjør. Morricone skrev musikken kun etter manuset. Han så ikke filmen først.

Trailers: Til og med trailerne oser fascisme. Den italienske er virkelig god. Den amerikanske er god. Den er litt mer standard, men fremdeles urovekkende. Bruker høydeforskjeller flott. Filmet nedenfra og ovenfra. To trailere på til sammen 6 minutter.

A booklet featuring an essay by film scholar Evan Calder Williams and excerpts from a 2001 book by screenwriter Ugo Pirro: Williams forteller at Petri lagde variasjoner over sin kritikk av det kapitalistiske samfunnet i alle sine filmer. Hovedpersonen er også den samme. Han er hvit, mann og italiensk. Han er også deprimert, psykotisk, ensom og fremmedgjort. Hans ønske er egentlig bare å orientere seg i samfunnet. Williams har laget et utfordrende essay, og har sine egne sterke tolkninger. Bra! Han mener at poenget med filmen er at politiinspektøren kan hende blir mistenkt, men at det ikke spiller noen rolle. Drapet er hans offer for å vise eller bevise hvor langt den urørlige kan gå. Filmen kan virke karikaturisk psykotisk, men gir nok et presist bilde av den italienske staten i 1970-årene. Manusforfatter Ugo Pirro kom opp med ideen om en politiinspektør som vil bevise for seg selv og andre at han står over loven han skal håndheve. Dette utbroderer han i en kort tekst bakerst i heftet.