Rififi

Rififi (Criterion nr. 115)(Blu-ray)

Frankrike – 1955 – Jules Dassin (svart-hvitt)

Kuppfilm nr 1

Nivå 1 (uten spoilers)

Tony har nettopp sluppet ut av fengsel etter fem år bak murene. Han har ingen penger og er selvsagt på jakt etter en jobb. Han avslår først et tilbud fra den gamle gjengen om å bli med på et ran, men må senere krype til korset og bli med. Men han vil at det skal bli en større jobb, et skikkelig kupp!

Nivå 2 (med spoilers)

5 år er lang tid. Pokerlaget er ikke like generøs med kreditten lenger, selv om man har et navn. Dama di brukte heller ikke lang tid på å glemme deg. Tony ble arrestert i mai, Mado fant seg ny kar i juni. Nå er hun sammen med gangsteren Pierre Grutter som driver nattklubben L’age D’or. En bitter Tony oppsøker Mado og forlanger en forklaring. Han krever at hun gir ham smykkene sine og kler av seg. Så banker han henne opp og hiver henne på dør.

Dette er en macho film. Den viser oss et macho miljø med sine egne normer. En kvinne er mer et tilbehør til mannen enn et selvstendig individ, derfor er det et sett med regler for henne og konsekvenser som skal følges når kvinnen ikke følger disse reglene. Jeg får assosiasjoner til ære og æresdrap, bare i en lit annerledes form enn vi pleier å lese om det. Ved å banke opp Mado, ta smykkene og hive henne ut halvnaken har Tony tydeligvis reddet ansikt. Da han finner Cæsar bundet i nattklubben, frigjør han ikke vennen. Cæsar har røpet partnerne sine under tortur, derfor må han dø. Tony setter to kuler i ham i stedet for å redde ham. Slik er reglene og de må følges.

Tony tok på seg skylda og satt inne for å spare Jo for fengselsstraffen, som bare var unggutten den gangen. Fengselet har gjort Tony syk, han hoster hele tiden og vi aner at han ikke nødvendigvis har lenge igjen. Han er den eneste av gjengen som ikke vet hva han vil gjøre med pengene de har stjålet, og det er vel fordi han vet han ikke har noen fremtid. For ham var utfordringen nok, det å knekke en tøff safe og et meget avansert alarmsystem.

I tillegg til den røffe skildringen av et gangstermiljø på 50-tallet i Paris, er filmens sterkeste side den realistiske måten vi får ta del i planleggingen og utførelsen av et kupp på. Disse mennene er profesjonelle. En stor del av filmen er viet research og overvåkning av vaktrutiner, studering av tegninger og andre forberedelser. Hvilke alarmsystem kommer de til å møte? Et besøk hos gullsmeden hvor Cæsar får låne telefonen på kontoret forteller dem hvilken alarmtype butikken har. Ved å anskaffe samme system kan de eksperimentere med hvilken metode som er best egnet til å nøytralisere alarmen. De ender opp med å sprøyte brannslokkingsmiddel inn i boksen for å dempe lyden. Under innbruddet stopper de arbeidet på bestemte tidspunkt, når de vet vaktene går runden sin på utsiden. En paraply senkes ned i hullet, slås opp og fanger opp murbitene før de faller i gulvet i etasjen under. Hele denne sekvensen utføres i fullstendig stillhet, ingen musikk. Det høyner intensiteten. Filmen tar seg god tid med å skildre kuppet, og det tar også lang tid for banden, ca syv timer. De er ute rundt kl fem om morgenen.

Bortsett fra et par politimenn som stikker kjepper i hjulene, går kuppet etter planen. Alle har utført oppgavene sine til punkt og prikke. Det er først etter at juvelene er fordelt at profesjonaliteten svikter. Å gi en dyr ring til en jente som jobber på L’age D’or setter Pierre Grutter på sporet av banden. Gruppen nøstes opp via Cæsar til Mario og deretter Tony. Guttungen til Jo blir kidnappet og fokus i filmen trekkes mot til hvordan han skal reddes. Pengene har blitt mindre viktig. Tony tar på seg å redde gutten, men en desperat Jo klarer ikke å holde hodet kaldt, og det jobbes for mye parallelt på hver sin kant.

Broren til Pierre er narkoman, og får tildelt de mest brutale oppdragene av Pierre. Portrettering av narkomane på film var sjelden på 50-tallet, og filmen viser hvordan Pierre kan styre broren ved hjelp av noen poser med dop. Brorens hovedfokus ligger til enhver tid i å sikre seg tilgang til neste forsyning.

Med tanke på svartelistingen av seg som kommunist, var det begrensede muligheter for Dassin til å jobbe som regissør, eller jobbe i det hele tatt. Han trengte penger som alle andre, og måtte innse at han ikke lenger kunne velge filmene sine i like stor grad som før. Når det gjaldt Rififi var ikke det en bok han hadde lyst til å lage en film basert på, men lot seg til slutt overtale. Egentlig var han sjokkert over boka, både kvaliteten og visse elementer i den. Dassin forandret historien veldig mye. Faktisk så mye at det ble grunnlag for en morsom anekdote. Han hadde et møte med forfatteren, som kun hadde ett spørsmål :”Hvor er boken min?” Dassin forsøkte seg med de sedvanlige bortforklaringene. Forfatteren lot seg ikke avlede. ”Hvor er boken min?” Mer bortforklaringer. Da trekker forfatteren en revolver opp fra frakkelommen og legger den på bordet. ”Hvor er boken min?” Dassin begynner å le, noe forfatteren sikkert ikke hadde ventet. De endte opp med å bli venner.

Noe av det Dassin ikke likte var at alle skurkene i filmen var nord-afrikanere. Dette var jo under Algerikrigen, og Dassin følte det nok unyansert og litt billig med en film som fremstilte nord-afrikanere slik. Dette førte til en krangel med produsenten, som til slutt fikk en ide. Hva om Dassin lot alle skurkene være amerikanere? Dassin valgte heller å la dem være franske, noe produsenten absolutt ikke hadde tenkt på.

Selv om Jules Dassin var tydelig på at han ikke ville ha egenkomponert musikk til filmen, ble det laget. Dassin mente at kuppscenen burde være helt fri for musikk, men det var kontroversielt. Til slutt gikk komponisten med på å se filmen med og uten musikk, og konkluderte selv med at filmen var best uten musikk.

Kritikerne mente at filmen var en utdanning i ran. Dette var også kritikken som ble rettet mot Heat senere, og som faktisk stemmer. Heat var så realistisk og presis i sine beskrivelser at kriminelle har gått ut og sagt at de har studert filmen inngående. Den er fremdeles en favoritt i ransmiljø og blant innsatte. Rififi kan nok sies å ha vært den første ultrarealistiske ransfilmen, mer så enn The Asphalt jungle synes jeg.

Hvis du lurer på hvordan Dassin så ut på denne tiden, kan du legge merke til den elegante italienske skapsprengeren Cæsar. Det er Jules Dassin. Rififi er en meget vakker film, som viser oss hvordan Paris så ut i 1955. Det er noen fantastiske byscener her. Til tider mørkt og dystert, med metall, industri, veier og broer som bakteppe.

Øyeblikket: Siden kuppscenen er for lang til å kunne kalles et øyeblikk, velger jeg meg scenen hvor ranerne går inn i leiligheten. Det er kun lommelykten som lyser opp rommene. Spenningen er til å ta og føle på akkurat her. Den begrensede visuelle oversikten vi har gjør scenen klaustrofobisk. Hvor som helst i skyggene kan noen stå. Alt er stille og mørkt, så stille at jeg blir oppmerksom på min egen pust.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.37:1. Man får følelsen av å gå på kino på 1950-tallet når man ser denne utgaven. Ingen skader, god kontrast og rimelig gode detaljer og dybde. Utendørsscenene er spesielt fine. Denne filmen klarte seg godt på lerret. Monolyden er også veldig fin, med klar tale.

Ekstramateriale

Interview with director Jules Dassin from 2000: Intervjuet er på 29 minutter. Det er tynt med skikkelig ekstramateriale på denne utgivelsen, men dette intervjuet er meget godt. I første del av intervjuet snakker Dassin om svartelistingen i Hollywood i McCarthyperioden og hvordan det påvirket ham. Det var smertefullt å se heltene sine knekke sammen og navngi venner, som Elia Kazan og Clifford. Dassin forteller en historie om da han møtte Gene Kelly tilfeldigvis ved en anledning, og Dassin forsøkte å stikke seg bort. Han ville ikke sette Kelly i en pinlig situasjon. Kelly tok tak i armen han og lurte på hva han drev med. Deretter gikk de sammen inn. Kelly var den eneste som turte å bli sett offentlig med Jules Dassin. Zsa Zsa Gabor trakk seg fra en Dassinfilm da hun ble truet med aldri å få jobbe i Hollywood igjen. Offentlig hilste folk på ham, men de passet på å dekke til ansiktet sitt med alle mulige slags rekvisitter hvis det var fotografer i nærheten. Alt for å slippe å bli satt i bås med Dassin.

Set design drawings by art director Alexandre Trauner: Flotte storyboardtegninger som har et veldig særpreg og oser originalitet. Dette er faktisk bilder jeg kunne hengt på veggen hjemme.

Production stills: Først er det en gruppe standard og helt uinteressante promotionbilder av skuespillerne. Neste bolk er fra en regntung innspilling i Paris. Litt mer interessante enn første bolk.

Trailer: Tøff. Realistisk. Kompromissløs.

A booklet featuring an essay by critic J. Hoberman: Jules Dassin var en av de amerikanske regissørene som ble svartelistet i Joseph McCarthy kommunistparanoia. Rififi var hans første film på 5 år. Den katolske kirka likte ikke at filmen fikk gode kritikker, og dermed forsvarte en mann som hadde flyktet fra landet og en stevning. Truffaut var over seg av begeistring i sin anmeldelse av filmen, og var en av de første som brukte begrepet ”film noir”. Alle kan uansett enes om at selve kuppscenen i filmen er blant filmhistoriens beste. Faktisk så foregrep Rififi markedsføringstrickset som Alfred Hitchcock brukte under visningen av Psycho. Og det med fire år. Ingen fikk komme inn etter at filmen hadde startet. Hoberman har skrevet et godt essay på syv sider, men kunne med fordel ha skrevet litt mindre kronglete setninger. Punktum er en fin ting, egentlig.