Shoah

Shoah (Criterion nr. 663)(Blu-ray)

Frankrike – 1985 – Claude Lanzmann (farger)

Når  gjessene tier

Nivå 1 (uten spoilers)

Holocaust. I over ni timer. Uten et eneste bilde fra reelle hendelser, et eneste videoopptak eller lydopptak. Kun intervjuer i ettertid med mennesker som var involvert. Overlevende. SS-vakter. Lokførere. Diplomater. Motstandsfolk. Landsbyboere. Inspektører. Slik har Holocaust aldri blitt fortalt før.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er andre gang jeg har sett Shoah. Det var noen år siden forrige gang, men allikevel føltes det overraskende nytt for meg. Noen av scenene som hadde brent seg inn i minnet mitt fra forrige gjennomsyn, fremsto som jeg husket dem, bare kortere. Det er gjerne sånn, filmer eller scener som føles langsomme første gang man ser dem er ikke nødvendigvis det neste gang.

I Shoah drar vi frem og tilbake, mellom Polen og USA, Israel og Corfu. Vi kommer stadig tilbake til de samme menneskene, litt videre i samtalen, noe mer avdekkes. Dette er en dramaturgisk grep som fungerer godt. Det er mulig at timesvis i samtale ville virket tyngre enn det å bryte det opp på denne måten. Til tider skaper det også en liten cliffhanger, i og med at vitnet begynner å nærme seg noe vesentlig. Da får vi vente til neste gang han dukker opp. Det er ikke noe problem å henge med to, tre slike forskjellige samtaler gående samtidig.

Tid er et sentralt element i film. Tiden det tar å fortelle en historie, hva tid gjør med vår mulighet for å ta inn over oss informasjon. Jeg snakker om tid i filmskaping slik Tarkovsky og Bela Tarr bruker tid. Noe av det samme skjer her. Samtalene kan føles lange og uten særlig fremdrift. Vi lurer på hva det er dette vitnet skal bringe frem. Noen ganger er det mer ”dagligdagse” beskrivelser som gir oss en ramme for å forstå det grusomme som skulle foregå. Andre ganger sirkler Lanzmann inn mot noe essensielt. Da må vi ha hatt tid på oss til å komme i modus, rekke å fordøye stemningen, opplysningene, forstå hvordan situasjonen var før noe skjedde. Man kan ikke fortelle om mekanismene som muligjorde Holocaust gjennom kjapp klipping og en montasje av brutale bilder.

Kanskje er det rart, kanskje er det ikke rart. Men smilet rundt munnen ligger nesten alltid der når vitnene forteller om sine opplevelser. Noen ganger føles det feil, som når polakkene forteller om jødene før krigen og på vei mot leirene. Hvorfor smiler de? Jeg tror ikke det har så mye med det de forteller å gjøre. Kanskje har det med kameraet å gjøre. Kanskje har det med en ukomfortabel holdning til temaet de snakker om. Mennesker smiler på de merkeligste steder. Konsentrasjonsleirvokterne smiler også. Vil de fremstå mer humane? Er det også en måte å takle hva de gjorde på? Søker de forståelse?

Lanzmann brukte ti år på å lage denne filmen som hadde premiere i 1985. Det betyr at det har gått en del år siden hendelsene som blir beskrevet skjedde. Han har også valgt ikke å bruke et eneste arkivklipp. Alt vi har til å danne oss et bilde av hva som skjedde og hvor stort omfanget var er samtalene med de forskjellige vitnene. De fleste er jøder som opplevde fangenskap, men også den andre siden er representert gjennom fangevoktere og SS-menn. Noen befant seg midt i mellom, som polske sivile. De er på en måte de mest interessante her, siden de godt kan representere oss. De visste, men kunne ha forskjellige grunner for ikke å involvere seg.

I tillegg til den høyst forståelige frykten for eget liv, finnes det en styggere årsak skjult i disse menneskene. Etter hvert som vi kommer tilbake til dem i intervjusammenheng, begynner anti-semmitismens stygge hode å røre på seg. Utsagn som ”det var greit å bli kvitt jødene, men det skulle vært gjort på en annen måte”, dukker opp mot slutten av dette segmentet. Mennene mislikte jødene på grunn av deres evne til innflytelse og deres rikdom. Kvinnene virker sjalu på de jødiske kvinnene, som de sier var veldig vakre og derfor en fristelse for mennene i landsbyen. De jødiske kvinnene måtte jo ikke jobbe så hardt som dem og kunne derfor bruke tid på å ta seg ut.

Shoah er et uhyre viktig dokument i vår europeiske historie, og vi må kunne godta mye for å få denne informasjonen fortalt og bevart for ettertiden. Derfor vil jeg ikke gå så nøye inn på en etisk vurdering av Lanzmanns metoder, bare konstatere hvilke metoder han bruker. I forbindelse med intervjuene av leirarbeidere, SS-personell og andre, lover Lanzmann at han ikke skal filme eller bruke autentiske navn. Vi hører selv at han lover at han ikke har noe kamera. Men plassert i en bag har han et skjult kamera, som identifiserer menneskene klart. Med tanke på hvilken forbrytelse disse menneskene har bidratt til, kan jeg ikke se noe galt i disse løgnene.

Derimot er det mer problematisk det han gjør mot en av de overlevende jødene. Han har et veldig blidt åsyn, og en positiv fremtoning. Lanzmann spør om hvordan han kan være så blid med tanke på det han har opplevd. Mannen svarer at livet må gå videre, og holder krampaktig fast på sitt gode humør og smilet sitt. Lanzmann fortsetter med jevne mellomrom å spørre om det samme, hvordan han kan være så blid. Jøden ber ham om å slutte å spørre, men Lanzmann presser ganske så bestemt på videre. Til slutt bryter mannen sammen i gråt, og vi forstår at det er en tynn ferniss som ligger som en beskyttelse mot de vonde tankene. Har Lanzmann rett til å presse en overlevende slik?

Hvorfor har Lanzmann valgt ikke å bruke arkivmateriale? Jeg tror at ved bare å vise disse samtalene åpner det opp for å forstå det daglige arbeidet for å utrydde jødene. Systematiseringen, logistikken, papirarbeidet. Når jødene skulle transporteres gjennom Europa med tog, på vei til gasskamrene, ble det kjøpt billetter gjennom reisebyrå på vanlig måte. SS betalte. På grunn av togsamarbeidet i Europa skal hvert land ha betalt for bruken av togskinnene, og helst i sin valuta. SS måtte ha penger klare. Absurd og grotesk, men tenk på alt som må være på plass for å kunne sette en slik gigantisk plan ut i livet. Husk også Wannseekonferansen, storkonferansen utenfor Berlin i januar 1942 hvor naziledere og byråkrater møttes for å diskutere ”den endelige løsningen”. Her kan jeg anbefale Conspiracy av Frank Pierson, med Kenneth Branagh i en hovedrolle. Meget god filmatisering som får frem det jeg har diskutert i dette avsnittet.

Det ene vitnet har fokus nettopp på dette aspektet ved Holocaust. Han sporer opp papirer, dokumenter som beskriver forflytninger, tidstabeller og ordre. Disse dokumentene gir han en slags ro ser det ut som. En måte å få oversikt på, men samtidig det nærmeste han kan komme sannhet og det å gripe sakens kjerne, å forstå. Det dokumentet han holder i hånden har også en tysk byråkrat holdt i hånden. Noen har skrevet det, noen har iverksatt det. Til å begynne med var jeg usikker på mannens mentale tilstand, jeg synes han virket overdrevent tydelig og detaljbesatt. Langsomt dannet det seg et annet bilde, og jeg endte opp med å forstå akkurat hva han mente. Det er en usigelig tristhet over hans tilnærming til Holocaust, men det gir ham ro. Så mye han kan få lenger. Han smiler aldri, og øynene forteller meg at mye er ødelagt for alltid uansett.

Øyeblikket: Lanzmann og kamerateamet hans har besøkt en tysk ølkneipe og forsøker å få mannen bak disken i tale. Lanzmann introduserer seg som et reportasjeteam som er interessert i hvor mye øl som serveres under en festivalen som pågår. Mannen vil ikke filmes og vil ikke snakke. Lanzmann presser på og konfronterer ham med at han var vakt i en konsentrasjonsleir. Mannen blir helt taus og nekter å kommentere. Lanzmann lar kameraet følge mannen bak disken i mange minutter. Ingenting sies. Vi kan nesten se hva mannen tenker og vi får god tid til å reflektere over hva han tenker, hvordan han har det og hva han kanskje har begått av uhyrligheter. Antagelig ser han sin anonyme tilværelse bli ødelagt. Han føler sikkert et sinne mot disse menneskene som kommer og filmer ham. Dette leder nok tankene inn mot grunnen til at de er her, nemlig det han gjorde som SS-vakt. Med kameraet stivt rettet mot ham avsluttes scenen.

Lyd og bilde

Lyden skal kun formidle en klar dialog og det gjør den på en grei måte. Bildet er presentert i 1.85:1. Det er helt fritt for skader og det er en gjennomgående stabil og konsekvent presentasjon. Litt filmkorn skaper en fin filmfølelse. Nesten alt vi ser er mennesker. Da er det viktig at hudfargen er korrekt gjengitt og det er tilfellet her. Topp kvalitet.

Ekstramateriale

Three additional films by director Claude Lanzmann: A Visitor from the Living (1999, 68 minutes); ”Vær så snill å ikke få meg til å virke latterlig”, sier Røde Kors-inspektøren Maurice Rossel. Lanzmann sitt svar sier alt.”Jeg prøvde ikke å gjøre det”. Den jødiske ghettoen i Theresenstadt ble gjenstand for inspeksjon av Røde Kors, og Maurice Rossel var inspektøren som ga tommelen opp for forholdene i ghettoen. Den tyske kommandanten der hadde satt i gang et omfattende narrespill som Rossel gikk rett på. Banker, posthus, butikker, parker, alt var iscenesatt for inspeksjonen. Alt var fasader. Jødene var dresset opp, de mest velholdte vist frem. Rossel mente det var en vanlig bydel og at menneskene så ut som de hadde det greit. Dette intervjuet er pinlig å se på, samtidig er det lett å sitte i ettertid å dømme. Han ble lurt og det kunne sikkert alle blitt. Det er mer problematisk at han ikke hadde noen interesse av Røde Kors-arbeidet, men ble det for å slippe unna grensevakttjeneste i Sveits.

Sobibór, October 14, 1943, 4 p.m. (2001, 102 minutes); Opprøret i Sobibór var et av to vellykkede jødeopprør i konsentrasjonsleire, det andre fant sted i Treblinka. Rykter hadde oppstått om at leiren skulle legges ned og alle jødene henrettes. Dette satte i gang opprøret. Faktum var at leiren skulle var vedtatt utvidet, men ryktene ble ansett å være sanne av de innsatte. I denne intervjufilmen forteller mannen bak opprøret om hele prosessen, fra planleggingen til opprøret er over. Planen lykkes fordi tyskere er så punktlige. Hadde tyskerne vært litt forsinket på vaktrundene ville ikke tidsskjemaet til fangene gått opp. Ironisk.

and The Karski Report (2010, 49 minutes): Jan Karski. For en type! Han var sendebud mellom den polske motstandsbevegelsen, polske myndigheter og de alliertes ledere. De som ser dette intervjuet vil stusse over hvor annerledes han er i forhold til de klippene vi ser av ham i hovedfilmen. Der fremstår han som et normalt menneske, overveldet av følelser og med et normalt språk. Lanzmann kom tilbake til ham for en intervjuavtale litt senere. Da fremsto han så merkelig at Lanzmann ikke kunne bruke materialet i Shoah. Det var som to forskjellige personer. Han valgte heller å gi ut dette intervjuet som en egen film. Jeg har aldri sett noen så krampaktig kontrollert som Jan Karski noen gang. Han beskriver alt som foregikk i samtalene han hadde med politikere fra USA. Alt. Hver håndbevegelse, hvert ord, hvert blikk og pause. Fascinerende, men også trist når man setter det i sammenheng med hvordan han fremstår i Shoah.

New conversation between Lanzmann and critic Serge Toubiana: Denne samtalen er på en time. Lanzmann snakker om valg han måtte ta under arbeidet. Cinematiske og etiske valg er det samme, mener han. For eksempel starter han med å intervjue de hyggeligste polske landsbyboerne. Senere slipper han til de mer antisemmitiske. Det er et etisk valg men også et cinematisk valg, siden det skaper dramaturgien i sekvensen. Klippingen i filmen tok 5 år. De eneste han måtte betale for å delta i filmen var nazistene og amerikanerne(!).

Interview with Lanzmann from 2003 about A Visitor from the Living and Sobibór: Intervjuet er på 14 minutter. Det viser seg at Rossel ikke ville møte Lanzmann til intervju. Lanzmann var tilfeldigvis i nærheten av Rossels hus. Han ringte ham, og da han svarte la Lanzmann på. Nå visste han at Rossel var hjemme, så dagen etterpå dro de opp og ringte på døren. Rossel ble overrumplet og gikk med på å bli intervjuet. Gjennom nøye planlagte spørsmål, sikret Lanzmann seg at Rossel ikke avbrøt intervjuet. Når Sobibór diskuteres dukker den fantastiske historien om gjessene som blir tause opp. De som ser dette vil forstå betydningen av den historien.

New interview with Caroline Champetier, assistant camera person on Shoah, and filmmaker Arnaud Desplechin: Ikke så veldig interessant dette. Men é nøkkelopplysning kommer frem. Lanzmann og staben hans spurte aldri vitnene om hvorfor noe skjedde. Alltid hvordan. Slik blir filmen mer objektiv og inkluderende for oss seere.

Trailer: Fantastisk! Ikke et ord blir sagt. Mørk, dyster og illevarslende.

A booklet featuring an essay by critic Kent Jones and writings by Lanzmann: Heftet er rimelig tykt, men det meste av det går med til en presentasjon med bilde av de involverte vitnene. Vi forstår gjennom Jones sitt essay hvilken stor betydning og gjennomslagskraft filmen har hatt. Lanzmann sitt essay er personlig og litt vanskelig tilgjengelig. Bør nok leses flere ganger, og krever også noe mer kunnskap om Israel og spesiell jødisk historie enn jeg innehar.