The Life and Death of Colonel Blimp
The Life and Death of Colonel Blimp (Criterion nr. 173)(Blu-ray)
Storbritannia – 1943 – Michael Powell (farger)
En utdøende rase
Nivå 1 (uten spoilers)
En gammel oberst leder sine heimvernstropper i en øvelse som skal begynne kl 12. Men de yngre og frekkere motstanderne tyvstarter øvelsen og forsøker å ta dem til fange i det tyrkiske badet. Obersten blir rasende over bruddet på spillereglene og starter en slåsskamp. De havner i bassenget og da obersten stiger opp igjen er det i et tilbakeblikk 40 år tidligere. Vi skal i denne filmen følge obersten fra boerkrigen gjennom første verdenskrig til filmen stopper litt ut i andre verdenskrig.
Nivå 2 (med spoilers)
Clive Candy er når filmen starter en gammel, bitter og fastlåst mann. Han er til forveksling lik Colonel Blimp fra tegneserien. Low portretterte ham som en dum, nær fascistisk gammel gubbe kun med forståelse for militær makt og Storbritannias herredømme. I filmen kommer han ikke nærmere denne karakteren enn han er på begynnelsen (og slutten) av filmen. Ellers ser vi ham som en spenstig, rettferdig og modig offiser.
The Life and Death of Colonel Blimp er en lang film med sine nesten tre timer, men har en bemerkelsesverdig enkel historie. Clive Candy drar under boerkrigen til Berlin for å få stoppet en bakvaskelseskampanje mot England, og forelsker seg i den første av Deborah Kerrs tre kvinnelige karakterer. Han duellerer med Theo Kretschmar-Schuldorff, ender opp som venner for livet og lar ham dra av gårde med kvinnen han er forelsket i. I duellen får han arret som er grunnen til hvalrossbarten han anlegger. I første verdenskrig møter han en sykesøster som er bemerkelsesverdig lik kvinnen i Berlin, og han gifter seg med henne etter krigen. Han holder kontakten med Kretschmar-Schuldorff, og da denne flykter fra Hitlers Tyskland tar de opp kontakten igjen i England. Obersten har en sjåfør som er prikk lik hans kone og tapte første kjærlighet, men det ser ikke ut som han har merket seg det. Kretschmar-Schuldorff er derimot himmelfallen over likheten.
Denne filmen har blitt løftet frem som kanskje den ypperste britiske filmen noen sinne, og jeg kan langt på vei være enig. Det er en flott og episk film, som forteller oss noe om tapt kjærlighet, krig og fred, vennskap og modernitet. Først og fremst tror jeg den handler om hvordan tiden løper fra oss, og vi blir akterutseilt av alt det nye. Æreskoden til obersten blir skikkelig utfordret når de yngre soldatene kupper hans kompani under øvelsen. I denne sekvensen tror jeg regissør Powell setter opp en metafor for den pågående krigen i Europa. Hitler kan sees som den yngre soldaten som bruker alle midler, mens obersten representerer de gamle verdiene og æren. Skal man kjempe en krig med alle midler og vinne, eller skal man beholde visse verdier og grenser? Da kan det paradoksale resultatet bli at ingen vil ha hørt om regler i krig i fremtiden.
Krigsministeriet reagerte sterkt på filmen, og ville ha den forandret. Powell ble i rimelig klare ordelag fortalt med at han bare kunne glemme å bli slått til ridder om den ble lansert. Det var spesielt talen til Theo Kretschmar-Schuldorff mot slutten av filmen de reagerte på. Krigsministeriet fikk oppildnet Winston Churchill, slik at han også arbeidet mot filmens lansering. Dette gjorde produksjonen mye vanskeligere, og de måtte låne uniformer, våpen og biler fra andre steder enn forsvaret.
Det er interessant å se hvordan vi alle barn av vår tid, og hvor fort tiden går. Powell lager en tidsmontasje av jakttrofeer som henges på veggen med en plakett som viser når dyret ble drept. Det er en effektiv, men trist og grusom sekvens som viser oss dyr som er drept for sport, kuttet hodet av og hengt på veggen som demonstrasjon av idioti og brutalitet. Powell i kommentatorsporet reflekterer overhodet ikke over dette, selv over 50 år senere. Han mener derimot at han kunne ha laget sekvensen vittigere(!). Her avslører han seg som en gammel mann tiden har løpt fra i beste fall. Ikke ulikt Colonel Blimp.
Filmen har noen ganger blitt sammenlignet med Citizen Kane og noen mener den er bedre. Som Citizen Kane starter den med slutten og baserer seg på tilbakeblikk. Gradvis blir vi mer kjent med hovedpersonen, og får ta del i seire og nederlag. Til slutt føler vi at vi har kommet under huden på mannen. Som med Charles Foster Kane er det ikke alle sider ved hovedpersonen jeg liker, men han har nå blitt en del av bekjentskapene mine.
Øyeblikket: Jeg falt for duellen som vi aldri ser. Nitidige forberedelser, terping på regler og kutyme, alt filmet med en kjølig distanse. Denne distansen skaper en upersonlighet, slik de to duellantene har overfor hverandre siden de aldri har møtt hverandre. Theo Kretschmar-Schuldorff har blitt utvalgt til å kjempe duellen på vegne av kompaniet sitt. Idet duellen skal begynne, løfter kameraet seg opp og ut av salen og fokuserer heller på snøen som faller ute. Slik fortelles vi at duellens utfall ikke er viktig, bare foranledningen og følelsene rundt.
Lyd og bilde
For et bilde! Filmen er fra 1943, men her er ingen skader så vidt jeg kunne se. Dette er en film man blir helt overveldet av hva bildekvalitet angår. Fra filmens spede begynnelse med soldatene som kjører av gårde på sine motorsykler blir man målløs. Det hele er så skarpt, gnistrende i fargene og detaljer overalt, i bakgrunn og forgrunn. Dette må være det beste bildet vurdert opp mot alder jeg har sett. Lyden gjør jobben sin utmerket også.
Ekstramateriale
Audio commentary featuring director Michael Powell and filmmaker Martin Scorsese: Det lover jo så godt. En som vanlig entusiastisk Scorsese forteller morsomme anekdoter om filmen og hvorfor han elsker filmen. Men hoveddelen av kommentatorsporet tilhører regissør Michael Powell, som jeg føler er for gammel eller syk for denne jobben. Han snakker litt som om han har hatt et slag, det er forferdelig vanskelig å forstå hva han sier. Jeg føler også at det er lite interessant å høre om de tingene han velger å fortelle om. Mye av det går på mimring om medarbeidere fra den tiden, og ikke alltid ting som er tilstrekkelig knyttet til denne filmen. Det er skuffende da jeg hadde store forventninger til å høre regissørens tanker om denne flotte filmen. Alt i alt et kommentatorspor jeg føler man like gjerne kan hoppe over, og det svakeste jeg har hørt av over 100 kommentatorspor hittil i Criterion Collection.
New video introduction by Scorsese: The Archers, altså regissør Michael Powell og produsent Emeric Pressburger ønsket seg Laurence Olivier i hovedrollen, men siden det ikke var mulig ble det satset på Roger Livesey. I denne introduksjonen går han inn på konflikten mellom krigsministeriet og filmskaperne. Filmen er sjeldent vist i USA og når den ble vist var det i forkortet utgave. Scorsese forteller at valget om å ikke vise hovedboksekampen i Raging Bull var inspirert av duellen som ikke blir vist i The Life and Death of Colonel Blimp. 13 minutter lang intro.
A Profile of “The Life and Death of Colonel Blimp,” a documentary from 2000: Den klippede versjonen som sirkulerte før var 20 minutter kortere og fratatt sin tilbakeblikkstruktur. Stephen Fry forteller og kommenterer filmen i denne ”making of”. Det slo meg at hans rollefigur i Black Adder, general Melchiot, må være basert på Colonel Blimp. Både stemmen og stemmeleiet er meget likt. Så også med sjåføren i en av episodene, jenta som kler seg ut som soldaten Bob. Hun ser ut til å være basert på Deborah Kerr i rollen hun har mot slutten av filmen. Så Rowan Atkinson har tydeligvis sett The Life and Death of Colonel Blimp.
Restoration demonstration, hosted by Scorsese: Her får vi se før-og-etter sekvenser av utvalgte scener fra filmen. Mye blinking, riper, fargestriper og prikker har blitt fjernet. Det er ganske flott å se hvor fint det har blitt og hvor dårlig det kunne ha vært. Nå er denne filmen optimalt presentert for oss. Fire minutter og 50 sekunder.
Optimism and Sheer Will, a 2012 interview with editor Thelma Schoonmaker Powell, Michael Powell’s widow: Enken etter Michael Powell, Thelma, forteller at Powell aldri gjorde filmene enkle for publikum, men heller forsøkte å ligge litt foran publikum. De ville alltid ta deg igjen ellers. Det var viktig for ham å ikke undervurdere dem. Dette er et kjempefint intervju på 29 minutter. Det er pratsomt, men presist.
Gallery featuring rare behind-the-scenes production stills: Jeg synes dette var over gjennomsnittet interessant hva stillbildegallerier angår. Bildene er fra innspillingen, settene og innimellom noen private bilder. Det var på denne tiden mangel på unge menn til å være statister, så plastdukker ble satt blant mennesker i scener som krevde en folkemengde. Dette var tilfelle under den klassiske konserten for de tyske offiserene. Det hele er så elegant gjort at jeg ikke klarte å se plastdukkene selv om jeg så etter dem.
Gallery tracing the history of David Low’s original Colonel Blimp cartoons: Den første gangen tegneserien om Colonel Blimp ble publisert var 21 april 1914 i London’s Evening Standard. Da Low døde i 1963 hadde han laget 14000 tegninger gjennom 50 år. Han ble slått til ridder. Blimp opptrådte i fem kategorier: militære holdninger, føydale/aristokratiske tradisjoner, utenrikspolitikk, innerikspolitikk/imperiepolitikk og diverse. Her blir det presentert eksempler fra første kategori.
A booklet featuring an essay by critic Molly Haskell: Essayet er rimelig langt og har mange gode betraktninger om filmen. Spesielt argumenter hun godt for hvor episk filmen er og hvordan den inneholder flere sjangre samtidig.
