Monsieur Verdoux

Monsieur Verdoux (Criterion nr. 652)(Blu-ray)

USA – 1947 – Charles Chaplin (svart-hvitt)

En morderisk Chaplin

Nivå 1 (uten spoilers)

Monsieur Verdoux har spesialisert seg på å sjarmere eldre damer, få kontroll over pengene deres for deretter å myrde dem. Dette er en unik og annerledes Chaplinfilm, med en mye mørkere og alvorlig stemning enn vi er vant til.

Nivå 2 (med spoilers)

Chaplins geni er, som Chabrol sier i dokumentaren ”Chaplin Today”, hans ekstremt gode skuespill kombinert med at han var en moderne regissør. Han var lunken til lydfilmen og skrev et forsvar for stumfilmen etter at lydfilmen hadde kommet. Men når han endelig tok lydfilmen til seg, lagde han mesterverk i det formatet også. På grunn av konflikten med pressen og McCarthykommisjonen, floppet Monsieur Verdoux første gangen. Chaplin dro til England, men ble nektet innreise igjen før han ydmyket seg foran kommisjonen. Han nektet og bodde heller i eksil. Senere i karrieren relanserte Chaplin filmene sine, og det er pussig at Monsieur Verdoux da er den mest populære.

Monsieur Verdoux er en av mine Chaplinfavoritter. Chaplin spiller her en karakter helt motsatt av det vi er vant til. Men han gjør det så nyansert og mangefasert at han også denne gangen skaper sympati for et menneske som rent ut sagt er en massemorder. Ingen dårlig prestasjon det. Monsieur Verdoux er en mild og dannet mann, med mange gode karaktertrekk også. Chaplins anliggende er å skape en karakter som skal få oss til å reflektere over de sakene han vil vi skal tenke over. Disse sekvensene kommer mot slutten av filmen, etter han er arrestert og venter på sin henrettelse. Hvorfor fordømmer et samfunn sterkere en mann som dreper én gang enn han som dreper mange i en krig? Krigshelten er nettopp en helt.

For å gjøre det hele vanskeligere for oss fremstilles de forskjellige kvinnene i et negativt lys, slik at vi nesten håper han skal få jobben gjort så fort som mulig. Så i tilfelle med fru Bonheur, som er en vulgær kvinne med forferdelige holdninger. Hans næreste familie vil nok være hans unge kone og sønnen. Han reiser rundt fra kvinne til kvinne under dekke av å ha et arbeid som krever mye reising. Egentlig er han arbeidsledig etter å ha fått sparken etter 30 år i samme jobb.

En interessant scene kommer under visningen av huset han vil selge etter at han ”ble alene” og ikke vil bo i et hus med så mange minner. Her legger han kraftig an på en kvinne som er interessert i huset, men det blir platt og voldsomt, og han skremmer henne vekk. I andre sammenhenger er han mye mildere, sjarmerende og mer elegant.

Å se Charlie Chaplin spille så totalt mot type som han gjør i Monsieur Verdoux, er fascinerende. Det krever en nullstilling, for som skuespiller er han et ikon som kommer med mye ballast. Vi må fortrenge hans tidligere roller, og innse at denne gangen er Chaplin en massemorder. Ingenting er igjen av The Tramp, snurringen med spaserstokken og eller det rare ganglaget. Men helt på slutten av filmen, ser vi at det ikke er så langt mellom de to karakterene. På vei mot henrettelsen sin, kjenner vi igjen ganglaget til en viss liten mann med en merkelig bart.

Monsieur Verdoux har full kontroll selv med politiet i hælene. Han blir ikke tatt før han selv velger å la seg fange, omtrent slik Kevin Spaceys karakter i Seven har kontroll på dramaturgien i sin egen rettsprosess. Monsieur Verdoux har mistet grunnen til å drepe, og derfor også grunnen til å leve. Selv etter at han stiller seg disponibel for å bli fanget, har han mange muligheter for å unngå det. Det tar lang tid før politiet innser hvilken mann de har foran seg og får arrestert ham.

Den svarte humoren, systemkritikken og den betenkelige moralen i filmen skaffet Chaplin problemer med sensuren. Her er det ingen nødvendig konklusjon om at kriminalitet ikke lønner seg. Tvert imot, Monsieur Verdoux lever godt på denne måten så lenge han selv vil, og det er han selv som setter punktum for sin kriminelle løpebane. Tatt i betraktning sjokket for publikum det var å se Chaplin i en rolle så langt fra den kjente og kjære landstrykeren, så er det forståelig at filmen floppet på kino. Chaplins høye profil under krigen og hans ønske om allianse med Sovjetunionen, ga ham et rykte som kommunist. Men det skulle det ikke mer enn å gå ned fra fortauet med venstre fot først for å få. Dette var også med på å publikum til å vende seg mot ham.

Selv om Monsieur Verdoux kunne leve at sine forbrytelser, er det dermed ikke sagt at ikke hovedpersonen også får føle den store depresjonen på kroppen. Han mister jevnlig mye penger via det ødelagte finansmarkedet, og til slutt er alt borte. Chaplin formidler synet at ingen mann er uskyldig i disse tider hvor alle forsøker å berge seg selv, og noen få er skyldige i at mange mennesker mister alt de har. Han setter Monsieur Verdouxs forbrytelser inn i et større bilde hvor samfunnets forbrytelser er av en enda større skala.

Noen av de beste scenene i filmen er med den unge jenta som Chaplin tar med hjem og gir mat. Han ser noe av seg selv i henne, faktisk nok til at han ombestemmer seg i sitt forsett om å drepe henne. Slik er tilfeldighetene til stede i livet. Hadde hun drukket av giftglasset tidligere hadde hun vært død, men nølingen gir Monsieur Verdoux tid til å ombestemme seg. Han heller ut vinen under påskudd av at den er korket, og gir henne et nytt glass med kun vin denne gangen. Han møter henne senere i filmen også og da har hun kommet seg opp i livet. Det ser ut til å behage ham.

Øyeblikket: Chaplin kan også lage thrillere, og la det hvile uhygge i scener. En natt dreper han en av sine kvinner etter å ha fått henne til å ta ut alle pengene fra banken og lagt dem i et skrin. Han følger henne opp trappen, er jovialiteten selv utad, men vi forstår hva han tenker. Denne scenen har noe hitchcocksk over seg, en ørliten zoom her, et lite tracking shot der. Lysene slukkes og trappen blir mørkere. I gangen oppe går de inn på samme rom før vi hører lyder som forteller oss at et drap finner sted.

Lyd og bilde

Monolyd og bildeformat i 1.33:1, som forventet. Av topp klasse, også som forventet. Lyden er klar og fin. Bildet kunne vært skarpere, det er lite ultraskarpe scener her som får deg til å miste pusten, men det er et klart og solid bilde. Uten synlige skader også, selv om det er en meget gammel film.

Ekstramateriale

Chaplin Today: “Monsieur Verdoux,” a 2003 documentary on the film’s production and release, featuring filmmaker Claude Chabrol and actor Norman Lloyd: I denne dokumentaren på 27 minutter forteller Claude Chabrol om sin opplevelse av filmen. Han er slått av hvor annerledes filmen er fra de andre Chaplinfilmene. Filmen er bygget på en sann historie hvor filmens Verdoux er bygget på en herr Landru. Orson Welles hadde idèen og tilbød Chaplin rollen. Senere kjøpte Chaplin historien av Welles. På denne tiden var Chaplin i konflikt med Komiteen for uamerikanske aktiviteter. Filmen floppet i USA. Før det hadde manuset blitt sensurert pga blasfemi, kritikk av systemet og kritikk av samfunnets fordømmelse av ett drap, mens det hyller krig.

Charlie Chaplin and the American Press, a new documentary featuring the director of the Chaplin company Roy Export, Kate Guyonvarch, and author Charles Maland: Chaplins forhold til pressen er interessant. I denne 25 minutters dokumentaren får vi følge hvordan forholdet mellom dem surnet, og hvordan pressen bygde ham opp og rev ham ned. Chaplin var en superstjerne og i 1915 tjente han $10 000 i uken. Dette er mange penger! Avisene skrev mye løgn om ham, selv om han også gjorde en del lite sympatiske ting på det private planet. Han så seg nødt til å ansette en ”supress-agent”, for å få stoppet noen av de mest løgnaktige historiene. Vi får høre hans pressekonferanse i forbindelse med Monsieur Verdoux, på toppen av hans krig mot pressen. Han sier at han ikke skal kaste bort journalistenes tid, og ”la slakten begynne!” De var overhodet ikke interessert i filmen, men alle spurte om hans politiske syn. Var han kommunist? Lite ble skrevet om filmen.

Illustrated audio interview with actor Marilyn Nash: Ikke av de beste intervjuene, synes jeg. Lite av interesse.

Radio advertisements and trailers: Ganske lange og ganske gode trailere. Tre språk, tysk, fransk og engelsk.

A booklet featuring an essay by critic Ignatiy Vishnevetsky and reprinted pieces by Chaplin and critic André Bazin: Heftets første essay er strålende skrevet av Ignatiy Vishnevetsky. Han går inn i tolkningen av filmen på en overbevisende måte. Historien om Monsieur Verdoux er jo basert på den virkelige drapsmannen Henri Landru, som utførte sine drap fra 1914-18. Chaplin velger å plassere sin historie ca 20 år senere, slik at vi får hans handlinger i kontrast til fascismen som vokser frem i Europa, og også kan se litt på skalaer som er Verdoux sitt paradoksale poeng. Charles Chaplin har et tresiders forsvarsskrift for sitt syn på krigen og politisk arbeid, før han beskriver hva Monsieur Verdoux handler om. Vel verdt å lese. Til slutt har vi Andre Bazins essay; The Myth of Monsieur Verdoux. Her argumenterer han for at veien framover for The Tramp faktisk ender i guiljotinen Monsieur Verdoux går mot på slutten av filmen. Ved hjelp av en liten gest på slutten av Monsieur Verdoux, viser Chaplin at disse to karakterene er den samme. Samfunnet henretter The Tramp. Dette er et ganske komplisert essay, men interessant på sin måte. Det viser oss hvert fall den berømte Bazins skrivemåte og tankesett.