Howards End

Howards End (Criterion nr. 488)(Blu-ray)

Storbritannia – 1992 – James Ivory (farger)

Klassesamfunnet

Nivå 1 (uten spoilers)

England, tidlig 1900-tallet. Den rike og konservative Wilcoxfamiliens liv flettes inn i middelklassefamilien Schlegel. Helen Schlegel har et eventyr med Paul Wilcox, som føles upassende av begge familier. Forholdet avsluttes, men deler av familiene fortsetter å ha kontakt. Det er først og fremst Henry Wilcox (Anthony Hopkins) sin kone og Margaret Schlegel som blir gode venner.

Nivå 2 (med spoilers)

Howards End er et av flere hus som Wilcoxfamilien eier, men det har en spesiell plass i hjertet deres siden det er barndomshjemmet til dem alle. I filmen blir Howards End symbolet på England, og hvordan tidene skifter og klassemobiliteten øker. De privilegerte mister noe av sin posisjon, mens en stadig større middelklasse ekspanderer økonomisk. Howards End står i fare for å ende utenfor deres stand, slik som England tas over av vanlige folk. Øvre middelklassefamilie Schlegel har et mye mer positivt syn på lavere middelklasse enn det Wilcoxfamilien har, som kan oppsummeres i Henry Wilcox utsagn om de fattige: Bli ikke sentimental angående de fattige. Vi synes synd på dem, men det stopper der!

Søstrene Margaret og Helen er livlige og samfunnsengasjerte kvinner som har et hjerte for de mindre heldig stilte. Allikevel blir det noe litt nedlatende/lettvint i deres engasjement for Leonard Bast og hans kone. De involverer seg kraftig i deres livssituasjon og jeg synes det går over streken da de insisterer på at han må si opp jobben sin og finne en ny. Et velment råd er flott, men de er for pågående, da spesielt Helen. Siden blir det en slags livsoppgave å ta vare på Leonard, og den fattige blir på en måte behandlet som en umyndig. Kanskje jeg er for kynisk, men dette er ikke uproblematisk. Samtidig er jeg klar over, og lei av, at det er blitt mote å rakke ned på idealisme i forskjellige former. Det kan være mange grunner til at det har blitt stuerent, kanskje fordi det gjør det lettere for oss selv ikke å innta posisjoner hvor vi selv må bidra. Det er lettere å mistenkeliggjøre de engasjerte så vi kan fortsette og ikke bry oss med god samvittighet.

Innsideinformasjonen om banken Bast jobber i kommer fra Henry Wilcox. Han mener den uten tvil vil gå under snart. Da det viser seg at banken er solid, demonstrerer Henry tydelig at han ikke bryr seg om andre mennesker, hvert fall ikke de fra de lavere lag. At Schlegelsøstrene tar hans råd for god fisk er forståelig da dette er Henrys arena. Slik illustrerer forfatter Forster og filmskaperne storsamfunnstrekk på mikronivå i forholdet mellom Wilcoxfamilien, Schlegelfamilien og Bastfamilien. Jeg synes det er presist og intelligent gjort.

Wilcoxfamilien leier en leilighet rett overfor Schlegelfamilien i London, og da Margaret trenger nytt husvære stiller Henry leiligheten til disposisjon siden de ikke trenger den lenger. Men det viser seg at Henry har en baktanke, og det er duket for en av de mest uforpliktende frierier jeg har sett på film. Henry frir ved å spørre om de skal dele leilighet, siden den er for stor for ham. Man kan enten se scenen som sjarmerende klønete, eller som eksempel på Henrys dysfunksjonelle håndtering av intime situasjoner. Han får det han vil, men slipper å blottlegge følelsene sine, selv i en slik setting. Det burde ikke gå an.

Helen er rasende på Henry for det dårlige rådet han ga dem angående Leonard Bast. Leonard byttet jobb, og gikk til en stilling med mindre lønn. Siden mister han jobben der da de kutter ned og han ble ansatt sist. Margaret er nå i en lojalitetskonflikt mellom søsteren og sine opprinnelige meninger, og sin fremtidige ektemann Henry. Hun velger Henry og svikter samtidig sine idealer. Kanskje er det utsikten til et liv i rikdom som spiller inn. Helen fortsetter sin prosjekt med Leonard Bast og blir gravid med ham.

Henry på sin side har hatt en affære med fru Bast da hun var 16 år, og søker sympati og tilgivelse fra Margaret. Han får det straks, men i en morsom scene ser vi at han ikke kan la det være med det men fortsetter å bringe det opp utover kvelden. Det ser ut som om han bader i selvmedlidenhet og falsk anger. Hvert fall klarer han ikke å vise samme storsinn overfor Helen da hun ønsker å bo en natt i Howards End etter hun har blitt gravid. Et sett med regler for andre som trår feil, et sett av regler for seg selv. Et sett med regler for overklassen, et annet for de lavere klasser…

Fru Wilcox testamenterer Howards End til Margaret, som hun er i sin fulle rett til, men det er ikke gjort på en juridisk bindende måte. Det er panikk og voldsom motstand mot dette i Wilcoxfamilien og de forkaster hennes siste vilje. At vanlige mennesker skal kunne overta Howards End blir umulig å svelge for de voksne barna med ektefeller. Igjen ser vi klassekonflikten i samfunnet illustrert i forholdet mellom Wilcox- og Schlegelfamilien. Margaret tillegges alle mulige motiver, men faktum er at hun ikke engang vet om avgjørelsen avdøde fru Wilcox har tatt.

Henrys eldste sønn Charles slår i hjel Leonard Bast i et forsøk på å straffe ham for Helens gravide tilstand. At Helen er gravid utenfor ekteskapet er noe som vil sette Wilcoxfamilien i dårlig lys nå som Margaret er gift med Henry. Vi kan lese dette som overklassens krampaktige motstand mot et mer utjevnet samfunn, hvor de føler de må ty til vold for å beskytte sine verdier.

Jeg var i London i høst. En formiddag fant vi en fin, liten restaurant som vi ønsket å spise middag på. Vi var vanlig kledd og fant oss et bord. På nabobordet satt nettopp Helena Bonham Carter som spiller Helen i filmen. Senere fikk hun selskap av Sean Bean, som spiller Boromir i Ringenes Herre. Da vi så oss rundt så vi at det er en finere restaurant. Vi fikk en servitør som med et tydelig kroppsspråk lot oss få følelsen av at vi ikke passet inn, men vi fikk bestille maten vår. Vi har hørt at klasseskillet fremdeles står sterkt i England, og nå fikk vi kjenne det på kroppen selv. Det er stor forskjell på Norge og England i så henseende, og det mest bemerkelsesverdige er at det er servitørene, altså mennesker fra et lavere sjikte som virket mest indignert over situasjonen. Slik er de med å opprettholde et system som ikke tjener deres sak. De andre gjestene merket vi ingenting til. Vi observerte dette fenomenet og valgte å nyte vårt måltid.

Øyeblikket: Scenen i hagen da Henry vil vite navnet på Helens forfører som har gjort henne gravid. Henry viser sjelden følelser, men her er et eksempel på hvordan han gjør det. Han holder Margaret klønete nede i stolen, og vi forstår at han ikke er vant til å røre ved noen. Denne posituren går over i en ny situasjon hvor de holder hverandre, fremdeles ukomfortabelt og fremmede for hverandre. Kroppsspråket er hjelpesløst, unaturlig og tvungent. En slik scene forteller oss mye om Henrys personlighet, og viser hvordan Margarets respons blir påvirket av partnerens usikkerhet i situasjonen. Hun, som er vant til nærhet og berøring, blir like ukomfortabel som han. Henry er vant til å få det som han vil, men her er han ute av sitt element.

Lyd og bilde

Howards End gis ut i 1.85:1 med DTS-HD Master 5.1 lyd. Lyden er subtil og omfattende, med herlige detaljer i både front og bakhøytalere. Det er et diskret spor, men gjør sitt til at atmosfæren blir korrekt. Det er på sitt beste når mange lydkilder summer, og vi kan skille alle sammen fra hverandre og plassere dem i rommet. Bildet er dynamisk og flott, med meget gode farger. Svartnivå og kontraster er topp klasse. Jeg kunne ønsket meg enda mer skarpe detaljer til tider, men dette er et supert bilde.

Ekstramateriale

New video appreciation of the late Ismail Merchant by director Ivory: Dette tolv minutter lange videoessayet beskriver samarbeidet Ivory hadde med Merchant, hvordan det startet og utviklet seg. Ivory fortsatte å lage filmer etter Merchants død.

Building “Howards End,” a documentary featuring interviews with Ivory, Merchant, Helena Bonham Carter, costume designer Jenny Beavan, and Academy Award–winning production designer Luciana Arrighi: Forster var nok ikke spesielt begeistret for arbeiderklassen, men mente allikevel at alle måtte kunne omgås på en sivilisert måte, uavhengig av klassetilhørighet. I boken beskriver han et England nesten dekket av asfalt og boligmasse, noe også filmen legger vekt på. Produsent Merchant forteller at de slet med å få finansiering, siden amerikanerne aldri har troen på noe som ikke følger filmformelen deres.

The Design of “Howards End,” a detailed look at the costume and production designs for the film, including original sketches: Det mest interessante her er at ideene ble til bilder malt med vannfarger. Bildene er flotte, og bærer i seg mye symbolikk og stil. Mørke og tunge farger henspiller tankene til fattigdom i trange værelser. Det blir også sagt mye bra om klær, farger og stoffer. Kort og god dokumentar på ni minutter.

The Wandering Company, a 50-minute documentary about the history of Merchant Ivory Productions: Her får vi servert smakebiter og omtale av filmene opp til dokumentarens tilblivelse. Samtidig krydres det hele med litt sladder og opplysninger fra bakom kulissene. Merchant-Ivory var alltid uavhengig og sto utenfor filmstudioene hele karrieren. Det var meget trangt økonomisk, men allikevel fikk de laget mange, mange filmer.

Original 1992 behind-the-scenes featurette: I denne korte sekvensen på fem minutter får vi en god oppsummering av hva noen av filmens aktører mener er essensen i historien.

Original theatrical trailer: Lumsk trailer som vekker min interesse. Smart og dramatisk på en god måte.

An essay by critic Kenneth Turan: Veldig kort, men allikevel rimelig godt essay. Turan er meget begeistret for Howards End, og essayet er egentlig en hyllest til filmen. Han går gjennom de forskjellige skuespillernes prestasjon og belyser hva de gjør bra. Han snakker også en del om forfatteren, E.M.Forster.