Certified Copy

Certified Copy (Criterion nr. 612)(Blu-ray)

England, Frankrike, Italia – 2010 – Abbas Kiarostami (farger)

Kopi og original, lek og virkelighet

Nivå 1 (uten spoilers)

En engelsk forfatter holder et foredrag om sin nye bok i Italia. Boken handler om verdien av kopier i kunst, og at de bør verdsettes mer. En fransk kvinne som er på foredraget jobber med antikviteter, og er derfor meget interessert i temaet. Hun tar ham med på en kjøretur for å vise ham interessant kunst, og samtidig diskutere boken.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette var en fantastisk filmopplevelse. Jeg hadde etter forhåndsomtalene ventet meg en mer lettbeint film, men det skulle vise seg at det var en mye tyngre film å fordøye. Vi ser en bli-kjent-fase mellom hun og ham, før de legger ut på en biltur til forskjellige museer. Samtalen dreier seg om kunst, originaler og kopier, barneoppdragelse og hverdagslige ting. Stemningen er litt merkelig, hun er litt tverr, han er avslappet, men samtalen glir ikke som den burde. Jeg føler at hun ikke helt forstår hva han mener i boken, og fisker litt etter at han skal avslutte setningene hennes uten at hun må innrømme at hun ikke helt forstår. Etter hvert blir hun litt for personlig og klager over sønnens oppførsel og hverdagslige problemer. Han svarer etter beste evne. Min sympati ligger mest hos ham i denne innledende fasen.

Etter hvert strammes forholdet mellom dem til, hun blir skarpere og tydelig oppgitt til tider. Han virker distansert og korrekt. På kafèen skjer det et markant skille. Etter en telefonsamtale forandres settingen til at de ser ut til å ha vært gift i 15 år. Hun er full av kritikk mot han som familiefar, han bryr seg kun om arbeidet. Nå er han tverr og fremstår egoistisk. Hun ser ut til å ha rett i mye av kritikken. Nå ligger min sympati mest hos henne.

Litt om skiftet: James går ut for å ta en telefon, og hun prater med kafèinnehaversken som har mange råd om ekteskapet og betydningen av det. I en scene som snytt ut av en David Lynch film, bøyer den gamle damen seg mot henne og hvisker noe vi ikke kan høre. Hun blokkerer samtidig kameraet. Etter dette er alt forandret. Her åpner det seg flere tolkningsmuligheter. Har de spilt et spill i første halvdel? Gjør de det i andre halvdel? Er første halvdel ”sann”, andre ”falsk”? Se dette i forhold til original/kopi problematikken. Har det skjedd et sprang i tid? Er det ”sanne” historier i parallelle tilværelser? Eller ”falske”? Kiarostami er kjent for å legge tomme lommer inn i historien, for at vi selv skal fylle dem ut. Er det dette han gjør her? Jeg vet ikke.

Den eldre damen i kafèen misforstår forholdet mellom dem, og er sikker på at de er mann og kone. Binoches karakter korrigerer ikke dette, men spiller med. Da James kommer tilbake, forklarer hun at hun har valgt ikke å rette opp i dette. Det ser da ut til at de velger å leke med denne idèen, spille et rollespill som mann og kone. Så langt er jeg med. Men så blir det så intenst, hun klandrer ham voldsomt og han reagerer med sinne på langvarig hakking senere i filmen. Her får jeg følelsen av at det ikke er et spill mellom to flørtende mennesker. Disse to menneskene har vært gift i 15 år og har mange uløste problemer på bordet. Har de to gått fra å være kopier av mann og kvinne gjennom leken, til virkelig bli et ektepar, til å bli originaler? Opp til deg, kjære seer.

Abbas Kiarostami har laget en film før med et beslektet tema. Filmen heter The Report og er inkludert i denne Criterionutgivelsen. Kiarostami har kommet med flere alternative historier om hvordan idèen til filmen oppsto. Han har hevdet at han skrev den med Binoche i tankene, men det er ikke sant siden han brukte temaet i The Report fra 1977. Han har også hevdet i en samtale med Binoche at dette har hendt ham selv, for så to minutter senere si at han løy. Den kan også være inspirert av filmen Voyage To Italy fra 1953, og det er den versjonen jeg faller ned på. Kanskje han føler at det er litt ubehagelig å innrømme.

Øyeblikket: Juliette Binoche er kanskje Europas fremste kvinnelige skuespiller, og her viser hun hvorfor. Hun har vært på badet, frisket opp sminken og kommer tilbake til restaurantbordet. Han er fremdeles rasende, låst i sin egen rettferdige harme og egoisme uten tid til virkelig å se henne. Selv når hun gjør ham oppmerksom på at hun har pyntet seg for ham, er han ikke raus nok til å berge kvelden. Hun blir dypt såret, hun har blottstilt seg for ham og blitt feid til siden. Så hensynsløs kan han være i sin egoisme, og vi ser hvor håpløst forholdet deres er. Han har kommet inn i denne tilstanden etter å ha blitt kritisert jevnlig, og klarer ikke å legge det bort akkurat når hun klarer det.

Lyd og bilde

Dette var et enormt bra bilde! Det er filmet med RED-kameraet og det er utrolig bra på detaljer, dybde og farger. Det blir så virkelighetstro, og viser bluray på sitt beste. Aspektet er 1.85 til en. Lyden er glassklar og i 5.1 DTS HD-master, men det er en dialogdrevet film uten trøkk i lyden så ikke forvent noe særlig aktivitet i bakhøytalere eller sub.

Ekstramateriale

The rarely seen 1977 Kiarostami film The Report, which deals with similar themes: Dene filmen ble laget i 1977, men negativene ble brent under 1979- revolusjonen i Teheran. Derfor er det en lite sett film, men Criterion har altså inkludert den i ekstramaterialet på denne utgivelsen. Det er jeg veldig glad for, for det er en meget god film. Den dreier om forholdet mellom mann og kone i det moderne Iran, og hun er misfornøyd med at han bruker så mye tid på jobben og sjelden er hjemme om kveldene. Slik sett er den beslektet med Certified Copy. Ellers satt jeg egentlig med en oppfatning om at denne minte meg mer om Et Brudd. Stemningen er ganske lik, filmingen og utseendet på filmen er slettes ikke ulik og til dels er temaet likt.

New interview with director Abbas Kiarostami: I dette intervjuet på 16 minutter bruker Kiarostami mye tid på å forklare hva han mener om kopien sammenlignet med originalen. Vi er ikke alle eksperter som kan forstå originalen. Derfor trenger vi kopiene. Han trekker det videre til forhold. Når vi er forelsket ser vi alt som originalen, har selv trukket et slør over øynene og blåser opp verdien. Så reduserer vi prisen. Vi har ikke råd til originalen og bør sette pris på kopien. Når vi vet alt om hverandre dør kjærligheten. Vi er forelsket siden vi ikke vet alt om hverandre. Han konkluderer med at kvinner og menn ikke kan forstå hverandre, men at dette ikke er håpløst, bare realistisk.

Let’s See “Copia conforme,” an Italian documentary on the making of Certified Copy, featuring interviews with Kiarostami and actors Juliette Binoche and William Shimell: Meget vellykket dokumentar fra innspillingen, med intervjuer med mange aktører. Den varer i 52 minutter og tar seg god tid. William Shimell kommer fra operabakgrunn og var usikker på om han ville klare å huske alle replikkene. Det gikk som vi ser meget bra. Binoche og Kiarostami var gode venner fra før, men var uenige om statuen på torget i filmen. Binoche mente at hennes karakter ikke kunne ha elsket denne statuen, med sin gammeldagse fremstilling av forholdet mellom kvinne og mann. Mannen står med enorme biceps foran kvinnen, mens hun lener ansiktet på skulderen hans. Han er den sterke, hun trenger beskyttelse. Binoche mener at det ikke er slik lenger, og synes statuen blir latterlig. Kvinne og mann skal stå ved siden av hverandre. Statuen blir ikke vist i filmen, men vi ser den her.

Trailer: Nei, nei, nei. Traileren fremstiller filmen som en romantisk komedie a la Tom Hanks og Meg Ryan. Her er det ingenting som forbereder oss på en dyptgående eksistensiell film om forhold. Slike trailere er bare egnet til å villede publikum. De som ser traileren og deretter filmen blir ikke fornøyd, og de som ikke gidder å se filmen pga traileren kunne godt ha likt den.

A booklet featuring an essay by film critic Godfrey Cheshire: Kjempegodt essay. Cheshire er ekspert på iransk film. Han diskuterer filmens innhold, Kiarostamis karriere og arbeidsforhold i Iran og ideen om kopi mot original. Interessant nok påpeker han at Certified Copy kan sees på som en kopi av Rosselinis Voyage To Italy. Dermed kan forsvaret av kopien i filmen ses som et kalkulert og morsomt forsvar for filmen i forhold til Voyage To Italy.