The Samurai Trilogy

The Samurai Trilogy (Criterion nr. 14,15,16)(Blu-ray)

Japan – 1954,1955,1956 – Hiroshi Inagaki (farger)

Musashi Miyamotos liv

Nivå 1 (uten spoilers)

På 1600-tallet vandret den legendariske sverdmesteren Musashi Miyamoto landeveien i Japan. Han var også poet og kunstner. Disse tre filmene er basert på boken som er Japans svar på Tatt av Vinden. Vi følger Miyamoto fra aggressiv kriger til en mer reflektert sverdmester.

Nivå 2 (med spoilers)

Eiji Yoshikawa skrev Musashi Miyamoto i 1935. Romanen er bygget på livet til den historiske sverdkjemperen ved samme navn. Det er et stort episk verk som teller over 900 sider i en forkortet engelsk versjon. Han gjorde mye research og studerte historien om Musashi Miyamoto(1584-1645). Yoshikawa tok seg noen friheter, blant annet ved å bytte om på rekkefølgen begivenhetene skjedde i og skape noen nye karakterer. Romanen har blitt referert til som en Tatt av Vinden i japansk litteratur. Den er blant annet inspirert av Tales of Genji, et annet berømt og episk japansk verk med sine 1120 sider, som undertegnede har slitt seg gjennom. Det ga dessverre ikke mersmak, så jeg vil nok avstå fra å lese Musashi Miyamoto. Heldigvis har vi denne filmtrilogien av god kvalitet til å trøste oss late lesere med. Trilogien består av Samurai I: Musashi Miyamoto, Samurai II: Duel at Ichijoji Temple og Samurai III: Duel at Ganryu Island.

Både boken og filmene har fokus på Musashi Miyamotos dannelsesreise fra villstyring og aggressiv kriger til en klokere sverdmester som også har blitt et mer komplett menneske. En slik person må beherske forskjellige aspekter ved det å være et menneske. Miyamoto selv var kunstner, poet og tegner i tillegg til å være en mester med samuraisverdet. Han lærte livets lekse på landeveien og av en munk som tok på seg å veilede ham, noen ganger med særdeles harde virkemidler. Han hang Takezo opp i et tre for å lære ham total ydmykelse og stengte Takezo senere inne i et loftsværelse uten annen stimulans enn bøker som kunne lære ham visdom. Til slutt hadde han skapt samuraien Musashi Miyamoto.

Onkelen hans var en spilloppmaker som villig lærte bort rampestreker til Miyamoto. Dette, ved siden av alvorligere tilfeller, gjorde ham til en upopulær figur i landsbyen. Men filmene overdriver dette aspektet for den dramatiske belønningen som ligger i det. I den første filmen følger vi en meget aggressiv og krigersk Miyamoto, som søker dueller og tiltrekker seg kvinner. Senere skal han beherske zen på en utmerket måte og bli mer moden. Mifune portretterer denne fasen godt, med en villskap og aggresjon som oser energi. Hans venn Matahachi er et motstykke med sin mildhet og følsomhet. Han er også modig og kan slåss, men kan gråte etterpå over konsekvensen av sine handlinger.

Mens Takezo er på flukt oppfører han seg som et dyr. Munken må lokke og lure for å oppnå tillit, som han så misbruker og fanger ham. Men det gjøres for Takezos egen del. Den første filmen ender med at Takezo legger ut på sin dannelsesreise og forlater sin elskede Otsu. Den andre viser hans kamp mot Yoshioka School, hvor han slår flere av skolens mestere før han beseirer en stor gruppe av dens soldater. Den siste filmen fokuserer på den milde Musashi Miyamoto, som overvinner mesteren Kojori Sasaki med et tresverd.

Miyamoto vinner sine kamper på landeveien, men munken mener at han er for sterk og at det står i veien for hans åndelige utvikling. Takezo knytter til seg en lærling, Jotaro, som er foreldreløs. I film nummer to er det Yoshioka School som er Takezos hovedmotstander. Hans gamle venn Matahachi vil også lykkes, og stjeler navnet til Kojiro Sasaki. Sasaki selv blir en mer og mer sentral figur ettersom triologien skrider frem, og lurer bak i kulissene frem til den siste duellen på Ganryu Island. Sasaki er en hard men rettferdig motstander som drives av ambisjoner om å bli Japans beste samurai. Musashi Miyamoto er hans eneste likemann i landet. Kasaki er en karakter man får sterk sympati for. Han oppfører seg edelt og verdig til enhver tid, og i likhet med Musashi Miyamoto føler man sorg når han blir drept i duellen på Ganryu Island helt på slutten. Miyamoto gråter over sin døde motstander og klager over at han har mistet sin beste motstander og aldri vil møte en slik mester igjen. Dette skal være basert på fakta.

Det er en mildere og klokere Miyamoto vi ser i trilogiens siste del. Han vier seg mer til kunsten og lar sverdet hvile mer. Hans kamper er alltid avtalt og rettferdiggjort. Ved klokere oppførsel unngår han kamper som ville ha ført til mer død. Da en full og støyende bråkmaker utfordrer ham, unngår han kampen ved å plukke fluer fra luften med spisepinnene. En slik hurtighet får fort bråkmakeren på bedre tanker, og han flykter fra Miyamoto. Senere blir han del av et trekløver som også består av Miyamoto og Jotaro. Sammen legger de ut på reise i året frem til Miyamoto må møte Kasaki i duell. De slår seg ned i en liten landsby og dyrker jorden. Her møter han igjen Otsu. Volden forfølger ham i form av banditter.

Inagaki sverget til bildeformatet 1.33:1. Det ga ham en mulighet til å komponere bildet i dybden, ved å plassere karakterene innover i bildet. Dette fungerer utmerket, og det er mange bemerkelsesverdige og flotte bilder i filmene. Inagaki er også glad i tempo i tagningene sine, at det er fart og bevegelse. Det er noe ballett og dansaktig over kamerakjøringene hans når han følger Musashi Miyamoto sidelengs i en kamp.

Øyeblikket: Den unge Musashi Miyamoto, eller Takezo som han het som ung, var utemmet og villstyrig. Etter å ha blitt gjenstand for en menneskejakt av landsbyens beboere og soldatene, klarer buddistmunken å fange ham. Han heiser Takezo opp i et tre hvor han blir hengende i flere døgn. Takezo er rasende, ydmyket og frustrert. Han spytter, raser og banner, slik bare skuespilleren Mifune kan uttrykke sterke følelser. Det er i denne scenen vi aner konturene av munkens plan for å gjøre Takezo til et bedre menneske.

Lyd og bilde

Filmene presenteres alle i 1.33:1 og i farger. Den første filmen har definitivt det beste bildet. Det er strålende skarpt og Technicolorbildet er smakfullt. Vanligvis synes jeg Technicolor blir litt glorete. Film nummer to starter ustabilt, både i fargegjengivelse og flimring. Etter ti minutter blir det bedre, men når aldri helt opp til forgjengerens nivå. Dog ikke langt unna. Film nummer tre er flott og uten skader. De vakre draktene med små, små mønstre har en enorm detaljrikdom og dybde. Alt i alt er det et fantastisk bilde på denne trilogien fra 50-tallet. Lyden er også ganske så bra i mono.

Ekstramateriale

New interviews with translator and historian William Scott Wilson about the real-life Musashi Miyamoto, the inspiration for the hero of the films: I forbindelse med hver av filmene ligger det en del av et videoessay med William Scott Wilson om Musashi Miyamoto. Til sammen blir materialet på 27 minutter. Wilson forteller at Musashi Miyamoto er den mest idealiserte av alle japanske helter. ”Alle” i Japan refererer til ham ved fornavnet hans. I dette interessante essayet får vi en god innføring i den historiske personen Musashi Miyamoto, og kan ha dette som bakgrunn når vi senere ser filmen.

Trailers: Heldigvis er filmene bedre enn trailerne, for de er melodramatiske og litt cheesy.

A booklet featuring essays by film historian Stephen Prince and Wilson: Stephen Prince, en filmhistoriker som har skrevet flere essay og ellers bidratt mye til Criterion Collection, har her skrevet et godt essay om regissør Inagaki og triologien. Det var overraskende å lære at Toshiro Mifune faktisk laget flere filmer sammen med Inagaki enn han gjorde med Akira Kurosawa. Vi kan legge merke til at Inagaki unngår lyder av sverd som kutter klær og treffer kropper. Det var Kurosawa som brøt den barrieren med Sanjuro i 1962. Den store bidragsyteren denne gangen er William Scott Wilson, som i tillegg til å holde et tre-delt videoessay som er inkludert på de to blu-rayene, har skrevet et essay i heftet. Han har i tillegg oversatt Musashi Miyamotos bok The Book of Five Rings til engelsk. I dette essayet går han inn i Miyamotos kampfilosofi. Hemmeligheten er å la tankene flyte og ikke bli fokusert på motstanderens sverd eller bevegelser. Men selv brukte han psykologi og finter, fordi han visste at motstanderene fokuserte for mye på ham. Heftet er elegant utformet, med fine tegninger i farger.