Hearts And Minds

Hearts And Minds (Criterion nr. 156)(DVD)

USA – 1974 – Peter Davis (farger)

Å vinne en krig

Nivå 1 (uten spoilers)

Vietnamkrigen skulle vinnes av USA ved hjelp av militær makt, men også ved å vinne ”the hearts and minds” til det vietnamesiske folket. Denne dokumentaren har valgt å fokusere på hva krigen gjorde med amerikanernes ”hearts and minds”.

Nivå 2 (med spoilers)

Å lage en film om et så stort tema som Vietnamkrigen krever avgrensning om den skal kunne fortelle oss noe signifikant. Regissør Peter Davis valgte seg tre mål med filmen. Den skulle belyse tre spørsmål, som han ikke regnet med å finne svarene på, men som han ville diskutere. Disse var 1) Hvorfor var USA i Vietnam? 2) Hvilke handlinger utførte amerikanerne der? 3) Hva gjorde disse handlingene med amerikanerne (som folk)? Hver sekvens i filmen skulle ha noe med disse spørsmålene å gjøre. Davis valgte å lage filmen uten fortellerstemme. Det var ikke for å fremstå nøytral, for det vet han er umulig, men for at opplysninger skulle komme direkte fra aktørene selv, uten å bli tolket verbalt av ham. Tolkning vil det bli uansett i materialutvalg og klipping.

Et eksempel på det er måten Davis setter inn sekvensen hvor general Westmoreland sier sine berømte ord om at asiater ikke verdsetter liv så høyt som mennesker i Vesten gjør. Den blir plassert rett etter vi har sett vietnamesere sørge voldsomt over sitt døde barn eller sin døde mann, i en utbombet landsby eller en begravelse. Peter Davis tar opp denne problemstillingen på kommentatorsporet og forteller at han hadde forsøkt et utall steder å sette den inn, alle med den samme virkningen. Til slutt fant han ut at det var mest redelig å sette det inn der det endte opp, om det så ble tolket spekulativt.

Det var det innovative produksjonsselskapet BBS som støttet Peter Davis og ga ham frie hender til å lage filmen. Bert Schneider la seg ikke bort i regissørens valg, men oppmuntret Davis. På en måte var det skremmende, for som Davis sier er det ingen andre enn seg selv å skylde på om filmen blir dårlig. BBS er selskapet som hovedsakelig lanserte New Hollywood, med filmer som Easy Rider, Five Easy Pieces og The Last Picture Show. Hearts And Minds ble godt mottatt i Cannes, men Colombia som skulle lansere filmen i USA trenerte lanseringen så lenge at det ble klart at de ikke kom til å gjøre jobben. Det var og er en kontroversiell film.

Filmen er en voldsom og tung film å se. Det er mange spesielt røffe scener som river i sjelen. Vi ser bilder av grusomme sårskader både på amerikanske soldater og vietnamesiske sivile. Spesielt er det hjerteskjærende å se napalmbombede barn springe med store hudflak enten brent bort eller hengende i flak fra kroppen. Det er også vondt å se så mye ekte vold utført av mennesker mot andre mennesker, som soldater som sparker og sparker en vietnamesisk fange. Uendelig bombing gjør enorm skade på landsbyer og skog, menneskene i landsbyene og dyrene i skogen. Når det flammende napalmteppet velter fremover må vi selv reflektere over hvilke skader som påføres menneskene og dyrene som befinner seg i infernoet.

Peter Davis sin film har blitt kritisert fra høyresiden i USA for å være en antiamerikansk film. Selv benekter han dette, og mener at det er en film som heller viser en motstand mot Vietnamkrigen. Han er ikke fremmed for å vise at det ble begått grusomme handlinger på begge sider, som at Vietcong rigget barn med bomber og sendte de inn blant amerikanske soldater som selvmordsbombere. Soldatene var konstant redde, og kunne ikke vite hvem som var vennligsinnet og hvem som ikke var det.

Hearts And Minds viser oss intervjuer og monologer med veteraner som fremdeles støttet krigen og de som hadde skiftet mening. Stort sett er det bombeflyvere som snakker. De får fremlegge sine synspunkt i fred. Noen av de politisk og militært ansvarlige stiller også opp på filmen, med et tydelig behov for å forklare sine valg den gang. Noen valgte å avstå fra å kommentere. Fraværet av en fortellerstemme gjør at vi selv må tolke og gjøre opp vår egen mening basert på våre egne verdier. At det er en tankevekkende og sterk dokumentar kan det ikke være tvil om. Jeg tror alle må bli påvirket av bildenes nakne sannhet, spørsmålet er om handlingene kan rettferdiggjøres. Og det blir et politisk spørsmål, opp til hver enkelt å avgjøre.

Øyeblikket: Jeg har valgt episoden der vi får se det som hendte rundt det beryktede bildet av en vietnameser som blir skutt av politimesteren i Saigon. De fleste har sett bildet som ble tatt rett etter at skuddet gikk av, med hodet som rykker til siden. Her ser vi den bakbundne vietnameseren plutselig bli skutt, falle sammen og blodet som pumper ut av hodet. Før han når bakken har den iskalde politimesteren hylstret våpenet sitt. Sjokkerende bilder.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.85:1. Lyden er mono. Begge deler er meget gode. Bildet er ganske skarpt, en god DVDutgave. Godt å se at en så viktig dokumentar er i god stand. Lyden er kraftig og tydelig.

Ekstramateriale

Audio commentary by director Peter Davis: Meget, meget bra. Proppfullt av ekstra informasjon, utbrodering av scener av stor viktighet, bakgrunnsinformasjon om intervjuobjektene og følelser rundt sterke scener. Forbilledlig!

Accompanying booklet containing multiple printed essays on the film: Et rimelig tykt hefte er eneste ekstramateriale bortsett fra komentatorsporet. Heldigvis er det et kvalitetshefte som belyser filmen og konflikten fra mange forskjellige vinklinger. Judith Christ skriver om filmens kontroversielle historie, og hvordan den skapte enda skarpere skillelinjer blant den amerikanske befolkningen. Filmen vant Oscar for beste dokumentarfilm, og Oscar-vert Bob Hope distanserte seg fra det politiske innholdet i en erklæring lest opp fra scenen av en annen vert, Frank Sinatra. Essay nummer to er skrevet av Robert K. Brigham. Det handler i all vesentlighet om hvordan filmen viser vietnamesere som virkelige mennesker, og ikke som de stereotypene den amerikanske befolkningen hadde fått servert før. De mange tragediene vietnameserne opplevde og reaksjonene deres tilbakeviser utsagnet fra general William Westmoreland om at ”orientalere ikke verdsetter liv slik vi gjør”. George C. Herring tar for seg det politiske aspektet ved krigen, både historisk og militært. Det er et meget godt essay tettpakket med informasjon og er veldig passende å inkludere her. En litt annen stemme kommer fra Ngo Vinh Long, som er professor ved Universitetet i Maine. Han forteller at spraying av giftstoffer fra fly var rettet mot avlingene til vietnameserne og skulle få dem til å flytte. Dette, sammen med bombetoktene, førte til 10 millioner flyktninger og 1,3 millioner døde sivile. Mye tallbasert materiale viser krigens effekt på Vietnam i sin helhet og landsbygda i særdeleshet. Han beskriver også den politiske situasjonen i et land fullt av konflikter. Regissør Peter Davis avslutter heftet med et essay som beskriver hva Vietnamkrigen gjorde med amerikanerne. Tiden hvor man ukritisk tok en presidents ord for sannhet er definitivt forbi. Amerikanerne mistet 58 000 mann i krigen, gang det tallet med 30 og du har de vietnamesiske tapene. Allikevel tapte USA, og det gjorde noe med et folk som aldri hadde tapt en krig før. All amerikansk mentalitet går ut på å vinne, å ”drepe” om det så er fotball man snakker om. Vietnamkrigen ble et traume.