Salo

Salò (Criterion nr. 17)(Blu-ray)

Italia – 1976 – Pier Paolo Pasolini (farger)

Ikke bare ekkel!

Nivå 1 (uten spoilers)

Mot slutten av andre verdenskrig i Mussolinis fascistiske Italia, samler fire høyerestående libertinere sammen en gruppe ungdommer av begge kjønn. Disse skal delta i deres uhyrlige og perverse lek i Salò, hvor makten bestemmer alt. The President, Lord, Duke og Excellence har tid og rom til å utforske de mørke lystene sine.

Nivå 2 (med spoilers)

Hvor skal man begynne når man skal skrive litt om en film med så mye historie og kontroverser? Salò har blitt kalt tidenes mest motbydelige film. Selv i dag, nesten 40 år etter den kom, er den sjokkerende. Pasolini starter filmen med å vise en plakat med litteraturliste. Her står blant annet Roland Barthes og Simone de Beauvior oppført. Selvfølgelig kan det være noe humor involvert, men antageligvis er det seriøst ment. Salò er en kompleks film, basert på litteratur som også var kontroversiell og gjenstand for mye tolkning. Det var morsomt å se Huysmans referert inne i selve filmen, en forfatter jeg liker godt.

Pasolini baserte strukturen i filmen på Dante, med Circle of Obsessions, Circle of Shit og Circle of Blood. Dette mente han de Sade også hadde hatt i bakhodet da han skrev boken sin, 120 Days of Sodom. Pasolini fant det passende å flytte handlingen til Salò, hovedkvarteret i fascistrepublikken som var Mussolinis Italia. Samtidig mente han ikke at det er kun fascismen som kunne vært portrettert her, men at all makt korrumperer. Sex i Salò er metafor for forholdet mellom makt og subjektet. Pasolini viser med all mulig tydelighet i filmen hva makt gjør med kroppen, hvordan makt reduserer den til en innretning. I praksis er det en nullstilling av de andres personlighet, slik at makt kan utøves. Makt påtvinger oss falske verdier som ikke er rotfestet i kulturen. Salò er Pasolinis rasende oppgjør med globalisering, nykapitalisme og konsumersamfunnet. Han sier det er mulig mennesket har en opprørsk biologi, men samfunnet presser det inn i det konforme. Intet samfunn vil noen gang kunne være fritt for menneskene.

Dette er vel og bra, og noen ganger får Pasolini frem gode poenger for oss som er kritisk til kapitalismen og forbrukssamfunnet. Som at kroppen vår er det eneste markedet ikke får adgang til å kjøpe og selge, men forbrukssamfunnet tingliggjør til og med den. Libertinerne i filmen insisterer på å kontrollere kroppens funksjoner som avføring. Forbrukssamfunnets diktatur er den nye fascismen. Da the Duke skriker ”spis!” til den stakkars jenta for å få henne til å spise ekskrementer, får jeg en assosiasjon til forbrukssamfunnet med sin påtrengende og kommanderende reklame, i lys av hva jeg nå vet om filmen. Men hvordan i all verden skal vi kunne forstå at handlingen med spising av ekskrementer er en kommentar til amerikansk fast-food som Pasolini hevder? I all nedverdigheten, det motbydelige ved scenen, skrik og maktbruk, hvordan får vi hjelp til å trekke den slutningen? Det blir å kreve litt vel mye av publikum, spesielt når man tenker på hvor voldsom Salò er i sine virkemidler. Det var ikke uvanlig at publikum vendte seg bort og ikke orket å se mange av scenene.

Etter utvelgelsen av ungdommene, blir alle fraktet til en stor villa hvor grusomhetene skal finne sted. The Circle of Obsessions er en seanse hvor signora Viccari forteller erotiske og perverse historier, som avbrytes av libertinernes ønske om mer detaljer og seksuelle handlinger med utvalgte ofre. Del to er the Circle of Shit, med sin bankett med ekskrementer som hovedrett. Så følger the Circle of Blood, hvor tortur og drap avslutter prosjektet og dermed filmen. Koplingen av seksualitet og vold er ubehagelig. Homofili, heterofili og pedofili blir skildret enten verbalt eller visuelt, og blandet med vold og nedverdigelse. Her er det ingen nyansering hva seksuelle handlinger angår. Libertinerne veksler mellom tre posisjoner hva deltagelse angår. Alle skal få oppleve de forskjellige sidene av prosessen. En er betraktende og filosoferende, med libertineren plassert på en pidestall med en kikkert. En annen posisjon er den medvirkende, som for eksempel holder en av ungdommene under handlingen. Til slutt finnes den utøvende, som er den mest tilfredsstillende. Han får torturere og drepe. På denne måten kopler Pasolini sammen de forskjellige posisjonene, uten å frita noen av dem for ansvar, slik jeg ser det. Han forsøker å fortelle oss at vi som bare ser på også bærer et ansvar.

Dette var mitt fjerde gjensyn med Salò, og filmen blir bedre når man klarer å se forbi de motbydelige virkemidlene. Vi er jo bygget slik at man venner seg til det meste. Sjokolade- og fruktblandingen som skal passere som ekskrementer mister etter hvert sin sjokkeffekt. Slik får man ro til å konsentrere seg om hva Pasolini forsøker å si med filmen. Etter å ha laget en triologi i hyllest til livet og kjærligheten, er det en desillusjonert Pasolini som har mistet troen på den uskyldige kjærligheten. Resultatet ble Salò, en unik film.

Her er ingen emosjon, ingen sympati, og det gjør filmen vanskelig å se. Salò har ingen hovedpersoner, eller kanskje alle er det, men lite gjøres for at vi skal identifisere oss med noen. Vi er observatører, men også deltagere. Når kikkerten brukes som vårt vindu inn i filmen, blir vi mer bevisst på vår rolle i filmen. Når kikkerten snus, blir det enda tydeligere. Vi er deltagere, som ser på dette fra flere posisjoner. Det er ikke bare et kamera som formidler noe som skjer til oss. Ved et annet tilfelle ser vi inn i et rom fra utsiden av et vindu. I neste klipp er vi inne, og ser ut gjennom det samme vinduet. Er vi inne eller ute? Vi er overalt. Igjen tror jeg Pasolini involverer oss i handlingen og sier at vi ikke er nøytrale observatører, men at dette også angår vårt liv. Som Neil Bartlett sier i sitt essay, tilhører de ubevegelige ansiktene i filmen de som tillot mishandlingen av sine italienske medborgere under det fascistiske styret. Fem unge menn, Umberto, Rino, Franco, Carlo og Claudio har forandret seg i løpet av filmen. Både kroppene og holdningene deres er annerledes nå. De har beveget seg fra apati til deltagelse. Paolini viser ting som aldri må gjøres og aldri vises.

Språket i Salò er som ventet noe spesielt. Pasolini har jo alltid vært opptatt av språk, og har skrevet flere essay om det. I Salò blir det vulgære og ordinære høytidelig, mens det høytidelige blir banalt. Det siteres fra poeter og filosofer når libertinerne er alene, men presisjonen i kildene er dårlig. Det eksisterer et brudd i hva som sies, og settingen det sies i. Midt i prosessen av brutale handlinger, siteres dikt. I rolige samtalesituasjoner på et høyere nivå, fortelles vitser så platte at man vrir seg i stolen.

Skuespillerne fikk ikke vite hva som skulle filmes før samme dag, og måtte bearbeide inntrykkene fort. Det kunne være en utfordring for mange. Men de vennet seg til det, og settet var en ok arbeidsplass allikevel. Nakne mennesker og diverse bisarre effekter var til stede rundt omkring. Pasolinis litt campy stil, som han delte med flere homofile regissører, kom til syne i påfunn som enorme plastpeniser som vokterne bar i sluttscenene. Det er elementer av humor i en film som Salò også…

Øyeblikket: Helt på slutten av filmen ser vi the Lord gjennom kikkerten, skrikende og frådende uten at vi kan høre hva han sier. Han er voldsomt intens og begynner å slå vilt om seg med en pisk. Alt til nydelig kirkemusikk. Så ser vi tre libertinere danse arm i arm. En bisarr scene med bisarr humor, som underbygger galskapen i handlingene. Mesterlig!

Lyd og bilde

Dette er en deilig blu-ray. Bildet er i 1.85:1 og av ypperste klasse. Denne printen gir en utrolig filmlik følelse, med akkurat passe mengde filmkorn. Spesielt fargene er fyldige og nydelig gjengitt. Detaljnivået er flott, med nye småting poppende frem ettersom hvor man ser i bildet. Dybde og skarphet er kjempebra, og vi slipper dette ”softe” utseendet som hvert fall amerikanerne var så glade i på 70-tallet. Et par scener er litt skadet, og de ser kornete ut. Lyden er fin i mono, med lyden som i vanlig italiensk tradisjon litt ute av synk og sterkt til stede i forgrunnen.

Ekstramateriale

“Salò”: Yesterday and Today, a thirty-three-minute documentary featuring interviews with director Pier Paolo Pasolini, actor-filmmaker Jean-Claude Biette, and Pasolini friend Nineto Davoli: Denne dokumentaren begynner med et sitat fra filmskaperen Jean-Claude Biette som hevder at alle som er interessert i samfunnet vi lever i må se Night and Fog og Salò. Denne dokumentaren på 33 minutter er meget interessant, siden den viser oss Pasolini snakke om filmen med sine egne ord. Ved siden av intervjuene ser vi klipp fra innspillingen i svart-hvitt. Filmen var ridd av kontroverser fra første stund. De hadde politibeskyttelse på settet siden trusselbrev ble sendt dem. Sensur og rassia mot filmklubber var vanlig. Salò ble lovlig i flere europeiske land først utover på 2000-tallet.

Fade to Black, a twenty-three-minute documentary featuring directors Bernardo Bertolucci, Catherine Breillat, and John Maybury, as well as scholar David Forgacs: Pier Paolo Pasolini ble slått i hjel av en storvokst ungdom, og bildene fra avisene er som tatt ut av en av hans egne filmer. Pasolini ligger død og blodig, som et offer for en av sine egne karakterer. Filmen ble puttet inn i pornobåsen på 70-tallet, noe som er vanskelig å forstå i dag. For det er ingenting erotisk i denne filmen. Den er heller anti-pornografisk med tanke på hvor distansert og frakoblet den er. Der hvor porno vil tett på aktørene og handlingene i sin filming, holder Salò avstand med et statisk kamera.

The End of “Salò”, a forty-minute documentary about the film’s production: Dette er en litt springende og derfor litt kjedelig dokumentar på 40 minutter. Den handler mye om Pasolinis karriere og spesielt om manusets tilblivelse. Manusforfatteren skrev manus sammen med Pasolini, men for en annen regissør ved navn Sergio Citti. Etter hvert endte det med at Pasolini selv regisserte filmen, etter at manusforfatteren overbeviste ham. Dette har han følt skyld for i ettertid, da han mener det førte til Pasolinis død. Selv avsto han fra credit angående manuset.

Video interviews with set designer Dante Ferretti and director and film scholar Jean-Pierre Gorin: Feretti beskriver hvordan de fulgte en ide om minimalistisk cinema. De startet med tomme rom og fylte inn umulige ting. Fargen rødt, som i fascistisk rødt ble mye brukt. En del fallossymboler ble det funnet plass til. Alt dette ble det de kalte deco-fascisme. De brukte malerier som var forbudt i den perioden av landets historie. Pasolini likte stille kamerapunkter, beveget det sjelden rundt. Men noen ganger fortrakk han håndholdt kamera. Intervjuet er på elleve minutter og meget bra. Jean-Pierre Gorin er en filmskaper som Criterion bruker en del som filmekspert. Selv er jeg sjelden imponert over betraktningen hans. Her snakker han om estetikk som politikk og dermed ytringer. For Gorin ligger volden i filmen i ordene. Det synes jeg er en merkelig observasjon, siden filmen er full av grafisk vold, som må virke ekstrem på oss alle. Han avslutter med å anbefale å se Salò en gang hver 3-5 år, og lover en ny og relevant opplevelse hver gang.

Theatrical trailer: En meget bra trailer! Godt klippet, med uhyggelig og illevarslende musikk. Ganske lang trailer med sine tre minutter og 27 sekunder.

A booklet featuring essays by Neil Bartlett, Breillat, Naomi Greene, Sam Rohdie, Roberto Chiesi, and Gary Indiana, and excerpts from Gideon Bachmann’s on-set diary: Heftet er på 77 sider og essayene varierer fra knapt verdt å lese til strålende. Neil Bartlett mener at filmen er mer berømt for ikke å være sett enn faktisk sett. Den lever mer gjennom ryktet enn hukommelsen. Han forklarer at Salòrepublikken var det uformelle navnet på Den Italienske Sosialrepublikken med base i Salò. Et godt essay.

Neste ut er filmskaperen Catherine Breillat. I et ganske svakt essay påpeker hun dog at det er viktig at en film som Salò finnes. Man må ha en sjel som er klar for å kunne dra nytte av den.

Naomi Green tar opp igjen ideen om at Pasolini ble drept av en ung mannlig prostituert som del av et komplott satt i scene av høyresiden som hadde makten. Drapet føltes som et ekko av scener i filmen.

Sam Rohdie konsentrerer seg om utseendet på filmen. Bildeutsnittene er inspirert av italiensk renessanse. Leonardo da Vincis Den Siste Nattverd er gjenskapt i The Circle of Shit. Salò inneholder minst fire tidslag. 1) 1975, året da filmen ble laget. 2) Slutten av fascistperioden i Italia. 3) Romanens tid, skrevet i 1785. 4) Dantes verk, ca 1308-21.

Roberto Chiesi utdyper Pasolinis syn på samfunnet rundt ham. Han savnet bønder og proletarer som han følte hadde forsvunnet fra samtiden. Overgangen fra jordbrukssamfunn til et industrielt og nykapitalistisk Italia gikk fort. Pasolini skrev antimodernistiske essay i flere medier.

Til slutt følger utdrag fra innspillingsdagboken til Gideon Bachmann. Det er kjempebra lesning, og den beste teksten i heftet. Vi får se diskusjon mellom han og Pasolini, hvor de begge går i dybden på filmens mening og virkemidler.