Branded To Kill

Branded To Kill (Criterion nr. 38)(Blu-ray)

Japan – 1967 – Seijun Suzuki (svart-hvitt)

Suzuki, en japansk rabulist

Nivå 1 (uten spoilers)

Leiemorder Nr.3 utfører sine attentat med et brennende ønske om å bli Nr.1. Branded To Kill er en actionpakket film med et psykologisk portrett av en leiemorder i vill Suzukistil.

Nivå 2 (med spoilers)

Avhengig av å sniffe inn lukten av ris før han har sex? Kun Suzuki kunne ha kommet på denne ideen, men skuespiller Joe Shisido mener at det må være noe alle japanere gjør hele tiden uansett. Med sine ekstremt store bollekinn har Shishido et meget særegent utseende, som hindret ham i å bli førsteelsker på film. Han fikk dem senere operert ned, men angret etter hvert på det. For øvrig er filmen full av vold, skyting og nakenhet. Folk skytes blant annet opp gjennom røret til en utslagsvask! Hanada er en klassisk anti-helt som heller ikke avstår fra å drepe sin elskerinne, antagelig fordi han går lei av henne. Suzuki dveler i kjent stil ikke ved den handlingen, men lar filmen rulle videre som en bulldoser. Flere skudd skal løsnes.

Suzuki har en stil som bringer tanken hen til Godard med sin kulhet, jazzmusikkspor og ukonvensjonelle tilnærming til filmskaping. Tid og rom sjongleres med uten tanke på hva som er vanlig. Uten å ha sjekket det nærmere kan jeg nærmest garantere at Suzuki vil vise seg å være en av Quentin Tarantinos forbilder. Jeg kan ikke forestille meg at han kan ha sett Suzukis filmer uten å ha blitt begeistret.

Dessverre er ikke jeg like begeistret. For meg blir det hele en studie i kulhet og action, mens det mangler substans. Mange av grepene føles som om de er tatt kun på grunn av at det ser bra ut. Det blir kaotisk og vanskelig å engasjere seg. Et snev av absurdisme hjelper meg ikke, da det alltid har vært noe jeg har slitt med å takle. På samme måte som magi og overnaturlige fenomener har fjernet de nødvendige rammene for at jeg skal kunne gripe en film, føler jeg at Branded To Kill lider under for mye frihet i skapelsesprosessen. Alt kan skje.

Dette er med på å fjerne spenningen for min del. En skuddveksling mellom fire(?) attentatmenn problematiseres gjennom en lite konsekvent plassering av aktører. Skuddene hagler, mennesker bytter posisjon, og vi aner ikke hvor skuddene kommer fra. Det virker som om utfallet av striden er hipp som happ. Men dette er ting som Suzuki ikke bryr seg nevneverdig om.

Mange av karakterene og situasjonene i Branded To Kill er karikert til det groteske. Det absurde dyrkes, spesielt i filmens andre halvdel. Men der hvor jeg kan slippe taket i streng logikk i en David Lynch film, klarer jeg ikke det i denne filmen. De som har den evnen vil nok ha en filmopplevelse i vente. Det er ikke uten grunn at Suzuki er en av de større kultregissørene.

Allikevel setter jeg pris på filmens estetiske uttrykk og mest av alt det kule jazzsporet som kler stemningen godt. Den eksperimentelle musikken passer den eksperimentelle filmskapingen som hånd i hanske. Joe Shishido improviserte, noe Suzuki tillot ham å gjøre. Han var for øvrig den eneste av skuespillerne som gjorde det. Spesielt i filmens andre halvdel hvor Nr.1 og Hanada er sammen i leiligheten, føles improvisert i en viss grad. Denne katt-og-mus leken som Nr. 1 utsetter Hanada for, får Hanada til å bryte nesten helt sammen. Jeg kan også godt ha sansen for dekonstruksjon av en sjanger, slik Suzuki bedriver her. Det er absolutt likheter i så henseende med Godards Made In U.S.A.

Suzuki hevder selv at hovedpoenget i filmen er Hanadas streben etter å bli Nr.1. Og at spørsmålet: ”Hvem er Nr.1?”, er det viktigste i filmen. Filmen avslutter med et oppgjør mellom to dresskledde menn som begge vil være Top Dog. Slutten er ambivalent, da det kan se ut som om de to leiemorderne har endt opp med å drepe hverandre. I prosessen med å drepe Nr.1 har Hanada brutt fullstendig sammen og velter ut av bokseringen hvor skuddvekslingen har tatt plass. Antagelig død han også.

Øyeblikket: Et typisk Suzukiøyeblikk. Det forteller ganske mye om regissøren, men er også forstyrrende. Hanada skyter ut gjennom en frontrute på bilen uten at ruten knuses, og ingenting tilsier at det ikke er ment som en vanlig skuddveksling. Skudd etter skudd blir sendt av gårde i retning motstanderne…

Lyd og bilde

Det er et rent bilde og en god bluray-utgivelse, men ikke av de mest imponerende. Kunne vært enda skarpere og enda mer dybde i bildet. Formatet er 2.35:1. Lyden er i mono. Den fremstår litt hard, litt metallisk, men det kan være et bevisst valg. Uansett litt ubehagelig til tider, synes jeg.

Ekstramateriale

Video piece featuring new interviews with director Seijun Suzuki and assistant director Masami Kuzuu: Greit intervju med en aldrende Seijun Suzuki og en noe yngre Masami. Etter Branded To Kill fikk han sparken og ble utestengt i ti år. I den nærmeste tiden måtte han leve av reklamefilmer. Siden vant han rettsaken mot studioet på grunnlag av urettmessig oppsigelse. Intervjuet er tolv minutter langt.

Interview with Suzuki from 1997: I løpet av dette 14 minutter lange intervjuet får jeg et klarere bilde av regissøren enn jeg har hatt før. Han fremstår som en håndverker som kun vil underholde. Han har lite ambisjoner om å skape noe kunstnerisk, og fremstår på mange måter som en japansk Michael Bay. Effekter og dramatikk er viktig for ham og han har en meget pragmatisk holdning til film. Filmene kunne han redigere på én dag.

New interview with actor Joe Shishido: Dette er det beste ekstramaterialet denne gangen. En 40 år eldre Shishido har holdt seg godt og ligner jammen litt på Gregory Peck nå. Han har mye interessant og ikke minst morsomt å fortelle. Suzuki var en ustelt og uvasket mann, som sjeldent skiftet klær. Men manuset hadde han kontroll på. Ikke helt stø denne mannen heller, for midt i en historie han forteller trekker han frem en revolver og fyrer løs. Et elleve minutter langt intervju.

Trailer: OK trailer. Fokus på Joe Shishido og at han vil bli nr.1 blant leiemordere.

A booklet featuring an essay by critic and historian Tony Rayns: Godt essay av Rayns som vanlig. Vi får blant annet vite at Suzuki snublet seg inn i filmbransjen mest fordi han ikke var spesielt god til noe annet.