Les Cousins

Les Cousins (Criterion nr. 581)(Blu-ray)

1959 – Claude Chabrol (svart-hvitt)

Byen og bygda

Nivå 1 (uten spoilers)

Charles flytter fra landsbygda inn til Paris for å studere. Han skal bo hos sin fetter Paul, som lever et dekadent og utsvevende studentliv i hovedstaden. Som et motstykke til Le Beau Serge, ser vi i Les Cousins igjen kontrasten mellom by og land, men denne gangen er innflytteren fra bygda.

Nivå 2 (med spoilers)

Charles ankommer Paris og Pauls lekegrind med forsetter om å fullføre studiene på en god måte. Han blir slynget rett inn i en totalt annerledes verden, med rimelig voksne mennesker som oppfører seg på en fremmed og ubekymret måte. Tilværelsen er en lek, og fraværet av alvor er absolutt. I denne kretsen vil alt ordne seg, om studiene går i vasken, kjæresten blir gravid eller man blir kastet ut av leiligheten. Vi forstår at penger ikke er noe tema for disse menneskene, som kommer fra velstående familier.

Pauls omgangskrets er ikke politisk bevisste venstreorienterte mennesker, men en gruppe dandyer som er godt plantet ute på den borgerlige høyresiden. Faktisk så mye at det lefles med symboler på fascisme som tyske Gestapouniformer og nazi-ikonet over alle, Wagner. Men dette er først og fremst livsnytere, som antageligvis vil uttrykke at politikk er kjedelig. Et ord som studentnarsissisme føles passende i beskrivelsen av gruppens fremste kjennetegn. Lekene og påfunnene på festene drives frem mer av kjedsomhet og retningsløshet enn noe annet, får jeg inntrykk av. Det er også betegnende at ingen løfter et øyenbryn over Clovis sin systematiske knusing av glass og flasker. De er blaserte på grensen til karikerte pappfigurer. Det er fascinerende å få innblikk i et slikt miljø.

Paul framstår som en rimelig usympatisk ung mann. Faktisk opplever jeg ham som mer usympatisk andre gang jeg ser filmen enn første. Det er jo ingen heldig utvikling. La gå at han er bortskjemt, en dandy, en provokatør og småfascistisk i sin fremtoning. Det verste er for meg at han ikke ser ut til å ha noen kjerne. Han driver med sine intrikate spill og fester med sine venner, men hva føler han sterkt om? Paul ser ut til å bedrive sitt renkespill mest av kjedsommelighet eller som ekle eksperimenter. Samtidig må det vel sies at han ser ut til å ha visse følelser for Florence, i hvert fall for en stund. Det kan jo igjen springe ut fra det faktum at leker som andre vil ha er morsomst å ha selv.

Dialogen i filmen er snekret sammen av Paul Gegauff. Han var en av de store aktørene i fransk nybølge, men forble ganske ukjent. Han var en mester i å skrive kynisk og brutal dialog, og ble ofte hentet inn for å tilføre manus en skarpere brodd, et snev av ondskap. Han baserte mye på eget liv, og Chabrols film The Pleasure Party hvor Gegauff skrev manuset er skremmende likt hans eget endelikt. Han ble drept av en elskerinne som han hadde drevet til vanvidd med sine ondsinnede påfunn. I tillegg til å være generell misantrop, var han også spesielt misogynisk. Jeg vil vel si at kvinnene i Les Cousins ikke kommer videre bra ut av det. Gegauff kunne også finne på å møte opp i jødiske tilstelninger iført Gestapouniform, bare i den hensikt å provosere. Man kan jo se parallellen til Les Cousins…

Chabrol var svoren beundrer av Hitchcock. Denne påvirkningen kan spores i måten revolveren blir en viktig del av filmen. Først er den del av dekorasjonen på veggen, deretter brukes den som midtpunkt som leketøy under en av festene. Neste gang vi ser den er den på nippet til å avfyres mot hodet til Paul og denne gangen er den ladd. Revolverens ferd mot tragedien fullbyrdes når Paul i vanvare skyter og dreper Charles. Det er en bekreftelse av regelen om at en pistol som vises tidlig i en film ganske sikkert skal avfyres i løpet av filmen. Ikke vis en pistol i filmen din om du ikke har tenkt å bruke den!

Charles er en karakter som antageligvis har de flestes sympati langt ut i filmen. Han er en hardt arbeidende og seriøs student, som er flink til å sette grenser for det utsvevende livet. Kretsen han nå har blitt en del av frister ham stadig med fest og ser helst han lar lesingen ligge. Som symbol på Charles egen korrigerende drivkraft, hans superego, kan vi betrakte bokhandleren. Han formidler kravet om at Charles skal studere enda hardere, finne seg en annen jente og lese ordentlig litteratur.

Etter at Charles har strøket og Paul har bestått sine respektive eksamener, forandrer både Charles og filmen tone. Alt blir nå mørkere. Resten av filmen skal stort sett foregå utendørs om kvelden eller inne i den mørklagte leiligheten. Slik sett blir omgivelsen et bilde på sinnsstemningen til Charles. Vi får en følelse av at han kontemplerer selvmord ved kanalen og han vurderer sterkt å drepe Paul med revolveren. Han er misunnelig på Paul og bitter over urettferdigheten i tilværelsen. Charles har studert hardt og vært oppriktig glad i Florence. Paul har overhodet ikke lest og kun lekt med Florence. Allikevel sitter Paul igjen som vinneren.

Chabrol er kjent for sine nyanserte karakterer og Paul og Charles har begge sine mørke og lyse sider. Den eneste som kun fremstilles negativt, som et rendyrket monster, er Clovis og det er en sjeldenhet i Chabrols filmer. Chabrol kommer selv fra middelklassen og skildrer ofte den på film, da sjeldent positivt. Han er vanskelig å plassere politisk gjennom sine filmer, da han gjerne fremstiller både venstresiden og høyresiden negativt. Men personlig var han godt plassert på venstresiden. Som filmskaper hadde han er mer konvensjonell stil enn sine kolleger i den franske nybølgen. Han skulle etter hvert bli kjent for sine sjangerfilmer, spesielt kriminalfilmer.

Øyeblikket: Florence har kommet til leiligheten for å møte sin nye kjæreste Charles, men han er ikke hjemme. Først Paul, og deretter Clovis klarer å påvirke henne med sine lettvinte og kyniske livsanskuelser. Hun blir overbevist om at livet med Charles vil bli en katastrofe og ender opp med å gå til sengs med Paul. Slik påføres Charles sitt første slag.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.33:1 og lyden er i mono. Jeg synes kvaliteten er et ørlite hakk ned fra Le Beau Serge, men fremdeles vil dette da være et formidabelt bilde. Glimrende kontrast, skarphet og dybde. Fint sortnivå, hvor man lett kan skille detaljene i det sorte. Lyden er også meget, meget god.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring film scholar Adrian Martin: Martin høres ut til å være fra Australia eller New Zealand. Han er vel forberedt og formidler greit fra sin store kunnskap. Han veksler mellom å snakke om Les Cousins i detalj, Chabrols andre filmer og Hitchcock. Alt i alt et ganske bra spor, men det ble kanskje litt mye Hitchcock?

Theatrical trailer: Fire minutters trailer som fokuserer på relasjoner, by og fester. Over det hele ligger et drivende jazzspor. Fin smakebit.

A booklet featuring an essay by film critic Terrence Rafferty and excerpts from actor Jean-Claude Brialy’s memoir, about costar Gérard Blain: Rafferty slår fast at Les Cousins er en mer kompleks film enn Le Beau Serge. Han mener den begynner som en farse og har sine likheter med The Rules of the Game. Meget godt essay. Jean-Claude Brialy som spiller Paul forteller i utdraget fra selvbiografien om Gerard Blain som spiller Charles. Blain ble nesten voldtatt som 14-åring og skulle hele livet bære på et hat mot homofile. Men homofile Brialy og Blain ble gode venner. Meget flott utdrag som på en fin og personlig måte formidler om en plaget person som falt utenfor. Trist å lese om Blain som i virkeligheten kanskje var ganske lik rollefiguren hans i Le Beau Serge, nemlig Serge selv.