The Great Dictator

The Great Dictator (Criterion nr. 565)(Blu-ray)

USA – 1940 – Charlie Chaplin (svart-hvitt)

Chaplin versus Hitler

Nivå 1 (uten spoilers)

I Tomania har den jødehatende diktatoren Hynkel tatt makten og leder verden mot en ny stor krig. I det jødiske kvarteret driver en krigsveteran barbersalongen sin. Han er slående lik diktatoren. Snart skal han få føle diktaturets nye politikk på kroppen.

Nivå 2 (med spoilers)

I oktober 1940 hadde The Great Dictator premiere. Samtidig med at Chaplin brøt sin orale taushet på film, brøt han samtidig Hollywoods taushet hva nazi-Tyskland angår. Chaplin utfordret Hitler med sin parodi og latterliggjøring av diktatoren. Samtidig var filmen et farvel til The Tramp. Stevnemøtet med den jødiske jenta var siste gang The Tramp viste seg på film, med sin bowlerhatt, vide bukser og svarte jakke.

Chaplin legger ingenting i mellom sin beskrivelse av Hynkel, Garbitsch og Herring, henholdsvis Hitler, Goebbels og Göring. The Great Dictator er en rimelig enkel og karikert film, men den har sine små stunder med mer subtil humor. Som da Hynkel holder det obligatoriske barnet under paraden, og leverer det tilbake fordi det har pisset på ham. Eller da Hynkel heller vann inn øret før det blir spyttet ut av munnen. Et spark til det retorikken i Hynkels hatpropaganda, like tom som hodet hans. En annen måte Chaplin får frem hva hans synes om innholdet i Hynkels politikk, er ved å la talene hans bestå kun av meningsløse ord og rare lyder. Vi hører ord som sauerkraut (surkål) og wiener schnitzel ispedd grynt, stønn og harking.

Filmen har en voldsom skifting mellom humor og alvor. Vi går rett fra harselas med Hynkel til stormtroppenes trakassering av jødene i den jødiske bydelen. Slik får Chaplin oss til stadig å reflektere over det vi ser, og aldri være oss ubevisst det vi ser på skjermen. Schulz er Chaplins versjon av den gode tysker. Da stormtroppene forstår at Schulz ikke kan beskytte jødene lenger, settes det i gang en massiv rasering av bydelen. De knuser barbersalongen og selv om det skjer utenfor bildet, hører vi alt glasset som knuses. Dette gir oss en klar assosiasjon til Krystallnatten. Barbereren og jenta sitter på taket og ser huset brenne. Ved ikke å vise oss ansiktet hans, må vi selv tenke oss uttrykket i ansiktet hans, hva han føler og tenker. Denne muligheten til medvirkning i historien er et smart trekk, for de fleste av oss vil antageligvis bli mer følelsesmessig engasjert i den lille mannens skjebne.

Chaplin møtte mye motstand mot filmen både før og etter den var laget. England uttalte at den ikke ville bli tatt inn i landet, og krefter i USA forsøkte å få ham vekk fra ideen. Dette var en tid hvor det jødiske ikke var særlig populært, og skuespillere som Edward G. Robinson hadde forandret navnet sitt. Senere gjorde Kirk Douglas og Woody Allen det samme. Chaplins kjæreste på den tiden, Pauline Goddard som spiller den jødiske jenta, hadde også amerikanisert navnet sitt.

Kolleger av Chaplin la merke til at regissøren forandret væremåte og lynne etter hvilken karakter han skulle spille. Dager hvor han spilte barbereren var generelt hyggeligere enn når Chaplin trakk i diktatoruniform. Han var skarpere og hissigere da. Kanskje gikk filmen mer inn på ham enn vi vet.

Chaplin var en mester i å skape effekter på film. Hvem skulle trodd at scenen hvor vi ser folkehavet foran diktatoren ble skapt av cornflakes som beveget seg på et serveringsfat? De siste fem minuttene i The Great Dictator er unike i den forstand at filmen slutter å være en film. Nå er det ikke barbereren eller Hynkel som prater, men mennesket Charlie Chaplin. Dette er Chaplins egne tanker og oppfordringer. Som han sa til forsvar for dette spesielle grepet: Etter å ha underholdt i to timer, kan jeg vel få fem minutter på slutten med alvor? Til slutt en liten kuriøs opplysning i forbindelse med ’øyeblikket’ nedenfor: Da russiske soldater inntok Reichstag, lå alt i ruiner bortsett fra en enorm globus…

Øyeblikket: Hynkels drømmende dans med jordkloden. Hitlers stormannsgalskap kunne neppe vært bedre fremstilt. Utførelsen gjorde scenen til en umiddelbar klassiker. Jeg elsker også slutten på scenen, hvor kloden sprekker og Hynkel gråter. Heldigvis falt Hitlers drøm i grus også.

Lyd og bilde

Mono og 1.33:1, som forventet. Man trenger egentlig ikke ta i betraktning at filmen er 71 år gammel. Bildet er rett og slett perfekt. Nesten for pent. Ingen skader, fin dybde og skarphet. Virker ekstremt polert og er rett og slett referansekvalitet. Lyden er strålende, den også.

Ekstramateriale

New audio commentary by Charlie Chaplin experts Dan Kamin and Hooman Mehran: Et godt kommentatorspor som rimeligvis fokuserer på historier rundt innspillingen og verdenssituasjonen, da selve filmen ikke er av de vanskeligste å forstå.

The Tramp and the Dictator (2001), Kevin Brownlow and Michael Kloft’s documentary paralleling the lives of Chaplin and Hitler, including interviews with author Ray Bradbury, director Sidney Lumet, screenwriter Budd Schulberg, and others: Charlie Chaplin og Adolf Hitler ble født i samme uke i samme måned i samme år! De var sterkt knyttet til sin mor og hadde en brutal far som døde tidlig i livet deres. De vokste opp i slummen i henholdsvis London og Wien. Antageligvis imiterte Hitler Chaplin da han anla den berømte barten. Hitler tok skuespilltimer for å få mest mulig effekt av talene sine. Overgangen til lydfilm var problematisk for Chaplin, men ble gjennombruddet for Hitler. Uten lyden ble han en mer eller mindre komisk figur på filmavisene. I en tid hvor Hollywood avsto fra å kommentere Hitler av frykt for å miste det tyske filmmarkedet, utfordret Chaplin Hitler. Ray Bradbury støttet Chaplin i dette, og mener at det beste våpenet mot en diktator er latter. Vi tar deg ikke alvorlig, du teller ikke. Henry Ford støttet Hitler og var antijødisk og anti-fagforeninger. Dette provoserte Chaplin så mye at han brukte Ford som en lite flatterende modell for fabrikkeieren i Modern Times.

Two new visual essays, one by Chaplin archivist Cecilia Cenciarelli and one by Chaplin biographer Jeffrey Vance: Chaplin’s Napoleon (19 minutter) er en fortelling om Chaplins filmprosjekt om Napoleon, som til slutt blir oppgitt. Det finnes mye materiale om filmen, blant annet to ferdige manus, kontrakter og historiske tekster. The Clown Turns Prophet er et 21 minutters videoessay om Chaplin som en polariserende politisk figur etter filmene med The Tramp. Han fikk uventet støtte fra president Roosevelt angående The Great Dictator i en tid da mange jobbet mot Chaplins prosjekt. Etter krigen dro Chaplin til Europa etter å ha blitt utsatt for senator McCartneys forfølgelse. Han har i ettertid sagt at han ikke ville ha laget filmen om han hadde visst den fulle sannhet om nazi-Tysklands utryddelsesleire. Etter at Joan Collins hadde spøkt om Holocaust på et besøk hos ham i Sveits, tvang han henne til å se bilder fra leirene til hun fikk et litt annet syn…

Color production footage shot by Chaplin’s half-brother Sydney: Materiale fra innspillingen av The Great Dictator. Uten lyd, men med farger. Fascinerende å se scener fra filmen utfolde seg i farger. Blant annet ser vi en episode hvor Chaplin skjeller ut regiassistenten. Denne scenen de jobber med fungerte aldri, og har blitt droppet i den endelige filmen. 27 minutter.

Barbershop sequence from Sydney Chaplin’s 1921 film King, Queen, Joker: Her er det broren Sydney som spiller barbereren. Det må vel sies at broder Charlie er en bedre skuespiller, men Sydney gjør seg slettes ikke bort. I Two Shaves er denne sekvensen kryssklippet med barberingssekvensen i The Great Dictator for en sammenlignende effekt.

Deleted barbershop sequence from Chaplin’s 1919 film Sunnyside: En morsom scene som ble vraket fra Sunnyside. Det er et under at kunden ikke får strupen skåret over i løpet av besøket.

Rerelease trailer: En trailer på det jevne.

A booklet featuring an essay by film critic Michael Wood, Chaplin’s 1940 New York Times defense of his movie, a reprint from critic Jean Narboni on the film’s final speech, and Al Hirschfeld’s original press book illustrations: Wood mener at Chaplins barberer innehar trekk av Hynkel og at prosjektet til Chaplin er å vise at likheten mellom de to, Chaplin og Hitler, er stor. Litt søkt, kanskje? I Chaplins essay forsvarer han det å lage en komedie om Hitler, propagandaaspektet og talen på slutten. Godt skrevet! Brody har en liten kommentar om Narbonis tekst om filmen, før Narbonis tekst trykkes. Narboni hevder at Chaplin forlater historien de siste fem minuttene. Han ble både kritisert og latterliggjort for det. Godard derimot mener at dette var starten på Cinema Verité, direkte cinema.