Orpheus

Orpheus (Criterion nr. 68)(Blu-ray)

1950 – Jean Cocteau (svart-hvitt)

Å dø for kunsten

Nivå 1 (uten spoilers)

Orpheus er en berømt poet i denne moderne adapsjonen av Orfeusmyten. Han ligger i konflikt med andre unge diktere. Han er forelsket i både sin kone Eurydice og en mystisk prinsesse. Som myten forteller oss, skal Orpheus i sin søken etter inspirasjon følge prinsessen inn i dødsriket.

Nivå 2 (med spoilers)

Speil er i følge mytologien og symbolverdenen inngangen til andre verdener. Ved å se i speilet kan man få innsikt i visdom som den andre verdenen innehar. Refleksjonen vi kan se i speil, kan også overføres til det å stå ansikt til ansikt med andre mennesker. Deres reaksjoner vil speile oss selv.

Hva handler så Orpheus om? Den handler på et plan om kunstnerens krise og hans streben etter inspirasjon og hva han må utsette seg for av prøvelser for å kunne skape. Cocteau har flettet inn mange av sine egne erfaringer og egne holdninger inn i filmen. Konflikten med andre retninger innen kunsten er selvbiografisk. Café des Poetes i filmen er i virkeligheten Café Flor hvor Sartre og andre kulturpersonligheter vanket. Scenene er spilt inn on location på Café Flor.

Når Cégeste dør utenfor caféen og prinsessen tar ham med i bilen, forandres det vi ser gjennom bilvinduet til å bli negativer av film. Ved et så enkelt grep skiftes stemningen i filmen fra realistisk til magisk eller overnaturlig. Vi forstår at fra nå av er alt mulig, noe som gjør at vi er mer mottagelige for å godta at huset vi nå ankommer fungerer som en portal til andre verdener. Herfra skal prinsessen, Orpheus, Heurtebise og Cégeste stige ned til dødsriket. Cégeste skal fra nå av tjene døden, i form av prinsessen.

Heurtebise tok sitt eget liv ved hjelp av gass, får vi vite ved en forsnakkelse. Han er nå en slags engel som også arbeider for krefter i dødsriket. Som sjåfør for Døden er han til stede i situasjoner av dramatisk karakter, og bruker sine evner til å hjelpe mennesker. Han fungerer til en viss grad som en moralsk rettesnor for Orpheus, og forsøker å vise Orpheus veien tilbake til et godt liv med Eurydice. Foruten denne funksjonen lærer han også Orpheus å gå gjennom speil, altså det å tre inn i andre verdener som er så viktig for kunstnere. Heurtebise hjelper prinsessen med å drepe Orpheus i dødsriket og dermed er han levende i den virkelige verdenen igjen, gjenforent med sin Eurydice.

Viktigheten av speil i Cocteaus kunstverden blir meget tydelig ved at han velger å bruke speilet i en meget avgjørende scene. I den opprinnelige Orfeusmyten drar Orfeus ned til dødsriket for å hente opp sin elskede Eurydice. Han får lov til det på en betingelse: under oppstigningen til vår verden skal han ikke snu seg og se på henne. Dette går bra helt til de nesten er oppe, da snur Orfeus seg og ser på Eurydice og hun trekkes ned til dødsriket igjen. I filmen har Cocteau latt blikkene deres møtes i speilet i bilen, og Eurydice blir borte ved et trylleslag. Cocteau elsker speil, statuer og hansker. Derfor føles det som et streif av genialitet, i hvert fall veldig riktig, at han klarer å inkorporere dette symbolet inn i filmens nøkkelscene.

Manuset til Orpheus var for mørkt og dystert til å klare å tiltrekke seg produsenter, så Cocteau så seg nødt til å grunnlegge sitt eget produksjonsselskap. Orpheus er et ordentlig auteaur-verk. Cocteau kunne besette rollene som Orpheus og Cégeste med sin ekskjæreste Jean Marais og daværende kjæreste, Edouard Dermithe. Kjærlighetsaffæren mellom Orpheus og prinsessen kan godt sies å speile Cocteaus tidligere heterofile kjærlighetsaffære med en adelig kvinne, som endte etter kort tid.

Cocteau sier at det største hinderet hans er elitepublikummet, i sterk kontrast til hva den gjengse oppfatningen er. Det vanlige publikummet kan godt like filmene hans og de stiller ikke kritiske spørsmål. Allikevel kan man ikke si at Cocteau gjør filmene sine spesielt lett tilgjengelige for det vanlige publikum. I Orpheus har han også en heftig samling jazzlåter på lydsporet, noe som var i sin spede begynnelse i Europa på den tiden. Dette kunne også ha blitt oppfattet som elitistisk og ekskluderende.

Øyeblikket: Orpheus og Heurtebise stiger ned til dødsriket i en gang hvor de må kjempe seg fremover steg for steg. Det hele får en mytisk og særegen stemning, ulikt noe annet du har sett på film før. Hemmeligheten bak denne fantastiske sekvensen er at skuespillerne ligger på gulvet og jobber seg mot den ene siden, mens kameraet går på skinner i taket og filmer rett ned på dem. Gulvet er i tillegg hevet 8 fot opp fra det egentlige gulvet, slik at Cocteau kunne skape effekten av at Orpheus og Heurtebise blir trukket rundt hushjørnet. Egentlig skled de bare ned et skråplan til en polstret matte på gulvnivået. Slik kunne det også ligge foto av bakgrunner på gulvet som kan skimtes gjennom ”vinduene” de to går forbi. Perspektiv skapes flott gjennom den 8 fots avstanden mellom planene.

Lyd og bilde

Bildet på Orpheus blir presentert i 1.33:1 og lyden er mono. Begge deler får nær toppkarakter. Bildet er ekstremt rent og skarpt. Det kunne godt hatt enda mer dybde, men er meget godt. Som vanlig er de godt opplyste dagscenene best, men også scenene der Orpheus kjører rundt i Paris sine tomme gater er slående. Lyden er fyldig, med klar dialog og deilig, deilig jazz.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring French-film scholar James S. Williams: Dette ble et litt kjedelig kommentatorspor, selv om han selvfølgelig har mye kunnskap om filmen. Stemmen er flat og vanskelig å engasjere seg i.

Jean Cocteau: Autobiography of an Unknown (1984), a feature-length documentary: Dette er den samme dokumentaren som er med på den eldre versjonen av Blood of a Poet. Cocteau snakker om kunstnermiljøet og hans venner som Stravinsky og Picasso. Dette er en dokumentar Cocteau like gjerne kunne hatt regien på selv. Han iscenesetter alt og tilfører en litt magisk dimensjon til filmen. Han snakker i stor grad om sine tegninger, og om hvordan han tegner slik en jazzmusiker improviserer. Egentlig er det lite fokus på filmene hans, men det er spennende å høre om den allsidige kunsten hans. 68 minutter.

Jean Cocteau and His Tricks (2008), a video interview with assistant director Claude Pinoteau: Cocteau brukte ikke storyboard på den tiden Orpheus ble laget. Det var ikke vanlig. Han overlot mange av valgene til kamerateamet, selv om han ville godkjenne utsnittet etterpå. Av effekter var det spesielt slow motion og baklengs avspilling som var hans varemerke. Interessant videointervju på 14 minutter.

40 Minutes with Jean Cocteau (1957), an interview with the director: I denne samtalen utdyper Jean Cocteau blant annet hvem som er hans publikum. Han beskriver også kunsten han har utsmykket kirker med. Dette er en veldig flott sekvens. Blood of a Poet har gått 17 år sammenhengende i New York og det er rekord. Cocteau er synlig stolt av dette.

In Search of Jazz (1956), an interview with Cocteau on the use of jazz in the film: I dette 18 minutter lange intervjuet samtaler Cocteau og intervjueren om jazz, dens introduksjon til Frankrike og Cocteaus bruk av den i film. Cocteau var selv ansvarlig for tidlig å hente jazzgrupper fra USA og England til Frankrike.

La villa Santo-Sospir (1951), a 16 mm color film by Cocteau: En eksperimentell film i beste Cocteau-ånd. Hans første fargefilm. Han går i detalj gjennom kunsten han har utsmykket veggene i villaen sin med. Veldig interessant kortfilm på 37 minutter.

Gallery of images by French-film portrait photographer Roger Corbeau: Sylskarpe fotografier fra filmen.

Raw newsreel footage from 1950 of the Saint-Cyr military academy ruins, a location used in the film: En kort bit på to minutter om ruinene etter Saint-Cyr, det franske militærakademiet som Napoleon Bonaparte grunnla i 1803. Her ble flere scener spilt inn i Orpheus.

Theatrical trailer: Spennende trailer om en myte satt i vår tid.

A booklet featuring an essay by author Mark Polizzotti, an excerpted article by Cocteau on the film, and an essay on La villa Santo-Sospir by Williams: Polizzotti har skrevet et OK essay, men det mest interessante dukker opp i Cocteaus essay om filmen. Williams essay om La villa Santo-Sospir er en fin følgesvenn til Cocteaus kortfilm.