The Complete Jean Vigo

The Complete Jean Vigo (Criterion nr. 578)(Blu-ray)

1930, 1933, 1934 – Jean Vigo (svart-hvitt)

Et essensielt stykke filmhistorie

Nivå 1 (uten spoilers)

Jean Vigo er myteomspunnet og genierklært som regissør. Han døde som 29-åring i 1934, og etterlot seg kun fire arbeider. Med tid og stunder har de alle fått status som mesterverk, selv om de er svært så forskjellige. Criterion har utgitt den komplette Jean Vigo samlingen på blu-ray. Her er Á Propos de Nice, Taris, Zéro de Conduite og L’Atalante.

Nivå 2 (med spoilers)

Á Propos de Nice er ikke en dokumentar om livet i Nice. Den består av både iscenesatte situasjoner og situasjoner som bare blir dokumentert av Vigos kamera. Kanskje vi kan kalle den en essayfilm, hvor Vigo setter fokus på det han vil formidle. Første halvdel dveler ved de bemidledes kaféliv og avslapping i solen. Samtidig ser vi hverdagsliv i byens gater. Senere får vi se de fattiges bydel og hverdagsliv. Kontrasten skapes mest hos tilskueren da Vigo ikke forsøker å vise de fattige som offer og de rike som vellykkede. Vanlige arbeidere vises i muntre situasjoner hvor det er mye latter involvert. Det er også mye humor og litt satire i Vigos kortfilm. Det settes inn bilder som kommenterer borgerskapet på en humoristisk måte. En fin eldre dame blir etterfulgt av et bilde av en struts uten videre sammenheng. Et karneval vises i en hektisk sekvens som eskalerer i intensitet. Her kan vi også se Jean Vigo selv danse. Man kan ikke unngå å legge merke til den anarkistiske energien og klasseproblematikken i Á Propos de Nice, men den er for leken og vag til å kunne kalles propaganda eller en politisk kortfilm. Det er allikevel nok her til å kunne tolke Vigos intensjoner med filmen, særlig retrospektivt med tanke på kommende filmer som Zéro de Conduite. 23 minutter.

Taris er en helt annen type film. Den ble laget på kommisjon og skulle inngå i et større program. Den skulle være et idrettsportrett av en sportshelt, svømmeren Taris. Filmen ble noe helt annet enn oppdragsgiveren forventet. Vigo har i ettertid sagt at det eneste han likte med den var undervannsscenene. Her slipper Taris seg fri og klovner rundt på bunnen av bassenget. Bassenget hadde små vinduer som Vigo kunne filme gjennom, og får dermed de beste bildene av hans hovedanliggende, nemlig menneskekroppen med sine bevegelser og potensiale. Liknende undervannsscener dukker opp igjen i L’Atalante. Selve idretten bryr Vigo seg fint lite om, og derfor blir dette en veldig annerledes film hvor Vigo avslutter med en dresskledd Taris som går på vannet. 9 minutter.

Zéro de Conduite var Vigos første spillefilm. Det skulle kunne oversettes med ’null i oppførsel’, noe som førte til gjensitting eller annen straff. Vigo selv gikk på flere private kostskoler og denne filmen er meget selvbiografisk. Hans venner og lærere er portrettert i filmen, så også med visse virkelige episoder. Fortellingen om elevene på kostskolen som blir utsatt for hard disiplin, dårlig mat og et fryktinfisert miljø har blitt formidlet mange ganger i filmens historie, men Vigos versjon er en av de første og absolutt den mest notoriske. Zéro de Conduite er Vigos signaturfilm, selv om den nok ikke er den beste. Det er L’Atalante som går for å være det. Men energien, det kontroversielle budskapet og den kompromissløse innstillingen gjør filmen til en unik opplevelse. Lindsay Andersson var tungt inspirert av Zéro de Conduite når han laget If.., som også finnes i Criterion Collection. Vigos film ble forbudt direkte, uten mulighet til å kunne etterklippes for å bli godkjent. Sensuren fant den obskøn, politisk og undergravende i sin fremstilling av homoerotiske strømninger. Da siktes det spesielt til vennskapet mellom den langhårede, litt feminine gutten og den eldre gutten. Vigo benekter tolkningen og hevder at gutten bare søkte etter en eldre bror siden moren ikke elsket ham. Skolen reagerer med fordømmelse av vennskapet og det er denne gutten som igangsetter opprøret. Kampen mot autoriteter, anarki og frihet er nøkkelbegreper i Zéro de Conduite. Vigo hyller alt sammen. Hans optimisme og glede skinner gjennom i filmen og det kan spores tilbake til hans anarkistiske grunnholdninger, forteller Michael Tempel oss på kommentatorsporet. Kostskolen som institusjon blir ikke levnet mye ære, med sine rigide ritualer og disiplin. Vigo så skolen som en anstalt for å kvele individet og skape soldater. Alle lærerne blir framstilt i et negativt lys, med unntak av Huguet. Han virker å være mye nærmere barna. Han har også bevart mer av barnet i seg. For meg blir han en figur som ikke egentlig er virkelig, og antagelig skal han tolkes slik. I denne settingen er det ikke sannsynlig at en ung lærer så tydelig tar barnas parti, dekker over deres uønskede atferd og lar dem herje i klasserommet når rektor er der. Samtidig viser han en glede under opprøret som jeg føler skal illustrere Vigos syn på det gode mennesket, slik en lærer burde være, mer enn å skulle være et realistisk portrett. Vi ser en mer politisk Vigo i Zéro de Conduite. Opprørsflagget gutten lager seg har mistenkelig mange likheter med anarkistenes flagg. Gleden ved å ødelegge den pompøse seremonien må Vigo ha kjent på selv. Opprørerne klatrer opp på hustaket så de kan se ned på et samfunn Vigo foraktet. De unge søker stadig høyere, som om de søker mot en høyere og bedre samfunnsordning og filmen avslutter med dem filmet nedenfra med himmelen som tak. Dette er et typisk regissør Vigo/fotograf Kaufman utsnitt. Ofte vil vi kunne se kameraet vippet oppover mot himmelen, kanskje opp langs en pipe, opp mot himmelen og fremtiden. 44 minutter.

L’Atalante er Jean Vigos mesterverk. Den er ofte å finne på lister over tidenes ti beste filmer, som regel i selskap med Citizen Kane, Sunrise, 8 ½ og The Seventh Seal. Strengt tatt er det jo en meget enkel historie Vigo har tatt utgangspunkt i. Et nygift par skal bo på arbeidsplassen hans som er en kanalbåt i området rundt Paris. Sjalusi og kjedsomhet skaper gnisninger og de mister hverandre i en god stund før de finner tilbake til hverandre. Heldigvis klarer Vigo å skape magi ut fra dette heller magre manuset. Han var først meget lunken til ideen om å lage denne filmen da han følte at det overhodet ikke var noe i manuset for ham. Han ble overbevist og kom fram til tre ting han ville med filmen. 1) Vise kanalene 2) Vise arbeidslivet til kanalarbeidere 3) Jobbe med skuespillere.

Denne versjonen ble restaurert i 2001 og er den mest korrekte versjonen som finnes. Her har 1990-versjonen blitt trimmet litt ned. De første 20 minuttene av filmen har stumfilmpreg i kamerabruk og komposisjon, men etter hvert føles filmen mer moderne. Ekspresjonismen influerer begynnelsen og vi ser spor av Vigos forkjærlighet for disse lave kameravinklene som peker opp mot himmelen, gjerne med mennesker i forgrunnen.

Flere testvisninger for studioet og bransjen førte til de forskjellige versjonene av L’Atalante som ble laget. Studioet Gaumont ble betenkt ved sin visning og fant filmen usammenhengende. Distributører og kinoeiere var generelt negative etter sine visninger. Gaumont klippet den om, flettet inn en lett signatursang og skiftet tittel på filmen. Senere ble dette redigert tilbake, men Vigo så aldri filmen få suksess. Vinteren var hard og tok knekken på hans allerede skrantne helse. Han var for syk til å filme avslutningsscene, den måtte Kaufman filme alene fra et fly etter Vigos instrukser. Litt senere var Jean Vigo død.

For meg er det Michel Simon som gir L’Atalante det lille ekstra gjennom sin rolle som sjømannen Pére Jules. Simon er en gudbenådet skuespiller som her gir en rolletolkning som jeg føler henger sammen med hans karakterer i Boudo Saved From Drowning og The Two of Us. Han er igjen den ville, vulgære og voldsomme mannen som viser seg å være et kompleks menneske til slutt. Vigo ønsket at Simon skulle improvisere og komme opp med ideer selv, og denne friheten er nettopp det Simon trenger for å kunne gi oss opplevelser som han gir oss her. Hans uhemmede skuespill og ville påfunn er høyst underholdende, som når han viser oss sin gjennomtatoverte kropp med et ansikt tatovert på magen. Munnen er navlen, og Pére Jules plasserer en sigarett i ”munnen” til stor forlystelse for Juliette. Denne sekvensen i kahytten til Jules er ganske ladet med erotisk nysgjerrighet, men det foregår ingenting som rettferdiggjør skipperens sjalusi. Det er en overreaksjon å ramponere kahytten til Jules. Allikevel er det en ganske vågal scene til å være i 1934 som utspiller seg etter at Jules har skjært seg med kniv i hånden. Han slikker i seg blodet og Juliette stikker også ut tungen, som om hun også kunne tenke seg å slikke såret. Sjømannen har forresten tatovert tre bokstaver på ryggen som står for ’Død over politiet’, noe som bærer bud om Vigos anarkistiske trekk.

Forholdet har surnet og skipperens sjalusi skal drive dem ytterligere fra hverandre. Juliette kjeder seg om bord og trenger avkobling. De drar inn til Paris, men en flørtende selger og sprellemann skaper igjen gnisninger mellom de to. Juliette godtar ikke sin begrensede frihet og forlater igjen kanalbåten for en bytur. Skipperen kaster loss i sin stolthet og slik kommer de bort fra hverandre. Selv om de leter etter hverandre, finner de hverandre ikke. Skipperen husker Juliettes ord om at man kan se sin elskede i vannet, og en av de flotteste scenene i filmen utfolder seg under vannet da skipperen dykker i kanalen og ser bilder av Juliette i brudekjolen i fantasien. Denne sekvensen bærer tydelig inspirasjon fra kortfilmen Taris. En annen flott, men igjen ganske vågal scene, viser de to elskende liggende i hver sin seng, han på båten og hun på et lite pensjonat i Paris. De tenker på hverandre og kjærtegner seg selv i en erotisk, drømmende tilstand.

Skipperen er blitt gal av savn, og setter kursen mot Le Havre for å finne Juliette. Det gjør også Jean Vigo. Le Havre ligger langt nord ved kysten. Vigo insisterte på å filme on location og brukte ikke falske bakgrunner eller studioer. Dermed får L’Atalante det autentiske preget og Le Havre brukes optimalt med sine havner og skip. Skipperen vandrer hvileløst rundt, ubarbert og gal i blikket. Straks blir han utsatt for korrigerende kommentarer, som Vigo aldri lar gå upåaktet hen. Vigo beskytter alltid outsideren, om de faller utenfor i perioder eller permanent.

Slutten er en studie i effektiv filmskaping hvor tid og logikk settes på vent. Jules tar ansvar og i løpet av kort tid finner han Juliette i Paris og får henne hjem til en ventende(!) skipper. Vigo er ikke en realistisk filmskaper i klassisk forstand, men bruker gjerne fantastiske virkemidler om det behøves. Men utseendet og lokasjoner skal være ekte. 87 minutter.

Øyeblikket: Scenen i L’Atalante når Pére Jules viser Juliette rundt i kahytten sin, som ser ut som en blanding av et apesirkus og en bordell (for å sitere Ole Paus). Jules har samlet massevis av saker fra hele verden, og innerst i skapet står et spritglass med to menneskehender. Det er alt han har igjen etter vennen på bildet Juliette nettopp har sett. Denne omvisningen er som en reise i seg selv.

Lyd og bilde

Det er høyst variabel kvalitet på bildet i disse fire filmene, men mest innad i hver film. L’Atalante er overraskende nok den som kommer svakest ut, tatt i betraktning at det er den nyeste og dermed burde høste av filmstabens økende erfaring. L’Atalante har hele spekteret fra skader, uskarphet og totalt ute av fokus til de skarpe gjengivelsene i dagslys. Zéro de Conduite har noen skader i form av hvite loddrette striper, men ellers er kvaliteten på det jevne. Blu-ray effekt får man egentlig kun servert i Ápropos de Nice, i de flotte solskinnsbildene tidlig i filmen. Lyden er på det jevne. Alt i alt skal vi være meget fornøyd med kvaliteten på disse filmene fra tidlig på 30-tallet.

Ekstramateriale

Audio commentaries featuring Michael Temple, author of Jean Vigo: Meget detaljert kommentatorspor på hver film. Dette er en forfatter av en bok om Jean Vigo, og det er ikke vanskelig å høre. Meget lærerikt. Han er god til å dypt inn i hver scene og flette det sammen med Vigos bakgrunn.

Score for À propos de Nice by Marc Perrone, from 2001: Helt greit lydspor, men ikke noe som gjorde inntrykk på meg.

Alternate edits from À propos de Nice, featuring footage cut by Vigo: Jeg tror nok at denne alternative utgaven av filmen kun er interessant for kjennere og spesielt dedikerte Vigo-fans. For meg ble den for lik den originale versjonen.

Episode of the French television series Cinéastes de notre temps about Vigo, from 1964: Dette er den beste dokumentaren på utgivelsen. Den er grundig og lang med sine 98 minutter. Vigos far var anarkist, journalist og redaktør og en ganske kjent mann i det politiske livet. Denne anarkismen tok Vigo med seg inn i sine filmer. Faren ble sett på som en Don Quijote som slåss utrettelig for sine idealer. Han ble til slutt fengslet og senere funnet død på cella. Vigo var sikker på at han var utsatt for et politisk snikmord. Jean Vigo ble bare 29 år gammel og hadde alltid hatt svak helse. Dette er bakgrunnen for hans kompromissløse filmer som måtte være slik fordi han ikke hadde tid til å lage dem senere. Han fikk råd om å lage mindre kontroversielle filmer og heller bygge opp sin karriere langsomt. Zéro de Conduite ble forbudt og et tapsprosjekt for produsent Nounez, men han ga Vigo sjansen igjen med L’Atalante allikevel.

Conversation from 1968 between filmmakers François Truffaut and Eric Rohmer on L’Atalante: Denne samtalen på 19 minutter er bygd opp som et intervju av Truffaut hvor Rohmer stiller spørsmålene. Samtidig bidrar Rohmer med opplysninger. Truffaut mener Vigo er den første profesjonelle avant-garderegissøren, og at den naturlige arvtakeren til L’Atalante er Breathless av Godard. Han så Vigos filmer første gang som 16åring og det representerte noe helt nytt for ham. Han trekker paralleller fra Boudo Saved From Drowning til L’Atalante, og mener Fellini igjen er inspirert av Vigo. Godt intervju.

Animated tribute to Vigo by filmmaker Michel Gondry: En bitteliten animasjonssnutt på 45 sekunder som ga meg lite. Andre kan bli begeistret.

Les voyages de “L’Atalante,” film restorer and historian Bernard Eisenschitz’s 2001 documentary tracking the history of the film: Det finnes fire versjoner av L’Atalante. To er fra 1934, en er fra 1940 og den siste er den restaurerte versjonen fra 1990 (Senere i 2001 kom denne versjonen som er vår versjon her, så nå er det fem). Først etter andre verdenskrig ble filmen anerkjent som en klassiker. I denne 40 minutters dokumentaren får vi se klipp fra innspillingen i 1934. Vigo inkorporerte ytre forhold i filmen, slik at hvis det regnet under filmingen forsterket han det ved å sette ekstra lys på regnet. Var det tåke, gjorde han den tykkere med røyk. De fire versjonene blir grundig sammenlignet. Vi får også se ubrukte scener. Spennende dokumentar.

Video interview from 2001 with director Otar Iosseliani on Vigo: Svakeste av intervjuene/dokumentarene denne gangen. Lite innhold som kunne vært hurtigere formidlet og kortet ned fra intervjuets 20 minutter. Otar Iosseliani ble filmskaper etter å ha sett L’Atalante og snakker her om kjærligheten til film generelt og den filmen spesielt. Han liker spesielt kombinasjonene av den erfarne sjømannen som har sett alt og den unge naive skipperen.

A booklet featuring essays by critics Michael Almereyda, Robert Polito, B. Kite, and Luc Sante: Almereyda forfekter at Vigo var mer enn lovende og eksperimentell, han var på høyde med de beste i samtiden, som Jean Renoir. Nesten alle filmskapere skylder Jean Vigo noe. Robert Politos essay tar i detalj for seg Vigo og Kaufmans arbeid med Á Propos de Nice. Zéro de Conduite får samme behandling, men dette essayet er skrevet av B. Kite. Filmen ble sett på som farlig og forbudt i Frankrike, noe som førte til at den ikke ble sett før i 1948. Luc Sante synes jeg fra før skriver gode essay, og dette skuffer heller ikke. Her tar han for seg L’Atalante. Kort sagt oppsummerer han med at filmen inneholder hele verden, til tross for sin enkle handling. En meget interessant opplysning her er at Vigo etterlot seg 26 uferdige filmer, syv fra eget manus. Fire virkelig gode essays i heftet denne gangen.