8 1/2

8 ½ (Criterion nr. 140)(Blu-ray)

1963 – Federico Fellini (svart-hvitt)

Det skapende mennesket

Nivå 1 (uten spoilers)

Guido Anselmi er en filmregissør som får en kreativ sperre underveis i filminnspillingen. Han har fått bygget store modeller av romskip, men aner ikke hva han skal bruke dem til. Produsenten, agenter og skuespillere svermer rundt ham med krav og spørsmål. Han later som om han har kontroll.

Nivå 2 (med spoilers)

Utgangspunktet for filmen er at Fellini opplevde en slik ”regisperre” selv under forberedelsen til 8 ½, uten at dette dermed er noe så enkelt som en selvbiografisk film. Protagonisten i filmen var en forfatter med skrivesperre opprinnelig, men Fellini kom ingen vei fordi han ikke hadde nok kjennskap til forfatteryrket. Muligens fordi han ikke likte forfattere. Det var først når han forandret Marcello Mastroiannis karakter til å være en regissør at det hele løsnet. Regissøren skulle ha en kreativ sperre, som han selv hadde. Dermed kunne Fellini lage en film om å lage den filmen han holdt på å lage.

Åpningsscenen i 8 ½ er en ganske så definerende scene. Kameraet ser ut til å være en karakter i filmen slik det sveiper over bilene som om det ser etter årsaken til køen Guido sitter fast i. Fraværet av lyd er en indikasjon på at dette er en drøm. Det skal vi litt senere få etablert. Andre tegn på at det er en drøm er de hodeløse kroppene i bussen. Det hele er en manifestasjon av Guidos ønske om å bli født på ny. Han kravler ut av bilen og opp på taket. I neste bilde svever han oppe i skyene får han nådeløst blir halt ned til jorden av to personer, som er en skuespilleragent og en presseagent. Tilbake til filmindustrien og det virkelige liv. Så våkner han…

Den opprinnelige tittelen på denne filmen kan oversettes til ”En vakker forvirring”. Det er et tema Fellini holder seg til gjennom hele filmen. Den kreative prosessen skal være spontan. I 8 ½ veksler regissøren i å vise oss minner, fantasier og det virkelige livet. Scenen i hotellobbyen bygger oppunder dette med et virvar av språk og dialekter. Fransk, amerikansk og dialekter fra hele Italia snakkes og skaper en herlig forvirring. Utover i filmen utviskes grensene mellom minner, fantasi og det som faktisk skjer nå. En deilig scene som illustrerer dette er cafèscenen hvor Carla, Guidos elskerinne, ankommer og setter seg ved et bord i nærheten av Guido og hans kone. Guido får et stort forklaringsproblem når hans kone straks forstår hvilken rolle denne kvinnen har i Guidos liv. Stemningen er anspent og kvinnene måler hverandre opp og ned. Den konfliktsky Guido tar på seg solbrillene og forsvinner inn i en fantasi hvor disse to kvinnene er venner og ingen krever noe av ham.

Fellinis egen streben etter å kombinere de forskjellige delene av sitt liv kommer til syne i de utfordringene Guido må håndtere. Hvilken rolle skal hans katolske tro spille i hans liv? Stadig dukker representanter for kirken opp, i form av prester og kardinaler. Den klassiske konflikten mellom religion og seksualitet blir belyst da den unge Guido i et av tilbakeblikkene må møte for et tribunal av katolske prester og blir fordømt for sin omgang med Sarraghina. Prestene har Fellini valgt å fremstille som puritanske og stramme, i form av middelaldrende kvinner. Dette fordi han så for seg at middelaldrende menn ville være for preget av god mat og god vin.

Sarraghina er for øvrig en typisk fellinisk kvinne. Denne kvinnetypen som Fellini var så fascinert av har faktisk fått sitt eget navn! Hun er frodig, litt vulgær og sensuell. Sarraghina betyr sardin og navnet kommer fra hennes vilje til å bytte sex mot sardiner fra de lokale fiskerne. For Sarraghina er basert på en faktisk kvinne som jobbet som prostituert og bodde på stranden i nærheten av der Fellini vokste opp. I filmen spilles hun av en amerikansk operasanger fra Chicago.

8 ½ er først og fremst en film om å skape. Alle mennesker har behov for å skape noe, sette et slags avtrykk etter seg i verden. I større eller mindre grad har vi alle en slik trang. Derfor kan vi identifisere oss med Guido i en viss grad. Han trenger ikke å være en filmregissør, han kan være en forfatter, maler, musiker eller treskjærer. Han kan også være webdesigner, festivalarrangør eller forretningsgründer. Hva som helst. Den kreative kunstneren lever sjelden i et vakuum, men har tidsfrister og budsjetter å forholde seg til. Hva gjør man når kreativiteten har tørket ut og tidsfristen nærmer seg. Hva føler man? Dette er det grunnleggende temaet i 8 ½ slik jeg ser det. Den handler om det skapende mennesket i sterkt utvidet forstand.

Fellini legger inn kommentarer om kritikerstanden, de som bedømmer hans arbeid, jevnt utover i filmen. En kritiker kommenterer Guidos manus og hans daglige visninger og ideer. Han formidler til Guido hans negative tanker via et notat. Guido kaster lappen fra seg for så å plukke den opp litt senere. Han både bryr seg og bryr seg ikke om kritikerstanden.

Asa nisa masa. Hva betyr det? Setningen er en slags røverspråk, som Guido brukte når han var liten. Man satte sa etter alle vokaler i ordet og ordets mening ble skjult. Så denne setningen tilsvarer anima, som betyr (kvinnelig) sjel på italiensk. I det ene tilbakeblikket har Guido og de andre barna gått til sengs. En jente sier til Guido at man må si den magiske setningen ’Asa nisa masa’ for at øynene til personen på maleriet skal røre på seg. Altså i overført betydning: Guido lærer nøkkelen til å få bilder til å bevege seg, nettopp det han har problemer med i sitt voksne virkelige liv som filmregissør.

Meta-aspektet er påfallende ved denne filmen. 8 ½ er en film om å lage filmen 8 ½ i en viss grad. I kinosalen ser vi Guido og produsenten se på opptaksprøver med skuespillere som ønsker å være med i 8 ½. Det spiller i sin tur tilbake på Guidos virkelige liv i den forstand at hans kone ser den bakenforliggende historien med Guidos elskerinne og blir såret. Man skal holde tungen rett i munnen for å ha oversikt over de forskjellige lagene i Fellinis film denne gangen.

Som sagt er det likheter mellom Guido og Fellini. Men vi kan ikke sette likhetstegn mellom alt vi ser i 8 ½ og Fellinis liv. Hva som er basert på Fellinis liv og hva som er fiksjon er vanskelig å si. Men man kan få følelsen av at Fellini utforsker og avklarer aspekter ved sitt eget liv gjennom Guido. Spesielt gjelder det det religiøse aspektet, men også muligens hans eget kjærlighetsliv. Det er ikke vanskelig å lese noe slikt inn i scenene som omhandler Guidos sjonglering av kvinnene Carla og Luisa, hans kone. Spesielt med tanke på det virkelige forholdet mellom Sandra Milo, som på denne tiden var gift, og Fellini. Kan scenen i soverommet mellom Guido og Luisa ha sin parallell i virkeligheten? Luisa legger seg i sengen ved siden av Guido og alt virker harmonisk fram til hun konfronterer ham med utroskapet. Da kameraet trekker seg litt tilbake ser vi at de ikke ligger i den forventede dobbeltsengen, men har hver sin seng med god avstand imellom. Enkelt, men effektiv regi!

Claudia har gjennom hele filmen vært Guidos uoppnåelige ideal. Mot slutten sitter de i bilen sammen, men nå er han kun interessert i henne som menneske, ikke som skuespillerinne i filmen hans. Avstanden mellom dem illustreres gjennom tilstanden de befinner seg i. Hun er glad, han er intens. Hun er i lyset, han er i mørket. Han ser, hun blir observert. Claudia formulerer essensen i Guidos problem, som hun sier tre ganger uten å la seg affisere av hans motargumenter. Han vet ikke hvordan man elsker.

Så noen ord om slutten. Opprinnelig var filmen ment å avslutte på en mer pessimistisk måte, med et tog som muligens er på vei mot døden. Denne slutten ble forkastet og erstattet med en mer optimistisk slutt. Her legger Guido kortene på bordet og gir opp filmen, til produsentens fortvilelse og kritikerens velsignelse. Man skal heller gi opp enn å lage en dårlig film. Når han nå har avsluttet prosjektet, er det mulig for ham å begynne på nytt. Og ting skjer. Mennesker kledd i hvitt kommer gående. Nå er også Guido kledd i hvitt. Hvitt er rent, hvitt er nytt. Alle samles på byggeplassen. Guido har lært seg å leve med problemene sine, og akseptert at han ikke kan løse dem. Han aksepterer livet sitt som det er og slutten symboliserer at han igjen er i sentrum av livet sitt. Regissør i sitt eget liv, midt i manesjen.

Øyeblikket: Guido sitter sammen med sin kone på cafè når elskerinnen Carla ankommer. Hun ser ekteparet sitte ved et bord og bestemmer seg for å snu, men det hele blir hjelpeløst og patetisk. Så hun snur igjen og prøver samtidig å holde stilen, noe som fører til et merkverdig ganglag. Morsomt øyeblikk!

Lyd og bilde

Bildet kommer i en flott kvalitet i 1.66:1. Nydelig detaljnivå og kontrastnivå. Jeg var veldig fornøyd, selv om jeg har lest tidligere at det skulle være problemer med denne printen. Det skulle finnes hvite kanter i omrisset på mennesker og gjenstander. Jeg fant ingen slike feil og koste meg med denne filmen. Monolyden er god, men dessverre var den ikke godt synkronisert hva tale angår. Det er som jeg har sagt mange ganger før et typisk italiensk problem med filmer fra denne perioden. De så rett og slett ikke på det som et problem. Det gjør jeg.

Ekstramateriale

Introduction by filmmaker Terry Gilliam: Som vanlig er Terry Gilliam kjempeglad. Han kommer alltid tilbake til denne filmen, selv om den ikke er hans favorittfilm av Fellini. De ser verden på samme måte.

Audio commentary featuring film critic and Fellini friend Gideon Bachmann and NYU film professor Antonio Monda: Et av de aller beste kommentatorsporene til Criterion hittil. Uhyre komprimert med informasjon og vekslingen mellom kommentatorer sikrer et aktivt lydspor. Mye detaljinformasjon og tolkninger.

High-definition digital transfer of a new restoration of Fellini: A Director’s Notebook, a 52-minute film by Federico Fellini: Det var ikke mye High-definition på denne filmen. Elendig bilde. Ser ut som en video fra 80-tallet som har blitt lånt ut til studentfester 200 ganger. Filmen er en eksperimentell og småsurrealistisk ”notatbok” som er meget vanskelig å følge. Et brev fra Fellini er inkludert som et tekstessay. Her utbroderer Fellini sitt syn på filmprosessen, fantasi og fargerike karakterer. Et fint innblikk i en stor regissørs tanker rundt film.

The Last Sequence, a new 52-minute documentary on Fellini’s lost alternate ending for 8½ (available on Blu-ray edition): En fantastisk avslutningsscene var planlagt, men ble forkastet. Sekvensen inneholdt en togreise, muligens på vei mot døden. Denne dokumentaren tar for seg den tapte sekvensen i detalj. Ved hjelp av stillbilder og vindeffekter iscenesettes sekvensen slik den var ment å være. Ok.

Nino Rota: Between Cinema and Concert, a compelling 48-minute documentary about Fellini’s longtime composer: Nino Rota lagde musikken til alle Fellinis filmer fra og med The White Sheik, så vidt jeg vet. Han lagde alt i alt musikken til 150 filmer. Rota vant Oscar for Gudfaren II, bare prosedyreproblemer hindret ham i å få Oscar for Gudfaren I. Her hadde han laget musikken basert på egne tidligere kladder som ikke ble godkjent som grunnlag. Var opptatt av at publikum lett skulle kunne følge musikkstykket. En middels god dokumentar.

Interviews with actress Sandra Milo, director Lina Wertmüller, and cinematographer Vittorio Storaro: Sandra Milo spiller Carla i 8 ½. Hun framstår som en typisk italiensk skuespillerinne, temperamentsfull og livlig. Hun prater mye og er svært åndelig anlagt. Fellini og Sandra Milo hadde et ganske så nært forhold, men de ble aldri et par. Intervjuet med henne varer i 27 minutter. Vittorio Storaro snakker om hvordan ny teknologi kan frigjøre eller hemme kreativiteten. Han analyserer 8 ½ grundig og legger vekt på tre nivåer i livet: minner/det virkelige livet/fantasien. Dette meget gode intervjuet varer i 17 minutter. Til slutt er det et intervju på 17 minutter med Lina Wertmüller, som også er meget godt. Ifølge henne var Fellini kyniker, poet og humorist. Egentlig en umulig blanding. Fellini mente at arbeid skulle være en videreføring av lek. Wertmüller var den første kvinnen som ble nominert til Oscar.

Gallery of behind-the-scenes and production photos: En virkelig flott samling bilder fra innspillingen.

Rare photographs from Bachmann’s collection: En mye svakere samling fotografier fra innspillingen enn det foregående.

U.S. theatrical trailer: En vag og drømmende trailer om en manns fantasi. Ispedd noe positiv presseomtale er dette en flott trailer.

A booklet featuring writings by Fellini and essays by critics Tullio Kezich and Alexander Sesonske: Tullio Kezich beskriver prosessen som førte til at Fellini forandret synet på Guido fra ”ham” til ”meg”. Dette er et nøkkelessay for å få forståelse for bakgrunnen til filmen. Fellinis to tekster er utdrag fra ”I, Fellini”, en serie med intervjuer med regissøren foretatt av Charlotte Chandler. De er også meget informative. Heftet inneholder også et ok essay av Sesonske, som tar for seg det faktum at 8 ½ er en film om skapelsen av 8 ½.