3 Women

3 Women (Criterion nr. 230)(Blu-ray)

1977 – Robert Altman (farger)

På jakt etter seg selv

Nivå 1 (uten spoilers)

Pinky er en ung jente fra Texas som begynner å jobbe på et spa i California. Hun blir venninne med Millie som lærer henne opp og senere deler de leilighet. Men Pinky blir etter hvert litt for intens i sin beundring av Millie.

Nivå 2 (med spoilers)

Robert Altman har laget mange fantastiske filmer, som The Long Goodbye, M.A.S.H, Nashville og  McCabe and Mrs Miller. En av de mindre kjente, men like god, er 3 Women som han laget i 1977. Den har alle disse deilige kjennetegnene til 70-talls amerikansk film. Dypt personlig, modig og den stoler på sitt publikum hva evner til refleksjon angår.

3 Women startet som en drøm. Robert Altman drømte tittelen, hvem som skulle være og deler av en historie i ørkenen. Ørkenen snek seg nok inn i drømmen via all sanden den lille sønnen hans hadde dratt med seg opp i senga når han ville ligge ved siden av pappa. Slik startet det som skulle være en veldig fri og drømmende film. Shelley Duvall som har vært med i syv av Altmans filmer, skrev sin egen dialog. Hun skrev også handlelistene Millie bruker og teksten i dagboken hennes. Slik skapes en fullverdig karakter.

3 Women er i følge regissør Altman en impresjonistisk film. Hans favorittfilm ville ha vært et maleri med musikk satt til. Et maleri varer ikke en bestemt tidsperiode slik en film gjør. Det har ingen begynnelse eller slutt og ingen ser det på samme måten, som en film. På et maleri kan velge hvor blikket skal hvile, mens en film ses likt av publikum.

Altman bruker kommentatorsporet til rose sine skuespillere. Han er glad i den nedtonede skuespillstilen, og svært lite glad i overspilling. Han retter kritikk mot skoler hvor det stadig sies ”give me more”, fordi Altman mener at mennesker reagerer forskjellig på samme opplevelser. De vil føle det samme, men vise det forskjellig. Høyere og voldsommere betyr ikke mer realistisk og dermed bedre skuespill. Dette vil jeg gjerne si meg enig i. Det er en trend i Hollywood med voldsomme følelsesutbrudd, som ikke gir meg noe og som ikke føles realistisk. Denne trenden har forresten vart i ganske mange år. Alle trenger ikke være opprørt, sint eller lei seg akkurat slik som Al Pacino…

Robert Altman er ikke opptatt av kopiering innen film. Han mener det egentlig ikke går an, men man kan la seg inspirere og dermed er det bare en ære. Paul Thomas Anderson sa til ham at han hadde egentlig bare kopiert en av Altmans filmer, og Altman synes at det var flott. Selv mener han at han selv er mest påvirket av John Houston, men andre regissører har lært ham enkelte viktige ting. Bergman lærte ham å være stille og Fellini lærte ham at alt er mulig.

Pinky er som et barn. Ved at hun oppfører seg som et barn, mens hun egentlig er en ung voksen, framstår hun som litt vulgær. Både Pinky og Millie er ganske ressurssvake, i den forstand at de virker uforberedt til livet. De er som to sjeler som vandrer på jorden og leter etter en personlighet. De starter begge med tabula rasa, i en alder hvor tavlen skulle hatt en god del innhold allerede. Millie danner seg en personlighet ved å leve slik magasinene forteller henne. Hun holder mange blader, ser filmer og mottar reklame som også påvirker henne. Legg merke til at hun aldri får personlig post. Pinky skaper sin personlighet ved å etterligne Millie. På ett nivå handler denne filmen om personlighetstyveri.

Pinky blir mer og mer intens i forholdet til Millie. Hun låner Millies klær, stempler Millies timekort, flytter inn i Millies leilighet og leser Millies dagbok. Gradvis viskes grensene mellom de to individene ut, og etter ulykken har Pinky skiftet personlighet, til en som ligger enda mer opp mot den originale Millie. Nå er også maktforholdet mellom dem snudd på hodet. Pinky er nå i den kontrollerende posisjonen Millie en gang hadde og lykkes der hvor Millie feilet i det sosiale. Hun tar også Millies virkelige fornavn, Mildred, og senere også hennes etternavn.

Millie er for meg den mest interessante figuren i filmen, mest fordi situasjonen hennes er så trist. Så blir da spørsmålet: Har Millie et trist liv når hun selv tror hun er populær og vellykket? Det er ingen tvil om at hun objektivt sett er en outsider. Hun har ingen virkelige venner, hennes sosiale omgang foregår blant mennesker som ikke liker henne, ikke bryr seg om henne og ikke en gang hører etter hva hun sier. Disse menneskene er kollegene på jobben hennes, leieboerne i samme leilighetskompleks som Millie og brukerne av skytebanen ved Little Dodge. Millie går rundt som et spøkelse som ingen kan se eller høre, mens hun ser dem og snakker til dem. Men ingenting biter på Millie. Hun virker å leve i den tro at hun har mange nære venner, menn som er interessert i henne og gode kolleger. Hun virker også å tro at hun er populær hos naboene sine. Kanskje er det et snev av selvinnsikt til stede siden hun ofte forklarer at hun ikke kan delta i sammenkomster fordi hun skal noe annet. Er det for å slippe unna ydmykelsen ved å bli avvist? Jeg tror ikke det.

Vi skal ikke tolke for 3 Women for mye. Jeg tror ikke det er meningen at alt skal gå opp. Den er ment å føles og sette i gang prosesser i oss selv som kan lede oss inn i nye landskap. Kanskje er de tre kvinnene i tittelen Pinky, Millie og Willie. Kanskje er disse tre kvinnene forskjellig sider av én kvinne. Pinky heter egentlig Mildred, som Millie gjør. Og Millie og Willie er ganske så likt. Kunstverkene i svømmebassenget og ute ved Little Dodge viser stadige variasjoner over en mann i en slags truende relasjon til tre kvinner. Mannen kan godt være den småpatetiske machomannen Edgar, som har et slags forhold til alle tre kvinnene. Og kunstneren bak bildene er Willie. Hun maler seg selv tydelig som gravid i verkene. Når filmen ender er det disse tre kvinnene som lever sammen, med Millie som Pinkys mor. Hvor er Edgar? Robert Altman hinter mot at han kan være begravd under bildekkene i sluttscenen. Det forestiller i hvert fall han seg…

Øyeblikket: Millie går bak to kolleger som prater seg imellom. Millie prater høyt med dem som om hun deltar i samtalen, men holder i virkeligheten en monolog. De er totalt likegyldige til henne, men hun har en imponerende evne til å fortrenge realitetene. Hun fortsetter å prate til og med etter at de har skilt lag. En ganske sår scene, som summerer godt opp hele Millie.

Lyd og bilde

3 Women har et bildeformat på 2.35:1. Det er et veldig rent og skarpt bilde. Detaljnivået er godt og filmen føles litt skarpere enn mange andre 70-tallsfilmer. Scener med sollys utendørs er veldig, veldig bra. Et topp bilde som også klarer å gjengi filmkornet godt. Monolyden er også veldig god, med den merkelige musikken gjengitt på en meget tilfredsstillende måte.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring director Robert Altman: Dette er et kommentatorspor til etterfølgelse. Altman stiller godt forberedt og deler tiden sin på spesifikk informasjon om denne filmen og filmskaping generelt. Han har mange godt funderte argumenter angående skuespill, publikums oppfattelse av film og menneskets personlighet generelt. Dette er jo aspekter som er veldig relevante for tolkningen av 3 Women. Man må jo bare like Robert Altman. I tillegg har han en behagelig stemme.

Galleries of rare production and publicity stills: Ganske fine bilder fra innspillingen av 3 Women. Aller flottest er nærbildene av kunsten i svømmebassenget.

Original theatrical trailers and television spots: Trailerne er subtile og mystiske. Dagbokteksten leses over bildene vi ser. Tv-Spoten er mer direkte, med en tagline som: Én ville ha fred, én ville ha lykke, én ville ha mer.

An essay by critic David Sterritt: Altman hadde ikke et ferdig manus når Twentieth Century Fox ga ham grønt lys for innspillingen. Han hadde tenkt å klare seg uten ferdig manus i det hele tatt. Det overordnede målet for filmen var at publikum skulle forlate kinosalen uten å kunne forklare hva de hadde sett, bare føle det.