Scenes From A Marriage

Scenes From a Marriage (Criterion nr. 229)(DVD)

1973 – Ingmar Bergman (farger)

I en sofa fra IKEA

Nivå 1 (uten spoilers)

Johan og Marianne er utad et eksempel på det perfekte ekteparet. Han er forsker, hun er advokat. De blir intervjuet i en ”hjemme hos”-reportasje for et kvinnemagasin. Fra dette utgangspunktet skal vi følge ekteskapet deres meget tett. Det viser seg at alt ikke er så rosenrødt som reportasjen gjerne vil gi inntrykk av.

Nivå 2 (med spoilers)

Ahh! Dette er en av mine favorittutgivelser i Criterion Collection, og også min favoritt-Bergman. Man blir filleristet i tre eller seks timer, etter eget valg. Både den tre timer lange filmen og den seks timer lange TV-serien er inkludert her. Stålsett deg, og så velger du den utmattende TV-serien. Dette er bra for deg!

I løpet av serien skal vi se at Johan og Marianne slettes ikke lever i det perfekte ekteskapet, men skal gjennom uttroskap, vold, løgn, forakt og skilsmisse. Men samtidig ømhet, lojalitet, plikt og tvil. Jeg vil trekke paralleller til filmene av John Cassavetes her. Ikke bare i det innholdsmessige, men også det filmtekniske. Johan og Marianne er like sammensatte som Richard og Maria i Faces, og Nick og Mabel i A Woman Under The Influence. Dette er ekte mennesker som man ikke kan totalt forsvare eller totalt forkaste. Man kan forstå og identifisere seg med noen av deres valg og handlinger, og stille seg totalt uforstående og fordømmende overfor andre. Alt ettersom hvem du selv er og hva som har formet deg. Og hvem skulle tro at Bergman og Cassavetes skulle dele filosofien bak kameraarbeidet? Men se nøye på scenen hvor Marianne og Johan slåss på hans kontor. Kunne ikke dette vært tatt rett ut av en Cassavetesfilm som Faces eller A Woman Under The Influence? Kameraet svirrer rundt og forsøker å henge med på skuespillernes bevegelser. Det hele er ultrarealistisk. Denne intime og bevegelige kameraføringen ble ikke innført av Dogmeregissørene. Det hadde blitt gjort før.

Når krisen bryter løs er det Johan som er iverksetter og personen som styrer utviklingen. Han har funnet seg en ny elskerinne og vil skilles. Han er sterk, målbevisst og hensynsløs. Marianne er i sjokk og usikker på fremtiden. Etter hvert skal vi se at rollene byttes om. Marianne vokser på krisen, langsomt men sikkert. Johan derimot, skifter voldsomt i overbevisning. Vi kan egentlig si at han blir svakere og svakere, mens Marianne blir sterkere. Kanskje er det en typisk mannlig midtlivskrise vi har sett utfolde seg. Uunngåelig kommer angeren og retretten tilbake til Marianne. Men hun har skaffet seg et eget liv og vil ikke bytte det bort. Fremdeles har hun ømhet for Johan og de finner stadig berøringspunkter i livene deres, men smaken på selvstendighet er for god til å gi slipp på.

Man skal være forsiktig med å heve seg opp til dommer over samlivskonflikter og hvordan mennesker håndterer dem. Det er altfor lett å se Johan og Mariannes liv utenfra og konstatere feil reaksjoner i situasjonene som oppstår. Men det er påtagelig å observere Mariannes reaksjon på Johans brudd med henne. Hun tar imot all ydmykelsen og utskjellingen, for så å bekymre seg over om han får med seg riktige klær på turen til Paris med elskerinnen Paula. Hun tilbyr seg å hente dressen fra renseriet, og å pakke kofferten hans. Hun sørger til og med for å stille vekkerklokken hans. Det ligger noe selvutslettende over Marianne i denne fasen. Men kanskje er det ikke så uvanlig. Jeg tror ikke den moderne norske kvinnen ville ha reagert slik, men filmen er nesten 40 år gammel. Vi skal nok ikke se bort fra at situasjonen er realistisk beskrevet for et ektepar på 70-tallet.

Etter noen år møtes Johan og Marianne på kontoret hans for endelig å få skrevet under skilsmissepapirene. Hele denne prosessen har tatt lang tid, kanskje har begge trenert og utsatt denne litt skremmende handlingen. De er i godt humør og tilsynelatende avslappet. Men når alvorets time er der, klarer ingen å underskrive. Først er det så greit, Johan insisterer på at han ikke trenger å lese gjennom en gang. Hun vil at han skal det, ”man skal aldri signere uten å ha lest gjennom først”. En time senere er situasjonen motsatt. Han vil ta det med hjem og lese gjennom, hun blir rasende og fornærmet. Jeg fikk en følelse av The Exterminating Angel i denne episoden. I Bunuels film klarer ingen å forlate en middag og de forstår ikke hvorfor. Vi forstår hvorfor Johan ikke egentlig vil skrive under, men i stedet for å kommunisere med Marianne går han i vranglås. Han låser henne inne sammen med seg og sturer på en stol. Dialogens absolutte sammenbrudd, hjerteskjærende, patetisk og et bilde til å henge på veggen.

Som Bergman sier er vi følelsesmessige analfabeter. Vi lærer alt mulig på skolen, men ikke om å tolke følelser og å forstå andre mennesker. Johan har ikke språket som skal til for å kommunisere med Marianne. Derfor begynner han å snakke med knyttnevene. Og føttenes harde sko. Johan virker ved seriens innledning som en velartikulert mann, og det tar noen timer før vi ser at han ikke egentlig er det. Tenk på hans respons på diktkritikken fra kollegaen hans. Her reagerer han som en fornærmet liten gutt og nettopp derfor sier hun ’lille Johan’ til ham, to ganger, ømt. Johan har vært vant til ikke å prate om et problem, for hvis man ikke prater om det eksisterer det ikke. Men så støter han på noe som de ikke har klart å snakke om, og så finnes det allikevel! Og det er et så stort problem at det bestemmer kvaliteten på livet hans.

Ingmar Bergman lot sine karakterer leve sine egne liv og utvikle seg. Han ble selv overrasket over retningen dramaet tok. Mest overrasket ble han over det seksuelle hatet de føler mot hverandre, og hvordan sex ble brukt som hevn. Bergman tror at de sosiale kravene som slike mennesker har mot seg, kan gi slike utslag. I filmen må vi fylle inn mer av bakgrunnen for ekteparet selv, da filmen er kuttet ned til ca halve seriens lengde. Filmen fokuserer utelukkende på Johan og Marianne, både Mariannes mor og barn er borte. Filmen fungerer godt som film, men hver detalj man kan få om Marianne og Johan kan gjøre oss bedre i stand til å forstå dem. Derfor anbefales serien sterkt.

Da Scenes From A Marriage gikk på TV på 70-tallet i Sverige og Danmark var det stille i gatene. Absolutt alle var hjemme og så serien. I kjølvannet av serien så man at skilsmissestatistikken økte i Sverige og familierådgivningen økte i Danmark. Bergman selv er glad for innflytelsen serien hadde på mennesker som så den. De pratet sammen etterpå og fant kanskje ut at det er lov å skape seg et nytt liv i stedet for å fortsette å krangle og slåss.

Det er en utrolig prestasjon å skape et slikt dirrende drama som Bergman gjør her. I en setting som er meget trang, stort sett en samtale i en sofa, en seng eller ved et bord, klarer han å fange interessen og holde den fast. Uten voldsomme fakter som Who’s Afraid of Virginia Wolf, nesten bare en sofa. Kanskje det var denne filmen Ole Paus egentlig hadde i tankene?

Lyd og bilde

Både filmen og TV-serien presenteres i 1.33:1. Bildekvaliteten er identisk. Det er kornete, uskarpt og generelt ganske svakt. Det er mye støy i bildet. Selv om jeg ikke har sett VHS på ganske så mange år, tenker jeg at dette kunne vært en videokassett. Eventuelt en DVD i lavere sjiktet. Når det er sagt, vil ikke bildekvaliteten forringe seeropplevelsen. Innholdet er for oppslukende til det. Monolyden er noen hakk bedre enn bildet.

Ekstramateriale

Video interview with Ingmar Bergman from 1986: Dette intervjuet er på 15 minutter. Bergman forteller om ideen til serien og hvordan den var basert på seg selv og hans venner. Heldigvis forstod ikke vennene hans at de var modeller for visse karakterer. Han er glad for den strålende mottagelsen filmen fikk i utlandet, som viser han at temaet ikke var for snevert. Tvert imot er det universelt og forskjellige typer mennesker kjenner seg igjen i filmen. På slutten av intervjuet tar Bergman opp Sveriges redsel for sinne. Det er ikke lov å være sint. Dette leder til en utgreing om hans eget sinne, som han mener var tegn på usikkerhet i jobben sin.

Video interview with stars Liv Ullmann and Erland Josephson: De blir intervjuet hver for seg, men det veksles mellom dem. Intervjuet er på 25 minutter. Josephson gruet seg fælt til scenen hvor de skulle slåss på kontoret. Men den ble god og han likte etter hvert å spille den inn. Han ble litt overrasket over seg selv der. Liv Ullmann beskriver Bergman som glimrende i sin beskrivelse av kvinner, og mener det er overraskende på bakgrunn av at han egentlig er en mannssjåvinist.

Video interview with Bergman scholar Peter Cowie comparing the two versions of Scenes from a Marriage: På denne utgivelsen er både den tre timer lange internasjonale spillefilmen og TV-serien på ca seks timer inkludert. Peter Cowie bruker 15 minutter på å fortelle oss om forskjellene på versjonene. Han viser oss hva som ble kuttet og hva han mener grunnen er. Anbefalingen hans er å se en episode hver kveld, og ikke se alt på en kveld. Da mister man rytmen Bergman har lagt opp til.  Det er en opplysende bonus Cowie har laget her.

An essay by author Phillip Lopate: Veldig kort essay, men helt greit.