The Third Man

The Third Man (Criterion nr. 64)(Blu-ray)

1949 – Carol Reed (svart-hvitt)

En usannsynlig helt

Nivå 1 (uten spoilers)

Holly Martins ankommer Wien for å møte sin gamle venn Harry Lime. Men ingen Lime møter ham på togstasjonen og snart får han vite at Harry Lime er død. I begravelsen møter Martins major Calloway, som er glad for at Lime er død. Dette får Martins til å ville finne ut hva som skjedde da hans beste venn døde.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er en massiv Criterionutgivelse. Det var også den første blurayutgivelsen som ble utilgjengelig, og kan i dag bare skaffes fra andrehånds selgere, som på ebay eller amazon marketplace. Denne utgivelsen har jeg brukt lang tid på å sette meg inn i, ca 14 timer med dokumentarer, kommentatorspor og intervjuer i tillegg til filmen på vanlig måte.

Det er mye å ta tak i med The Third Man, selv om den kan virke som en ganske så konvensjonell thriller. Den har allikevel en del aspekter som løfter den opp til et mesterverk. Vi kan starte med en gjennomgang av handlingen. Holly Martins ankommer Wien for å møte sin gamle venn Harry Lime, men forstår fort at han har omkommet i en trafikkulykke rett på utsiden av sitt hjem. Martins rekker akkurat å delta i begravelsen. Her kommer han i snakk med major Calloway, som inviterer ham på en drink etterpå. Calloway og Paine, som er utstasjonert i den britiske kontigenten som kontrollerer Wien, har ingenting til overs for Harry Lime. De vet at han var involvert i stygge, kriminelle aktiviteter i byen. De ser også helst at Martins drar tilbake til USA.

Martins får beskrevet ulykken av portneren i bygningen Lime bodde, og får høre om en tredje mann som var til stede ved ulykken. De andre var baron Kurtz og Popescu, i tillegg til doktor Winkel. I trass mot det britiske politisoldatene, bestemmer Martins seg for å grave litt i saken. Underveis i denne prosessen ser vi en konspirasjon med Popescu, Kurtz og Winkel avtegne seg. Martins finner ut at Lime er i live, og etter lang tids bearbeiding og innsyn i bevis i saken mot Lime går han med på å bidra til Limes arrestasjon. Så desillusjonert blir han over sin gamle venn, at han selv skyter ham etter endt jakt i kloakkanalene.

Etter andre verdenskrig ble Østerrike delt i fire soner, den russiske, den amerikanske, den franske og den britiske. Wien ble delt på samme måte, og byen lå i den russiske sonen. Sentrum av Wien var nøytral, med de fire okkupasjonsmaktene i fellesskap patruljerende området. Fire soldater, en fra hvert land, utgjorde en patrulje i hver jeep. Svartebørshandelen florerte, og penicillinhandelen var spesielt stygg, siden den trengtes i behandlingen av blant annet barn. Graham Greene hadde selv venner som så filmen og var beskjemmet etterpå, for de også hadde vært involvert i denne handelen. I denne settingen florerte det også med etterretningsagenter fra de respektive landene.

Det første som slår meg som originalt ved The Third Man er karakteren Holly Martins. Han vil gjerne framstå som den handlekraftige amerikaneren i Europa, en klassisk helt, og til å begynne med oppfatter vi ham slik, kanskje mest av forventning. Men det tar ikke lang tid før vi ser at han viser svakheter. Etter hvert skal vi se at han egentlig er en karakter langt fra den klassiske Hollywoodtypen. Holly Martins gjør egentlig det meste feil, og de resultatene han oppnår kommer mer på tross av enn på grunn av hans anstrengelser. Han er alltid på etterskudd, treg i oppfattelsen og lesingen av situasjoner. I tillegg har han en hang til selvmedlidenhet og flaska. Han gir også lett opp. Flere ganger ser vi ham godta tilbudet om hjemreisebillett, for så å snu på flisa ved hjelp av andres innspill. Når det butter, drikker han og blir kranglete. Slik sett er han et barn, og behandles som et barn. Se for eksempel på scenen i baren rett etter begravelsen. Han drikker seg full, forsøker å slå Calloway og blir nøytralisert av Paine. Som aldri tar ham på alvor.

Et grep i filmen, som dessverre det amerikanske publikum gikk glipp av siden den amerikanske versjonen ble tekstet, er at den tyske dialogen rundt Holly Martins ikke tekstes. Dermed blir vi som ikke kan tysk like rådville som Martins, og forstår filmen på et annet plan. Bortsett fra disse scenene vil vi nok føle oss mer informert enn Martins og føle at han er litt treg med å komme etter. Men han er ute av sitt element her, og hans forelskelse i Limes flamme skygger nok litt for hans oversikt. Det er allikevel ikke til å stikke under en stol at han feiloppfatter situasjoner og trenger hjelp av Anna Schmidt for å komme videre. Hele hans fremtoning understrekes i sekvensen med litteraturforedraget, hvor han totalt skjemmer seg ut. Han kan ikke svare på et eneste litteraturspørsmål på en tilfredsstillende måte.

Denne sekvensen er en kommentar til høy- og lavkultur. Westernbøkene settes opp mot James Joyce sin litteratur, med spørsmål om stream of conciousness. Dette er et begrep Martins tydeligvis aldri har hørt om og når han nevner Zane Grey som inspirasjon, tas det som en spøk. The Third Man er en sjangerfilm som kommenterer sjangerfilmen. Den er en film noir, med sine kameravinkler, femme fatale, regnvåte gater og dystre menneskesyn. Men samtidig bryter den ut av krimsjangeren med sine politiske kommentarer og dokumentariske visuelle stil. Den bruker også mye humor, som i sekvensen om litteraturforedraget.

Martins klønete fremtoning får fatale konsekvenser for andre mennesker i filmen. Hans tankeløse avsløring av at portneren så ulykken og en tredje mann, fører uunngåelig til at portneren blir likvidert, antagelig av Harry Lime selv. Selv dyrene føler en motvilje mot mannen som skal være vår ufeilbarlige helt. Hunder bjeffer mot ham, katter går unna ham og papegøyen biter ham i fingeren. Etterkrigstiden i Wien var vanskelig og forvirrende, og Martins klarer aldri å få oversikt. Samtidig er han en dårlig menneskekjenner.

Et særegent grep i filmen er den litt skeive kameravinkelen. Selv synes jeg det gir en flott visuell opplevelse, men den kan også si noe om en by og en tid hvor moralen er problematisk. I Wien er ikke alt som det ser ut, og innbyggerne har tilpasset seg et litt annerledes moralsk kompass. Ikke alle var like begeistret over kameratiltingen. Noen så det kun som en gimmick, og en Hollywoodregissør sendte Carol Reed et lite hjelpemiddel som skulle balansere kameraet hans til neste film. Tiltingen kan også brukes for å illustrere motiver. I en scene med Martins og Schmidt tilter kameraet en vei når vi ser Martins og en annen vei når vi ser Schmidt. Det kan tyde på at de har ulike oppfatninger eller mål. Det skal jo også vise seg at de har det.

Orson Welles dukker ikke opp i filmen før etter 1.06.18. Og når Martins skyter ham på slutten har Welles bare hatt ca 10 minutter på skjermen til sammen. Drapet på Harry Lime er et barmhjertighetsdrap. Når Lime forstår at han ikke kommer unna, ber han ved hjelp av øynene sin gamle venn om å skyte ham. Greene bekrefter også dette. Men replikkene som skulle understreke det ble strøket.

The Third Man har mange faktorer som bidro til at det ble en udiskutabel klassiker. Romanen av Graham Greene som utgangspunkt, manus skrevet av samme mann, den største engelske produsenten Aleksander Korda, den største amerikanske produsenten David O. Selznick, regissør Carol Reed på toppen av sin karriere, assistentregissør Guy Hamilton som senere ble kjent som regissøren av Goldfinger, to store amerikanske stjerner i Joseph Cotten og Orson Welles og fantastisk musikk av Anton Karas. Musikken klarte ved hjelp av variasjoner å formidle action, romantikk og spenning.

Var doktor Winkel og baron Kurtz et homofilt par? Sett ut fra tidens sensur, kan jeg ikke se hvordan filmskaperne kunne gjort forholdet tydeligere i filmen. Vi ser baronens hund i doktor Winkels leilighet, som tyder på at han enten er på besøk eller bor der. Senere ser vi begge komme ut på balkongen i slåbrok om formiddagen. Tydelig nok for meg.

Lyd og bilde

The Third Man er en 62 år gammel film, og man kan ikke ha like store forventninger til bildet som til nyere filmer. Med det i bakhodet, må det sies at det er et meget godt bilde vi får servert her. Kveldsscenene med våt brostein ser meget bra ut. Det er litt i overkant mye filmkorn til stede, det kribler i de hvite flatene ved enkelte anledninger. Dette er heller ikke et konstant skarpt bilde. Men den aller beste måten man noen gang har sett The Third Man på i sin egen stue. Formatet er 1.33:1. Lyden er i mono og omtrent som bildet. Kanskje litt bedre kvalitet. Den unike sitermusikken blir gjengitt på en nydelig måte. Så også med den flotte lyden av sko mot brostein i trange gater.

Ekstramateriale

Video introduction by writer-director Peter Bogdanovich: Hvor lang tid tar det før Bogdanovich begynner å snakke om sin gode venn Orson Welles? Dette kunne vært en selskapslek, og man trenger ikke engang å ha en film Welles er involvert i. Mesteparten av denne fem minutter lange introen går med til å snakke om nettopp Welles, men han nevner også at Carol Reed er en meget undervurdert regissør.

Two audio commentaries: one by filmmaker Steven Soderbergh and screenwriter Tony Gilroy, and one by film scholar Dana Polan: Det første sporet er en livlig samtale, hvor masse informasjon kommer frem. Det er aldri stille, og både det filmtekniske og innholdsmessige blir diskutert. Jeg var skeptisk da jeg så at Dana Polan var mannen bak det andre kommentatorsporet, men det var det slettes ingen grunn til. Jeg vil si han overgår Soderbergh og Gilroy sitt spor, som var meget bra. Polan klarer å sette filmen inn i sin politiske tid, og kommenterer amerikaneren i Europa. Altså to av de bedre kommentatorsporene på en og samme film denne gangen.

Shadowing “The Third Man” (2005), a ninety-minute feature documentary on the making of the film: I denne dokumentaren lang som en spillefilm, kommer det frem en del oppsiktsvekkende ting. Produsent Korda var etterretningsagent og brukte studioer i utlandet som dekkoperasjon for etterretningsarbeidet. Både Selznick og Carol Reed jobbet døgnet rundt, og begge brukte Benzedrine. I våre dager kaller vi det speed. Den gangen visste de antagelig ikke om skadevirkningene, men Reed brukte det for å kunne jobbe på alle tre kameraenhetene, både dagenheten, kveldsenheten og kloakkanalenheten. Søndag sov han hele dagen.

Abridged recording of Graham Greene’s treatment, read by actor Richard Clarke: Problemet med ekstramaterialet på denne utgivelsen (hvis man kan kalle overflod et problem), er at jeg måtte se filmen fire ganger med diverse ekstralydspor pluss se filmen på vanlig måte. To ganger med to forskjellige kommentatorspor, som var topp klasse. Deretter radiohørespill, som følger filmen ganske korrekt tempomessig. Og til slutt denne opplesningen av boken, som ligger som et lydspor over filmen for fjerde gang. Dette sporet følger også filmen ganske likt tempomessig. Dermed blir dette litt kjedelig og overkill.

“Graham Greene: The Hunted Man,” an hour-long, 1968 episode of the BBC’s Omnibus series, featuring a rare interview with the novelist: I en spennende time får vi høre innsideinformasjon fra Graham Greene, i dette uhyre sjeldne intervjuet. Det måtte gjøres på toget til Istanbul, og uten å filme ham selv. Denne britiske kvalitetsdokumentaren er av det beste ekstramaterialet denne gangen, ved siden av kommentatorsporene. Godt strukturert, overraskende og informativt. Visste du at Greene var katolikk, drev jevnlig med russisk rullett og så på seg selv som en politisk forfatter? Han har en særegen måte å snakke på, den godeste Graham Greene. Han legger trykk på nesten hvert ord.

Insider Information: Denne korte dokumentaren tar for seg produksjonsproblemer mellom den amerikanske produsenten og hans britiske samarbeidspartnere. Carol Reed ønsket Orson Welles, mens Selznick så ham som ren gift for billettsalget. Og Welles bød virkelig på en del problemer. Han møtte ikke opp til avtalt dag, og de måtte gjøre noen av hans scener med stand-in, som ble Guy Hamilton i jakke med kleshengeren fremdeles i. Slik ble han en bredskuldret Harry Lime på lang avstand. Welles nektet å filme mer enn en dag i kloakkanalene. Etter det måtte de bygge et studiosett.

Who Was the Third Man? (2000), a thirty-minute Austrian documentary featuring interviews with cast and crew: He he. Ikke en av de bedre dokumentarene dette. Et noe merkelig premiss hvor de henger seg på ideen med The third man. De lister opp the first man (Graham Greene), the second man (Carol Reed) osv som hadde stor betydning for resultatet, helt opp til the tenth man. En litt amatørmessig produksjon. Men det må sies at man sitter igjen med en del ok informasjon. Kloakkanalene under Wien strekker seg over 3000 kilometer. I de scenene hadde Welles stuntmann som stand-in.

The Third Man on the radio: the 1951 “A Ticket to Tangiers” episode of The Lives of Harry Lime series, written and performed by Orson Welles; and the 1951 Lux Radio Theatre adaptation of The Third Man: Som sagt får vi se filmen mens vi hører radiohørespillet. Spennende framført, meget likt dialogen i filmen.

Illustrated production history with rare behind-the-scenes photos, original UK press book, and U.S. trailer: Bilder og presse/pr-bilder. Ikke noe interessant.

Actor Joseph Cotten’s alternate opening voice-over narration for the U.S. version: Carol Reed leste selv fortellerstemmen på den originale versjonen, mens Joseph Cotten leste inn en annen versjon for det amerikanske markedet. Her er den, litt annerledes.

Archival footage of postwar Vienna: Under denne overskriften finnes det ytterligere tre dokumentarer. I den første følger vi Anton Karas, musikeren som ble verdensberømt etter suksessen med sin sitermusikk i filmen. I ’In the underworld of Vienna’ får vi høre om det egne spesialpolitiet som jobber i kloakkanalene under byen. Noen kjeltringer hører til her. Uteliggere får gå videre etter ransaking. ’The Third Man’s Vienna’ er en meget, meget interessant dokumentar om byen. Etter krigen ble Østerrike delt i fire soner, den franske, den britiske, den amerikanske og den russiske. I tillegg ble Wien, som lå langt inne i den russiske sonen, delt i fire soner. Selve sentrum av byen var felles og patruljert av jeep med fire soldater, en fra hvert land. Spionene florerte, med hvert lands respektive etterretningshovedkvarter nesten vegg i vegg. CIA, KGB og MI6 holdt til i hoteller i samme kvartal.

A look at the untranslated foreign dialogue in the film: Disse replikkene ble oversatt i den amerikanske versjonen. Originalt var de ment å være like fremmede for oss som de fremstår for Holly Martins. Det var et meget vellyket grep, som amerikanerne gikk glipp av.

Blu-ray edition includes a booklet featuring an essay by Luc Sante: Et kort essay som beskriver The Third Man som en erketype innen filmhistorien. Når man ser den for første gang vil man kjenne igjen mange ting man har sett før, men fra senere filmer. Uttallige filmer er inspirert av The Third Man.