The Red Shoes

The Red Shoes (Criterion nr. 44)(Blu-ray)

1948 – Michael Powell (farger)

Å dø for kunsten

Nivå 1 (uten spoilers)

En ung ballerina får sjansen til å bli stjerne, men må etter hvert velge mellom kjærligheten til sin kjæreste eller kjærligheten til balletten. Filmen er bygget på et H.C.Andersen eventyr.

Nivå 2 (med spoilers)

Filmens tema er det å dø for kunsten. Under andre verdenskrig var det mye snakk om å dø for fedrelandet, for demokratiet, for frihet. Rett etter krigen kommer The Archers med en film som snakker om å dø for kunst. Det handler om å gjøre det som skal til for å lage oppriktig, god kunst uten å holde tilbake. Man må gjøre de største offer for å nå toppen. Å være en kunstner betyr å være egoistisk og ensom. Vicki gjør dette offeret både i ballettforestillingen The Red Shoes og i hennes private liv. I stykket får hun de røde ballettskoene, og de danser henne til døde. I privatlivet velger hun bort sin mann for muligheten til å bli den beste danseren, og skoene leder henne til hennes død.

Gradvis utover i filmen The Red Shoes glir virkeligheten over i balletten, eller omvendt. Vi ser stykkets produsent, Boris Lermontov, dukke opp i balletten. Dette minner om David Lynchs Inland Empire, hvor den kvinnelige hovedrolleinnehaveren får problemer med å skille de to tilstandene. Psykodramaet er tydelig når Julian dukker opp som danser i balletten. De to er sammen om fantasien deres, men det skjer kun i hennes hode. Som Martin Scorsese påpeker har stort sett alt i film blitt gjort før, fra stumfilmtiden og fremover. Godard blir gjerne regnet som arkitekten bak jumpcut, men Sergej Eisenstein gjorde det allerede på 1920-tallet. Scorsese innrømmer å ha vært inspirert av The Red Shoes da han valgte å filme boksescenene i Raging Bull inne i bokseringen.

The Red Shoes er en vakker ballett i filmen. Og vi får se den i sin helhet. Det var da filmen kom ganske så unikt. Ingen klipp til publikum. Vi er publikummet, og ser det de ser. Kritikken har vært sterk på at det tar oss fullstendig ut av filmen, men jeg er ikke enig i dette. Hvorfor ikke nyte en flott ballett i stedet? Balletten er en glimrende metafor for filmens historie.

Vicki har en strålende karriere som ballerina når Lermontov blir sjalu på Julian og bestemmer seg for å sparke ham fra staben. Han er ikke interessert i henne som kvinne, kun som danser. Han har med tiden blitt overbeskyttende ovenfor sin stjerne, og takler ikke at hun har et forhold til Julian. Vicky bestemmer seg for å være lojal til sin mann og forlater ensemblet. Men hun lever da i skyggen av Julian, den vellykkede komponisten og dirigenten. Til slutt blir hun overtalt av Lermontov, og returnerer til den nye oppsetningen av The Red Shoes. Julian følger etter henne, men må innse at hun velger kunsten framfor kjærligheten.

The Archers er produksjonselskapet til Emeric Pressburger og Michael Powell. Pressburger var den sindige og tankefulle som skrev det meste av manus. Powell var den impulsive og energiske, som sto for regien. Sammen lagde de filmer som Life and Death of Colonel Blimp, Black Narcissus og I know Where I’m Going. The Red Shoes er allment akseptert som den beste ballettfilmen noensinne.

Som Powells kone Thelma Schoonmaker Powell forteller, er det å spille inn en film som en liten krig. Slik er det i alle kunstretninger hvor man må samarbeide for å nå sitt mål. Vi ser dette illustrert i filmen. Publikummet i begynnelsen av filmen har kommet for å nyte hver sin kunstretning. Noen for å lytte til musikken og orkestret, andre for å beundre dansen. Heftige diskusjoner utspilles på galleriet. Blant ensemblet er det sterke personligheter som slåss for sin oppfatning av hvordan en oppsetning skal gjøres. Men Lermontov er den udiskutable sjefen. Han trekker i trådene som en magiker.

Lermontov bruker sin makt da han kvitter seg med Julian, men forsvinner inn i en ensom tilværelse når Vicki velger å slå følge med Julian. Han vet han har gjort en stor feil og han må lenge klare seg uten sin ballerina. Resten av ensemblet forsøker å påvirke ham til å ta tilbake den enestående talentfulle Julian, men til ingen nytte. Lermontov er også en kunstner, som må kjempe en ensom og stri kamp. Scenene med Lermontov isolert i sitt fantastiske rom er av de mest estetiske i filmen.

Lyd og bilde

Bildet er i 1.33:1 som vanlig på denne tiden og lyden er i mono. Criterion har i sine bluray-utgivelser gjort sidestripene svarte i motsetning til DVD-utgivelsene. Det er en forbedring. Bildet har gjennomgått en dramatisk restaurering, siden denne filmen var i ferd med å gå helt i stykker. Resultatet har blitt fremragende, kanskje den beste restaureringen jeg har sett. Nå er bildet nesten perfekt. Visse scener er litt softe, noen er litt ustabile. Men stort sett er bildet en orgie i skarpe farger, utrolig dybde og skarphet. Lyden er meget, meget god. Monosporet er kraftfullt.

Ekstramateriale

Introductory restoration demonstration with filmmaker Martin Scorsese: Scorsese er en ihuga filmbevarer som også har startet et selskap som jobber med bevaring av film, The Film Foundation. Her introduserer han en demonstrasjon av arbeidet med The Red Shoes. Vi ser før og etter klipp av filmens restaurering. Fokuset klarer de også å rette opp, fra dobbeltbilde til meget skarpt. Himmelvid forskjell! Virkelig en tankevekkende demonstrasjon og jeg er takknemlig for dette arbeidet. Tenk at vi kan se en film som nesten var ødelagt i denne flotte kvaliteten.

Audio commentary by film historian Ian Christie, featuring interviews with stars Marius Goring and Moira Shearer, cinematographer Jack Cardiff, composer Brian Easdale, and Scorsese: Jeg er egentlig ikke så glad i disse kommentatorsporene med flere aktører. Det kan være litt krevende å vite hvem som snakker, og uansett tar det mye oppmerksomhet vekk fra filmen når det skiftes kommentator. Allikevel er det mye viktig informasjon man får her.

Profile of “The Red Shoes,” a documentary on the making of the film, featuring interviews with members of the production team: Produsenten ville lage ballettfilm i 1933, men prosjektet ble utsatt til etter krigen. Da ble planen å lage eskapisme, som trengtes etter en grusom krig. Powell forlangte å ha en ekte ballettdanser som kunne spille i hovedrollen, han ville ikke ha en stand-in for dansescenene. Siden ekte dansere utgjorde mye av skuespillerne, var det en god del rivalisering på settet.

Video interview with director Michael Powell’s widow, Thelma Schoonmaker Powell, from the 2009 Cannes Film Festival, in which she discusses Powell, the film, and the restoration: Hun var gift med regissør Michael Powell helt til hans død. Hun har også vært Scorseses klipper i ca 40 år. Mye av intervjuet går med til diskusjon om restaureringen. Men også om hvordan filmen handler om mange mennesker som jobber sammen om å lage kunst, og må ledes av én person.

Audio recording of actor Jeremy Irons reading excerpts from Powell and Pressburger’s novelization of The Red Shoes: The Archers laget en bok 40 år etter filmen, som Jeremy Irons her leser utdrag fra. Han har en superb stemme, som passer godt til opplesning. Det minner meg om mitt besøk i Westmister Abbey i mars 2011, hvor han hadde lest inn kommentarer til de historiske stedene vi besøkte i kirken på en interaktiv lydavspiller man kunne høre på mens man vandret rundt.

Collection of rare publicity stills and behind-the-scenes photos: Flotte bilder. Spesielt var maleriene som utgjorde storyboard flotte.

Gallery of items from Scorsese’s personal collection of The Red Shoes memorabilia: Om artifakter han har samlet, som originalmanuset til filmen og de røde skoene. Pluss posters.

The “Red Shoes” Sketches, an animated film of Hein Heckroth’s painted storyboards, with the Red Shoes ballet as an alternate angle: Sånn passe interessant med storyboardbildene alene, men meget interessant med splitscreen med tilhørende passasjer i filmen. Vakkert og opplysende.

Audio recording of Irons reading the original Hans Christian Andersen fairy tale “The Red Shoes”: Jeremy Irons har en god og mektig stemme. Ok kuriositet.

Theatrical trailer: En typisk dramatisk, svulstig og litt kunstig trailer i the Archers vanlige stil.

A booklet featuring an essay by critic David Ehrenstein and a description of the restoration by UCLA film archivist Robert Gitt: Restaureringen må rimeligvis få mye oppmerksomhet i dette spesielt vellykkede eksempelet. Mye blir gjentatt her fra videoessayene på disken. Ehrenstein har skrevet et innsiktsfullt essay om filmens mening.