Black Orpheus
Black Orpheus (Criterion nr. 48)(Blu-ray)
1959 – Marcel Camus (farger)
Orpheus i Brasil
Nivå 1 (uten spoilers)
Myten om Orpheus og Eurídice spilles ut i Rio de Janeiro under karnevalet. Som navnet tilsier, er settingen de svarte favelaene.
Nivå 2 (med spoilers)
Den gamle greske myten om Orpheus er en meget kjent og viktig historie. Orpheus hadde nettopp giftet seg med Eurídice da hun ble bitt av en slange og døde. Orpheus som var en strålende musiker spilte så triste sanger at gudene ga han et råd. Han dro ned til underverdenen og spilte sine triste sanger så til og med Hades gråt. Han fikk ta med Eurídice opp til verden igjen, på den betingelse at han ikke snur seg og ser på Eurídice før de har kommet opp. Men Orpheus bryter dette kravet og Eurídice dras ned til underverdenen igjen. Orpheus, i dyp sorg, avsverger kvinner og tar unge gutter til elskere. Dette fører til at forsmådde kvinner rev han i filler, og kastet hans hode i elven. Her fløt han og sang sine triste sanger. Til slutt ble han gjenforent med Eurídice i Hades rike. Det sies at Orpheus oppfant homoseksualiteten.
I det livlige, musikalske og danseglade Rio er Orpheus en trikkekonduktør med begavelse for gitarspilling. Han skal gifte seg med Mira, men den vakre Eurídices ankomst gjør at han forelsker seg i henne. Mira er en eiegod og sjalu kvinne som straks forstår at Eurídice er en trussel. Men alle hjelper Orpheus i sin higen etter Eurídice og vi aner at det bare kan ende i forferdelse. Og Eurídice dør i en ulykke, på flukt fra Mira og Døden.
Første halvdel av filmen oppleves som naiv og lettbeint. I andre halvdel mørkner uttrykket og filmen fremstår som mer interessant. Hvis man har den opprinnelige myten i bakhodet, er det spennende å se hvordan sykehuset/likhusets etasjer brukes som en metafor for nedstigningen til dødsriket. Korridorer og byråkrati symboliserer problemene med å finne Eurídice. Selve Hades rike er voodooritualet hvor sjelevandring og besettelse er nøkkelord. Eurídices sjel tar bolig i en gammel kvinne, og Orfeus må for all del ikke se på henne selv om hun snakker med Eurídices stemme. Her, som i den opprinnelige myten, svikter han og ser på henne. Dermed forteller hun ham at han nå aldri vil se henne igjen. Hun forsvinner til Hades rike, mens han vandrer hvileløst rundt i sorg. Til slutt får han bære hennes levninger hjem fra likhuset, men blir drept av Mira og de to elskende ligger døde nedenfor stupet.
Orfeus ble spilt av en kjent fotballspiller, som ikke kunne spile gitar men gjør en god jobb med å late hardt som om han kan det. Black Orpheus gjorde han kjent i hjemlandet, og han merket aldri noe til Brasils rasisme. Han ble tatt i mot som stjerne overalt han dro. Filmen blir best husket for sin musikk og introduksjon av Bossa Nova til verden.
Lyd og bilde
Filmen presenteres i 1.33:1. Det er et godt bilde, uten for mange aha-opplevelser. Stort sett skarpt, med rimelig dybde. Stabilt og godt til å være såpass gammelt. Monolyden er ok.
Ekstramateriale
Archival interviews with director Marcel Camus and actress Marpessa Dawn: Tre minutter med Marcel Camus, hvor han beretter om hvilken utfordring det var å spille inn en film med ukjente, svarte skuespillere. Samarbeidet med brasilianerne var godt. Marpessa Dawn er amerikansk, født på en gård i Pittsburgh. Hun ble stjerne etter denne filmen, og har bare gode minner fra innspillingen. Intervjuet er på fem minutter.
New video interviews with Brazilian cinema scholar Robert Stam, jazz historian Gary Giddins, and Brazilian author Ruy Castro: Innvendinger mot filmen går på at den viser favelaer uten kloakk, pappeskehus osv. Bossa Nova ble den nye svarte farsotten etter denne filmen, men er overraskende nok egentlig en enklere form for samba med opprinnelse i hvit middelklasse. Bossa Nova ble introdusert til USA med konserter i Carnegie Hall med Miles Davis og Tony Bennett blant publikum. Senere inkorporerte de Bossa Nova i musikken sin. Brasil var på mote i denne tiden, og mange forelsket seg i musikken. Temaet med Romeo og Julie, kjærlighet og død, slo an. Den vant pris i Cannes, men ble kritisert for å være for snill. Camus hadde et naivt og romantisk syn på Brasil og de svarte, med utsagn som at de frivillig rømte fra sivilisasjonen. Dokumentarene er på 34 minutter til sammen.
Looking for “Black Orpheus,” a French documentary about Black Orpheus’s cultural and musical roots and its resonance in Brazil today: I denne dokumentaren på halvannen time møter vi skuespilleren som spilte Orfeu igjen, sammen med andre medvirkende. Selv om dette var en fransk film, likte ikke franskmennene filmen. De var oppslukt av fransk nybølgefilm. Dokumentaren kommenterer de moderne favelaene som et sosialt problem, med dop og vold. Den kommenterer også musikkens betydning som underholdning, aktivitet, glede og sosial mobilt verktøy. Rasisme blir også diskutert.
Theatrical trailer: Gitaren til Orfeu forteller historien. Greit grep i en middels trailer.
A booklet featuring an essay by film critic Michael Atkinson: Heftet består bare av et kort essay av Michael Atkinson, som gir et greit bilde av filmens betydning og innhold. Middels essay.
