The Double Life of Veronique

The Double Life of Veronique (Criterion nr. 359)(Blu-ray)

1991 – Krzysztof Kieslowski (farger)

Snoren

Nivå 1 (uten spoilers)

I Polen lever Weronika sitt liv, med et gudbenådet talent for sang. Og i Frankrike lever Veronique, som underviser i musikk. Hva er forbindelsen mellom dem? Utseendemessig er de like som to dråper vann. Er de samme person, eller er de dobbeltgjengere? Eller er det en tredje mulighet?

Nivå 2 (med spoilers)

The Double Life of Veronique, eller Veronikas to liv som den heter på norsk, er en bauta innen kunstfilmen. Det er mange som har denne som en personlig favoritt, uten at de helt kan forklare hvorfor, eller hva den egentlig forteller oss. De bare vet at den appellerer til noe i dem, gir dem en god følelse og har en aura av noe mystisk og vakkert. Selv sier regissør Kieslowski at den handler om følelser, så det er vel naturlig at den forblir en personlig opplevelse for de som ser den. Kanskje er den mer enn mange andre filmer en film som hver og en av oss henter forskjellige ting ut fra.

Som en David Lynch film, og da spesielt Inland Empire, er dette en film som man er best tjent med å la flomme inn over seg, uten å forsøke å forstå eller legge mening i alt man ser på skjermen. La heller den magiske musikken og de vakre bildene ta deg med på en reise svevende noen meter over bakken. Som Veronique hinter mot når hun gjentatte ganger fester blikket oppover mot himmelen eller taket i en leilighet. Eller når hun ser verden gjennom refleksjoner eller opp ned gjennom en glasskule, eller hengende opp ned i mors armer, eller med hodet sidelengs. Alt dette peker mot filmens budskap: Se! Og se på en ny måte!

Kieslowski presenterer for oss i The Double Life of Veronique muligheten for at det finnes flere versjoner av oss. Weronika er polsk og Veronique er fransk, men de er muligens det samme mennesket. De har likheter også sett bort i fra utseendet. Et svakt hjerte, kjærligheten til musikk, tendensen til å vikle fingre inn i snorer og stryke en ring under øyetvippene. Kieslowski viser oss likhetene mellom de to, men konkluderer aldri. Men han hinter mot et bånd mellom de to, selv om de lever adskilt geografisk. Veronique ser ut til å ane Weronikas sjel flyte gjennom rommet, og hun begynner å gråte da hun ser bildet av Weronika hun tok fra turistbussen. Hvorfor gråter hun? Er det fordi hun aldri kan bli kjent med Weronika? Eller fordi det mytologisk sett betyr at du skal dø når du ser din dobbeltgjenger?

Kieslowski bruker en åndelig dimensjon for å illustrere og utvide sin film. Når Weronika dør føler vi at det er hennes sjel som flyr over publikum. Dette må være den samme sjelen Veronique aner i sitt rom og får henne til å vende blikket oppover. Hun er ikke truet av fenomenet, men har en ro i dette møtet. Sjelen manifisterer seg i lysrefleksjonen fra naboguttens vindu. Vi tror vi har funnet en rasjonell forklaring på den dansende lysflekken i Veroniques leilighet helt til lysflekken forblir der etter at gutten har lukket vinduet sitt. Kieslowski bruker også symboler. Hvem er den kvinnen som virker misfornøyd med at Weronika vinner sangkonkurransen i Polen? Vi ser henne senere i Frankrike, observerende Veronique fra et kafébord. Er hun et omen om død, eller er hun en skytsengel som skal beskytte henne?

Den store metaforen i filmen er Alexandres dukketeater. Hans historie speiler Weronikas og Veroniques. Veronique forlater Alexandre to ganger i filmen. Den ene når hun forstår at det ikke er kjærlighet til henne som driver ham til å ville møte henne, men en nysgjerrighet etter å finne ut om en kvinne kan bruke logikk for å spore ham opp. Den andre gangen hun går er når hun ser ham ha laget to dukker av henne, siden de slites ut så fort. Han bruker henne i sitt håndverk, og det er ikke nok for henne. Hun blir usikker på om han utnytter henne eller elsker henne.

Paris har 17 kinoer. Derfor fikk Kieslowski idéen om å lage 17 forskjellige versjoner av filmen, med små endringer fra versjon til versjon. Det kunne dreie seg om en annerledes slutt eller en scene som var lengre. Slik ville filmen bli håndlaget og mer unik. Ingen ville se den samme filmen i byen. Men prosjektet ble altfor dyrt og ble skrinlagt.

Hvis jeg skal plukke ut en ekstraordinær scene i filmen, må det bli den hvor Veronique studerer sin EKG-print. Vi ser kurvene plottet inn på papirremsen, og må huske hva som skjer når et menneske som er koblet til slike apparater på sykehuset dør. Da blir signalet til en vannrett strek, ingen impulser kommer fra det døde mennesket. Dette simulerer Veronique ved å stramme snoren mellom hendene. Et frampek om død. Men så forandrer hun mening og lar snoren danne løkke etter løkke, som et dynamisk og uforutsigbart liv. En vakker scene.

Lyd og bilde

Bildet presenteres i 1.66:1. Dette er en rimelig ny film (1991) og bildet er som forventet meget godt. Filmkorn, dybde og detaljer er godt gjengitt. Det er mulig at valget med å bruke filtre gjør det litt softere enn det kunne ha vært, men det er uansett et bevisst valg fra regissøren. Fargene er dempede og hovedsakelig brunt, gult og grønt. En flott visuell opplevelse. Lydsporet matcher bildet. En film som dette, med så stor vekt lagt på musikk, har heldigvis blitt tatt på alvor når det gjelder lydkvalitet. Musikken flommer ut fra høytalerne, og omkranser tilskueren. Nydelig musikk og vokal, perfekt gjengitt.

Ekstramateriale

Audio commentary by Annette Insdorf, author of Double Lives, Second Chances: The Cinema of Krzysztof Kieślowski: Som i tidligere kommentatorspor med Annette Insdorf er dette et spor fra øverste hylle. Informativt, lærerikt og en skikkelig øyeåpner. Når hun går i dybden på en film er det bare å konsentrere seg, for her kan man lære mye. Og så har hun slik en behagelig stemme…

Three short documentary films by Kieślowski: Factory (1970), Hospital (1976), and Railway Station (1980): Tre ganske rett fram dokumentarer uten spesiell interesse for meg. Factory er den mest livlige, da vi får ta del i et møte hos fabrikkledelsen under krisetider. Hospital viser oss det daglige livet på et sykehus som til og med må rugge på ledningene for å få jevn elektrisitet under operasjoner. Railway følger aktiviteten på en jernbanestasjon hvor et tog er forsinket.

The Musicians (1958), a short film by Kieślowski’s teacher Kazimierz Karabasz: Arbeidere på et smelteverk er musikere på fritiden. Her følger vi en øving med orkesteret. Laget av Kieslowskis lærer på filmskolen. Sånn passe den også.

Kieślowski’s Dialogue (1991), a documentary featuring a candid interview with Kieślowski and rare behind-the-scenes footage from the set of The Double Life of Véronique: Dokumentar på 53 minutter. Kieslowski så lenge på seg selv som en provinsiell polsk filmskaper, før han forsto at temaene han interesserte seg for var universelle. Han mener at alle hans filmer handler om å åpne opp og å tørre å være skamfull. I Polen omgikk han sensuren ved å hinte om temaer. Han ser på det å skape en film som at alle er medskapere, og han forsøker å forsterke denne følelsen hos staben sin. Ellers er det fascinerende å se mannen med verdens lengste øyenbryn i denne dokumentaren.

1966-1988: Kieślowski, Polish Filmmaker, a 2005 documentary tracing the filmmaker’s work in Poland, from his days as a student through The Double Life of Véronique: I denne 30 minutters dokumentaren får vi et innblikk i polsk films historie etter krigen og videre under sovjetisk kontroll. Deretter følger en beskrivelse av Kieslowskis karriere, fra kortfilm til spillefilm. Et fellestrekk ved filmene hans er at alle karakterene lever i ensomhet og har problemer med det å leve i et samfunn.

A 2005 interview with actress Irène Jacob: I dette 17 minutter lange intervjuet forteller Jacob om Kieslowskis engasjement sammen med skuespillerne. Han var til stede i scenene med kroppsspråk. Denne filmen tar tilskueren med på en personlig reise, slik den gjorde med henne.

New video interviews with cinematographer Slawomir Idziak and composer Zbigniew Preisner: Overraskende nok foraktet Kieslowski spillefilm, og laget bare dokumentarer til å begynne med. Ingen likte Irene Jacob til å opprinnelig i prosessen, bortsett fra Kieslowskis datter og hennes venner, som elsket henne. Derfor ble dette en film rettet mot yngre mennesker. Preisner laget 17 filmer med Kieslowski. Han mener at kunst har forsvunnet fra film nå, og synes det er synd at unge mennesker aldri vil få møte de virkelige mesterne. Intervjuene klokker inn på 45 minutter.

A booklet featuring essays by Jonathan Romney, Slavoj Zizek, and Peter Cowie, and a selection from Kieślowski on Kieślowski (Note: Blu-ray booklet includes only Romney essay and Kieślowski on Kieślowski reprint): Endelig et strålende hefte fra Criterion igjen. Dette er uten tvil det beste bonusmaterialet ved denne utgivelsen. Først har vi et informativt essay av Jonathan Romney som går inn i filmens mening, og filmens betydning i filmhistorien og i Kieslowkis produksjon. Deretter følger et utdrag fra Kieslowski on Kieslowski, som er bonusmaterialets høydepunkt. En ærlig regissør forteller om intensjoner og valg under arbeidet med filmen. Han forteller om hvordan han foretrekker å arbeide og om forskjellen på polske og franske arbeidsmetoder. Spesielt interessant er det når han avslører at han ikke kan se Veronique og Alexandre forbli et par. Her forklarer han hvorfor…