Life During Wartime

Life During Wartime (Criterion nr.574) (Bluray)

USA – 2010 – Todd Solondz (farger) –97 minutter – Drama, svart komedie, samfunnskritikk, pedofili

Å starte på nytt

Nivå 1 (uten spoilers)

Vi følger menneskene fra Happiness 10 år etter. Filmen kan sees alene, eller i sammenheng med Happiness. Det er fordeler og ulemper med begge muligheter. I sentrum står fremdeles de tre søstrene Joy, Trish og Helen. Som i Happiness er de andre karakterene interessante for oss ut fra sin kopling til søstrene.

Nivå 2 (med spoilers)

Bill, den pedofile ektemannen til Trish er i ferd med å løslates fra fengselet ved filmens begynnelse. Han søker opp sin gamle familie, mest for å få kontakt med sønnen Billy igjen. Billy er den eneste av barna hans som vet farens historie. Nå går Billy på universitetet og klarer seg bra.

Trish har møtt en ny mann, den noe eldre jøden Harvey. Det som tiltrekker henne er vel tilgjengeligheten og stabiliteten hans. Harvey har en noe eksentrisk sønn som allerede i 2010 var overbevist om at Kina kommer til å ta over verdensherredømme.

Joy giftet seg med Allen, den slibrige mannen fra Happiness, gestaltet av Phillip Seymour Hoffman. I denne filmen spilles han av Michael Kenneth Williams, du vet, Omar fra The Wire. Men hun skilles fra ham, og han er heller ikke helt ferdig med de slibrige telefonsamtalene sine. Han ender med å ta sitt eget liv og komme tilbake til henne som et spøkelse hun kan snakke med. Hennes tidligere kjæreste, Andy, dukker også opp. I form av nok en annen skuespiller, selvfølgelig.

Hvorfor har Solondz denne forkjærligheten for å la forskjellige skuespillere spille samme karakter? Han har gjort det tidligere også, i Palindrome. Kanskje gjør han det for å vise at et menneskes personlighet og moral er frakoblet utseende og etnisitet, men heller koplet til erfaringer og andre faktorer. Allen er ikke en mann som ringer slibrige sexsamtaler fordi han er en hvit mann. Han kan like gjerne være en svart mann. Og han ringer ikke disse samtalene fordi han er overvektig. Den svarte mannen er slank. Kanskje mener Solondz at alle mennesker forandrer seg med alder, og dette bør belyses ved å skifte skuespillere.

Helen er den tredje søsteren, og hun er fremdeles single. Hun er fremdeles like selvopptatt og høy på seg selv. Samtidig sliter hun med bedragersyndrom. Det gir seg noen merkelig utslag. Hun høres egentlig ut som en vandrende sosiale medierkonto, med floskler og snikskryt pumpende ut i et alarmerende tempo. Som hun sier, det er et voldsomt press som følger med hennes enorme suksess og vellykkethet. Men Joy vil aldri forstå det…

Søstrene er fascinerende. Det er lite å like her, selv om Solondz hevder at han beskriver dem med kjærlighet. Joy er jo vår protagonist, men den evig sutrende stemmen som blir svakere og svakere til den bare er en hvisken, er virkelig enerverende. Det er ikke bare stemmen som viskes ut, hele dama viskes jo ut foran øynene våre. Hun er født til å være en dørmatte for andre, kultivert av de überkjipe søstrene i hele oppveksten, og kjærester har fortsatt den jobben. Det er så mye passiv aggressivitet i forholdet mellom Joy og de to søstrene at man kan kveles. De to rakker fremdeles ned på Joy, under dekke av å ville hjelpe, akkurat som i Happiness. Men denne gangen er Helen mer direkte, og enda vanskeligere å tro på at hun har et fnugg av omsorg for andre enn seg selv. Med sitt oppvarmede svømmebasseng og japanske kokk til disposisjon hjemme.

I valget av skuespillere som skulle gestalte rollene videre fra Happiness, har Solondz klart å finne mennesker med noen av de samme trekkene. Trish har fremdeles de irriterende trekkene fra Happiness, så også selvutslettende Joy. Helen har ikke bare den samme type dialog, men framtoningen resonerer med forrige skuespiller. De største kontrastene ligger i å bytte fra hvit til svart skuespiller som Allen, og fra en noe feminin skuespiller som pedofile Bill til maskuline Bill i Life During Wartime. Men kunne Dylan Baker ha formidlet en «walking dead», et tomt skall?  Solondz var ute etter noe i uttrykket til en ferdigsonet pedofil, som han ikke følte at den forrige skuespilleren kunne utsondre. Han ville vel strengt tatt heller ikke klart å sjekke opp en nihilistisk Charlotte Rampling på bar heller. Det klarer 2010-versjonen av Maplewood, Ciarán Hinds.

Life During Wartime oppleves ikke like frisk som Happiness, selvfølgelig, men er en god film. Jeg vet ikke helt hva Solondz sitt prosjekt er, hvorfor han insisterer på å beskrive disse utskuddene for oss. Alle involverte i filmen mener han har et hjerte for dem. Men det som appellerer til meg er den svarte humoren og de drøye beskrivelsene. Jeg klarer ikke å se at han har så stor forståelse for dem, bortsett fra pedofile Bill i Happiness. Og hvorfor har han det?

Allen fremstilles ganske kjip i Happiness, og Trish og Helen er umulig å like. Selvopptatte og kjipkonservative, med penger som drivkraft. Og Joy er verre i denne filmen enn noen gang. I Happiness var hun idealistisk, men naiv. Her er hun kun irriterende. Jeg ler mer av dem enn med dem, og føler egentlig at Solondz gjør det også. Filmkritiker J. Hoberman mente ganske treffende at John Waters gjør det fremmede menneskelig, mens Solondz gjør det menneskelige fremmed.

Todd Solondz droppet ut av filmskolen etter 2 år, men rakk å se masse film på campus. Hver dag kunne han se Godard, Truffay, Ray osv. Det var hans filmutdannelse.

Som i Happiness er filmtittelen også tittelen på en sang som spilles i filmen.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Happiness, The Ice Storm, Welcome to the Dollhouse og Boyhood.

Øyeblikket: Når Helen beskriver sitt harde og urettferdige liv, som en postergirl for i-landsproblemer. Joy har kommet til henne i en krise i sitt liv, men Helen får det til å handle om seg selv. Hun minner om en SoMe-konto som alltid snakker om hvor hardt en naturkatastrofe eller sultkatastrofe går inn på henne, og poster sin egen reaksjon.

Lyd og bilde

New digital transfer, supervised and approved by director of photography Ed Lachman, with DTS-HD Master Audio soundtrack on the Blu-ray: Dette bildet likte jeg ikke, og det skyldes i sin helhet det digitale kameraet RED. Farger blør, bildet har liten dybde, det er ingen filmfølelse å oppleve. Når det er sagt, er utgivelsen strålende. Bildet er slik filmskaperne har ment det. Valget av kameraet er grunnet økonomisk. Bildeformatet er 1.78:1. Lyden er flottere enn bildet denne gangen.

Ekstramateriale

Ask Todd, an audio Q&A with director Todd Solondz in which he responds to viewers’ questions: Solondz mislyktes i alle andre kreative retninger enn film. Her får han noen interessante, noen uinteressante spørsmål, men vi blir litt bedre kjent med regissøren. 45 minutter.

Making “Life During Wartime,” a new documentary featuring interviews with actors Shirley Henderson, Ciarán Hinds, Allison Janney, Michael Lerner, Paul Reubens, Ally Sheedy, and Michael Kenneth Williams, as well as on-set footage: Det beste ekstramaterialet. Skuespillerne forteller om Solondz metode, og opplevelser under innspillingen. Skuespillerne fikk ikke kommentere karakterene sine, du skulle godta og omfavne dem. Selv Helen i all sin ufordragelighet. 30 minutter.

New interview with Lachman: Kameramannen har vært liltt usikker på om Solondz hadde hatt sympati for sine karakterer i Happiness, men da han fikk det bekreftet ville han gjerne jobbe med ham. Snakker filmteknisk om bildet på Life During Wartime og påpeker svakheter ved RED-kameraet. 11 minutter.

Original theatrical trailer: Ganske bra. Filmen føles som den kun er i pastell. 2 minutter, 8 sekunder.

A new essay by film critic David Sterritt: Helt greit essay som kort tar for seg alle Solondz filmer.