Happiness

Happiness (Criterion nr.1235) (4k)

USA – 1998 – Todd Solondz (farger) –140 minutter – Drama, independent, pedofili, ensomhet

Lykke (not)

Nivå 1 (uten spoilers)

Flettverksfilm om dysfunksjonelle mennesker i USA. Utgangspunktet er tre søstre og deres forhold og relasjoner. En av de store independentsuksessene på 90-tallet, hvert fall kunstnerisk. Fikk stor annerkjennelse i det alternative filmmiljøet, og ble en kultfilm.

Nivå 2 (med spoilers)

Vi følger konen til den pedofile familiemannen som jakter som et rovdyr på venner og klassekamerater av sin sønn. Vi følger en uoppnåelig kvinne som den ensomme ungkaren i samme oppgang forsøker å bli kjent med. Vi følger den lite ambisiøse kunstnersjelen som bare vil godt, og blir utnyttet av alle. Utgangspunktet er disse tre søstrene og via dem blir vi kjent med deres partnere, elskere og potensielle elskere. Som den russiske sjåvinisten som slår sin kone, mannen som ringer slibrige samtaler til kvinner og den pedofile ektemannen.

Happiness var et frisk pust blant independentfilmen på 90-tallet. Vi kunne nesten ikke tro hvor modig og drøy den var. Den ble beryktet fort, og Todd Solondz ble et viktig navn med en gang. Senere fikk den en slags oppfølger, Life During Wartime, hvor alle karakterene fra den første filmen var byttet ut med andre skuespillere. Den er også utgitt i The Criterion Collection, og blir den neste omtalen på denne bloggen.

De tre søstrene som danner kjernen i filmen, består av Joy, Helen og Trish. Joy er en noe forvirret og håpløs ung kvinne, men med et godt hjerte. Helen er en kjølig, empatiløs og arrogant vellykket forretningskvinne. Trish er en prektig, selvhevdende og ganske så nedlatende husmor, godt plantet på den konservative, kristne siden av det amerikanske samfunnet. Det er hun som har den pedofile ektemannen.

Philip Seymour Hoffmann spiller den nesten ufattelig ensomme og dysfunksjonelle Allen. Han begjærer Helen som bor i oppgangen, men for henne er han luft. En ganske vanlig historie i film og romaner, men Solondz har sin egen vri. Allen er en ganske aggressiv incel, med sterke voldelige sexfantasier. Og han ringer slibrige telefoner til tilfeldige kvinner i telefonkatalogen mens han onanerer. Et annet originalt grep av Solondz, er å gjøre ham like avvisende overfor Kristina som liker ham. Det er et faktum at alle drømmer om de samme attraktive menneskene, og ingen er sammen med noen for å være snill. Alle optimaliserer sitt partnervalg. Dermed gjør han det vanskelig for oss å like den ensomme mannen.

Den russiske innvandreren framstår først som en rett frem og vennlig mann som insisterer på å hjelpe Joy i en knipe. Joy er en veldig naiv kvinne som har romantiske ideer om innvandrere. Så problematiserer Solondz også denne russiske karakteren. Vi ser at han er en sjåvinistisk, utro konebankende drittsekk som stjeler fra Joy uten skam. Hun må faktisk kjøpe tyvegodset tilbake! Og Joy må innse realitetene i livet etter hvert, som at hun ikke slipper unna med streikebryteri. Det hjelper ikke å forsvare seg med at «I am not a scab, I am a strike breaker».

En stor del av filmen er lagt til beskrivelsen av Bill Maplewood, den pedofile familiefaren, glimrende spilt av Dylan Baker. Som han selv forteller det, ingen turte ta i rollen, så han sto nok langt ned på listen. Bill er psykolog, men lider nok av empati fatigue. Vi ser han ha Allen i terapi, men tankene hans vandrer mens Allen legger ut om sine misogyne tanker og voldsfantasier mot kvinner. Han går heller gjennom handlelisten sin i hodet. Bill er en eksemplarisk far og ektemann. Han er korrekt overfor sin kone, han deler ikke taushetsbelagte terapisamtaler med henne, selv om hun maser. Han er en trygg og varm far for sønnen sin. Men sjelden ser man et bedre eksempel på dr.Jekyll og mr.Hyde enn Bill Maplewood. Han har en ekstremt sterk seksualdrift som retter seg mot barn, guttebarn sppesielt. Det er kalkulert og planlagt, uten tegn til anger eller refleksjon over skaden han forvolder. Jeg vet ikke om det er symptomatisk for pedofile, jeg vet at mange rasjonaliserer det de gjør med at barnet ville det selv. Noen legger skylden på barnet, «barnet var den aktive, barnet forførte meg». Andre henviser til at dette ville vært lov i Thailand, det er kun kulturelle forskjeller som gjør at det er ulovlig. Men at Maplewood ikke har behov for å unnskylde seg, kan tyde på at han har sterke psykopatiske trekk. Og han doper ned hele sin egen familie for å få muligheten til å voldta sønnens venn.

Forholdet mellom de tre søstrene er virkelig dysfunksjonelt. Helen og Trish ser på seg selv som veldig vellykkede og respekterer hverandre. Begge har godt med penger, som antagelig er hovedmålet i livet. Trish har fått det gjennom et statusfylt ekteskap, Helen har en god karriere. Joy, derimot, ser begge ned på. De forstår ikke hennes verdier, eller at noen kan ha slike verdier. Egentlig forstår de ikke at noen kan ha andre verdier enn de selv. Begge framstår som veldig overfladiske, som kan dyrke sine nedlatende holdninger til Joy i et fellesskap som knytter de to eldste søstrene sammen. Men de er ikke mer vellykkede enn at Trish har satset hele livet sitt på en pedofil kriminell som ender i fengsel, og Helen i all sin økonomiske og seksuelle frihet, surrer rundt med tapere som Allen siden hun tente på den tilfeldige slibrige telefonsamtalen deres.

Happiness ender i ulykke, men med en ny start for de involverte. Alle forhold i filmen sprekker opp, men søstrene er sammen. Filmen er bygget opp som en TV-serie. Det legges feller, vi føler trygghet, før sjokket kommer. Noen ganger sjokkeffekt, andre ganger overaskende vending. Alltid tas det lengre enn vi er vant til.

Phillip Seymour Hoffman fikk instruks om aldri å smile. Kun én gang smiler han, i fotballdiskusjonen på kontoret. Da blir det virkningsfullt. Både han og Baker fikk beskjed om å holde det nede, ikke for mye, ikke for lite. Balansen er livsviktig i disse rollene.

Dylan Baker, som spiller den pedofile, traff ofte på Rufus Read i månedene etter filmen ved busstopper. Read spilte jo sønnen til Bill Maplewood, dermed så man jo den pedofile faren stå der med sin sønn om man hadde sett filmen. Du kan tro de to fikk lange blikk.

Det er ikke noen lett oppgave å spille en så kynisk pedofil mann som Maplewood. Før pleide Dylan Baker å bygge karakteren sin på venner, familie og kolleger. Denne gangen måtte han distansere seg fra karakteren, for deretter å gå fullstendig inn i rollen som Maplewood. Han måtte finne noen gode sider ved ham for å kunne portrettere ham godt. Ingen er 100% fæl.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Gummo, Buffalo 66, Life During Wartime, Kids, Boogie Nights, Magnolia, Short Cuts og Ghost World.

Øyeblikket: Samtalen mellom far og sønn, hvor sønnen lurer på om faren som pedofil ville hatt sex med sin egen sønn. Faren avkrefter det, som er en trøst for sønnen. Antageligvis er dette en realistisk beskrivelse av slike forhold. At man er pedofil, betyr jo ikke at man samtidig bedriver incest. At man liker unge jenter, betyr jo ikke at man ligger med sin egen datter straks hun blir 16 år gammel.

Lyd og bilde

New 4K digital restoration, supervised by director of photography Maryse Alberti, with 2.0 surround DTS-HD Master Audio soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and one Blu-ray with the film and special features:

Meget godt 4k-bilde. Skarpt med fin dybde. Masse detaljer, spesielt i ansiktshår og hudporer. Detaljnivået blir så enormt høyt i 4k. Jeg la merke til at alle menneskene er så bleke, så livløse og fargeløse. Det er et bevisst valg av filmskaperen. Klær kan gnistre i skarpe farger, biler og hus likeså, men alle mennesker er anemiske. Lyden er god, men ikke noe man legger spesielt merke til.

Ekstramateriale

New conversation between director Todd Solondz and filmmaker Charlotte Wells: I denne 40 minutter lange samtalen, snakker filmskaperne om utfordringer ved innspillinger og hvordan man skal skape gode karakterer.

New interview with actor Dylan Baker: Virkelig godt intervju. Tar opp metodikken sin og sin inngang til rollen. 14 minutter.

Trailer: Nydelig trailer. Morsom er den også. 2 minutter.

An essay by screenwriter and novelist Bruce Wagner: Kort, personlig essay av en venn. Fin tekst om utskuddene.