Chimes at Midnight

Chimes at Midnight (Criterion nr.830) (Blu-ray)

Spania – 1966 – Orson Welles (svart-hvitt) –116 minutter– Historisk drama, Shakespeareadaptasjon

Bedre enn Citizen Kane

Nivå 1 (uten spoilers)

Orson Welles hadde en livslang fascinasjon for Shakespeare. I denne hyllesten til Falstaff tar han elementer fra King Henry IV, King Henry V, Richard III og The Merry wives of Windsor. De blandes sammen i en film som trekker frem Shakespeares bifigur Falstaff og lar oss bli kjent med denne kostelige karakteren. Kanskje fordi han ligner ganske så mye på Orson Welles selv.

Nivå 2 (med spoilers)

En ganske vågal tittel på denne omtalen, men for meg stemmer den. Jeg liker Citizen Kane, men jeg har aldri blitt veldig revet med av den. Jeg kan sette pris på det filmtekniske, vi analyserte den på et filmfag på NTNU, men den beveger meg ikke. Av Welles sine filmer setter jeg både Touch of Evil og Chimes at Midnight høyere. Med det samme jeg er i gang kan jeg jo innrømme at filmen jeg liker minst av Stanley Kubrick sine filmer er 2001: A Space Odyssey. Den gjør absolutt ingenting for meg, den er tung å sitte gjennom. Vi har vel alle slike filmer, mesterverk som vi selv ikke klarer å like. Heldigvis er det ikke slik at vi må nødt til å klassifisere filmer vi ikke liker som dårlige. Det er heller mindre intelligent…

Chimes at Midnight derimot, er en frodig og levende film som det er lett å like om du er i Shakespearemodus. Det er en av de beste Shakespeare adapsjonene jeg har sett, sammen med Kurosawas Throne of Blood, Polanskis MacBeth og Oliviers Richard III. Jeg tror jeg liker denne best. Som nevnt er jo dette en film om Falstaff, ikke egentlig om kampen om tronen i England. Og Falstaff kan spilles på flere måter. Som skuespiller og Wellesbiograf Simon Callow sier på ekstramaterialet, ville han selv ha spilt Falstaff som «larger than life», som en urkraft hinsides «godt» eller «ondt». Men Welles valgte å spille ham som rampete, kjærlig, som et godt menneske, men også med svik, bitterhet og anger. Slikt blir det komplekse karakterer av.

Chimes at Midnight foregår på 1400-tallet i England. Historien er altså en blanding av flere av Shakespeares historiske dramaer. I denne filmen er det King Henry IV som er konge, tilhørende House of Lancaster, men House of York utfordrer tronen. Denne kampen ble kalt War of the Roses, hvor Lancaster er den røde rosen og York den hvite rosen. Disse skal barke sammen i et slag som King Henry IV og Lancaster vant, men de to «Houses» skal allikevel senere slå seg sammen til House of Tudor. Hal er sønnen til King Henry IV, men tar ikke sin tronfølgeoppgave alvorlig. Stort sett tilbringer han dagene sammen med Falstaff i tavernen. Dagene går med til drikking og rampestreker, og rampestreker på denne tiden var jo ran i skogen. Han er ustyrlig i tavernen, og seriøs i slottet. Hal har to farsfigurer, sin kjødelige far King Henry og Falstaff. Han må gjøre et valg til slutt og Falstaff vil tape det valget, som vi ser to hint til i løpet av filmen. Det tydeligste hintet kommer i det improviserte teaterstykket i tavernen, da Falstaff søker Hals lojalitet og hengivenhet, men Hal vil ikke love noe.

Falstaff er ikke en historisk person, men en konstruert karakter. Han er en nobelmann, men respekteres allikevel ikke av sine likemenn. Han har myndighet til å rekruttere soldater til krig, og får penger for hver soldat fra kongen. Han gir dem lønn, beholder resten. Og hvis du rekrutterer skrotsoldater, kan du lønne dem lite, og tjene litt. Han slenger noe stikk i retning av sine likemenn som kjøper seg fri fra soldattjeneste. Falstaff er en ærlig mann, om han ikke er redelig, og han er ikke en klovn. Men han er manipulativ, og han er en opportunist. Et godt eksempel på det er hvordan han under slaget løper vekk fra slagmarken, men da han finner liket av Hotspur tar han like gjerne æren for det. Dette imponerer ikke Hal nevneverdig, da det er nettopp ham som har drept Hotspur i ærlig kamp. Hal lar seg ikke affisere, han er vant til Falstaff store ord.

Jeg legger merke til at Welles benytter seg av et filmgrep som minner om et grep han brukte i Citizen Kane, som fungerer veldig godt. I Citizen Kane ser vi Charles Foster Kane stå i bakgrunnen under overdimensjonerte vinduer, spesialbygget for anledningen. Dette grepet formidler til oss hvor liten Kane føler seg i denne perioden med motgang. I Chimes of Midnight gjøres noe tilsvarende. Falstaff sees som en liten figur i bakgrunnen, for å formidle at han har liten betydning nå mot slutten av historien.

Slagscenene i Chimes at Midnight høster med rette mange lovord. Ved hjelp av 180 statister klarer Welles å gi inntrykk av at det utspiller seg et slag hvor flere tusen soldater deltok. Det fikk han til med raffinert klipping, bildeutsnitt og bevegelser fra høyre mot venstre og motsatt. Slaget var inspirert av maleriet The Battle of San Romano av Paolo Uccello fra ca 1440. Det skittenrealistiske og brutale gjør dette til en av de største slagscenene i historien. Samtidig er det bittelitt humor i sekvensen. Det er nesten merkelig hvor komisk det er å se en polstret og overvektig Welles i en stor og tung rustning springe så fort han kan over slagmarken. Det trekkes tråder til Eisenstein, John Ford og Kurosawa når filmhistorikere skal vise oss inspirasjonskildene for denne måten å iscenesette et slag på.

Welles bodde mye i Europa da han fant det lettere å finansiere filmene sine der enn i USA. Spania ble hans hjemland nummer 2, og det kan føles litt rart. Han bodde i landet under den fascistiske Franco, selv om han selv var godt plassert på venstresiden.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: MacBeth, Othello, Throne of Blood og Hamlet.

Øyeblikket: Hal forsøker å formidle til Falstaff at han vil bli konge, og at Falstaff da ikke kan være hans venn. Det vil være uheldig for hans omdømme. Men ruvende, rølpende Falstaff bryter seg vei under kroningsseremonien til sin venn, bare for å bli slått til jorden av vennens harde ord: I know you not, old man. Falstaff har ønsket at Hal skal bli konge, og i ham bryter det nå to motstridende følelser. Han forstår at Hal må være hard, være et kongsemne, og han er stolt av ham for det. Samtidig er det sårende å være den som ofres for at Hal skal kunne være en riktig konge. Tårene veller opp i øynene til Falstaff og Welles formidler disse følelsene på en så kompleks og rørende måte som jeg aldri har sett maken til. Aldri noen gang.

Lyd og bilde

Chimes of Midnight har vært skjemmet av dårlig lyd, og til dels bilde helt til 2016 med denne restaurasjonen. Spesielt lyden som var ute av sync på hele den første filmrullen har vært et stort problem. Dette kan ha vært en stor grunn til at filmen floppet og fikk en begrenset kinolansering i USA. Men denne versjonen er kjempefin! Lyden er i sync og klar. Bildet er også bra, med skarpe, detaljerte bilder på denne blurayen. Det er alltid så tilfredsstillende når en film blir løftet opp til en presentasjon den fortjener, og endelig har Chimes at Midnight fått det, for første gang i historien. Jeg eide en DVD av filmen før jeg fikk denne, og det var et havari av en filmopplevelse. Bildeformatet er 1.66:1 og ukomprimert monolyd sørger for den lydmessige opplevelsen.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring film scholar James Naremore, author of The Magic World of Orson Welles: Veldig fint spor. Når jeg ser på notatene mine, ser jeg at de fyller et par sider, som må sies å være bra. Her er det altså mye informasjon å ta med seg, fortalt på en jevn og underholdende måte.

New interview with actor Keith Baxter: Dette er skuespilleren som spiller Hal, Kong Henry IVs sønn. Han forteller at Welles ikke ga skuespillerinstruksjoner, men siden han var skuespiller selv var han en drøm å jobbe med. Baxter trekker frem scenen hvor Welles gråter på slutten av filmen som noe helt eksepsjonelt. 30 minutter langt fint intervju.

New interview with director Orson Welles’s daughter Beatrice Welles, who appeared in the film at age nine: Den lille gutten som er munnrapp og listig i filmen, er Welles egen datter Beatrice. Hun var med Orson overalt i verden, nesten aldri på skole. Her er hun over 60, og forteller om hvordan det var å reise rundt med faren. Intervjuet skjemmes av idiotiske utsagn om at hun er ordentlig glad i dyr, selv om hun som sin far er stor fan av tyrefekting. Slike utsagn er bare egnet til å redusere språk til meningsløshet, ord mister sin mening. Man kan få Donald Trump-vibber eller Newspeak-assosiasjoner (good means bad, pretty means ugly). Ellers greit intervju på 15 minutter.

New interview with actor and Welles biographer Simon Callow: I dette gode intervjuet på 31 minutter får vi noen små nøkler til Welles private liv og hvordan det kan kobles til filmen. Welles egen far drakk seg i hjel på et hotellrom, og det siste Orson sa til ham var at han ikke ville snakke med ham før han var fri fra drikkingen. (I know you not, old man), som Hal sier til Falstaff på slutten. Welles mener han hadde den beste flaksen og den verste uflaksen. Etter Citizen Kane ble det mest uflaks. Paradoksalt nok var det kun hans erkefiende Pauline Kaal som ga Chimes at Midnight god kritikk i USA.

New interview with film historian Joseph McBride, author of What Ever Happened to Orson Welles?: Denne humørløse mannen er en sterk autoritet på fenomenet Orson Welles, men karismatisk er han ikke. Her gir han en fin gjennomgang av Welles fascinasjon for Shakespeare. Svik er Welles favorittema. McBride mener dette er hans mest personlige og beste rolle, noe det egentlig ikke er så vanskelig å være enig i. Etter Lady of Shanghai og MacBeth dro han til Europa, siden disse to filmene floppet i USA. Kom ikke tilbake før med Touch of Evil. Da den også floppet, dro han til Europa for godt filmmessig. 26 minutter.

Interview with Welles while at work editing the film, from a 1965 episode of The Merv Griffin Show:

Trailer: En god trailer på 1 minutt og 50 sekunder. Den har fokus på slag og selve historien. Om jeg skal være kritisk, er det at den ikke får frem den rampete Falstaff.

An essay by film scholar Michael Anderegg: Helt greit essay. Verdt å lese, men ikke noe å huske for ettertiden.


Ballad of a Soldier

Ballad of a Soldier (Criterion nr.148) (DVD)

Sovjetunionen – 1959 – Grigori Chukhrai (svart-hvitt) –89 minutter – Krigsfilm, moralfortelling.

En oppbyggende fortelling

Nivå 1 (uten spoilers)

En ung sovjetisk soldat klarer å ta ut to tyske tanks under andre verdenskrig, i en desperat kamp for å redde sitt eget liv. Han blir belønnet med medalje, men ber heller om litt fri for å dra til sin mor og reparere taket på huset hennes. Han får 6 dager. Vi følger ham på ferden hjem på perm og menneskene han møter.

Nivå 2 (med spoilers)

Alyosha er vår helt, i en god gammeldags heltefortelling. Den har elementer av propaganda og et riktig oppbyggende moralsk budskap i seg. Allikevel klarer den å være en god film samtidig. Det er en engasjerende historie, med godt skuespill og til og med glimt av kreativ historiefortelling bakt inn i regien.

Filmen starter med at Alyosha havner i strid med tyske tanks, og det hele ser håpløst ut. Han kan ikke annet enn å forsøke å springe fra dem, men de tar ham selvfølgelig igjen. Han er presset opp i et hjørne og slår desperat tilbake. Han lykkes i å uskadeliggjøre to av tanksene alene før sovjetrusserne får overtaket igjen. Han innrømmer straks at han var redd og klarte kunststykket mest fordi han var desperat. Det skjemmer ikke det heltemodige i handlingen hans, og offiserene sender ham på en seksdagers perm som belønning.

På vei til toget møter Alyosha soldaten Pavlov, som har en kone i en by Alyosha må innom på sin vei til moren. Medsoldatene til Pavlov presser sersjanten sin til å gi hele troppens såperasjon til Alyosha for at han skal overrekke såpen til Pavlovs kone. Vel fremme på togstasjonen møter Alyosha en annen soldat, Vasya. Han har mistet et ben, og tør ikke dra hjem til kjæresten av frykt for å bli avist. Vår mann hjelper ham og overbeviser ham om at jenta hans ikke vil svikte. Og han får rett.

Filmen er bygget opp slik at Alyosha havner i små moralske problemstillinger hvor han bidrar til et bedre utfall. Det er ment som en oppbyggelig historie, en moralsk rettesnor i hvordan vi kan gjøre vårt til at verden blir et bedre sted. Det handler om å hjelpe andre, men også om å stå opp mot dem som ikke er så gode.

Ved hjelp av en boks med kjøttrasjon får den russiske soldaten lov til å bli med i en fraktevogn. Ellers hadde han neppe rukket å få noe tid hos moren. En vaktsoldat som passer på at ingen blindpassasjerer hekter seg på er nemlig åpen for litt frynsegoder på si. Han er en slask, som refererer til sin nærmeste offiser som et beist. Men vi skal se senere at det er offiseren som er en god mann, og vaktsoldaten som er ussel.

Ved et senere stopp kommer plutselig en vakker, ung jente inn i fraktvognen. Da hun ser ham får hun panikk og kaster posen sin ut av døråpningen, og er på vei etter selv. Alyosha rekker så vidt å hindre henne. Hun har et kraftig temperament, fiker til ham og forsøker flere ganger å hoppe av toget. Hver gang stopper han henne, og til slutt forstår hun at han ikke er farlig for henne. Hun heter Shura og forteller at hun er på vei til sin kjæreste som er pilot.

Resten av turen drar de sammen. De holder avstand siden hun er forlovet med en annen, men det er tydelig at de liker hverandre. I en liten by søker de opp kona til Pavlov for å overrekke gaven fra ham. De får komme inn, men ser tydelige spor etter en mann i leiligheten. De forstår at han er inne på soverommet. Begge gjestene får et kaldt drag over ansiktet. Dette at hun er sammen med en annen mann mens Pavlov strever ved fronten inngir kun forakt. De legger igjen såpen og drar uten et ord. Vel nede på gaten snur Ayosha og går opp igjen til leiligheten. Han går rett inn på kjøkkenet og tar tilbake såpen uten et ord. Han gir såpen i gave til Pavlovs far i stedet.

Toget ruller videre. På en stopp hvor Ayosha ser sitt snitt til å få hentet litt vann, blir han for sen til å bli med videre. Han får haik med en bil, og ankommer neste stasjon etter en krevende ferd. Men toget har kjørt videre. Alt ser mørkt ut, men heldigvis roper en stemme hans navn. Shura har gått av toget og ventet på ham. Idet de skilles forteller Shura ham at hun ikke har noen kjæreste. Det står som en invitasjon, men Ayosha må videre til sin mor. Ferden skal bli enda mer strabasiøs da toget hans blir bombet av tyske fly. Da han endelig får haik og til slutt kommer fram til sin mor, er tiden brukt opp. Han rekker en klem og en prat med moren før han må begynne ferden tilbake til fronten.

Det har blitt hevdet at Sovjetunionens øverste leder, Nikita Krutsjov, var fan av regissør Chukhrai og at regissøren dermed fikk litt mer spillerom enn vanlig. Det er kanskje grunnen til at vaktsoldaten blir portrettert såpass negativt, eller at vi får se at russiske kvinner var utro mens mannen kjempet. Dette er jo vanligvis ting som blir klippet vekk fra filmer som skal styrke moralen og fremvise nasjonens overlegenhet.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Cranes are Flying, Ivan’s Childhood, Blodveien, Come and See og Letter Never Sent.

Øyeblikket: En av de første scenene i filmen. Ayosha er i strid og tyske tanks kommer mot ham. Kameraet vipper opp, dreier og filmer opp/ned. Meget elegant kameraarbeid, og overraskende i en slik film fra 1959. Kreativt og imponerende, og ikke minst effektivt.

Lyd og bilde

Fint bilde. Formatet er 1.33:1. Få synlige skader, og jeg er meget fornøyd. Skarpt og god kontrast. Lyden er mono. Klar dialog, sikkert fordi den er lagt på i ettertid. Fin utgave, men gammel DVD fra 2002.

Ekstramateriale

Interview with director Grigori Chukhrai and stars Vladimir Ivashov and Zhanna Prokhorenko, conducted after a preview screening in New York: Lydintervju som er vanskelig for meg å få noe ut av.

Hefte: Et kort essay av Vida T. Johnson. Ballad of a Soldier vant priser i Cannes, London og Teheran. Filmen konkurrerte mot Fellini, Antonioni og Bergman. Spesielt La Dolce Vita var en hard utfordrer. Men der hvor Ballad of a Soldier var positiv og handlet om godhet, høy moral og å hjelpe andre, var Fellinis film motsatt. Kort sagt: Lev som i Ballad of a Soldier, ikke lev som i La Dolce Vita. Fint essay.


A Face in the Crowd

A Face in the Crowd (Criterion nr.970) (Blu-ray)

USA – 1957 – Elia Kazan (svart-hvitt) –126 minutter – Drama, politisk satire.

TV og makt

Nivå 1 (uten spoilers)

En radiovertinne oppdager en spesiell type landstryker i et fengsel. Han går med på å delta i radioprogrammet, og blir et fenomen over natten. Han får navnet Lonesome Rhodes, og veien går fort videre til TV. Og der blir han virkelig stor…

Nivå 2 (med spoilers)

Det blir fort umulig å se denne filmen uten å tenke på USAs situasjon nå, som har vart siden 2017. Det er ingen tvil om at TV har vært en usunn del av amerikansk valgkamp, og galskapen kuleminerte i 2016. Allerede i 1957 laget Elia Kazan en film som pekte mot farene ved det relativt nye mediet. Han viste oss hvordan en uvitende mann kunne manipulere publikum gjennom et mektig hjelpemiddel, og på sikt bli en mektig samfunnsaktør selv. Mennesker føler at de kjenner en person selv om de bare har sett personen på TV, faktisk nok til å la ham styre landet deres.

Lonesome Rhodes har en karriereutvikling som går fra radio til TV (TVprogram, TVreklame), for så å sikte mot politisk innflytelse som statsråd. Heldigvis kveles denne karriereretningen i en tidlig fase. Det var først i 2016 at det karriereløpet fikk gå hele veien. Det er general Haynesworth som først kobler påvirkningskraften L.R (Lonesome Rhodes) har på TV, med politikk. Han ønsker å gjøre en politisk figur av L.R, som kan dyrke frem en sterk hånd som kan lede et folk. I første instans hentes han inn for å hjelpe en senator med sin fremtoning og appell.

Det er Marcia som først ser at L.R har noe ekstra livlig ved seg, noe som kan gjøre seg på radio. Hun har tatt turen til småbyfengselet for å slå av en prat med byens løse fugler. Herfra tar hun ham med seg til radiosendingene sine. Hun klarer å holde han på rett kjøl, mens lytterne elsker ham. Og L.R er ikke sen om å teste hvor mye makt han har. Han ydmyker sheriffen ved å få lytterne til å sende hunden deres til boligen hans, og senere erklærer han radiostasjonseierens basseng åpent for alle. Han har nok alltid vært vant til å få det som han vil blant venner, men dette er på en helt annen skala. Og det kan bare være begynnelsen.

Han sørger for at Marcia får være med da han går over til TV, og han er en hit fra første sekund. Marcia er hans anker. De innleder et forhold, men L.R er alltid seg selv nærmest. En kone dukker opp for å sikre seg noen penger, og selv etter at L.R er forlovet med Marcia velger han å gifte seg med en pur ung jente. Det er litt av et sjokk for Marcia å møte ham på flyplassen mens han presenterer sin nye kone for pressen, rett fra ferie i Mexico.

Marcia ser alltid noe godt i L.R, og da klarer vi også å gjøre det. Av det følger også at da hun gir opp, gir vi også opp. Hennes grense nås i studio, hvor han snakker nedlatende om TVpublikummet sitt. Hun skrur lyden opp, så alle i USA kan høre hva han sier om dem etter at rulletekstene går. Det er dette som knekker L.R. Hun skapte ham, og hun knuste ham. Eller kanskje han både skapte og knuste seg selv?

Det er mange paralleller mellom L.R og Donald Trump, og det meste ligger i at de setter likhetstegn mellom politikk og underholdning. Da L.R veileder senatoren i hvordan han skal vinne velgere, er det en sindig stemme blant tilhørerne som påpeker at det fremdeles er forskjell på politikk og L.Rs bransje. Det avfeies rimelig kjapt av L.R, og det er vel nok å se på 2016 presidentvalgkampen for å gi L.R langt på vei rett. Som L.R sier er det viktigere med slagord enn debatter. Og man kan alltid nekte for alt, eller lyve litt til. Menneskers hukommelse er dårlig. En politisk kandidat bør kunne selges på lik linje med en ketchupflaske eller en deodorant.

L.R har en utrolig selektiv oppfattelse av verden. Han er en opportunist, han har ikke ett eneste prinsipp. Da hans nye kone ligger med agenten hans, vender han sinnet mot henne siden agenten har for stor kontroll over merkevaren L.R. Jeg vil si han sier henne opp mer enn han slår opp med henne. Som vi ser da han begynner å få en mer politisk profil på TV-opptredene sine, spesielt i tankesmieprogrammet sitt Grassroot Wisdom, er det ganske høyreradikalt tankegods han presenterer. Igjen trekkes tankene mine til dagens demagoger, folkevalgt eller ei. Dette er tankegods vi kjenner igjen fra USAs Trump, Fillippinenes Duterte, Brasils Bolsonaro og Ungarns Orbàn, bare at det er mye verre nå.

L.R er bygget på virkelige personer i medieverden. Han ligner mest på Will Rogers og Harry Long, som hadde egne show. Walther Matthau har en interessant rolle i filmen, som den anstendige men kyniske mediereven. Han ser godt hva som foregår og kritiserer det, men samtidig putter han seg selv inn blant dem som han kritiserer. Dermed tas brodden av kritikken, og det hele får fortsette. Han blir for øvrig hånet og tildelt et kallenavn av L.R, ikke ulikt en annen statsleder vi vet om.

For å få til den store sluttscenen med en stormannsgal L.R helt ute av kontroll, måtte Kazan skjenke Andy Griffith ganske så godt. Griffith er for nedpå til å klare en slik scene ellers. Da Kazan vekket Griffith morgenen etter for å ta om igjen noen scener, fikk Griffith beskjed om bare å lukte litt på korken den dagen.

A Face in the Crowd er en tankevekkende og urovekkende film om en situasjon vi står midt oppe i dag. Desto mer framsynt av manusforfatter og regissør å varsle om dette allerede i 1957. Kanskje er veien å gå et slags kurs før man får stemme, hvor man må klare et minimumskrav til samfunnskunnskap. Hvis ikke blir det fort kjendisfaktor og hårfrisyre som avgjør hvem som skal lede et land.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: All the King’s Men, Sweet Smell of Success og Being There.

Øyeblikket: Lonesome Rhodes er på en tilstelning i Pickett, hvor det er en konkurranse blant cheerleaders som han skal avgjøre. I Lee Remick sin debutrolle, spiller hun jenta som vinner. I en ganske så tydelig «male gaze» sekvens, stirrer Rhodes utilslørt på jenta med et blikk som oppleves påtrengende og ubehagelig selv for oss blant publikum. Hvordan fikk han til det? Kazan forklarte ham at han ikke trengte å spille for kameraet. Hvis han følte og tenkte sterkt nok, vil det synes i øynene. Og Griffith fikk bare en linje med instruksjoner før scenen med Lee Remick: «Fuck her!».

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.85:1. Det er et nydelig svart-hvittbilde vi får servert her. Glimrende kontrast, skarphet og detaljer. A Face in the Crowd har mange nærbilder, og det er en fryd å se alle detaljene i bildet og den utrolige skarpheten. Lyden er også strålende, i et ukomprimert monolydspor.

Ekstramateriale

New interview with Ron Briley, author of The Ambivalent Legacy of Elia Kazan: Da HUAC (House of unamerican activities committee) rettet skytset mot Hollywood, stilte Kazan opp og navnga kollegaer han kjente som var kommunister.  Dagen etter satte han inn en annonse i avisen hvor han forsvarte avgjørelsen og oppfordret andre til å gjøre det samme. Etter det var han en meget polariserende figur i Hollywood. Allikevel ble han slaktet av høyrepressen når det gjaldt A Face in the Crowd. Venstreradikal propaganda lød dommen. Fin dokumentar på 21 minutter.

New interview with Andy Griffith biographer Evan Dalton Smith: 20 minutters intervju om hvordan Griffith fikk rollen, og hvordan Kazan instruerte ham i rollen.

Facing the Past, a 2005 documentary featuring actors Griffith, Patricia Neal, and Anthony Franciosa; screenwriter Budd Schulberg; and film scholars Leo Braudy and Jeff Young: Opplysende samtale om «den mest undervurderte amerikanske film noensinne». Her er vi innom HUAC, produksjonen, skuespillerne og regissøren. Filmen er mer populær nå enn den var da den kom ut. 29 minutter.

Trailer: Dessverre ikke særlig vellykket. Vi får følelsen av at Lonesome Rhodes er en musikkstjerne, og at idrettsmiljøet er en arena i filmen. Borte er det politiske, borte er TV, borte er radio. 2 minutter og 19 sekunder.

An essay by critic April Wolfe, excerpts from director Elia Kazan’s introduction to the film’s published screenplay, and a 1957 New York Times Magazine profile of Griffith: Wolfe har et godt essay hvor hun trekker inn nåværende politiske ledere og hvordan de kan sammenlignes med Rhodes og klimaet i filmen. Hun viser til en interessant studie (2018) fra New York University som viser at mennesker som bruker søkeord som hårtap, testosteron og ereksjonsproblemer, hadde større sannsynlighet for å stemme på en alfahann-type i politiske valg.  Kazan har skrevet et kjempefint essay om hvor viktig manusforfatteren er i den tiden hvor TV overtok mye av filmens domene, og vi lærer masse her. I siste essay er det Griffith som er temaet. Han ble besatt av rollen sin, og ble rett og slett en ufyselig mann under innspillingsmånedene. Ekteskapet holdt på å ryke, men han tok seg sammen i siste liten.

 


Jeanne Dielman, 23, quai du Commerce, 1080 Bruxelles

Jeanne Dielman, 23, quai du Commerce, 1080 Bruxelles (Criterion nr.484) (Blu-ray)

Frankrike, Belgia – 1975 – Chantal Akerman (farger) –201 minutter – Drama

En annerledes skrekkfilm

Nivå 1 (uten spoilers)

I løpet av 3 dager følger vi en husmors daglige gjøremål, i nitidig detalj. I 3 timer og 21 minutter.

Nivå 2 (med spoilers)

Denne filmen kan vi gradvis snakke oss inn i. La oss begynne med å se den som bygget opp av 3 skall.

  • En husmor gjør dagligdagse gjøremål i huset i realtime til hun på slutten klikker på en av horekundene sine og dreper ham.
  • Den første dagen forløper som den skal, alt utføres korrekt og til riktig tid. Dag nummer 2 starter bra, men når hun får orgasme av kunden sin forstyrres rutinene hennes. Potetene koker for lenge, hun må ut på butikken igjen, middagen blir forsinket, glemmer lokk på terrinen osv. Vekkerklokken blir stilt feil når hun legger seg. Den tredje dagen starter dårlig siden klokken er feil stilt. Midt på dagen får hun en time ledig, som hun får store problemer med. Vi ser at hun blir sittende passiv i en stol og plages av angst. Da horekunden nok en gang gir henne orgasme, dreper hun ham. Hun vet at det ødelegger rutinene og tryggheten hennes.
  • Er filmen en beskrivelse av enhver feminists mareritt? Er dette beskrivelsen av en indoktrinert husmors repetitive og meningsløse liv? Dreper hun kunden fordi hun heller vil ha et trygt intetsigende liv enn en uforutsigbar frihet? Er dette egentlig en eksistensiell skrekkfilm?

Jeanne Dielman er altså en husmor som har lagt opp livet i sitt etter strenge rutiner, hvor hun ser ut til å eksistere kun for sin tenåringssønn. Hun lager mat og rydder for ham. Alt legges opp etter når han skal på skolen og når han kommer hjem fra skolen. Han ser ut til å forvente seg denne oppvartningen, men det er kanskje ikke så rart når det er slik han har blitt oppdratt. Når han er på skolen, rydder hun og passer et barn i en halvtime mens moren handler. Så tar hun imot en kunde i en halvtimes tid, Jeanne er nemlig prostituert som jobber hjemmefra. Selv med den nøysomme livsstilen hun og sønnen har, blir det ikke nok penger.

Chantal Akerman hevder i et intervju at filmen ikke har et budskap. Det er det veldig vanskelig å tro på. For meg handler denne filmen om kvinners kjønnsrolle som husmor i en fastlåst tilværelse. Hverdagen er repetitiv på grensen til det uutholdelige, uten mulighet til å bryte ut. Vår husmor fortsetter tilværelsen slik den var da hun var gift, nå er hun enke. Rutinene gir henne trygghet, men det kan også sees på som at hun var og er så indoktrinert at hun opprettholder kjønnsrollene selv uten at noen presser det på henne. Det er et fenomen man kan se i miljøer hvor kvinner er de som opprettholder kvinneundertrykkende mekanismer, hvor mennene kun trenger å observere. De må jo le i skjegget når de kan opprettholde livet slik de vil, uten å trenge å løfte en finger for det. For meg er det toppen av indoktrinering, og egentlig bare trist.

Det er noe spesielt som skjer når man ser langsomme filmer som dette. Filmskapere som Bela Tarr og Andrej Tarkovsky er to andre eksponenter for filmer som tar seg spesielt god tid. Når vi setter oss ned for å se en film av de nevnte regissører, er det samme mekanismer som utløses i oss som publikum. Først skanner blikket vårt over lerretet etter hvor det viktige foregår. Når vi ikke finner det blir vi rastløse, kanskje vi tenker at vi går glipp av noe. Så kjeder vi oss. Deretter blir vi resignerte, vi overgir oss til filmen, og det er i dette stadiet at vi er der filmskaperen vil ha oss. Nå kan vi slappe av, godta at vi er i gode hender og se filmen på filmskaperens premisser. Vi kan komme inn i riktig rytme, kose oss med detaljer i bildet, i bakgrunnen og skuespillerens mimikk. Vi får tid til å følge en refleksjon et godt stykke på vei, her er det ingenting vi få med oss. Verden, eller historien, overlever om vi blunker. Det er skjønnheten i en langsom film.

Det som er spesielt med Jeanne Dielman for meg, er at dette repetitive og kjedsommelige ikke ser ut til å ha noen ende. Jeg opplever en slags panikkfølelse når jeg tvinges til å se henne gjøre samme rutine om igjen og om igjen. Jeg holdes fast i samme bur som henne, min filmopplevelse og hennes liv. Rutinene som vi tvinges til å se på i nesten 3 og en halv time gjør at vi føler filmen på kroppen, som er grunnleggende for å gripe filmen. Denne fastlåste hverdagstilværelsen kan være overveldende når man ikke ser noen vei ut. Det kan være mange grunner til at man står fast i et slikt liv. Økonomi, normer, tradisjoner, psykiske lidelser eller sosial kontroll. Følelsen av eksistensiell angst og meningsløshet er vel så skremmende som et mer typisk skrekkfilmscenario hvor det er noen etter deg i en mørk skog.

Som sagt begynner Jeannes rutiner å stokke seg i løpet av dag 2, og det fortsetter utover den tredje dagen. Hun ser ut til å få en følelse av eksistensiell tvil mens hun skreller potetene, men tvinger seg inn i sporet igjen. Men det lugger gjennom hele dagen. Og hvordan kan man unngå å reflektere rundt dette? Et liv uten venner, kultur og tid til seg selv? Hun lever for sønnen, og husholdet i seg selv. Gud forby at hun får tid til overs, for da kommer de vonde tankene. Og Gud bedre den som kommer og viser henne et friere og bedre liv, for eksempel gjennom en orgasme. For han må elimineres.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Salmer fra kjøkkenet, Satantango, The Turin Horse og Solaris.

Øyeblikket: Vi har sett en Jeanne Dielman i fullstendig kontroll, hver bevegelse har en mening. Ingen bevegelse er for mye eller for lite. Lys slukkes og tennes i perfekt harmoni. Alle ting har sin plass, og den plassen vet Jeanne hvor er. Ting gjøres i riktig rekkefølge, alt går opp. Derfor blir det et lite sjokk da lyset ikke slukkes, da rekkefølgen stokkes om på. Etter 1,5 time med Jeanne Dielman og hennes rutinetilværelses vold, er vi så kondisjonert at vi reagerer sterkt på dette. Det føles faktisk dramatisk. Det var veldig interessant å oppleve dette.

Lyd og bilde

Et helt greit bilde, men ikke noe man vil huske. Ikke imponerende detaljnivå eller dybde, men et rent og uskadd bilde fra 1975. Lyden er OK, i en film som ikke har noen effekter, og i minimal grad dialog eller musikk. Allikevel er jeg fornøyd både med lyd og bilde i denne utgivelsen. Bildeformatet er 1.66:1, lydformatet er ukomprimert mono.

Ekstramateriale

Autour de “Jeanne Dielman,” a documentary—shot by actor Sami Frey and edited by Agnès Ravez and Akerman—made during the filming of Jeanne Dielman: Vi får se nitidig terping på detaljer og viderekommen diskusjon mellom Seyrig og Akerman. Seyrig synes at alt er så metodisk og gjennomarbeidet at hun føler seg blokkert og ikke får bidra. 68 minutter.

Interviews from 2009 with Akerman and Mangolte: Først ut er et intervju med Akerman om filmen på 20 minutter. Pierot le Fou (Godard) er filmen som åpnet Akermans øyne for at film kunne være kunst, og at du ikke trenger en historie. Hun var opptatt av at 80% av staben skulle være kvinner. Fotograf på filmen var Mangolte, og her forklarer hun valgene hun tok angående kameraplassering, utseende på filmen osv. Det ble en større film enn noen hadde trodd. 23 minutter.

Excerpt from “Chantal Akerman par Chantal Akerman,” a 1997 episode of the French television program Cinéma de notre temps: Dette var rimelig skivebom. Akerman skulle lage et program om en filmskaper av vår tid, men alle hennes forslag var det laget program om fra før. Da foreslår Akerman seg selv, og det blir programmet. Men hun beskriver mer prosessen enn å dele noen interessante opplysninger med oss. 17 minutter.

Interview from 2007 with Akerman’s mother, Natalia: Morsomt intervju med en livlig dame på 28 minutter. Hun blir intervjuet av Chantal om filmen og tiden den ble laget. Hun forteller også om da hun som jøde ble berget under krigen.

Excerpt from a 1976 television interview featuring Akerman and actor Delphine Seyrig: Veldig fint, men kort intervju på 7 minutter. Akerman er opptatt av at dette ikke er en film med et budskap. Nå ja…

Saute ma ville (1968), Akerman’s first film, with an introduction by the director: Til sammen 14 minutter. Denne debutfilmen er en antitese til Jeanne Dielman. Akerman spiller selv hovedrollen og bryter alle rutiner, til slutt også seg selv. En litt Chaplinaktig film i farsestil, hvor vi møter en ubrukelig dame som ikke kan vaske eller pusse sko. Så dør hun.

An essay by film scholar Ivone Margulies: Kjempefint essay! Gode tolkninger, som tør å gå litt på tvers av Akermans utsagn. Så det vil jeg også gjøre i denne omtalen.


Do the Right Thing

Do the Right Thing (Criterion nr.97) (Blu-ray)

USA – 1989 – Spike Lee (farger) –120 minutter – Drama

Sommerens varmeste dag

Nivå 1 (uten spoilers)

Vi befinner oss i Bed Stuy, et nabolag i Brooklyn, New York, på sommerens varmeste dag. På slike dager går mordraten opp, og folk har kort lunte. Alle plages av varmen, og alt kan skje.

Nivå 2 (med spoilers)

Det første som slår oss når vi begynner å se Do the Right Thing, er varmen. Alt vi ser jobber mot å få oss til å føle varmen, fargene, lyset, klær og svette. Alt skal foregå i løpet av én dag, den varmeste den sommeren. Alle tørker svette, trekker inn i skyggen, kjøler seg ned med drikke, aircondition eller vifter. Og filmskaperne lykkes til de grader. Det er nesten så man svetter selv i godstolen. Men de første 2 ukene med filming foregikk i regnvær!

Med kraftig lyssetting, smart kameraføring og overbygde scener, klarte de å skape en illusjon av sterk sol. Sjekk ut scenen hvor vi møter Radio Raheem for første gang. Noen ungdommer sitter og svetter på en trapp. Kameraet sveiper ned, svinger rundt og opp, til vi ser Radio Raheem fra en posisjon nedenfra og opp. Himmelen bak ham er overskyet, men det legger vi ikke merke til. Så klippes det til han gående i en solfylt gate, nå 2 uker inn i innspillingen. Flere scener ble løst slik.

Premisset er som følger: Det er årets varmeste dag. Vi følger en gate i Brooklyn gjennom en dag, som starter som alle andre. Men den skal ende i raseopptøyer. Nabolaget er svart, men italienske Sal’s Pizzeria har holdt til på hjørnet i mange år. Sal har bygd pizzarestauranten med sine egne hender. Han driver den sammen med sine sønner Pino og Vito. Den svarte gutten Mookie leverer pizzaene på døra til beboerne i bydelen.

Når det er så varmt, skjer det noe med mennesker. De blir fort irritable og hissige. I Do the Right Thing rettes irritasjonen mot andre etniske grupper. De er det 4 av i filmen, asiater, svarte, hvite og puertoricanere. I en glimrende scene i filmen ser vi en representant hvor hver gruppe skjelle ut en annen gruppe direkte til kameraet. Den scenen forteller oss hvilke underliggende strømminger som koker under overflaten. Og som snart skal slippes løs.

Buggin Out er en ung, politisk bevisst svart mann som i varmen og en tilstand av kjedsomhet, henger seg opp i at Sal´s Pizzeria bare har bilder av kjente italienske amerikanere på veggen. Siden kundene stort sett er svarte, forlanger han at Sal henger opp bilder av kjente svarte. Sal svarer at den dagen Buggin Out får sitt eget sted, kan han henge opp hva han vil. Det faller ikke i god jord, og krangelen eskalerer til Sal ber han pelle seg ut. Mookie, som er Buggin Outs venn, må geleide han ut. Dermed starter Buggin Out en boikott av Sal’s Pizzeria. Men uansett hvor hardt han prøver, får han bare med Smiley og Radio Raheem på boikotten.

Mookie spilles av Spike Lee selv, og er en ung og ansvarsløs kar, med arbeidsmoral som en 10-åring. Enhver pizzalevering er en mulighet til å drøye tilbaketuren maks, ved å stikke innom kjæresten, skravle med kompiser eller ta en dusj. Han er underbetalt og mistrives, men han har en jobb. Han er stadig i konflikt med Pino, Sals rasistiske og misfornøyde sønn. Han kommer bedre ut av det med Vito, som også trakasseres av Pino. Pino hater restauranten og nabolaget, og svarte generelt som han ser på som dyr.

Radio Raheem går alltid rundt med en boombox som slynger ut Public Enemy på full guffe. Han også havner i clinch med Sal, siden han nekter å slå av spilleren inne. Og temperaturen stiger.

Etter å ha hisset seg opp på et gatehjørne, bestemmer Buggin Out og Radio Raheem seg for å nok en gang å konfrontere Sal. Sal har stått i heten hele dagen, både fra solen og pizzaovnene, og har liten tålmodighet. Da de to durer inn med høy musikk og krav, dras balltreet fram. Boomboxen til Radio Raheem knuses i fillebiter, og Sals utsagn om at han «killed the fucking radio» får det til å tilte for Radio Raheem. Han drar Sal over disken og kaoset er i gang.

Slåsskampen utvikler seg til et masseslagsmål som beveger seg utendørs. Radio Raheem har et godt halsgrep på Sal, og da politiet ankommer hiver de seg over Radio Raheem. Tre politifolk må til for å trekke han vekk fra Sal, men de gir seg ikke der. En politikølle brukes til å presse mot halsen hans og løfte han opp fra bakken. De gir seg ikke før han slutter å sprelle. Da de slipper taket, er Radio Raheem død.

Folkemengden som har stimlet sammen begynner å rope slagord mot politiet. Det er en anspent stemning, og den forløses da Mookie av alle kaster et søppelspann gjennom vinduet på restauranten. Det blir startskuddet for plyndring, vandalisering og brannstifting av Sal’s Pizzeria. Da brannvesenet ankommer, bruker de vannslangene til først å spre mengden før de under kraftig motarbeidelse forsøker å slokke brannen. De svarte er rasende, og det er på nippet at den koreanske grønnsaksbutikken blir rasert også. Men eieren berger butikken ved å hevde at han også er svart, på en måte.

Dagen etter oppsøker Mookie den nedbrente restauranten for å kreve sin siste lønn fra Sal. Det er nesten ikke til å tro, og en lamslått Sal kaster penger til ham i forakt. Men vi kan ane en slags forsoning utover i scenen mellom de to, selv om de har en lang vei å gå. Spike Lee velger å avslutte filmen med et ikkevoldelig budskap fra Martin Luther King, og et mer militant budskap fra Malcolm X. Det blir opp til publikum å reflektere rundt den beste veien videre. Lee ser ut til å mene at forskjellige situasjoner krever forskjellig tilnærming.

Dj Mr. Love Daddy, som spilles av Samuel L. Jackson, ser ut til å være fornuftens stemme, eller samfunnets stemme. Han er opprørt over utviklingen og maner til fornuft gjennom hele filmen, etter hvert som gradestokken skyter i været. Han og Da Mayor ser ut til å legge seg på samme linje, sammen med Mother Sister (til slutt). Det samme gjør de 3 eldre svarte som observerer livet fra solveggen, hvert fall inntil politiet gjør sin inntreden.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: La Haine, Hoop Dreams ogWhite Dog

Øyeblikket: En liten scene mellom Pino og Mookie inne på Sal’s Pizzeria. For en gangs skyld en rolig og ærlig samtale mellom dem, selv om den er ganske sjokkerende i sitt innhold. Mookie starter med å spørre hvem som er Pinos favoritt idrettsmann (Michael Jordan), favoritt skuespiller (Eddie Murphy) og favorittmusiker (Prince). Mookie spør da hvorfor han har så mye imot svarte mennesker. Svaret han får er at disse ikke er svarte, eller niggere. Pino har som alle rasister behov for å skille svarte mennesker han liker, fra svarte mennesker som gruppe. Det blir som rasistene som sier at de ikke liker innvandrere, bortsett fra Ali som er naboen deres og som de kjenner. Han er da ikke som alle de andre. Empirien er haltende, men utbredt. En slags videreføring av denne tankegangen, er å fjerne de positive svarte egenskapene fra historien/samfunnet. Som når det er Forest Gump (en hvit mann) som lærer Elvis rock’n’roll, og ikke Chuck Berry. Kjenner at jeg fikk enda mer imot en film som jeg allerede misliker sterkt der. Og det er Michael J. Fox (en hvit mann) som lærer Chuck Berry rock, da han drar tilbake fra fremtiden til rockens spede begynnelse. Er det noen som har et problem med å innse at svarte kan skape positive ting?

Lyd og bilde

Fantastisk! Dype røde farger, jordfarger og andre varme farger. Alt bidrar til å skildre et nabolag som koker. Fargene er fantastisk, men det er også detaljene, skarpheten og filmkornet. Svart hud har aldri blitt filmet så flott, og nyansert. Topp, topp kvalitet på bildet i 1.85:1. Lyden presenteres i 5.1 surround DTS-HD Master Audio, og det river når det skal. Topp på begge felt. Denne utgaven kom i juli 2019.

Ekstramateriale

Audio commentary from 1995 featuring director Spike Lee, Dickerson, production designer Wynn Thomas, and actor Joie Lee: Et helt OK kommentarspor, men føles delvis overflødig når man har pløyd gjennom alt ekstramaterialet. Noe vil være overlappende. Et fint grep, som kanskje stammer fra disse tidlige Criterion-kommentarsporene, er å skille stemmene fra hverandre med å si navnet på den som snakker før replikk.

Introductions by Lee: Spike Lee forsikrer oss om at den påfølgende «making of» dokumentaren er en skikkelig dokumentar, ikke vanlig sammenraskete opptak som ofte er tilfelle. Den vil fokusere på lokalsamfunnet Bed Stuy som er et ganske røft nabolag.

Making “Do the Right Thing,” a documentary from 1989 by St. Clair Bourne, in a new 2K digital transfer: Her får vi ta del i leseøvinger av replikker og bygging av locations. Sal pizzeria og den koreanske grønnsaksbutikken ble bygget og revet (brent) etter innspillingen. Det snakkes også om hva filmen vil formidle i denne dokumentaren på en god time.

New interviews with costume designer Ruth E. Carter, New York City Council Member Robert Cornegy Jr., writer Nelson George, and filmmaker Darnell Martin: Ruth Carter, kostymedesigner, forsøkte å understreke den vanvittige varmen gjennom klærne. Korte shorts, topper og lyse farger. Samtidig ville hun få frem rasemotsetninger og popkulturelle trekk. Siden filmen foregår over kun èn dag, fikk hun ikke hjelp fra klesskift som kunne signalisere en utvikling eller et narrativ. Da Mayor ble kledd i en slitt, men verdig lys dress. Kanskje var det dressen som ga han kallenavnet en gang i tiden. DJen byttet lue hele tiden, etter hva som skjedde. Lærerik dokumentar på 17 minutter. Manuset var veldig godt skrevet, noe som kom tydelig frem da filmen ble klippet. Klipperen fikk regissere scenen hvor gutten nesten blir påkjørt av bilen. 10 minutter. Gentrifisering blir tatt opp i filmen, og diskutert i en av disse dokumentarene. Hvite som flyttet vekk fra sentrumsnære bydeler med svart vold og narkotika, fant ut at forstedene var like ille, uten svarte. Dermed kjøper de opp igjen leiligheter nære sentrum, for å være nær jobb. De svarte presses ut. 42 minutter.

Three programs from 2000 and 2009, featuring Lee and cast and crew members Barry Alexander Brown, Chuck D, Dickerson, Richard Edson, Frankie Faison, Jon Kilik, Kevin Ladson, Steve Park, Rosie Perez, Luis Ramos, Monty Ross, John Savage, Roger Guenveur Smith, and John Turturro: Back to Bed Stuy – Her går Spike Lee gjennom lokasjonene og ser på hvordan det står til i 2000. 5 minutter. Twenty Years later – Spike Lee oppsummerer hvordan tilstanden er i 2009. New York har blitt bedre. 34 minutter. Spikes Last Word – Gjorde Mookie the right thing? Kun hvite spør Lee om det, aldri har en svart person spurt om det. Mookie så sin beste venn bli drept av politiet. Lee forbløffes av hvordan noen mennesker setter en bygning høyere enn et menneskeliv. Noen filmkritikere karakteriserer knusingen av ruta som en voldelig og uansvarlig handling, en av de verste de har sett på film, men nevner ikke drapet på Radio Raheem med et ord. 6 minutter.

Music video for Public Enemy’s “Fight the Power,” directed by Lee, with remarks from rapper Chuck D: Spike Lee har igjen en intro hvor han forteller om hvordan låta ble bestilt og hva han ønsket. 4 minutter. Musikkvideoen filmes under en opptreden av Public Enemy i gaten. 7 minutter. Photographs består av bilder fra innspillingen mens Chuck D fra Public Enemy kommenterer det vi ser. 11 minutter.

Cannes Film Festival press conference from 1989 featuring Lee along with actors Ossie Davis, Ruby Dee, Edson, and Joie Lee: I denne 42 minutter lange spørsmål og svar-seansen med utvalgte skuespiller og Spike Lee, får vi høre en del om hva Spike Lee har ment med filmen. Interessant program.

Behind-the-scenes footage: Litt for amatørmessig og sammenrasket. Lyden er også ganske dårlig. 58 minutter.

Deleted and extended scenes: Noen ganske morsomme og utfyllende. Flere kunne vært med i filmen. 14 minutter.

Original storyboards, trailer, and TV spots: Helt OK TV-spots. Traileren eskalerer mot slutten, og fungerer fint. Vi får se storyboard for opptøyene-scenen, samtidig som vi får se den endelige scenen i en horisontall split-screen. Dette fungerer kjempefint, og er lærerikt. Ca. 20 minutter.

An essay by critic Vinson Cunningham and (on the Blu-ray) extensive excerpts from the journal Lee kept during the preparation for and production of the film: Essayet av Cunningham er OK, men godbiten blant hele ekstramaterialet er ca. 100 sider med Spike Lees produksjonsdagbok fra idé til filmingen begynner. Vi får lese hans tanker rundt historien, casting, forhandling med filmstudioene og meningen med filmen. Alt dette må sjongleres mens han promoterer hans nylig premiereklare film School Dazed. Spesielt fascinerende å se hvordan prosessen med å få Robert De Niro i rollen som Sal mislykkes. En liten perle av en bok.


Eraserhead

Eraserhead (Criterion nr.725) (Blu-ray)

USA – 1977 – David Lynch (svart-hvitt) –89 minutter – Horror, psykedelisk drama

Frykt for foreldreskap

Nivå 1 (uten spoilers)

Et ungt par blir foreldre til et barn, et altfor fortidligfødt vesen. Det blir en veldig krevende periode for dem, og da spesielt for Henry som ender opp med hovedansvaret.

Nivå 2 (med spoilers)

Henry lever i et industriområde. Et øde jernbanespor går rett forbi bygningen han bor i. Han tar heis for å komme opp til leiligheten sin, og har naboer i samme oppgang. En ung kvinne er nærmeste nabo. Henry har en kjæreste som bor i et lite hus med hage. Han går dit på middag med svigerforeldrene, og møter dem for første gang. Og nå forstår vi at vi er i en Lynchfilm.

Første scene i huset er umiskjennelig Lynch. Kameraet er plassert litt høyt, og kjæresten og moren sitter i henholdsvis sofaen og en lenestol. Stemningen er anstrengt, og samtalen har litt for lange pauser. Henry ser på et tidspunkt der så ukomfortabel ut at han nærmest klatrer ut av sofaen. Så blir det verre. Kjæresten får et sammenbrudd som minner om epilepsi, før moren får noe lignende. Men ingen lar seg merke med det.

Faren virker som han har øvd på sine sosiale ferdigheter, og avslutter hver setning med et permanent smil. På kjøkkenet sitter en bestemor som ikke kan brukes til noen ting, kanskje bortsett fra å inhalere sigarettrøyk. Det er her moren overrumpler Henry med svært intime spørsmål om kjæresteparets sexliv. Før hun overfaller han med kyss og grafsing.

Henry har hatt sex med kjæresten sin for noen dager siden, og barnet fødes bare noen dager senere. Det ser ikke ut som et menneskebarn, mer som E.T. Og det gråter konstant. Etter bare en dag drar kjæresten hjem for å få sove ordentlig, og Henry er overlatt ansvaret. Det går ikke bra. Barnet er stramt inntullet i bandasjer, og da Henry klipper opp bandasjene med saks, klipper han samtidig opp buken på barnet. Og til sist dreper han barnet med gjentatte stikk med saksen.

Hvordan skal man tolke en film som Eraserhead? Lynch sier selv at ingen publikummere har sett filmen på samme måte som han selv ser den. Det liker han godt, og er grunnen til at han aldri snakker om meningen i filmene sine. Han kommer med gode argumenter. Om du leser en bok om igjen etter 10 år, vil du få en annen opplevelse, og kanskje tolke den annerledes enn det du gjorde da du var yngre. Men teksten er akkurat den samme, det er du som har forandret deg, gjennom å få flere erfaringer, mer kunnskap og kanskje forandret deg emosjonelt. Kanskje blir du lettere rørt nå? Derfor må det være fritt frem for meg å komme med min tolkning, som er helt annerledes nå enn da jeg så filmen for første gang i 2003.

Denne gangen satt jeg med en følelse av at vi så frykten for foreldreskap utfolde seg på lerretet. Henry og kjæresten er et ungt par, overveldet og uforberedt på å skulle blir foreldre etter noen få dagers graviditet. Svangerskap og småbarnsperioden tærer på dem, men alt er skrudd opp tempomessig slik at det er komprimert inn i en kort periode. Henry blir fristet av nabokvinnen som byr seg frem til ham om han trenger å komme litt bort fra kone og baby. Bekymringen til Henry kommer frem om natten da han drømmer at kjæresten føder flere små kryp, en manifestasjon av hans angst for flere barn han ikke mestrer.

I denne settingen tolker jeg scenen hvor hodet til Henry faller av, og barnet som fødes gjennom halsen hans symboliserer at barnet har tatt over hele livet hans. Det er vel slik noen småbarnsforeldre kan oppleve å føle tilværelsen. Det å være småbarnsforeldre er en altoppslukende tilstand, med stress, ansvar, søvnmangel og en følelse av å ikke strekke til. Hodet til Henry blir plukket opp og levert til en mann som borrer ut en del av hjernen hans. Dette materialet blir montert på blyanter som et viskelær, herav navnet på filmen. Hvorfor aner jeg ikke, kanskje man må være Lynch for å forstå det. Eller kanskje jeg bare er dum. Uansett tenker jeg at når Henry dreper barnet med saks, fjerner han det som har tatt over livet hans. Om vi ser en tanke eller ønske han har, eller om han gjør dette i virkeligheten, vites ikke.

Eraserhead presenteres i svart/hvitt, og er den eneste av Lynch sine filmer bortsett fra The Elephant Man som ikke er i farger. Det skaper rom for kreativitet, både hos filmskaper og publikum. Vi får muligheten til å granske de mørke partiene i bildet, og reflektere over hva som finnes i de mørke hjørnene. Lyddesignet gir oss pekepinner om hva som skal komme, på samme måte som enkelte scener har dette umiskjennelige «Lynchske» ved seg. På lydsiden hører vi ofte knitrende elektrisitet, noe som skal brukes videre i omtrent hver eneste Lynchfilm siden. Han tar det elektriske nesten til en egen karakter i Twin Peaks sesong 3. Eraserhead bruker også mye industrilyder som Lynch er så fascinert av. Tungt maskineri, during og lyder fra metallarbeid ligger konstant i lydbildet. Lynch er opptatt av kraft, spesielt elektrisk kraft fra kraftstasjoner, strømkabler og maskiner. Han synes det er litt trist med moderne maskiner som drives av lite strøm, de er ikke imponerende nok. PCer har masse kraft i seg, men fremstår så puslete.

Stanley Kubrick var en av flere regissører som elsket filmen. En gang inviterte han en gruppe filmfolk for å se hans favorittfilm og viste dem Eraserhead. Han brukte også filmen for å få staben på The Shining til å komme i riktig modus for innspillingen av den filmen. Terrence Malick organiserte en visning for en mulig investor, men han reiste seg halvveis i filmen og toget ut av kinosalen mens han ropte bullshit!

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Ingen, bortsett fra kortfilmene til Lynch for å si det litt flåsete.

Øyeblikket: Når radiatordamen synger Pixies. Et frempek mot Twin Peaks, med noe av den samme estetikken og gulvmønstrene. Og det ubehagelige kroppsspråket til Radiatordamen, rytmen i bevegelsene og sjenertheten. Utrolig creepy.

Lyd og bilde

Et aldeles glimrende bilde. Nydelig kontrast, høyt nivå av detaljer og skarphet og fin dybde i bildet. Filmkornet er fint gjengitt. Jeg ble veldig overrasket av at en debutfilm fra 1977 via en filmskole kunne ha slik bildekvalitet. Lyddesignet er topp klasse også. Bildeformatet er 1.85:1, mens lyden gjengis i ukomprimert stereo. Strålende!

Ekstramateriale

“Eraserhead” Stories, a 2001 documentary by Lynch on the making of the film: David Lynch husker ikke om han fikk idèen i Philadelphia, og husker heller ikke at han skrev manuset. Han fikk midler fra American Film Institute (AFI), men ble mye kontrovers. AFI mente at de ikke skulle lage slike filmer. Rektoren, Frank, trakk seg fra stillingen i protest mot det vedtaket. Selv om han ikke likte Eraserhead selv. Kudos! 85 minutter lang dokumentar.

New 2K digital restorations of six short films by Lynch: Six Men Getting Sick (1967), – Jeg tror det er seks menn som spyr. Siden er det noen indre organer som blør. Herregud, Lynch…The Alphabet (1968), – Lynch sin kone heter Peggy. Her vises Peggys kusines mareritt slik Lynch forestiller seg det. ##&%£@!! The Grandmother (1970), – En gutt dyrker en potet (?) i senga. Som igjen føder en bestemor i ferdig bestemorkjole og sko. Gutten har tydeligvis ønsket seg en bestemor. Foreldrene er fæle. The Amputee, Version 1 and Version 2 (1974), – En pleier steller en pasients amputerte ben, mens pasienten skriver et brev. Situasjonen kommer ut av kontroll med blod sprutende ut av beinstumpene, and Premonitions Following an Evil Deed (1995), – Lynch fikk filme et minutts kortfilm med Lumierebrødrenes kamera i forbindelse med 100 årsjubileet. All with video introductions by Lynch: Til sammen 23 minutter.

New documentary featuring interviews with actors Charlotte Stewart and Judith Roberts, assistant to the director Catherine Coulson, and cinematographer Frederick Elmes: Coulson – Filmen tok 6 år å spille inn. Ikke et vanlig manus, mer idèer som storyboard fra natten før innspillingen. Cassavetes jobber motsatt av Lynch, bevegelig kamera mot ubevegelig kamera. Lynch fikk filmruller som var til overs fra Peter Bogdanovich film The Last Picture Show. Staben fikk prosenter fra fremtidige inntekter fra filmen i lønn. Elmes – I dette gamle, slitte opptaket fra Eraserheads innspillingsmiljø, forteller Lynch og kameramann Elmes om filmen. Det er en marerittaktig film, det er vanskelig å si hva som er ekte og hva som er drøm. Publikum var ikke i tankene til filmskaperen da filmen ble skapt. Filmen er abstrakt på en planmessig måte.  Lynch sier mer om film her enn jeg har hørt fra den kanten siden. Kameramannen Herbert filmet i 9 måneder før han døde, så overtok Elmes i 2,5 år. 26 minutter + 17 minutter lane dokumentarer.

Archival interviews with Lynch and members of the cast and crew: Her får vi blant annet se et 7 minutters segment fra fransk TV, hvor Jack Nance og Lynch kjører rundt i et industriområde som Lynch synes er vakkert. Lynch har den samme fascinasjonen for industriområdeestetikk som jeg husker at Anonioni hadde. I en 16 minutters dokumentar får vi være med når staben møtes 20 år etter filminnspillingen. Vi får bli med dem på en vandring på innspillingslokasjonene.

Trailer: 46 sekunder lang. Sær. God. Slik den bør være. Nok en trailer (1 minutt, 24 sekunder). Galskap. Lynch i en sofa sammen med hakkespettdukker,snakkende om Eraserhead.

A booklet featuring an interview with Lynch from filmmaker and writer Chris Rodley’s 1997 book Lynch on Lynch: Kjempefint intervju med Lynch. Bøkene som inngår i serien [Lynch] on [Lynch], sett inn regissørnavn i klammene, er kjempefine. Jeg har lest Cassavetes on Cassavetes og Herzog on Herzog, og det spesielle er at alle opplysninger vi får i bøkene, kommer fra regissøren selv. Her er ingen tolkninger eller tredjepersons observasjoner.


The Piano Teacher

The Piano Teacher (Criterion nr.894) (Blu-ray)

Frankrike – 2001 – Michael Haneke (farger) –130 minutter – Psykologisk/erotisk drama

Søken etter kjærlighet

Nivå 1 (uten spoilers)

En følelsesmessig uttrykksløs pianolærerinne blir dratt mot en av hennes unge, mannlige studenter. Men hennes seksualitet er problematisk og uvanlig.

Nivå 2 (med spoilers)

Det starter med moren. Nå, over 40 år etter datterens fødsel, er hun fortsatt svært dominerende overfor henne. Dessverre har ikke Erika (Isabelle Huppert) kommet lenger i livet enn at hun fortsatt bor sammen med moren. Faren er død, muligens mens han var innlagt på mentalsykehus. Det har alltid vært stilt høye krav til Erika, og hun har aldri klart å oppfylle dem. Hun har vært en god pianist, men ikke god nok. Det er de som blir pianolærerinner.

Dette har ikke bare vært Erikas store sorg i livet, men kanskje i enda større grad morens. Hvert fall klarer ikke moren å la være å komme med små stikk til Erika, selv så mange år etter at karrieren har blitt avklart. Vi ser en ærgjerrig østerisk kultur med ekstremt høye og harde krav. Hun vil styre Erikas økonomi, hennes klesstil og hennes bevegelsesmønster. Det er som en mor og en tenåringsdatter. Harde ord slynges mellom dem, noen ganger blir krangelen fysisk.

Vi vet jo ikke hva som har gjort Erika til et så skadet menneske, men mitt tips er nettopp dette: en kultur som presser og forventer alt for mye av en datter, hvor ikke engang alt er nok. Erika har en fremtreden på jobben som pianolærerinne som er helt uttrykksløs. Hun viser aldri følelser, aldri et smil eller et hyggelig ord. Men det går begge veier, her mangler også gråt eller sinne. Men ordene hennes er strenge, aldri oppmuntrende, alltid kritiske.

Erika har antagelig aldri hatt en kjæreste, hvert fall ikke et forhold som har vært seriøst. Hun har sansynligvis liten erfaring med intime forhold fysisk og psykisk. Hun har fått et skrudd forhold til seksualitet, noe vi ser i hennes forhold til pornoklubber. Hun går som kvinne på klubber som stort sett har et mannlig klientell, og bruker avlukker hvor menn har onanert i tørkepapir. Hun er mest opptatt av disse papirlommetørklene, som lukter tiltrekkende for henne. Andre ganger spionerer hun på par som har sex i biler på drive-in kinoer, og urinerer rett ved bilene hvor det er action. Senere ser vi at hun har utviklet det dysfunksjonelle sexlivet til selvskading med barberblad i underlivet. Det sies at selvskading handler om kontroll, at ved å skade seg selv har man selv kontroll på smerten i motsetning til den smerten man opplever fra andre ute i samfunnet.

Men hennes seksualitet er et hemmelig kapittel i Erikas liv. Den er ytterst privat. Hun bruker porno i avlukkene på pornoklubben, men da hun ser en student titte i pornoblader i kiosken kjefter hun på ham i neste pianotime. Hun moraliserer også over ham. Hun har en hemmelig eske med SM-utstyr under sengen, og selvskadingen er hemmelig og skjult.

Med dette i bakhodet, kan man si at Erika åpner seg i veldig stor grad for Walter Klemmer. Walter er en student hun møter på en privat musikkrecital. Hun opplever han først som freidig, men faller for ham og hans fantastiske pianospill. Han kurtiserer henne, og sørger for å komme inn på hennes pianokurs. Hun ønsker ikke å ta ham opp, men gir etter. Antageligvis er hun redd for sine egne følelser. Sjalusien brenner i henne etter å ha sett en annen student, Anna, få god kjemi med Walter. Hun legger glasskår i jakkelommen hennes for å skade Annas karriere. Se ‘Øyeblikket’.

Walter ser ut til å forstå at det var Erika som har gjort dette, og konfronterer henne på toalettet. Etter å ha avvist hans tilnærmelser, gir hun nå etter. Kanskje er det det at de er på et toalett som hun finner pirrende. Hun stiller strenge krav, noe som gjør at Walter ser ut til å miste lysten. Men han er fascinert, og kommer til å fortsette å gjøre tilnærmelser fremover. Hun er redd for at ekte kjærlighet og forføring forveksles i situasjonen med Walter. Hun har hele tiden opplevd ham litt bråkjekk og forførende fremfor oppriktig.

Walter følger etter henne hjem en dag, og hun godtar at han blir med inn i leiligheten. Hjemme må hun omtrent slåss med moren for å få ha et privat besøk på rommet. Moren river i dørhåndtaket, og de må skyve en stor kommode foran døren for å få litt privatliv. Inne på rommet ber hun ham om å lese et brev hun har skrevet om sine seksuelle preferanser/krav. Det er pervers og voldelig sex hun ønsker. Walter blir frastøtt, avviser henne og drar. Fra nå av er det han som har kontrollen. Hun har gitt fra seg all kontroll og verdighet.

Hun blir klengete, og møter opp på ishockeytreningen hans. Hun vil by seg frem til ham, og ønsker å ha sex utenfor garderoben. Hun oppnår bare å gjøre seg enda mer uspiselig for ham. Allikevel dukker han opp utenfor døren hennes en dag, full og aggressiv. Hun får nå det hun ønsket før. Han slår henne og låser moren inne på et rom. Han knekker nesen hennes og sparker henne. Han følger instruksene fra brevet hennes.

Filmen avsluttes med en scene hvor de møtes igjen på musikkonservatoriet. Hun har pakket en stor kniv i vesken, i filmens hitchcockianske scene. Vi lurer på om hun kommer til å drepe ham, men i tråd med filmens tone hugger hun seg selv i brystet med den. Ingen ser det, kun hun selv der hun går ut hovedinngangen med en stor blodflekk på brystet. Hun har tatt tilbake kontrollen i sitt liv, og vil nok aldri slippe den igjen…

Erika er perfeksjonist, både når det gjelder musikk og kjærlighet. Hun har veldig høye idealer, men de er ikke realistiske. Livet er et kompromiss, men det aspektet behersker hun ikke. For en gangs skyld slipper hun kontrollen i forhold til en mann, og ber ham om å elske henne. Hun viser ham hennes vilje til å lide, noe som må til i et forhold, tenker hun. Han avviser henne, men ville uansett ha dumpet henne senere. Erika blir så skadet av avvisningen at hun ønsker å trenge inn i morens kropp, tilbake til der hvor morens følelser kommer fra, opprinnelsen til henne selv.

Studenten Anna kan sees som en yngre versjon av Erika, med den samme kravstore moren. Anna har heller ikke det som skal til for å bli topp pianist, noe Erika gjør klart for henne tidlig. Men det å feile er ikke en opsjon i den familien heller. De innser ikke at hun ikke vil bli best før hånden blir ødelagt. Skader Erika Anna av sjalusi eller medfølelse?

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Secretary, Crash, The Night Porter og Elle.

Øyeblikket: Garderoben. Erika har blitt oppbrakt av at Walter og Anna ser ut til å ha fått en god tone mellom dem. Hun føler seg truet. Hun går ned i garderoben, hvor hun blir sittende og tenke. På et bord står tomme glass. Idèen om å skade Anna dukker opp. Glasset blir knust i et sjal med foten, og glasset lagt i Annas frakkelomme. Anna kutter seg senere grusomt opp i hånden. Er det hevn mot Anna for å tiltrekke seg Walter? Eller er det som Huppert tenker, at Erika sparer Anna for en karriere som middelmådig pianist. Uansett, Annas drøm om å bli en stor pianist er nå over.

Lyd og bilde

Godt bilde, men ikke gnistrende. Generelt et litt tamt uttrykk på filmen, med sine hvite flater og beige frakker. Det er ikke bildet sin feil, men dette er ikke en film man ser pga det spektakulære visuelle uttrykket. Skarphet og detaljer er dog flott gjengitt. Bildeformatet er 1.85:1. Lyden er gjengitt som DTS surround 5.1 HD Master Audio, og gjengir den klassiske musikken nydelig. Dialogen og andre effekter får også god behandling, men musikken…

Ekstramateriale

New interview with Haneke: Intervjuer med Michael Haneke er alltid informative og fascinerende. Her snakker han om at filmen ikke er pornografisk. Det er derimot vold slik den er brukt i film. Fint intervju hvor Haneke snakker om samarbeidet med forfatter Elfriede Jelinek, og om østerisk kultur og særegenhet. 30 minutter.

New interview with actor Isabelle Huppert: Hun elsker å jobbe med Haneke, og her kommer hun med gode betraktninger om Erika. 11 minutter.

Selected-scene commentary from 2001 featuring Huppert: Her går vi gjennom mange scener, 8-9 stykker, med Huppert sine kommentarer på lydsporet. Dette blir som en utvidet versjon av Huppertintervjuet, med mye tolkning av Erika av skuespillerinnen som spiller henne. 50 minutter.

Behind-the-scenes footage featuring Haneke and Huppert: Her ser vi prosessen med å dubbe replikker etter innspillingen. Vi får følge diskusjonen rundt ordvalg på fransk og selve dubbingen. Interessant. 19 minutter.

Trailer: Man får en typisk Hanekefølelse av å se den traileren. Urovekkende, alvorlig, streng. Vi er i gode hender. Ett minutt, 49 sekunder.

An essay by scholar Moira Weigel: Strålende! Et av de bedre, korte essayene. Intelligent om Haneke, om filmens tema, om stil og metode.

 


Holiday

Holiday (Criterion nr.1009) (Blu-ray)

USA – 1938 – George Cukor (svart-hvitt) –95 minutter – Drama, (screwball)komedie.

Penger er ikke alt

Nivå 1 (uten spoilers)

Johnny Case (Cary Grant) har møtt sin hjertes utkårede på en ferietur, og de har bestemt seg for å gifte seg med hverandre etter bare en uke. Han møter henne på en adresse hvor han regner med at hun arbeider, siden huset er et palass. Men det viser seg at hun bor der, og er medlem av den styrtrike Setonfamilien. Og et forhør av faren venter ham.

Nivå 2 (med spoilers)

Johnny har en plan om å tjene seg opp litt penger, og så trekke seg tilbake fra arbeidslivet for å utforske det virkelige livet mens han fremdeles er ung. Han er ikke i tvil om at Julia, hans nye kjæreste, vil synes det er en god idè. Men hun vet ingenting om disse planene.

Johnny blir forbløffet over rikdommen Julia er del av. Og Julia er vant til at faren mistenker alle beilere for å være ute etter pengene hennes. For ham er det viktig at det er en rik eller fremgangsrik ung mann som vinner hans datter. Men Johnny spiller ikke dette spillet. Han er ikke interessert i pengene eller å tilpasse livet sitt til Setonfamiliens verdier. Dessverre skal det vise seg at Julia har arvet farens utsyn på livet og fascinasjon for penger.

Julias søster Linda (Katharine Hepburn) derimot er en friere sjel, med et verdisyn som ligner mer på Johnnys. Hun ønsker bare det som er bra for søsteren, men ettersom tiden går blir det tydelig at Julia ikke verdsetter Johnny like mye som hun burde. Linda og Johnny merker at de snakker godt sammen. De har det mer moro sammen enn Johnny og Julia har, men bryllupet skal gjennomføres. Linda ønsker å holde forlovelsesfesten for Johnny og Julia, men faren kupper festen og inviterer til en tradisjonell storfest i stedet for den lille intime festen for de nærmeste som Linda ønsker. Julia har dermed brutt løftet til Linda og tatt fra henne festen.

Linda trekker seg tilbake til det hyggelige leke/spillerommet som hun har gode minner fra oppe i fjerde etasje. Der er det varme, i motsetning til resten av huset som er så stort, så stort, men uten noe å fylle plassen med. I dette rommet samles etter hvert alle de som ikke trives på storfesten. Johnnys gode venner, ekteparet Potter, finner veldig tonen med Linda. Etter hvert kommer også Ned, den alkoholiserte og desillusjonerte broren til Linda og Julia opp, før Johnny selv dukker opp for å overtale Linda til å delta på festen nede. Det ender med at de alle leker og har en kjempefin fest der oppe, i motsetning til festen nedenunder. Høydepunktet i filmen må bli hvordan den lystige gjengen setter på plass fetteren til søsknene og hans kone som forviller seg inn der. En gedigen krasj mellom verdier, politikk og livsanskuelse. Se Øyeblikket.

Faren forventer at Johnny skal gå inn i forretningslivet, og tilbyr en stilling i banken hans. Julia presser på. Johnny havner i opphetede diskusjoner med begge, men for å gjøre en lang historie kort gir han etter for å vise samarbeidsvilje. Han vil gi ordningen 2 år, før han får trekke seg tilbake og utforske det virkelige livet. Men når faren dikterer bryllupsreisen i detalj, og Johnny forstår at det egentlig er en forretningsreise som krones med overrekkelse av et hus med tilhørende tjenere, setter han foten ned. Her er det ingenting som tyder på at den andre parten respekterer prøveordningen, de låser ham til eiendom og penger. Julia aller minst.

Johnny trekker seg ut av forlovelsen, og Julia er glad til. For henne er det viktigste penger, og hun vil ha en mann som verdsetter penger. Da Linda forstår at Julia ikke kommer til å gi etter for Johnny, kaster hun tilværelsen på båten, og erklærer sin kjærlighet til Johnny in absentia. Hun forsøker å få med seg Ned og dra på cruise med Potterekteparet og Johnny. Men Ned er altfor kuet til å tørre å bryte med faren. Men han beundrer Linda og støtter henne 100 prosent.

Johnny Case er et stort barn. Det første han gjør er å teste ekkoet i de store værelsene i Setonresidensen. Han tar saltoer i rikmannshuset og koser seg aller mest oppe i lekerommet. Det er også et musikkrom, hvor Ned og søstrene har instrumenter stående som endelig kommer frem når de rette menneskene kommer opp til fjerde etasje den kvelden. Da har de det moro, og Ned spiller banjo, entusiastisk for første gang. Senere turnes det, og Potterekteparet framfører en dukketeaterforestilling med en brodd som Johnny tar til seg. Han har blitt forført av pengene i hans nye tilværelse, og mistet noe av seg selv.

Ned var en lovende musiker, men faren tok all glede ut av spillingen. Det førte til at Ned la musikken på hylla. På samme måte sugde faren all glede ut av Lindas hverdag, slik at hun ble deprimert og dyrket tilværelsen som utskudd og svart får. Faren, på sin side, anklager henne for bare å være et problem. Hvorfor forlater hun bare ikke familien!

Julia er den mest konforme. Hun er likeså opptatt av penger og status som faren, og har funnet en metode for å få det som hun vil ved å manipulere faren. Et eksempel på det er måten hun forteller faren at hun vil gifte seg med Johnny på. Hun venter til de er i kirken en søndag. Da hvisker hun budskapet i øret hans, for hun vet han ikke han ha noen utbrudd i kirken og må tenke seg om før han avviser henne.

Holiday er en av de beste filmene fra 30-tallet. Den styrer heldigvis klar av å være en forviklingskomedie, og jeg ble gledelig overasket over alvoret og verdiene som ligger i bunn av filmen. Den er tydelig på at penger ikke er alt, og har en politisk/verdimessig profil som tar avstand fra Setonfamiliens dyrking av penger og vekst som ideal. Livet kan leves på flere måter, og kjernen i filmen er at det ikke er noe ideal å strebe etter mer penger enn man trenger. Et godt liv må søkes andre steder enn i fars pengebinge. Ekte livsglede finner vi i lekerommet blant gode venner. Blant de som ikke orker å ta del i poseringen og falskheten ned i første etasje hvor forlovelsesfesten foregår blant de som oppnår status ved å vise seg i de rette kretser.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Philadelphia Story, The Awful Truth, Bringing Up Baby, His Girl Friday og Woman of the Year.

Øyeblikket: Under den koselige seansen med Potterekteparet, Linda, Johnny og Ned i spillerommet, dukker plutselig Seton og kona opp. Linda gjør det tydelig at hun ikke vil ned til selskapet, men absolutt ikke vil stå i veien for de som ønsker å gå ned. Det er et ganske frekt hint til fetteren om at han bør forlate rommet. Hun tilbyr han til og med å svinge på huska de gjorde som små (og hun pleide å spytte på ham mens han husket). Det usympatiske ekteparet kritiserer regjeringen for ikke å legge nok til rette for styrtrike, noe som får fru Potter til å ytre en syrlig kommentar. Litt politikk er det altså også plass til her. Glimrende scene.

Lyd og bilde

Veldig fint bilde, med bra nivå på filmkornet. Skarpheten er god, kontrasten er god og bildet er rent og uskadet. Formatet er 1.37:1. Lyden er ukomprimert mono, og dialogen er skarp og klar. Glimrende presentasjon av en film fra 1938.

Ekstramateriale

Holiday (1930), a previous adaptation of Philip Barry’s play, directed by Edward H. Griffith: Ganske lik versjon som «vår», men langt svakere når det gjelder skuespillere og karismae. 1930-versjonen lider under overgangen fra stumfilm og har en del unaturlig dialog. Professoren spilles av samme skuespiller, og han er jo et høydepunkt i begge.

New conversation between filmmaker and distributor Michael Schlesinger and film critic Michael Sragow: I denne samtalen lærte jeg at Holiday sees på som midtre del av en serie på tre filmer med Bringing Up Baby og The Philadelphia Story. Lake Placidferien ble filmet, men klippet bort. En hyggeli, litt gammeldags filmsamtale mellom to litt gamle menn. 35 minutter.

Audio excerpts from an American Film Institute oral history with director George Cukor, recorded in 1970 and ’71: Jeg mister noen ord med jevne mellomrom, som gjør helheten vanskelig. Cukor snakker en del om Hepburn. 21 minutter.

Costume gallery: Bilder av kjoler og andre klær, med forklarende tekst til.

An essay by critic Dana Stevens: Godt essay om filmparet Grant/Hepburn.

 


State of Siege

State of Siege (Criterion nr.760) (Blu-ray)

Frankrike – 1972 – Costa-Gavras (farger) –121 minutter – Politisk thriller, drama.

Hensikten helliger middelet

Nivå 1 (uten spoilers)

Et land i Sør-Amerika, herjet av uro mellom myndighetene og en revolusjonær gruppe. En amerikansk rådgiver, Philip Michael Santore, blir kidnappet og funnet død, henrettet av den venstreradikale gruppen Tupamaros.

Nivå 2 (med spoilers)

Filmen sier aldri rett ut hvilket land vi befinner oss i, men glimt av bynavn som Montevideo og navnet på geriljagruppen, forteller oss at vi er i Uruguay. Filmen tar oss med bakover til hvilken funksjon Santore hadde i Uruguay og hvorfor det gikk som det gikk med ham.

Nyhetsmeldinger ruller over TV-skjermen om at den amerikanske rådgiveren Philip Michael Santore er funnet død i en bil, etter å ha vært holdt fanget av Tupamaros i mange dager. Etter en avstemming i parlamentet hvor venstresiden holder seg borte, tar staten på seg begravelsen og hedrer ham. Kirken hedrer ham også. Den katolske kirken har ofte støttet høyreradikale styresett, de hjalp blant annet mange nazister i å flykte til Sør-Amerika etter andre verdenskrig.

Tupamaros har et intrikat system for å stjele biler de bruker til operasjonene sine. De kaprer biler med eieren i, med pistol, men ellers ganske vennlig. En av dem har blitt utsatt for det før og vet rutinen. Mens andre bruker bilen, spaserer kaprerne med eieren en halvtimes tur. Disse kapringene har en lett tone ved seg, til tider er de litt humoristiske. De opplever også at noen eiere sympatiserer med saken deres og samarbeider villig. Biler stjeles, kjøres, byttes med neste bil og blir dermed vanskelig å spore.

Filmens hovedanliggende er å vise oss hvorfor Santore blir målet for kidnappingen. Hvem er han og hvilken funksjon har han i landet? Heri ligger også spenningen i State of Siege. Gradvis og meget møysommelig avdekkes et større bilde, med flere detaljer gjennom hvert tilbakeblikk og hvert forhør Tupamaros har med fangen sin. Bildet av Santore som en vanlig rådgiver for regjeringen slår fort sprekker. Det viser seg at han er en militær rådgiver med politibakgrunn fra USA. Han bistår politiet i Uruguay med tortur og avhørsmetoder. I et forhør bryter han ut i en tirade hvor han erklærer at Tupamaros er destabiliserende og kommunister, og må utryddes med alle tilgjengelige midler. I samme forhør undertegner han sin egen dødsdom ved åpent å dele hvordan myndighetene vil tenke nå som de har arrestert så mange Tupamarosmedlemmer. Myndighetene har avbrutt de hemmelige forhandlingene de hadde med gruppen. Han har nå liten verdi, og gruppen må vurdere om han bør henrettes. Uansett valg vil de framstå som svake. Dreper de ham er det et tegn på ondskap og maktesløshet. Lar de ham leve, er det et tegn på svakhet (og maktesløshet).

Santore viser seg å ha vært sentral i militærkuppet i Brasil. Han var rådgiver for politiet da parlamentet ble oppløst. Han trente det brasilianske politiet i bruk av torturmetoder. I forhørene med Tupamaros følger han en velkjent strategi om å innrømme mindre ting og nekte for det verste. Men det blir tidlig klart at gruppen har ekstremt god oversikt over hans virke, og han presses fra skanse til skanse. Gruppen trenger egentlig ikke hans informasjon, de har den fra før. Kanskje vil de bare at han skal forstå hvorfor de har kidnappet ham?

Santore har en annen synsvinkel på hans arbeid enn at han er fascist og torturist, og støtter de rike og makta. Han ser på motstanderne som destabiliserende for et samfunn, og at hans arbeid stabiliserer samfunn. Han er ikke fascist, men konservativ. Men han går ikke av veien for å massakrere opposisjonelle i sin streben etter å stabilisere et urettferdig samfunn.

Media spiller en stor rolle i filmen. Stadig for vi se hvor viktig det er å holde pressekonferanser, og det essensielle ved å få sin versjon fram. En av journalistene, Ducas, er spesielt kritisk til myndighetene. Han er nok godt plassert på venstresiden selv. Ducas stiller gjentatte spørsmål om Santore og hans funksjon i landet. Han aner at det er nøkkelen til hele historien, men myndighetene forsøker å beskrive ham som en vanlig amerikansk borger. Ducas er ment som regissørens øyne i filmen.

Philip Michael Santore er basert på den amerikanske diplomaten Dan Mitrione. Han hadde omtrent den samme bakgrunnen som Santore har, og som rulles ut i filmen. Han var tidligere politimester gjennom 5 år i Richmond, Indiana USA. Han arbeidet for en organisasjon som kan sees på som CIAs lillebror. For oss som er glade i Yves Montand etter å ha sett ham i eksepsjonelt sterke The Wages of Fear, er det glede å se ham i rollen som Santore. Som i Z hvor han kun har 15 minutter skjermtid, er det begrenset hvor mye tid han er på skjermen i State of Siege også, men det føles som om han er der brorparten av tiden.

Ved å holde publikum i mørket angående hvilket land det handlingen foregår i, tvinger Costa-Gavras publikum til å være konsentrert og forsøke å finne ut av det. Mot slutten kommer hintene tettere, slik at alle vil få det med seg. Slik metodikk har han i alle filmene sine. I Z har han til og med en erklæring under fortekstene om at alle likheter med hendelser og personer IKKE er tilfeldig. Ved at Santore dør tidlig i filmen, styrer han publikums måte å se filmen på til å dreie seg om politikk og historie, og ikke observere thrillerens appell med sine vendinger og spenningskurve.

Costa-Gavras mener at demokratiet som styringsform skal kunne håndtere vold rettet mot seg, uten å ty til totalitære metoder. Musikken er utstudert med stor vekt på panfløyter. Costa-Gavras mener de høres ut som mennesker som ikke helt får puste, slik menneskene som lever i et slikt samfunn.

Mange søramerikanske land forbød State of Siege da den hadde premiere, men nå i ettertid synes de samme landene at det er en svært viktig film. Heldigvis, for dette er politisk film på øverste hylle.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Z, The Confession, Battle of Algiers, og Missing.

Øyeblikket: Gisselsituasjonen med Santore har tilspisset seg. Myndighetene har arrestert mange av de viktigste medlemmene i Tupamaros i flere koordinerte aksjoner, og gruppen står overfor en viktig avgjørelse. Skal de henrette Santore som motsvar, eller ikke? Det er en gruppe med rimelig flat struktur, med forskjellige fraksjoner. En av lederne koordinerer en avstemming, hvor han møter èn etter èn av mellomlederne på en busstur gjennom byen. De kommer på, setter seg ved siden av ham på bussetet, og går av på neste busstopp. De sier ja eller nei til spørsmålet. Det blir flertall for å henrette Santore. Metoden blir som et symbol for det styresettet de ønsker seg i landet, demokrati.

Lyd og bilde

Herlig og røft bilde med ganske dempede farger. Symptomatisk for stemningen i land i krise? Filmkornet er passe til stede. Jeg er godt fornøyd med skarphet og dybde i bildet. Formatet er 1.66:1, det vil si at bildet nesten fyller hele bredden på lerretet. Lyden er god, meget realistisk lydmiks med mye som koker i lydkanalene når journalister svermer rundt i presidentpalasset. Romklangen virker autentisk. Lyden kommer i et fyldig ukomprimert monoformat.

Ekstramateriale

New conversation between Costa-Gavras and film scholar Peter Cowie: Kjempefin samtale, hvor Cowie er eksemplarisk i sin evne til å være stille og la intervjuobjektet prate. Det er tross alt ham vi ønsker å høre fra mest. Peter Cowie er utrolig kunnskapsrik, det vet jeg fra tidligere Criterionutgivelser, og han stiller gode spørsmål og kommer med interessante betraktninger. 31 minutter.

NBC News excerpts from 1970 on the kidnapping of Dan A. Mitrione, on which the film is based: Fascinerende å se hvordan den originale nyhetssaken ble presentert på TV, nå som vi har spillefilmen i bakhodet. Tendensiøst og med tydelig slagside i de amerikanske nyhetskanalene. 7 minutter.

An essay by journalist Mark Danner: Kjempefint og ganske langt essay. Et godt poeng er at journalist Ducas fungerer som regissørens rolle, som publikums Virgil inn i inferno. Ellers gode tolkninger og karakteristikker av de mest vesentlige karakterene i filmen. Nyansert og opplysende.

 


Old Joy

Old Joy (Criterion nr.1008) (Blu-ray)

USA – 2006 – Kelly Reichardt (farger) –73 minutter – Drama

En bitte liten stor film

Nivå 1 (uten spoilers)

Mark er vordende far og bor sammen med sin gravide samboer. En ettermiddag ringer Kurt, en gammel venn som han hører fra nå og da. Han vil ha med Mark på skogstur, og Mark aksepterer. Han overrasker seg selv litt, for de har hatt liten kontakt de senere årene.

Nivå 2 (med spoilers)

Old Joy er en slik film som handler om det du vil den skal handle om. Man kan utmerket godt se den som en hyggelig film som handler om to venner som legger ut på en skogstur sammen, men det er også mye mer her om du vil problematisere filmen. Vi kan begynne med at skogsturen kan sees som en reise i forholdet mellom to venner som har vokst fra hverandre, og at det ligger mye grums under overflaten. Som vanlig er i forhold mellom menn, må det gjerne litt alkohol til før det bringes fram i lyset. Ved en slik anledning, rundt leirbålet etter en del øl sier Kurt at det er noe galt mellom dem, og at han gjerne vil at det skal forsvinne. Og typisk nok, når Mark her har muligheten til å ta Kurt på ordet og snakke om det som er galt, velger han å heller forsikre Kurt om at alt er bra. For så i senere scener klage til samboeren Tania om Kurts personlighet.

Kurt er den frie sjelen, som lever veldig uortodokst. Han har ikke fast arbeid, han reiser stadig rundt, og dukker opp i hjembyen med jevne mellomrom. Ettersom årene går, havner Mark lenger og lenger ned på listen over gamle venner Kurt tar kontakt med. Men han tar alltid kontakt. Denne gangen tok det to uker.

Han ringer til Mark og foreslår en skogstur med overnatting. Mark er straks interessert, han må bare klarere det med Tania. Dette er en liten påminnelse om at de lever forskjellige liv. Mark har forpliktelser, ikke bare overfor sin samboer, men også det tredje familielivet som er på vei. Kurt derimot, kan når som helst følge impulsene sine. Vi ser drypp av hans personlighet gjennom hvordan han følger opp idéene sine. Da Mark drar for å møte Kurt er ikke Kurt klar, han er ikke engang hjemme. Mark må vente, til det etter en stund kommer en liten mann tuslende med en trillevogn med en TV på. Og når de nærmer seg destinasjonen, viser det seg at Kurt ikke har kontroll på hvor det er heller. De blir tvunget til å overnatte på noe som nesten ser ut som en søppelfylling i skogen, men som viser se å være et festreir med gjensatte sofaer og skrot. Kurt har forøvrig røyka marihuana mens de kjører, det hjalp vel ikke. Mark som kjører takker nei, men Kurt ser ingen grunn til å la være selv om kompisen må stå over. Små ting som disse viser en skjødesløshet eller likegyldighet med andres tid og situasjon. Kurt har aldri tatt spesielt hensyn til andre enn seg selv, han har aldri behøvd det.

Filmen kan sies å dypest sett handle om mennesker som lever et liv som ikke passer inn i det normale. Den utforsker også postfeminisme og maskulin ømhet. Hvordan vil postfeministiske menn oppføre seg i naturen? Hvilke redskap har de for å uttrykke ømhet for hverandre? To unge menn nærmer seg middelalderen. Gjennom en økonomisk historiefortelling utforskes samtidsmaskulinitet. Det er også tydelig at de har vokst bort fra hverandre. Mark har latt livet sitt utvikle seg i en mer tradisjonell retning, med familiestiftelse og alt det innebærer av ansvar og livsførsel. Kurt fortsetter som han alltid har gjort, han har hatt liten utvikling i livet sitt. Men filmen vokter seg vel for å felle en dom over noen av dem, det vil eventuelt være opp til oss tilskuere. Og vi vil nok bruke vårt eget liv og erfaringer i den prosessen.

Filmen tar også opp det å leve i et USA formet av president Bush den yngre. Mange følte på fremmedgjøring og tap, og søkte samhørighet i radiokanaler som Air America, en venstresidekanal. Mark hører på kanalen når han kjører bil, mens Kurt virker mer apolitisk Han sverger mer til sine egne filosofier. De kommer til uttrykk ved leirbålet, og kan fort klassifiseres som «stoner-philosophy». Mark ser ut til å harselere litt med Kurts utlegginger, og Kurt klarer ikke helt å sette ord på alt. Han ender med å snakke ned teoriene sine, som startet ganske selvsikkert. Autoritetene ville ikke høre på ham, men på den annen side hadde han ikke noe tallmateriale for å underbygge teoriene. Her viser også Reichardt at hun er mild med karakterene sine, de er absolutt ikke endimensjonale. Det hadde vært lett å slå Kurts teorier til jorden, men hun lar heller ham selv svekke dem. Han er ikke dum, men han er søkende. Samtalen her, og turen i sin helhet, blir som en eksistensiell kamp. Kurt snakker om Mark sitt modige valg om familie, dette er et minefelt som han velger en beundrende tilnærming til. Men mener han det?

Mark er som sagt konfliktsky, og framstår som passiv-aggressiv i stedet. Vi vet at han klager over Kurts retningssans til Tania, men da Kurt får dem på rett spor forteller han kameraten at han aldri tvilte på ham. Og de to utsagnene kommer i løpet av to minutter. Men Mark har forskjellige forpliktelser i livet, han er to forskjellige mennesker, som vi alle er. Han vil fremstå som ansvarlig og oppgitt over skjødesløsheten til Kurt overfor Tania, og den kule kompisen overfor Kurt. Disse to sidene av ham kan ikke forenes over tid, men vi er aldri i tvil om hvilken side han kommer til å dyrke.

Raymond forklarer i ekstramaterialet hvilke intensjoner han hadde med novellen. Han mener den kan leses som en western, om utforsking av yttergrensene av tilværelsen. Mens Sam Peckinpah søkte det følsomme i maskulin vold, utforsker Raymond volden i maskulin ømhet. Tittelen Old Joy kan leses som minner i hodet.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Sideways, Wendy and Lucy, My Dinner with Andrè, Y tu Mamá También, Mikey and Nicky og Certain Women.

Øyeblikket: Massasjen som Kurt gir Mark i de varme kildene. Kurt reiser seg fra badebaljen, og stiller seg bak Mark som ligger i sin. Han legger hendene på skuldrene til Mark og begynner å massere ham. Mark er tydelig ukomfortabel og forsøker å reise seg opp, men Kurt insisterer fysisk. Denne massasjen overskrider Marks grenser for maskulin nærhet, han føler at to nakne menn ikke kan ta slik på hverandre. Men Kurt sin insistering gjør at han til slutt gir etter og en hånd som faller ned i badevannet symboliserer dette. Denne scenen kan tolkes homoerotisk, men selv føler jeg at det er et eksempel på maskulin ømhet. For menn må slike handlinger ofte ha en praktisk konsekvens, som at stive skuldre skal bli bedre.

Lyd og bilde

Strålende bilde, selv om dette er en meget liten produksjon. Nydelige farger, skarpe detaljer og herlig kontrastnivå. Fin dybde i bildet, og det hjelper selvfølgelig at dagslyset skinner på både mennesker og ting. Bildeformatet er 1.78:1. Lyden er presentert i ukompromittert stereo, med veldig klar dialog, nydelig musikk av Yo La Tengo og klare radiosendinger.

Ekstramateriale

New interviews with Reichardt, Sillen, and author Jonathan Raymond: Reichardt var glad i novellene til Jon Raymond, og de møttes via en felles venn, Todd Haynes. Filmen foregår under Bushæraen, og motstykket blir Air America, en venstresideradiokanal som vi får høre deler av sendingen fra. 19 minutter. Raymond skrev novellen basert på fotografier som Justine Kurland hadde tatt. Hun brukte kvinner, Raymond ville bruke menn i sin historie. Reichardt la til Marks gravide samboer i manuset, noe Raymond ønsket at han selv hadde kommet på i novellen. 11 minutter. Peter Sillen var produsent på filmen. Her snakker han mye om kameraarbeidet, han er selv filmskaper. Hver dag hadde de felles middag på kafe, det ble etter hvert dagens høydepunkt. Han fikk skikkelig juling av alle pinnene hunden Lucy drev og bar på, som hun kom løpende med på stiene. 10 minutter.

New conversation between actors Daniel London and Will Oldham: Rollen som Mark var først tiltenkt Will Oldham, men egenskaper som dukket opp etter hvert lot ham bli til Kurt. Litt pussig, siden den fysiske beskrivelsen av Kurt i novellen er så langt fra Oldham som det er mulig å komme. Men Oldham fikk en god kontakt med hunden Lucy, noe som åpnet opp for et fint samspill mellom de tre. 23 minutter

An essay by film critic Ed Halter and (on the Blu-ray) the short story by Raymond on which the film is based: Essayet er virkelig godt. Her er det mange fine tanker, tolkninger og sammenhenger å ta med seg. Halter er imponert over hvor mye filmen dekker i løpet av sine 73 minutter. I tillegg er novellen vedlagt i heftet. Det er en fin, liten novelle. Filmen er nesten ordrett adaptert fra novellen.