White Dog

White Dog (Criterion nr. 455) (Blu-ray)

USA – 1982 – Samuel Fuller (farger) –90 minutter – Drama, rasisme

En rasistisk hund

Nivå 1 (uten spoilers)

En kveld Julie er ute og kjører, løper en hund ut i veibanen. Den blir skadet, og Julie kjører den rett til dyrlegen. Hun forsøker å finne eieren, men uten hell. Etter at hunden beskytter henne fra en voldtektsmann, bestemmer hun seg for å beholde den. Men hun vet ikke at hunden hun har i hus er en «white dog».

Nivå 2 (med spoilers)

Temaet for White Dog er rasisme. Schæferen blir et symbol for rasismen/rasisten og spørsmålet er om rasismen er medfødt eller tillært. Er det tillært, kan det antageligvis avlæres. Og metoden er utdanning av menneskene i et moderne og sivilisert samfunn. I filmen symboliseres dette gjennom reprogrammering av schæferen gjennom Keys trening av hunden.

Hunden Julie tar til seg, viser seg å være en «white dog», en hund som er trenet opp til å angripe svarte mennesker. Måten det ble gjort på, var å finne en svart fyllik, og gi han penger for å oppføre seg jævlig mot en hund helt fra den er valp. Den vil da naturlig forbinde smerte og ubehag med svarte mennesker. Blindet av hat mot plageåndene vil den angripe svarte mennesker overalt den ser dem senere i livet. Julie får oppleve dette da hunden angriper hennes mørkhudete kollega under en reklamefilminnspilling. Etter dette tar Julie hunden med til en hundetrener. Han er mørkhudet selv, og gjenkjenner straks en «white dog». Mannen heter Keys, og prosjektet med å reprogrammere hunden blir voldsomt viktig for ham. Keys ser det slik at om han klarer å reprogrammere en «white dog» til å ikke være rasistisk lenger og finne en generell metode, vil det være meningsløst for rasister å skape flere «white dogs».

Selv da hunden dreper en mørkhudet mann i en kirke, vil ikke Keys avlive hunden. Han kan ikke forske på en død hund. Han, hans sjef Carruthers og Julie beveger seg inn i farlig landskap ved å fortsette nå. De vil måtte sone i fengsel om politiet finner ut at de fortsatte å trene hunden, og ikke meldte fra hva hunden hadde gjort. Selv ønsker Julie å avlive hunden etter dette siste angrepet. Men hun blir overtalt.

En dag får Julie besøk hjemme. En koselig gammel mann står utenfor døren hennes med sine to barnebarn. Han har med seg en konfekteske til Julie som har tatt så fint vare på hunden hans. Julie konfronterer ham med at han har trent opp hunden til å bli en «white dog». Først ser han ubekvem ut, så lyser ansiktet hans opp i et stort smil og han forteller at han er stolt over den gode jobben han gjorde med den hunden. Julie kaster han ut, og han får en god dose skjellsord med på veien.

Langsomt klarer Keys å få resultater. Han startet treningen med mye beskyttelsesutstyr, og gradvis kan han vise mer svart hud uten at hunden klikker. Til slutt går den med på å få mat av en svart hånd. Julie blander seg i treningen en gang, og gir hunden mat. Keys blir rasende, siden dette setter treningen tilbake med minst en uke. Hunden skal bare fores av en svart hånd. Julie innser at hun har dummet seg ut med misforstått vennlighet.

Mot slutten av filmen har Keys oppnådd så god fremgang at det er på tide å la hunden møte en fremmed, svart mann. Han får faktisk lov til å klappe hunden, og prosjektet ser ut til å være vellykket. Men flere tester må til. Carruthers mener prosjektet er over og særdeles vellykket. Keys mener det er 99% vellykket, men går med på å ringe Julie og invitere henne til en siste test. Keys står i hundegården med bar, svart overkropp og ikke noe beskyttelsesutstyr. Men han har en revolver bak ryggen. Hunden slippes løs, og bykser frem mot Keys. Noen anspente sekunder og en spent revolverhane følger. Men kun en skikkelig rundvask venter for Keys. Dette ser lovende ut. Julie får lov til å kalle på hunden. Overraskende nok snerrer og knurrer den i det den setter fart mot henne. Men det samme gjentar seg, en lykkelig gjenforening. Det er ingen tvil, hunden er kurert. Rasismen er borte, aggresjonen er borte. Julie kan ta den med hjem, trygg på at hunden nå kan omgås alle mennesker.

Eller? Keys har advart mot at en reprogrammering kan ødelegge et hundesinn. Og det er det som har skjedd i dette tilfellet. For ut av det blå vender hunden seg mot den eldre, hvite mannen Carruthers som står i bortre ende av hundegården. Tenner blottes, leppene trekkes opp og en ny, dyp snerring høres. Så river den seg løs og setter fart mot Carruthers. Keys står rådvill med revolveren i hånden. Schæferen kommer nærmere og nærmere Carruther, stadig like målbevisst og aggressiv. Han flyr rett på Carruthers og forsøker å rive han i filler. Skuddene faller og hunden velter død over på siden. Carruthers er hardt skadet. Keys står fortvilt og ser at han har feilet igjen. Prosjektet er dødt, og en hund uten skyld er død. Men rasisten som skapte ham lever videre med sin familie…

Betyr dette at rasisme ikke kan fjernes fra samfunnet? Er mennesket grunnleggende rasistisk, og at vi ikke kan fjerne det helt? Kan utdanning av mennesker bare redusere problemet, og at selv utdannede mennesker kan fortsette å ha disse holdningene? Det kan synes som om det er det Fuller påstår. Rasismen sitter så dypt at det vil følge mennesket i all tid. Men det kan altså reduseres. Men sier filmen også at vi skal ha omtanke for rasistene, og forstå at det ikke er deres skyld at de er som de er? Skal vi forsøke å forstå dem, og se bakenfor fasaden?

Reprogrammering av hunden er en metafor for utdanning for mennesker. I filmen er hunden forgiftet av rasismen, men det er en tillært ting. Rasismen har de ikke fra fødselen av. Så om vi skjermer barna våre fra dårlig innflytelse er mye gjort. Utdannede foreldre vil gi mindre sjanse for at nye rasister vokser opp. Denne innfallsvinkelen er godt underbygd i forskning. Høyt utdannede mennesker er generelt mindre rasistiske enn lavt utdannede. Slik sett er utdanning i et samfunn èn vei til et mindre rasistisk samfunn.

White Dog er en ukjent perle, som heldigvis har blitt verdsatt nok av Criterion Collection til å få en utgivelse. Den ble lagt på hyllen da den var ferdig, av frykt for at den skulle tolkes rasistisk(!) Den fikk en liten lansering i Frankrike, og ikke kinolansering i USA før flere år senere. Den ble dømt til en tilværelse i obskuritet.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Guess Who’s Coming to Dinner, Farvel Bafana, Gentleman’s agreement og En Tørr, Hvit Årstid.

Øyeblikket: Da alle tror at testen er over, og hunden har bestått med glans. Den har godtatt den svarte hundetreneren, og etter noen nervepirrende sekunder blir det tydelig at den elsker Julie også. Men så dukker Carruthers opp, og selv om han er hvit klikker hunden på ham. Den hopper på ham og river han opp. Keys må skyte den. Et ufattelig nederlag, og betyr det at vi aldri vil bli kvitt rasime?

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.78:1. Dette er et godt DVD-bilde. Rimelig god skarphet, fine farger og OK når det gjelder detaljer. Jeg ser ingen skader, og i godt utendørslys er det et meget godt bilde. Mørke scener er litt mer utfordrende som vanlig. Lyden er grei nok. Dialogen gir et inntrykk av at den er lagt på i ettertid, den ligger litt «nære» i lydbildet, noe som er litt skjemmende. Men man venner seg til det. Lyden kommer forøvrig i mono.

Ekstramateriale

New video interviews with producer Davison, co-writer Curtis Hanson, and Sam Fuller’s widow, Christa Lang-Fuller: Manuset er basert på en artikkel i Life Magazine, som igjen ble fulgt av en roman. Curtis Hanson laget et manus, men fikk ikke regissere den. Da foreslo han Samuel Fuller. Fuller var kjent for å lage antirasistiske filmer. Siden Fuller liker å både skrive og regissere selv, samarbeidet de to om manuset. Hanson hadde fokus på jenta, mens Fuller fokuserte på Keys. 44 minutter.

An interview with dog trainer Karl Lewis-Miller: Greit intervju.

Rare photos from the film’s production: Ganske bra faktisk. Bildene av Fuller med hunden ved sin side er fine. 5 hunder spilte samme hund.

A booklet featuring new essays by critics J. Hoberman and Armond White, plus a rare 1982 interview in which Fuller interviews the canine star of the film: Hoberman fokuserer på tegneseriedialogen i filmen. Han føler at det fungerer, men er påfallende. Han anser Keys for å være en slags kaptein Ahab (du vet, fra Moby Dick) i sin besettelse med hunden. White følger opp med betraktningen om at Keys ønsker å etterutdanne (reprogrammere), og ikke nødvendigvis slette rasismen. Det morsomste materialet i heftet er intervjuet Fuller laget med hunden. Du verden for en reflektert hund! Fuller får sagt sine meninger ufiltrert gjennom hundens munn. Det fungerer bra.


Funny Games

Funny Games (Criterion nr.975)(Blu-ray)

Østerrike – 1997 – Michael Haneke (farger) – 109 minutter – Skrekk/Drama

Et lek vi er del av

Nivå 1 (uten spoilers)

En familie på tre skal feriere i feriehuset sitt. Plutselig dukker to unge menn opp for å låne egg. Dette blir opptakten til et mareritt for familien når det viser seg at de to er mer interessert i å utøve vold for voldens egen skyld. Og familien er tilfeldige ofre.

Nivå 2 (med spoilers)

Familien har rigget seg til i feriehuset, og George har gått ned til båten sammen med sønnen Georgie. Anna holder på i kjøkkenet da en ung mann, Peter, kommer på døren og ønsker å låne egg. Han får låne dem, men virker mer interessert i å tvære ut besøket. Da han mister eggene i gulvet oppleves det både for Anna og oss som drøying av tid. Da Paul også dukker opp og blir ubehagelig, forsøker Anna å få dem til å gå. De snor seg unna,  distraherer henne og kontrollerer situasjonen. Spillet vendes til kritikk av Anna og forurettede miner. George ankommer og får beskjed om å kaste dem ut. Men George er nølende og inntar feilaktig en slags meglerrolle. Det ender med at han får kneet sitt knust av en golfkølle. Skaden kombinert med Georges passivitet, skal gjøre ham til et lett offer for de to monstrene.

Spillet fortsetter som en selskapslek kun en part vil spille. I thrillere finnes det en uskreven regel om at man ikke skader hunder og barn. Haneke bryter den med intensjon. Spesielt sekvensen med barnedrapet tværes ut i tid, men selve drapet foregår offscreen. Derimot blir liket liggende godt synlig i en 10 minutter lang scene, hvor foreldrene er i samme rom. Det gir tid til refleksjon rundt en grusom situasjon.

Ved første øyekast kan Funny Games virke som om den handler om to unge menn som terroriserer en liten familie og spiller et sykt spill. Men Haneke er aldri så lett å gripe. Hans hovedanliggende er å vise oss at vi som tilskuere er medansvarlige for den rå volden vi blir eksponert for gjennom film. Mennesker forstår ikke hva vold er når ser det gjennom film og TV, og det fører til farlige situasjoner. Filmens fremste virkemidler er å bryte den fjerde veggen og to forskjellige skuespillmetoder.

La meg utdype: Ved å bryte den fjerde veggen, involverer Haneke publikum i historien. Det starter med et blunk fra Paul, men det er ikke nok til at vi er sikre på hva som skjer. Men senere henvender han seg direkte til oss, og spør om dette er nok. Så konkluderer han med at vi ikke har nådd vanlig spillefilmlengde ennå. Han drar oss altså ut av tilskuerrollen, og bevisstgjør oss på at det som skjer i filmen, skjer av hensyn til oss. Det mest ekstreme tilfellet av det å vise oss at vi ser på en film, skjer mot slutten. Anna gripe geværet og skyter Peter. Dette er den eneste scenen hvor vi ser eksplisitt vold, og scenen følger en tradisjonell skrekkfilm/thrillers oppbygging. Men Peter var ikke død, for Haneke bruker sin regissørmakt til å la Paul plukke opp en fjernkontroll og spole tilbake til rett før skuddet. Når filmen starter opp igjen, avvæpner han Anna med letthet. En tydeligere demonstrasjon av at vi ser på en film, kan knapt tenkes.

Den andre måten er å la de to skuespillerparene spille i to «forskjellige» filmer. Anna og George spiller i en tragedie, Peter og Paul spiller i en komedie/farse. Anna og George forsøker å håndtere en surrealistisk situasjon med en realistisk respons. Det kan ikke gå. Mitt ankepunkt eller bekymring mot filmen, som Haneke bekrefter i et av intervjuene, er at filmen kan sees «feil». Spesielt unge menn kan være tilbøyelige til å se filmen som en «kul» film, hvor de etiske og samfunnskritiske sidene forsvinner ut av vinduet. De to unge mennene som har kontroll på situasjonen blir forbilder og sett på som kule. Vi har sett det skje med andre filmer, som Natural Born Killers. Her har jeg en personlig anekdote å dele med dere. Som ung mann selv var jeg på kino i 1994 og så Natural Born Killers. Jeg så den sammen med en kamerat, og jeg husker godt hva han fortalte meg rett etter visning:  »Det var øyeblikk under filmen hvor jeg bare ønsket å snu meg mot deg og slå til deg». For en 23-åring var det mediekritiske aspektet ved filmen bortkastet, filmen ble sett som en ren actionfilm som pumpet opp adrenalinet. Min kamerat var ikke alene i denne lesningen av filmen, Natural Born Killers inspirerte flere unge par til å legge ut på drapsturnè flere land i verden.

I motsetning til Natural Born Killers skjer all volden i Funny Games off-screen. Det gjør at publikum orker å sitte ut filmen, men også at de må reflektere og forestille seg hva som skjer. Det fører ifølge Haneke til mer innlevelse. Folk ble provosert når de forsto at de selv driver handlingen frem gjennom sitt engasjement. Et bevis på det, som jeg tror Haneke koste seg voldsomt med, er at publikum klappet da Anna skyter Peter. De er tydeligvis «inne» i filmen. Når Haneke så spoler tilbake og visker ut denne hendelsen, føler publikum seg snytt og sviktet. Hvorfor gjør mennesker som Paul og Peter onde ting? Svaret kan være «hvorfor ikke?», når man ikke tror på de moralske eller religiøse holdningene som hadde forhindret det.

I Hanekes tidligere trilogi 71 Fragment, Bennys Video og Seventh Continent sitter publikum på trygg avstand og observerer volden. I Funny Games blir de involvert og en del av volden. I vanlige filmer kan man si at publikum blir forbrukere av vold. Et poeng som er verdt å merke seg, er at de unge mennene ikke tar med noen våpen til huset. Alt de bruker finner de i huset, enten redskaper som kan brukes til vold (golfkølle) eller redskaper som er ment for voldsutøvelse (jaktgevær). Slik kan man jo si at de voksne i familien ikke er uskyldige de heller. Reaksjonen til foreldrene etter at sønnen blir drept, kan virke merkelig. De er veldig fokusert på seg selv og sin overlevelse, og ser ikke ut til å sørge i særlig grad eller ta inn over seg sønnens død. Men denne reaksjonen er realistisk, forsikrer Haneke oss om i et intervju.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Natural Born Killers, Pulp Fiction, Man Bites Dog og Hanekes egen Hidden.

Øyeblikket: Etter lang tid med desperasjon, mishandling og frykt, mobilisere Anna viljen og determinasjonen som skal til for å gripe en mulighet som byr seg. Hun kaster seg over geværet, får vendt det mot Peter og blåser ham til en verden bortenfor vår. Men Paul plukker bare opp fjernkontrollen, spoler tilbake til før hun får tak i geværet og avverger situasjonen med letthet da filmen ruller i gang igjen. Dette er den ultimate påminnelsen om at vi ser en film, og vil dele publikum i to hva responsen angår. Grepet minner om et han gjør i Hidden, som jeg håper å snakke mer om i denne bloggen om filmen blir gitt ut av Criterion Collection i fremtiden.

Lyd og bilde

Funny Games presenteres til oss i et 1.85:1 bilde, med 5.1 surround DTS Master Audio. I en film med så mye off-screen lydeffekter, er det viktig med et godt lydspor og det får vi. Retningsbestemte effekter gjengis presist og riktig. Bildet er jevnt over godt, med gode detaljer i nærbildene. Kontrast og skarphet er også bra. Om jeg skal ha noen innvendinger vil det gjelde de dunkle innendørsscenene, som kunne vært mer imponerende. Men for all del, et godt bilde.

Ekstramateriale

New interviews with Haneke and actor Arno Frisch: Vi starter med Hanekes intervju på 25 minutter. I 1967 hadde Haneke idèen om «Weekend», en film om en ung mann som har begått en forbrytelse ved et uhell og gjemt seg i et feriehus hvor en familie ankom. De overrasker ham og ting begynner å skje. Han fikk støtte fra German Film Fund, men altfor lite. Mange år senere plukker han manuset frem og skriver det om. Klisjeen ville ha vært å la forbryterne komme fra arbeiderklassen, men det ville ha vært å rive fundamentet bort fra den egentlige historien. Da hadde det blitt en søken etter sosiologiske årsaker i stedet for en kritikk av publikums medvirkning til vold på film (min tolkning). Arno Frisch: Filmens innendørsscener ble innspilt i studio, noe som gir skuespillerne meget god kontroll. Det ble et kammerspill. Hans karakter, Paul, er mange karakterer i èn, hvorav den psykopatiske seriemorderen kun er èn. Dette understrekes av navnene de to gir hverandre, som Beavis/Butthead, Tom/Jerry, Helan/Halvan og Peter/Paul. Arno tror at publikum ikke taklet bitende ironi kombinert med brutalitet. De som forlot kinosalen vippet setet opp med et smell for å markere sitt standpunkt. Natural Born Killers og Pulp Fiction var innom samme tema på samme tid. 18 minutter.

New interview with film historian Alexander Horwath: Denne filmhistorikeren har en akademisk tilnærming til filmen, som gir oss en noe mer teoretisk vinkling på filmen. Han mener publikum er del av eksperimentet, både mens den utfolder seg og i tiden etterpå. Filmtidsskriftet Cahiers de Cinema var aldri glad i Haneke, kanskje fordi han ikke var eksperimentell nok i kameraarbeidet. 28 minutter.

Press conference from the 1997 Cannes Film Festival featuring Haneke and actors Susanne Lothar and Ulrich Mühe: Kjempeinteressant segment på 44 minutter. Haneke ønsket at publikum skulle gå ut av kinosalen med et litt annet syn på vold etter filmen. Han var ikke interessert i om det var psykopater eller rike unge menn som kjedet seg som sto bak volden. «Vold uten motiv» er et symptom på vårt industrialiserte mediasamfunn. Filmen inspirerte 3 lignende situasjoner i virkeligheten, i Spania, USA og Tyskland.

Trailer: En kort, kontrastfull trailer på ett minutt og 12 sekunder. Vi får se klipp fra begynnelsen og klipp fra slutten. Stilig.

An essay by critic Bilge Ebiri: Meget innsiktsfullt essay! Haneke avslører publikums ansvar for vold på film. Vi blir bevisst vår posisjon som publikum og forbrukere når Paul blunker til oss. Er vi på familiens side eller på Peter og Pauls som er våre virkemmidler for at filmen skal bli en skrekkfilm?


The Discreet Charm of the Bourgeoisie

The Discreet Charm of the Bourgeoisie (Criterion nr. 102)(DVD)

Frankrike – 1972 –Luis Buñuel (farger) – 102 minutter – surrealisme, komedie, drama

En aldri fullbyrdet middag

Nivå 1 (uten spoilers)

En godt voksen vennegjeng forsøker å spise middag sammen på kvelden, men det viser seg vanskeligere enn man skulle tro. Stadig kommer det hindre i veien, og de må forsøke igjen kvelden etter.

Nivå 2 (med spoilers)

4 venner ankommer et middagsselskap. Men det er ikke dekket på, og ikke fyrt opp i peisen. Vertinnen synes det er hyggelig at de har kommet. Så overraskende! Det kommer frem at de er ventet kvelden etter til middag, ikke i dag. Dette er den første middagen det ikke blir noe av, det skal bli flere.

De 4 tar med seg vert og vertinne for å spise ute i stedet. De finner et sted som ser stengt ut, men som sier at de kan spise der. De setter seg og studerer menyen. Gråt fra innerst i lokalet forstyrrer dem, og de undersøker hva det er. De har kommet midt i en likvake for den forrige restauranteieren. Dette er ikke en særlig hyggelig atmosfære, så de runder av kvelden. Ingen middag i dag.

Andre middager forsvinner i politiparanoia, militærøvelse, ufrivillig teateropptredener, massearrestasjoner og terroristangrep. Noen av disse hindringene er reelle, andre er drømmer. Et morsomt sidepoeng er at selv det å ta en enkel kopp te sammen i Buñuels film, er en utfordring. Da de tre kvinnene skal hygge seg på cafè, er det tomt for te!

Den første halvdelen av Buñuels mesterverk The Discreet Charm of the Bourgeoisie går stort sett med til disse middagene det aldri blir noe av. Her er Buñuel i samme landskap som han var i The Exterminating Angel. Der var det en gruppe gjester som ikke klarte å forlate et selskap, uvisst av hvilken grunn. I siste halvdel av vår film blir drømmer viktige. Her kommer surrealismen til sin rett, når våre venner drømmer de utroligste ting. Vi som publikum vet ikke at det er en drømmesekvens før en absurd slutt krystalliserer seg.

Jeg er ikke så komfortabel med surrealisme, så jeg blir bare stressa og sliten av å tolke Buñuels filmer for mye. Men han er innom hykleri og Kirken som vanlig. Her tenker jeg på scenen hvor biskopen møter gartneren som drepte hans foreldre. Biskopen hører ham bekjenne sine synder, gir ham syndsforlatelse, så tar han et jaktgevær og dreper gartneren. Genial måte å vise et hykleri på. Hykleriet omfatter selvfølgelig borgerskapet også, glimrende illustrert gjennom gartnerantrekk/biskopantrekk ved inngangsdøren. Biskopen i gartnerantrekk blir kastet ut, og tjeneren får kjeft for å ha sluppet ham inn. Biskopen skifter til biskopdrakt og ankommer på nytt. Nå er han hjertelig velkommen.

Ellers lager Buñuel små tablåer hvor det diskuteres storpolitikk, krig, menneskerettigheter, narkotikasalg, terrorisme, tortur og naziforbrytere som har flyktet. I sentrum for alle disse temaene står Rafael, diplomaten fra liksomlandet Miranda. Han har tiltrukket seg en motstandsbevegelse fra Miranda til landet, som antageligvis vil kidnappe ham. Miranda er tydeligvis et diktatur, med grove brudd på menneskerettigheter og lav stjerne i verdenssamfunnet. Men i borgerskapet i Frankrike har ingen problemer med slikt. Det er denne motstandsbevegelsen, eller terroristbevegelsen om du er på den andre siden, som til slutt dreper alle middagsgjestene. Selv om det er en drøm…

Et annet spesielt trekk ved filmen for meg, men dette vil jo bero på hver enkelt av oss sin etikk og smak, er at det ikke finnes noen sympatiske karakterer. De virker kalde, egoistiske og kyniske. Buñuel forsøker å bryte opp dette, eller kontrastere det, med følsomme og sentimentale historier fortalt av unge menn. De når ikke inn til noen som helst sjel i våre hovedkarakterer. Vi må vel kunne si at venstreradikale Buñuel har plantet disse kjipe menneskene godt ute på høyresiden, og selvfølgelig i den katolske kirken.

Buñuel lo godt av alle fortolkningen av symbolismen i filmene hans. Men samtidig innrømmer han at han bruker mye symbolikk. Han var dyktig på å balansere mystisisme, humor og surrealisme. Ingen fikk servert forklaringen på filmene hans. Han orket ikke spørsmål fra skuespillere. Noen scener er ikke mer kompliserte enn at vi kan ta dem «at face value». For eksempel scenen hvor en av karakterene holder et lite foredrag om martiniens fortreffelighet. Her er det Buñuel som belærer oss om hvordan en martini skal lages. En film når tross alt ut til mange flere enn han gjør under et av hans egne middagsselskap for vennene sine.

Han hadde et anstrengt forhold til sex. Kyssing på film var umoralsk. Nakenhet var anstrengende for ham, og han var panisk etter å få skuespillerne dekket til etter nakenscener. Han sier flere ganger at han var glad da sexlysten forsvant, det var som å bli kvitt en tyrann.

Han var venstreradikal med et negativt forhold til den katolske kirken. På den tiden var Kirken forbundet med frykt, og han latterliggjør Kirken i mange av filmene sine. Samtidig var han veldig opptatt av religion. Han er jo kjent for å ha sagt «Takk Gud for at jeg er ateist». Det er et mer komplekst sitat enn det kan se ut som ved første øyekast.

Hvor kommer alle Buñuels rare idèer fra? Han sier selv at han likte å sitte alene på bar og drikke mens han røkte sigaretter. Det var ingen ende på de fantastiske innfallene som kunne komme seilende da.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Exterminating Angel, Phantom of Liberty, Celine and Julie Go Boating og Synechdoche New York.

Øyeblikket: Jeg velger meg bekjennelsen til gartneren med påfølgende syndsforlatelse, før det viser seg at han ikke er tilgitt i det hele tatt. Kanskje av «biskopen», men ikke av mennesket inni drakten. Han foretrekker å la en kule avslutte saken.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.66:1 og lyden er i mono. Begge får godkjent, men dette er en gammel DVD med meget begrenset kvalitet i forhold til utgivelser i dag. Lyden er klar nok, men begrenset. Bildet er til tider uklart, grovt og lite detaljert. Ikke forvent for mye, men når det er sagt kan vi leve med dette.

Ekstramateriale

El náufrago de la calle de Providencia (The Castaway on the Street of Providence, 1970): a 24-minute documentary homage to Buñuel by his longtime friends Arturo Ripstein and Rafael Castanedo: Buñuel var ingen belest mann. Han hadde kun lest Lucien Fabre, de Sade, Marx og Freud. Han var stolt av sin martini som han lagde for sine venner, og hans kone Jeanne måtte gjøre alt annet. Hun fungerte nesten som en slave. 24 minutter.

A propósito de Buñuel (Speaking of Buñuel, 2000): a new 98-minute documentary on the life and work of Buñuel by Jose Luis López-Linares and Javier Rioyo: I denne dokumentaren møter vi mange av Buñuels venner og familie som deler sine erfaringer og oppfatninger med oss. Den er veldig springende i sin struktur, så den har begrenset verdi for forståelsen av denne filmen. Mer passende for Buñuelfans som vil vite mer om regissøren. Han var kjent for å spøke med et alvorlig ansikt, slik at alle ble usikre på hva som foregikk. Buñuel lagde enkle filmer i sin Mexicoperiode. Han ble aldri involvert i meksikansk kultur, men klarte allikevel å beskrive fattigdommen i landet meget godt. 100 minutter lang dokumentar.

Buñuel filmography: En liste over alle filmene til Buñuel. Denne filmen ser vi ble hans siste, og den som mange kritikere holder opp som hans mesterverk om han ser på topplister rundt om i verden.

Original theatrical trailer: En innholdsrik trailer. Den er ganske politisk i utvalget scener som vises. 3 minutter lang.

Hefte: Carlos Fuentes-essay og en tekst om martini av Buñuel selv. Essayet er kronglete skrevet. Buñuel fikk kunstnerisk frihet etter han fylte 60 år. Han har alltid hatt fokus på det vi ser på lerretet. Alle filmene hans har en form for åpen slutt. I denne filmen vandrer de 6 hovedkarakteren ned en vei som ikke ender på slutten, drevet av en irrasjonell trang.


The Great Beauty

The Great Beauty (Criterion nr.702)(Blu-ray)

Italia – 2013 –Paolo Sorrentino (farger) – 142 minutter – Drama

La Dolce Vita 2.0

Nivå 1 (uten spoilers)

Journalist Jep Gambardelle er også forfatter av en megasuksess som han aldri har fulgt opp med en ny bok. I stedet vanker han i sosietetsmiljøet med endeløse fester og endeløse samtaler. Han bor i verdens vakreste by, Roma, men føler samtidig meningsløsheten og forfallet i tilværelsen sterkt.

Nivå 2 (med spoilers)

Roma er en virkelig vakker by. Brostein og ærverdig vakker arkitektur. Hovedpersonen bor rett ved Colosseum, hans enorme veranda ligger rett overfor den gamle arenaen. Her samler han sitt miljø, sin flokk, til sene kvelder. Og flokken er sosieteten. Selv fikk han antagelig innpass gjennom å ha skrevet en høyt respektert bok for lenge siden, og har seilt på ryktet siden. Han skriver for et sosietetsmagasin og gjør portrettintervjuer med brodd.

Jep blir introdusert i filmen på en herlig måte. En glisende, verdensvant eldre mann med en sigarett mellom tennene, i en lystig setting på en fest. In-dansen akkurat nå er Conga, og «flokken» hans gjør Romas beste ifølge Jep. Og grunnen er at Congatoget ikke drar noe sted. Dette er en grunnholdning som skal vise seg å være viktig i filmen. Roma er «den evige stad», ikke fordi den er så gammel, men fordi ingenting tillates å forandre seg. Overklassen forlater aldri Roma. De beste menneskene i Roma er turistene, for de er reiser til steder. Sosieteten danser line dance hvor de ender opp samme sted, og det er ikke tilfeldig. Jep er leder for dem, og sentral for deres hygge. Noen ganger ser vi erotisk ladede scener, hvor karakterene er så selvopptatt at de bedriver autoerotisme. Det foregår en hodeløs jakt på nytelse. På veien mister romerne sin moral. Jep blir et symbol på dualiteten i mennesket, han er både introvert og et sosialt dyr. Den kommer tydelig til uttrykk når han deltar i festligheter for så å trekke seg tilbake.

Stort sett dreier The Great Beauty seg om Jeps deltagelse i fester og forskjellige kulturbegivenheter. Han er fullstendig klar over at begge deler er av den overfladiske sorten. Han observerer det med distanse, selv om han gjerne deltar i festlighetene. Som regel trekker han seg rimelig fort tilbake, og blir stående på siden som en observatør. Når hans skriver om kunstuttrykk, er han gjerne kritisk og gravende. Da får vi noen av de beste og skarpeste betraktningene i filmen, som da han plukker fra hverandre en performancekunstner som ikke helt vet hva hun forsøker å si. Eller en oppvisning hvor et barn maler et bilde med hele kroppen. Jep har ingen illusjoner lenger, han ser det meste som kommersielle stunts.

Den ene performancekunstneren løper med hodet først i en murvegg, og et blasert publikum applauderer. Jep intervjuer henne etterpå, og får svevende svar av esoterisk natur når han forsøker å gripe meningen ved kunsten hennes. Som vi så ofte har sett når man presser sjamaner og andre som tror på energier og energifelt, blir de ganske lukket og avvisende. Fremstillingen til Sorrentino her, avslører en grunnleggende skepsis til fenomenet. Jep sitter med et ansiktsuttrykk som viser at han ikke kjøper den altfor floskelladede forklaringen, og han presser til hun går seg vill i klisjeene og avslutter intervjuet. På samme måte ser han barnekunstneren som del av et kommersielt apparat iscenesatt av foreldrene, og forteller sin samtalepartner at de drar inn store pengesummer på stuntene.

The Great Beauty kan sees som La Dolce Vita 50 år senere. 50 år med korrupsjon, politisk ustabilitet og skandaler, slik at romerne har blitt immune mot sjokk. Alt de er opptatt av er å få tiden til å gå. Berlusconi nevnes aldri med et ord, men hans avtrykk i dette samfunnet er udiskutabelt. Sorrentino beskriver ofte karakterer fanget i et ødelagt system som forsøker å beholde litt verdighet og lojalitet til samfunnsordenen. Som regel er de middelaldrende eller eldre menn.

Den første idèen til Sorrentino var å følge opp Flauberts ønske om å skrive en bok om ingenting. Er det mulig? Sorrentino ville lage en film om det som irriterer oss, det som behager oss, det vi kaster bort tiden vår på. Men han kunne aldri putte en karakter han forakter opp på lerretet, han må like dem litt. Derfor er det ingen fullstendig endimensjonale karakterer i filmen. Men det finnes irriterende karakterer, som kardinalen som bare vil snakke om oppskrifter om han blir presset til å snakke om alvorlige emner.

Møtet med dyr er et møte med sannheten i deg selv, eller det du kan finne i deg selv. Hvis filmen skulle blitt oppsummert i et bilde, ville det vært nonnen som klatrer opp trappen ved San Giovanni. Du kan få frem skjønnhet gjennom hardt arbeid. Nonnen er som inkarnasjonen av Mor Teresa, det tror jeg vi alle må tenke når vi ser henne. Hun samler emigrerende flamingoer på Jeps veranda, og sammen med scenen hvor Jep møter en giraff, er det filmens beholdning av mennesker møter dyr. Det er alltid en slik scene med i Sorrentinos filmer.

Jep er blitt mer bevisst sin egen død og sin kropps forfall ettersom tiden går. Små drypp fra fortiden hans presenteres oss gjennom møter med andre mennesker. Spesielt er det et møte som setter i gang minnene hos Jep. En enkemann informerer han om at Jeps gamlekjæreste, og hans kone har gått bort. Han har lest hennes dagbok, og det viser seg at Jep var hennes eneste kjærlighet. Mannen lever godt med det, og er så raus at han vil at Jep skal vite det. Dette setter i gang noen tilbakeblikk til ungdommen og møtet mellom Jep og henne, badende på svaberg i solen.

Hva betyr tittelen? The Great Beauty kan selvfølgelig være Roma selv, arkitekturen vi får servert gjennom hele filmen som er åndeløst vakker. Men det kan også være det Jep er på jakt etter hele livet, men aldri finner og derfor aldri skriver bok nummer to. Skjønnheten i livet. Han er så desillusjonert og kynisk at hans øyne aldri kan finne den.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: La Dolce Vita, 8 ½, The Conformist, Il Sorpasso,

Øyeblikket: Jeps nedsabling av en av sine venninners livssituasjon og bedrifter. Han utfører et karakterdrap midt i vennegjengen, på et nachspiel. Pent er det ikke, men elegant er det. Jep er som forfatter og journalist en mester med ord, og han er også skruppelløs nok til å bruke sin gaves mørke side. En uendelig trist scene, men kanskje også nødvendig. Overraskende nok er de to venner igjen en time senere. De trenger hverandre, og tilhører tross alt samme flokk.

Lyd og bilde

Filmen serveres oss med et strålende bilde i formatet 2.40:1. Her er ingen skader eller svake partier. Det er sylskarpt, med nydelige farger, imponerende dybde og sterk kontrast. Vi er heldige som får et slikt bilde på en film som beskriver skjønnhet i form av arkitektur og tablåer som tar pusten fra deg. Lyden er sterk og aggressiv, og 5.1 surround DTS Master Audio-sporet formidler både musikk og effekter forbilledlig. Topp, topp, topp.

Ekstramateriale

New conversation between Sorrentino and Italian cultural critic Antonio Monda: God samtale hvor intervjueren trekker parallellene vi alle ser til La Dolce Vita, og spesielt til karakteren som spilles av Marcello Mastroianni. Disse referansene er mest ubevisst, sier Sorrentino. Filmens idè er at våre liv er vakre, men også utmattende. Det skal speiles i lengden på filmen, som opprinnelig var 3 timer og 10 minutter. Men fremdeles er det en lang film. Samtalen er på 38 minutter.

New interview with actor Toni Servillo: Det har blitt noen samarbeid mellom Sorrentino og Servillo. Det starter som regel med at Sorvillo får tilsendt et manus fra Sorrentino, med beskjed om han Servillo var i tankene da det ble skrevet. I denne filmen spiller han Jep, som er veldig napolitansk. Han har en fot i sositetsmiljøet og en fot utenfor. Han føler at døden nærmer seg, og tenker mye på forfall. 12 minutter.

New interview with screenwriter Umberto Contarello: Sorrentino og Contarello har mye til felles, og begge liker å skrive høylytte scener. De skulle en gang lage en film sammen om Napoli, men den ble det aldri noe av. Det hele endte opp i en film om Roma hvor mye av grunnarbeidet ble med fra den andre filmen. 12 minutter.

Deleted scenes: Maestro – Her besøker Jep en gammel mesterregissør. 2 minutter og 45 sekunder.

Montage – Noe beslektet med Maestro, men bygget opp som en montage av bisarre episoder fra filmen.

Trailer: En nydelig og stemningsfull trailer på litt over 2 minutter.

A booklet featuring an essay by critic Phillip Lopate: Kanskje det beste essayet jeg har lest i Criterion Collection. Utrolig lærerikt, fokusert og velskrevet. Enorm hjelp til å gripe hva filmen forsøker å gjøre. Kudos!


Wanda

Wanda (Criterion nr.965)(Blu-ray)

USA – 1970 –Barbare Loden (farger) – 103 minutter – Drama

En enkel kvinne

Nivå 1 (uten spoilers)

Filmen handler om en ung kvinne i USA i overgangen fra 60 til 70-tallet. Wanda er en uutdannet og enkel kvinne i Appalachiaområdet som skilles fra sin mann, overlater ungene til ham og må klare seg selv i verden. Det blir krevende når hun har så lite forutsetninger og ressurser.

Nivå 2 (med spoilers)

Wanda som film er New Hollywood på sitt mest distinkte. En dypt personlig film, laget på ren vilje av noen som har noe å fortelle. Det tekniske er så som så, her er det historien som står i sentrum. Regissør Barbara Loden har fortalt at protagonisten Wanda har mange likhetstrekk med henne selv. Hun hadde ingen personlighet før hun ble 30 år. Hun kom fra enkle kår, og levde gjennom å gjøre det andre fortalte at hun skulle gjøre, og da spesielt menn. Karakteren Wanda er en ung kvinne som ikke er så smart, og som i tillegg ikke klarer å ta ansvar for livet sitt. Hun står ikke opp om morgenen, er tiltaksløs og dikker for mye. Dette fører til at hun blir skilt og mister omsorgsretten for barna. Det hele skjer frivillig fra hennes side, nesten så dette ikke ordentlig interesserer henne. Jeg ser klare tegn på depresjon hos Wanda på dette stadiet.

Alene i verden forsøker hun å få kontakt med menn, men blir utnyttet og lurt. Hun oppleves som klengende og desperat, et lett bytte for en one night stand. En kveld i kinosalen blir hun frastjålet lommeboken, og tilværelsen går fra vondt til verre. I en komisk scene maser hun seg inn i en bar etter stengetid for å låne toalettet. Eieren sier det er stengt, han bare har glemt å låse døren. Litt senere forstår vi at han holder på å rane baren, den virkelige eieren ligger bundet bak bardisken. Wanda forstår aldri dette, og setter seg ned og prater hull i hodet på ransmannen. Hun blir med ham da han stikker. De blir et slags par, men med en forferdelig maktbalanse.

Dennis er en skikkelig drittsekk. Han ser ålreit ut, med dress og er rimelig velstelt. Han er i 50-årene, Wanda er kanskje 30. Han er en aggressiv type som jeg lett kan se være en konemishandler. Han slår også Wanda ved et par anledninger, men først og fremst utøver han psykisk vold. Han rakker ned på henne, kommanderer henne og fremstår truende. Sosiopat virker nærliggende som typebeskrivelse. De bor sammen på et hotellrom før han stjeler en bil, og fra da av oppleves filmen som en roadmovie. Jeg fikk en følelse av Badlands i denne andre delen av filmen, men der hvor Badlands viser oss ekte kjærlighet mellom to mennesker, er det et mørkere forhold som skildres i Wanda.

Han sitter med all makt siden hun er avhengig av pengene hans for å ha tilgang til mat. Alt bestemmer han, og hans kontrollerende natur kommer frem da hun kjøper seg noen klær. Han kaster halvparten; «no slacks», «no hair ribbons». Vil du se ut som en hore? Da Dennis kaster disse plaggene ut av bilvinduet, får vi se skuespill fra aller øverste hylle. Loden klarer å formidle så enormt mye bare gjennom blikket sitt, der Wanda sitter og ser han kaste ut plagg etter plagg. Hun sier ingenting, men vi ser tankene hennes, fortvilelsen og håpløsheten. Men ingenting vises gjennom ansiktsmimikk eller bevegelser. Dette er så imponerende at jeg blir tankefull og trist bare av å skrive disse setningene.

Hele filmen gjennomsyres av Wandas desperasjon. Hun brukes og bruker andre, spesielt seksuelt. Hun sjekker opp menn for å oppnå noe, men det slår alltid tilbake. Hun bruker de metodene hun har, og det er ikke mange. Loden formidler Wandas begrensninger til oss gjennom for eksempel å la henne lese til Dennis fra en avis. Hun leser som en andreklassing, langsomt og omstendelig. Dennis har muligens migrene, og Wanda får til slutt lov til å kjøre bilen mens han sover. Dette er den eneste gangen han slipper henne litt innpå seg, men da av ren nød.

Ting eskalerer gjennom en desperat kidnapping og trusselsituasjon hvor Dennis holder en familie fanget under trussel om en bombe. Han tar med seg bankdirektøren til banken for å rane pengene og rekke tilbake før bomben går av. Dette blir opptakten til Dennis sin død i banken, skutt av politiet under det mislykkede ranet.

En annen regissør som jeg må tenke på når jeg seg Wanda er John Cassavetes, en av mine absolutte favorittregissører. Råskapen, både i historieformidlingen, skuespillet og det visuelle uttrykket er tett på. Det ble bare brukt naturlig lys i filmen, og crewet var på bare 4 personer. Dette er ganske så likt Cassavetes arbeidsmetoder. Hovedandelen av skuespillerne hadde aldri spilt i en film før. Wanda var tidenes første spillefilm som var skrevet, spilt i og regissert av samme kvinne. Tenk om Loden hadde fått lage flere spillefilmer enn Wanda. Det kunne ha blitt en høyst interessant filmografi.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Faces, Shadows, A Woman Under the Influence, The Whole Shooting Match og Mikey and Nicky. Sistnevnte også regissert av en kvinnelig 70-tallsregissør, Elaine May.

Øyeblikket: Wanda klarer ikke å møte opp i tide til sin egen høring om skilsmissen. Da hun først dukker opp, fremstår hun desillusjonert og likegyldig. Hun sier rett ut at mannen kan få skilsmissen, og ungene også. De vil sikkert ha det bedre hos ham. Dette var i en tid hvor kvinnen alltid fikk samværsretten til barna, og var nok enda mer kontroversielt enn det ville vært i dag. Hun virker uinteressert i hele prosessen, eventuelt klarer hun ikke å forholde seg til det. Hun utsetter seg selv for fordømmelse og stigmatisering ved å innta en slik holdning.

Lyd og bilde

Filmformatet er 1.37:1 og lyden serveres i mono. Dette er en lavbudsjettsfilm som kostet $100 000, ca 700 000 kr i 1970. Dermed er det ikke så skarpt, men for meg er det en sjarm i 70-talls filmer med det uttrykket. I mørke scener kan det være et litt gjørmete bilde, men generelt i filmen var ikke bildet noe som plaget meg. Historien er for engasjerende til det. Lyden gjør jobben, hverken mer eller mindre.

Ekstramateriale

I Am Wanda, an hour-long documentary by Katja Raganelli featuring an interview with director Barbara Loden filmed in 1980: Denne dokumentaren om Barbara Loden ble spilt inn ikke lenge før hun døde av kreft. Elia Kazan, hennes mann, snakker om henne som en av USAs beste skuespillere. Kazan er regissøren bak Onthe Waterfront, A Streetcar Named Desire og mange andre gode filmer. Han skryter også av filmskaperen Loden, noe som står i kontrast til holdninger vi vet han viser i andre media. En dokumentar vel verdt å se på 62 minutter.

Audio recording of Loden speaking to students at the American Film Institute in 1971: Kun lyd, men denne gangen var ikke lyden så verst. Loden var inspirert av Andy Warhols filmer på den måten at han bare tok et kamera og filmet. Hun forteller at fra filmingen startet til filmen hadde premiere i Venezia tok det 1 år. 61minutter langt segment.

Segment from a 1971 episode of The Dick Cavett Show featuring Loden: Her fremstår regissøren sterk og klar. Hun retter på Cavett når han kommer med upresise opplysninger. For eksempel nekter hun for at hun har hatt en fattig oppvekst. Morsomt poeng: Cavett er opptatt av å ta avstand fra at kvinner skal diskrimineres i arbeidslivet, og slår et slag for kvinnelige regissører. Samtidig klarer han ikke å la være å introdusere henne som vakker. Her ble han litt Skavlan, og underminerer sitt eget poeng. Ganske fin episode på 14 minutter.

The Frontier Experience (1975), a short educational film about a pioneer woman’s struggle to survive, directed by and starring Loden: En slags propagandafilm med grusomt skuespill av de fleste. Men Loden er god. For de som er spesielt opptatt av Lodens karriere. Loden har også regien. 25 minutter.

Trailer: Enkel trailer, hovedsakelig med nærbilder av Barbara Loden. Helt grei, kort med sitt halvannet minutt.

An essay by film critic Amy Taubin: Fint femsiders essay. Taubin peker på at Wanda er langt fra en feministisk rollemodell. Dette kan være grunnen til at filmen ble dårlig mottatt. Pauline Kaal mente at Wanda var et ludder og selve filmen bortkastet tid. Loden hadde en idè om at spillefilmer skulle se ut som dokumentarer.

 


The Bank Dick

The Bank Dick (Criterion nr.78)(DVD)

Ingen direkte trailer, men se den allikevel:

USA – 1940 –Edward Cline (svart/hvitt) – 72 minutter – Komedie

Herlig ukorrekt

Nivå 1 (uten spoilers)

En eldre familiefar med mange usympatiske trekk, blir tilfeldigvis småbyens lokale helt og tilbudt jobb som sikkerhetsvakt i banken. Mer en serie med sketsjer enn en sammenhengende film, byr The Bank Dick på gammel ukorrekt humor. Masse humor.

Nivå 2 (med spoilers)

Egbert Sousè, med akutt aksent må vite som han aldri unnlater å opplyse om, er en arbeidsløs familiefar. Hans beste venn er bartenderen Joe. Hans kone, svigermor og datter ser ut til å ha rottet seg sammen for å hindre ham i å røyke inne eller generelt ha det litt fint. Han tilbringer dagene sine med å vandre rundt som en bedreviter og gi verdiløse råd som man gjør best i å ignorere. Han er også god til å fortelle historier til de som orker å høre på. Eller juge, som det også kalles.

I The Bank Dick er det ingen som fremstår som spesielt sympatiske eller omtenksomme mennesker. Sousé er generelt uinteressert i familien sin, og de i ham. Det er tydelig at vi er i 1940, når man ser Sousé lappe til ungen sin med avisa. Både i filmhistoriens univers og filminnspillingens univers. Siden Sousé ikke har noen gode egenskaper, har han hvert fall egenskapen grådighet. Han lurer datterens kjæreste til å bruke en bonus på spekulasjon, og det går jo som kjent alltid dårlig. Hvert fall i filmens verden. Gutten jobber i banken, og hans kommende svigerfar har liten tanke på datterens fremtid. Ikke bare har han blitt lurt til å satse bonusen, men også til å snike den til seg 4 dager før den utbetales. Hvis dette oppdages mister han jobben også. Så da en bankinspektør dukker opp for å foreta revisjon, må han både skjenkes og forgiftes. Dessverre forblir han ikke dårlig i 4 dager, så da må det saboteres på annen måte. Briller knuses, regnskap ødelegges og hender klemmes. Forgjeves.

Filmen kan fremstå som enkel, og er det også, men det er litt mer bak enn det som møter oss ved første gjennomsyn. Vi kan jo legge merke til at da Sousés liv forbedres, så er ikke det på grunn av hans intelligens, hardt arbeid eller gode holdninger. Det er på grunn av flaks, tilfeldigheter og andres ulykke. Her punkterer Fields manus Sousés skrytende og overdrivende selvoppfattelse og dermed også den amerikanske tendensen til å gjøre det samme.

I denne filmen arbeider W.C.Fields videre med temaene han tar opp i kortfilmene sine. Nemlig småbypuritanisme, irriterende barn, den dominerende familien og gleden ved å røyke og drikke. Ingen er sympatiske, men Fields sparer de verste trekkene til seg selv. Humoren kan virke gammel, men den er gjort med en subtil hånd. Fields nyter stor respekt for sine portrett av disse gretne, gamle gubbene.

Han var en mann som visste hva hans image var, og brukte det for det det var verdt. Han ble parodiert, noen ganger ganske krast. Men det kunne han spille på og rendyrke. Slik ble hans karakterer mer mangefasettert enn det kan se ut ved første øyekast.

For de som ikke har sett en film med W.C.Fields før, kan det være interessant å sjekke ut Never give a sucker an even break på You Tube. Da får man et greit bilde av typen film vi snakker om her.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Never give a sucker an even break, W.C.Field’s Short Films, Duck Soup og A Night in the Opera

Øyeblikket: Mye å ta av i en film som egentlig ikke har noen historie, men mange hendelser satt sammen. Jeg velger meg den herlig ukorrekte scenen hvor han står foran en mørkhudet mann i bankkøen. Da han blir oppmerksom på ham, skvetter han til som han har sett djevelen selv. Denne scenen hadde neppe passert i dag og godt er det, men morsomt er det med sin latente rasisme. Dette er jo en tid med mye akseptert rasisme som segregering, blackfacing og negativt språk rettet mot svarte.

Lyd og bilde

Bildet vises i 1.33:1. Lyden er mono. Det er et meget gammelt bilde, som kunne ha godt av en restaurering. Det er til tider slitent, og ute av fokus. De store skadene ser jeg dog ikke. Lyden har en metallisk klang ved seg, men det går nå greit. Dette er en slik tidlig utgave av en gammel film som ikke ser ut til å ha en bedre utgivelse, så jeg er bare glad for sjansen til å se den.

Ekstramateriale

Hefte: Et kjempekort essay som allikevel er verdifullt. I en meget konsis tekst får vi vite det viktigste om filmen. Hvert ord er veid på gullvekt over halvannen side.


La Vérité

La Vérité (Criterion nr.960)(Blu-ray)

Frankrike – 1960 –Henri-Georges Clouzot (svart/hvitt) – 128 minutter – drama, rettsaksdrama

Kvinnen på tiltalebenken

Nivå 1 (uten spoilers)

La Vérité er et fransk rettsaldrama fra 1960 med Birgitte Bardot i hovedrollen som Dominique. Mesterregisøren Clouzot har regien. Han er mannen bak noen av verdens beste filmer, spesielt må nevnes The Wages of Fear og Diabolique. En ung kvinne står tiltalt for å ha drept sin elsker, men hvorfor gjorde hun det? Gjennom en rekke tilbakeblikk får vi historien hennes fortalt.

Nivå 2 (med spoilers)

La Vérité handler om en ung kvinne som står tiltalt for å ha drept kjæresten sin, men dette er ikke en kriminalfilm som skal finne ut om hun faktisk gjorde det. Spørsmålet den stiller er heller hvorfor hun gjorde det. Gjennom mange tilbakeblikk får vi se grunnen, og om det var med vilje. Det første som slår oss i rettsaken, er hvor ekstremt ladede beskrivelsene fra aktoratet og dommerne av tiltalte er. Grimberg var en svensk historiker som hadde en skrivemåte som gikk ut på at han gikk inn i hodet på sentrale historiske personer og beskrev deres tanker og følelser. Deretter konkluderte han med hvorfor de handlet som de gjorde. Dette kunne Grimberg strengt tatt ikke vite noe om. De involverte i La Vérite går Grimberg en høy gang i beskrivelsene av Dominiques indre liv.

Det florerer med stygge karakteristikker av Dominique i filmen, fra vitner, advokater og presse. Beskrivende ord som hore, ludder, vamp og femme fatale sitter løst. Dette er en film som handler om moral, men moralismen regjerer. For aktoratet og dommerne er det feil premiss som får fokus, nemlig spørsmål som utroskap, kvinnelig seksualitet og kvinnelig makt.

Filmen var opprinnelig skrevet for Sophia Loren i hovedrollen. Det måtte skrives om da Bardot fikk rollen. Clouzot var godt fornøyd med henne, til tross for ryktet hun hadde som en svak skuespillerinne. I denne filmen kan ingen klage på innsatsen hennes. En interessant vinkling og en superstjerne i hovedrollen gjør La Vérité til en intens opplevelse.

Dette var Bardots personlige favoritt av filmene hun spilte i, og den hadde premiere på toppen av hennes popularitet. Mange mener det også var hennes beste. For Clouzot var det et comeback til gamle høyder, en film midt mellom klassisisme og modernitet. Filmens blikk på kvinner er ytterst moderne. Clouzot tar tydelig kvinnenes side i en kamp mot kyniske og reaksjonære menn, spesielt de med lovens uniformer på. Men også presse, tilhørere og vitner framstilles som usympatiske og fordomsfulle gubber.

Bardots personlighetstrekk som erotikk, ungdom og modernitet var positive kvaliteter i filmer som And God Created Woman, men i La Vérité fremstilles det som negative eller ambivalente og mørke kvaliteter. Moderne «tilbehør» som hun foretrekker, som moteriktige klær, motorsykler og sportsbiler, er uten unntak framstilt i et negativt lys. Men hovedmålet for filmen er å portrettere feminin seksualitet og feminin makt.

Clouzot la ned et stort arbeid i research for å kunne lage denne filmen. Han fulgte mange rettsaker hvor kvinner var tiltalt, og spesielt leste han seg opp på saken mot Pauline Dubuisson. Hun hadde tatt livet av sin elsker med gift etter at han brøt forholdet til henne. Denne saken har likheter med saken mot Dominique i La Vérité, siden ingen av de tiltalte benektet drapet, men hevdet at det var et uhell og at de ønsket å begå selvmord etterpå. Som en ekstra dimensjon, finnes det mange likhetstrekk mellom Dominique og Bardot i det virkelige liv. Blant annet at både Dominique og Bardot forsøkte å begå selvmord. Dominique i La Vérité og Bardot etter La Vérité. Bare Dominique lyktes.

Henri-Georges Clouzot var ingen gentleman. Han var kjent for å behandle skuespillere dårlig, spesielt var han kjent for å slå dem! Han fiket til dem for å få ønsket effekt i skuespillet eller få dem skjerpet. En gang fiket han til Bardot for å få henne til å gråte i en scen. Hun slo tilbake, og da stampet han på hennes bare føtter! Med sko…

Clouzot skrev allerede som femåring, og da selvfølgelig et kriminalstykke om forgiftning og død. Han var mye syk som ung, og i 20-årene var han sengeliggende i 4 år. Dette etterlot en smak av død i munnen hans. Kanskje var det dette som gjorde han så disponert for makabre historier, og skaffet ham ryet som den franske Hitchcock…

Han var ingen spesielt fantasifull manusforfatter. Han trengte andre til å være kreative. Dette plaget ham, men det skal sies at han kunne alt annet innen filmskaping. Noe kunne han uansett innen manusarbeid. Han delte aldri karakterene inn i gode/onde. Det mest fascinerende i hans filmer er hvordan alle karakterer er dualistiske. Det er først og fremst det som gjør filmene hans til noen av de beste som er laget.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Witness for the Prosecution, The Verdict, Inherit the Wind og And Justice for All.

Øyeblikket: Scenen som for meg gjorde filmen til en dypt alvorlig affære. Gjennom hele filmen opp til da, fremstår Dominique som litt av en drama queen, med stadige emosjonelle utbrudd. Er det for mye posering og overdrevne følelser? Men i scenen mot slutten ser vi at hun er en fortvilt ung kvinne, som begår selvmord på cellen. Hun skjærer over pulsåren, og dette er et reelt selvmordsforsøk siden hun skjuler handlingen fra nonnene som vokter henne. Hun dør av skadene.

Lyd og bilde

Veldig fint bilde, med spesielt god kontrast. Detaljer fremstår jevnt over meget skarpt. Ingen skader, lite scener med uklart bilde. Formatet er 1.66:1 og lyden er mono. Lyden er klar i denne meget dialogdrevne filmen.

Ekstramateriale

Le scandale Clouzot, a sixty-minute documentary from 2017 on director Henri-Georges Clouzot: En veldig, veldig god dokumentar om Clouzot. Spennende, innholdsrik og forbilledlig bygget opp. Vi får virkelig et godt innblikk i skandalene som foregikk i denne mannens liv. Den største var beskyldningen om kollaborasjon med nazistene. Virkeligheten virker mer nyansert, men ofte ble oppgjørene etter krigen overdrevne og harde. Clouzot ble ansatt av Alfred Greven, en overbevist nazist, men Clouzots filmer var meget gode og slettes ikke nazivennlige. Goebbels ville ha filmer som var lette og underholdende. Han fikk Le Corbeau! Clouzot var underlagt en nazistyrt studio, men han var uavhengig i ånden. 62 minutter.

Interview from 1960 with Clouzot: Clouzot beskriver La Vérité som en historie om en enkeltperson i hendene på et profesjonelt rettssystem. Man kan ikke oppsummere et menneske på noen timer i en rettsal. Fint lite intervju på 5 minutter.

Interview with actor Brigitte Bardot from the 1982 documentary Brigitte Bardot telle qu’elle: Bardot var en skikkelig superstjerne. Da hun og mannen skulle ha barn, ble leiligheten beleiret utenfor av flere hundre journalister. De leide leilighetene i nærheten som kunne gi dem innsyn i leiligheten til Bardot. Hennes nærmeste medarbeidere ble fristet med store penger for å røpe hemmeligheter til avisene. Og noen gjorde det, blant annet barnepasseren/sjåføren/altmuligmannen til Bardot. I et klipp ser vi hvordan han innrømmer sviket mot henne uten omsvøp. Pengene ble for fristende. Etter fødselen overlot hun barnet til mannen sin og festet. De brøt forholdet rett etter fødselen til barnet. 20 minutter.

An essay by film scholar Ginette Vincendeau: Et ekstra godt essay, proppfullt av informasjon som setter filmen inn i kontekst. Dette er et rimelig langt essay, som står som et av de bedre essay på lang tid i Criterion Collection. Og det sier ikke lite.


Ashes and Diamonds

Ashes and Diamonds (Criterion nr.285)(DVD)

Polen – 1958 –Andrzej Wajda (svart/hvitt) – 105 minutter – Motstandskamp, drama

Etterspill

Nivå 1 (uten spoilers)

Verdenskrigens siste dag i 1945: Polen står foran en ny kamp, mot kommunister med sovjetisk støtte. Den Polske Hjemmehæren fortsetter kampen, men nå gjennom attentat mot kommunistiske nøkkelpersoner. Maciek har fått i oppdrag å ta livet av Szczuka, en kommisær innsatt av Moskva. Men første forsøk mislykkes.

Nivå 2 (med spoilers)

Det har vært en spennende reise å fordype seg i disse tre filmene fra Polen motstandskamp under 2.verdenskrig. I A Generation følger vi den daglige motstandskampen med organisering og illegale operasjoner. I Kanal er det Warszawaopprøret som skildres gjennom en tropp fra den Polske Hjemmehæren som må ned i kloakken for å overleve. I Ashes and Diamonds er det etterspillet av naziokkupasjonen som skildres. Ikke før er nazistene borte før kommunistene forsøker å ta over styringen. Og Hjemmehæren får en nye fiende.

Filmen starter med et idyllisk landsbyscenario, himmelen er skyfri og kameraet senker seg nedover langs spiret på en kirke. I denne kirken skal snart en mann bli skutt inn gjennom døren til han faller død om i en slags Kristuspositur. Maciek og Andrzej er hovedmennene bak et attentat som viser seg å være mislykket. De dreper to andre menn enn mannen som var målet, nemlig den sovjetstøttede polske kommisæren Szczuka.

Jeg får en følelse av at okkupasjonen av Polen under krigen har en parallell til situasjonen Norge sto i under krigen. Der skjedde det også et skifte i fokus hos motstandsbevegelsen da krigen gikk mot slutten. Straks krigen var over, vendte motstandsbevegelsen blikket mot kommunistgrupperinger som Oswaldgruppen. Selv om de hadde en stor del av æren for at den tyske okkupasjonsmakten som sto i Norge fikk hendene fulle med illegale handlinger, ble de utstøtt etter krigen. Arbeiderpartiet gikk etter dem og marginaliserte både dem og innsatsen de hadde nedlagt under krigen. Milorg samarbeidet med dem under krigen, blant annet ved å bestille attentat fra dem mot utvalgte fiender. Oswaldgruppen var gjennom hele krigen mer aktive med våpen i hånd. Mot slutten av krigen i Polen, begynte den polske Hjemmehæren å se på kommunistene som den største trusselen. Derfor ble sovjetstøttede polske kommunister et mål for attentat.

Maciek sverger på at han skal fullføre oppdraget sitt, og at Szczuka skal likvideres. Skjebnen vil ha det til at de møtes flere ganger, først tilfeldig, deretter med en plan for øyet fra Macieks side. To ganger gir Maciek fyr til Szczukas sigarett, men trenger bekreftelse fra sin leder Andrzej om at dette er en mann som må drepes. Szczuka framstår som en sympatisk mann (og ligner litt på Stellan Skarsgård). Han har også slåss mot fascistene i Spania på 30-tallet, noe polakkene kan verdsette. En polakk kjemper alltid de håpløse kampene, og polsk blod spilles alltid forgjeves.

Handlingen i Ashes and Diamonds utspiller seg krigens siste dag og natt. Fremtiden åpner seg for Maciek gjennom møtet med den vakre bartenderen Krystyna. Plutselig har Maciek muligheten til å omstille seg fra et liv i kamp, til et liv med håp og kjærlighet. Men oppdraget ligger der og kniver med hans egen lykke. Hva vil han velge? Han diskuterer med Andrzej, seg selv og kjærligheten representert ved Krystyna. Pliktfølelsen seirer, og han dreper Szczuka i en mørk gate. Derfra går det bratt utforbakke og han ender død på en søppelfylling, skutt av kommunistene. Drapet på Szczuka er et bilde på at forening innad i Polen eller mellom generasjonene ikke er mulig. Fyrverkeriet som går av samtidig er en ironisk kommentar til at dette ikke er noe å feire.

Hvordan den indre kampen i Maciek utspiller seg, illustreres gjennom observasjoner han gjør. Fra hotellrommet blir han vitne til en opprivende scene i leiligheten på andre siden av gaten. Vi ser en kvinne som sørger over en av mennene Maciek har drept. Senere skal han se dem ligge døde under et klede i kirken. Dette gjør inntrykk på Maciek, han gjør det karakteristiske skuldertrekket hvor skuldrene aldri går ned igjen. Han er fortapt i situasjonen. Noe av det samme gjør han etter at han har skutt Szczuka. Han kaster pistolen fra seg i avsky. Han er slettes ikke sikker på at dette drapet var riktig. Men han har drept symbolet på fremtidens Polen, styrt av kommunister. Var det rett?

I filmen er kameraet alltid aktivt, det er ikke en passiv observatør. Speil brukes for å antyde doble identiteter, både hos Maciek og Szczuka og kanskje alle oss mennesker. Maciek var en bifigur i romanen som ble løftet fram til å bli hovedperson i filmen. Szczuka gikk motsatt vei. Sensuren var nok ikke forberedt på at kommunistmorderen skulle bli så sympatisk fremstilt. Men også Szczuka blir sympatisk fremstilt. Et spørsmål vi kan stille oss er hva som skyldes sensuren og hva som bunner i  Wajdas ønske? Uansett gikk slutten gjennom sensuren siden kommunistene var fornøyd med at kommunistmorderen dør på en søppelfylling som fortjent. Men den vanlige polakk vil nok tenke at det er noe galt med et system som lar en god og sympatisk mann som Maciek dø på en søppelfylling.

Ashes and Diamonds går for å være et mesterverk, en av de store europeiske filmene i etterkrigstiden. Wajda var spesielt inspiret av amerikanske regissører som Orson Welles og William Wyler, og det kan vi blant annet se av den utstrakte bruken av deep fokus, dypfokus, i filmen. Vi ser et eksempel på dette i en scene i foajèen på hotellet. Andrzej står i en telefonboks i forgrunnen, Maciek henger ved disken lenger bak i bildet og helt bakerst ved inngangen kommer Szczuka inn døren. Alt er i fokus. I denne filmen beveger filmstaben seg vekk fra de tidligere filmenes inspirasjon fra italiensk nyrealisme. Spesielt en scene er symboltung. I stedet for å tenne et lys ved graven til de falne, lager Maciek sin egen seremoni med tente vodkaglass hvor han og Andrzej sier navnet på de falne soldatkameratene sine. Den scenen slapp gjennom sensuren.

Ashes and Diamonds kan sees som et filmatisk motstykke til Dantes Den Guddommelige Komedie, med 2.etasje i hotellet som Himmelen, 1.etasje med lobby og bar som Skjærsilden og kjelleren med sine toaletter som Helvete. Hvis du vil. Toalettene er virkelig et helvete.

Hva så med tittelen? En tolkning er at Polen ligger i aske etter krigen, både materielt og menneskelig. Men det finnes diamanter her også og for Maciek er diamanten Krystyna. Og hvorfor bruker han solbriller hele tiden? Fordi øynene hans er skadet etter altfor lang tid nede i kloakken under Warzawaopprøret.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Cranes are Flying, Army of Shadows, Kanal, A Generation og Flammen og Sitronen.

Øyeblikket: Macieks dødsscene. Han er skutt i magen, og har flyktet ut på en søppelfylling. Her skal han dø. Han har ikke mer krefter igjen og faller sammen. Han klynker og trekker seg sammen i fosterstilling. I dette øyeblikket er han så forferdelig alene som vi alle er når vi dør. «Man fødes alene og man dør alene», sier et ordtak. Maciek sparker hardt fra med bena, som om han forsøker å sparke døden unna. Eller er det fosteret som sparker i magen? Uansett, det blir ingen gjenfødelse av Polen som nasjon her. Han dør bare, helt alene…

Lyd og bilde

Disse filmene i Three War Films-boksen har blitt bedre og bedre i bildekvaliteten. Ashes and Diamonds har et godt DVD-bilde, og den første av filmene med et bredere format enn 1.33:1 God kontrast, uskadet, rimelig skarpt og med dypfokus flere steder. Noen scener er litt skjemmet av dårlig fokus. Men allikevel vil jeg si det er en fin DVD. Bildeformatet er 1.66:1, lyden er mono og klar.

Ekstramateriale

Audio commentary by film scholar Annette Insdorf: Et rimelig godt kommentatorspor. Insdorf er utvilsomt kunnskapsrik, og det er mye å hente her om både symbolikk og produksjonen. Men det blir litt monotont, hun kunne godt ha gitt oss en spenstigere presentasjon.

Andrzej Wajda: On Ashes and Diamonds, a 35-minute exclusive new interview with the director, second director Janusz Morgenstern, and film critic Jerzy Plazewski: Til tider interessant, men i lengre perioder kjenner jeg at jeg blir noe likegyldig til det de prater om. Et ekstramateriale på det jevne.

Vintage newsreel footage on the making of Ashes and Diamonds: Dette kan du godt hoppe over. 1 minutt og 22 sekunder.

Rare behind-the-scenes production photos, publicity stills, and posters: Plakatene var spennende, et par av promoteringsbildene var stilige, mens bildene fra produksjonen var uinteressante.

A new essay by film scholar Paul Coates: Godt essay om filmen, rimelig langt. Spesielt tar han opp balansegangen filmen må finne mellom regimet og publikum for at den skal ha relevans. Han bruker også mye plass på symbolbruk, filosofer og doble motiver. Som hvordan Macieks nedskyting med maskinpistol av de to mennene på begynnelsen av filmen speiles i bruken av brannslokkingsapparatet under festen mot slutten av filmen. Les dette essayet!


Kanal

Kanal (Criterion nr. 284)(DVD)

Utdrag fra filmen

Polen – 1957 –Andrzej Wajda (svart/hvitt) – 97 minutter – krigsfilm

Warszawaopprøret

Nivå 1 (uten spoilers)

Polen mot slutten av andre verdenskrig. Polakkene starter et opprør mot nazistene for å frigjøre seg. Den Røde Armè har felles fiende med polakkene mot Hitlers styrker. Den Polske Hjemmehæren skrider til verket med stor entusiasme og selvtillit.

Nivå 2 (med spoilers)

I den første filmen i Andrzej Wajda Three War Films, A Generation, kan vi se sporene etter jødeopprøret i bakgrunnen. Det neste opprøret på polsk grunn var Warszawaopprøret. Litt om bakgrunnen: Mot slutten av krigen, i 1944, hadde som kjent Sovjetunionen kastet seg inn i krigen på alliert side. Første del av krigen hadde Stalin og Hitler en ikke-angrepspakt som gjorde at Sovjet ikke blandet seg inn da Tyskland tok invaderte land rundt seg. Motivert av det faktum at Polen og Sovjet nå hadde en felles fiende i Tyskland, mobiliserte Den Polske Hjemmehæren. Warszawaopprøret var tenkt som gnisten som skulle føre til at russerne kastet nazistene ut av Polen. Polakkene var sikre på at sovjetrusserne ville krysse elven Vistula og angripe tyskerne. Men Stalin hadde ingen interesse av en sterk polsk hjemmehær siden han hadde tenkt å legge under seg Polen senere. I hans hode var det fornuftig å la to fiender marginalisere hverandre. Så Den Røde Armè ble stående som tilskuere til kampene mellom dem. Ingen hadde forventet at kampene skulle vare lenger enn en uke. Men de skulle vare i 63 dager! Denne tiden som Den Røde Armè ventet, førte til at Sovjet ikke rakk å ta Berlin alene. Dermed ble Warszawaopprøret grunnen til delingen av byen i fire soner.

Polakker er kjente for å kjempe de håpløse kampene. Det ligger i polakkens sjel. De vil gå 100% inn i noe de vet ikke kan vinnes. Russerne følte at opprøret var initiert av London, og at det politiske målet var Sovjet. Kanal var den første filmen som beskrev Warszawaopprøret. Over 200 000 mennesker døde i kampene, kanskje så mange som 250 000. 700 000 mennesker ble drevet på flukt. Byen lå i ruiner.

Filmen starter med at vi ser en sliten tropp, redusert fra 70 soldater til 43. Flere av dem er kvinner, og det er en styrke med disse filmene at de viser kvinnenes innsats i de væpnede styrkene. Etter enda en trefning, hvor de mister 12 soldater og 10 skades, er moralen kjørt. De føler de kjemper forgjeves. Den eneste utveien for dem er å rømme ned i kloakksystemet. Men der ned er det mange utfordringer. Det blir som nedstigningen til Helvete i Dantes bok. Kloakkvann, lite oksygen, bombede ganger og drukningsfare. Og tyske soldater, enten der ned med maskingevær eller oppe i veien med håndgranater på vei ut av nevene og ned i kummene.

Nede i kloakken er det hver mann for seg selv. De mister struktur og oversikt i irrgangene og de stadig flere valgene av retning. Oksygenmangel gjør dem kraftløse, og musikeren blant gruppen mister forstanden. En liten kjærlighetshistorie blir det også plass til. Daisy og Jacek finner hverandre. De ser lenge ut til å klare seg godt, men deres ferd ender i en utgang til Vistula. Problemet er at det er montert et gitter der. Daisy holder den skadete Jaceks øyne lukket, så han ikke skal kollapse når han ser det.

En annen soldat klarer å komme seg opp, kun for å havne i klørne på nazistene som allerede har tatt alle de andre. En stor haug med henrettede ligger langs en murvegg. Den iherdige troppsføreren klarer også å komme seg opp av kanalen og ut i det fri. Han kommer opp i en utbombet del av Warszawa, et scenario som ikke var vanskelig å rekapitulere i 1957 i Warszawa. For fremdeles lå deler av byen i ruiner, så det vi ser er ekte. Da offiseren forstår at troppen hans ikke følger med opp, går han ned igjen for å finne dem. Men først etter å ha skutt sin adjutant, av grunner som fremstår uklare. Kanskje ble han gal.

Som i A Generation brukte produksjonsteamet ekte ammunisjon, utrolig nok. Filmen blir bestående av to deler. En foregår utendørs i en realistisk, dokumentarisk stil. Den andre delen foregår i kloakken, med kraftig lyssetting som skaper et mer kunstig preg. Slik sett en schizofren film i uttrykket sitt.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: A Generation, Ashes and Diamonds, Ivan’s Childhood, Come and See og Overlord.

Øyeblikket: Etter en strabasiøs ferd gjennom kloakken, kommer soldaten opp av kloakkummen. Han er fullstendig blindet av sollyset, men vi tror alle at han er fri. Så ser vi vi den svarte støvelen ved siden av ham. «Hende hoch!» Den tyske offiseren står bare og sanker inn polske soldater som kommer opp fra kloakken, uten å bruke en kalori. Kameraet viser oss mer av omgivelsene. Vi ser en fullstendig resignert motstandsgruppe med bøyd hode, og lik langs en murvegg. Absolutt og fullstendig nederlag.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.33:1, med mono lyd. Bildet er generelt noe bedre enn A Generation, selv om kloakkscenene er utfordrende. Her måtte det lyssettes kraftig, noe som skaper en litt ekspresjonistisk stil. Uten lyset ville det vært et uklart og dunkelt bilde. Jeg synes bildet er klart godkjent. Lyden er god.

Ekstramateriale

Andrzej Wajda: On Kanal, a 27-minute exclusive new interview with the director, assistant director Janusz Morgenstern, and film critic Jerzy Plazewski: Et veldig fint intervju om Warszawaopprøret. Dette var den første filmen om det temaet. Sensuren var ikke hovedproblemet sier Wajda, men manuskommisjonen som bestemte hva som skulle produseres. Kanal var filmen som gjorde at Wajda bestemte seg for å satse på regikarrieren.

Jan Nowak-Jezioranski: Courier from Warsaw, a new 28-minute interview by Wajda of a Warsaw Uprising insider: Dette var som en historietime, fortalt av en av dem som hadde stor innflytelse på igangsettelsen av opprøret. Han trekker inn storpolitiske hensyn og taktikk. Nowak-Jezioranski hevder at oppdelingen av Berlin i soner ikke ville vært mulig uten Warszawaopprøret og de 63 dagene det forsinket russerne mot Berlin. 28 minutter.

Rare behind-the-scenes production photos, publicity stills, and posters: For en gangs skyld fant jeg stor glede i stillbilder fra produksjonen. Mange av bildene er stemningsfulle, gripende og tøffe. Spesielt er filmplakatene kreative og gode.

A new essay by film critic John Simon: I dette meget gode essayet diskuterer Simon opprørets påvirkning på storpolitikken. Russerne ventet på den andre siden av elven Vistula, og lot polakkene bli marginalisert av tyskerne. Stalin så ingen grunn til å la polakkene blir sterke siden han selv ville ta Polen etterpå. Russerne skjøt til og med ned vestlige forsyningsfly på vei til polakkene.


A Generation

A Generation (Criterion nr. 283)(DVD)

Fant ingen trailer.

Polen – 1955 – Andrzej Wajda (svart/hvitt) – 87 minutter – Motstandsbevegelse, krig

Motstand!

Nivå 1 (uten spoilers)

A Generation utspiller seg i Warsawa under tysk okkupasjon i andre verdenskrig. Stach begynner i jobb på en møbelfabrikk. Arbeiderne tilhører forskjellige fraksjoner av motstandskampen, det samme gjør ledelsen. Stach blir etter hvert del av en gruppe som er ganske så aktiv, ledet av den unge kvinnen Dorota.

Nivå 2 (med spoilers)

A Generation er del av Andrzej Wajdas Three War Films-utgivelse fra Criterion Collection. De to andre filmene i boksen er Kanal og Ashes and Diamonds. Denne første filmen fra 1955 markerer starten på det som skulle bli kalt Den Polske Skolen. Bevegelsen kjennetegnes av ekspresjonistisk svart-hvitt utseende og tung symbolikk fra polsk romantikk.

Stach er en ung mann som har den vanlige tøffe fremferden som tilhører denne aldersgruppen. Han er usikker, men fremstår ikke slik. Dermed kan man si at A Generation er en oppvekstfilm, samtidig som det er en film om livet under okkupasjon. Det blir jo både en utvikling som menneske og søking etter kjærligheten. Selv i slike livssituasjoner finner mennesker en partner, og livet skal jo gå sin vante gang. For Stach manifesterer kjærligheten seg i form av den unge og vakre motstandslederen Dorota.

Før Stach begynnte på fabrikken, pleide han og vennene hans å stjele kull fra tyske togtransporter. Det kan sees som en tidlig motstandskamp, da de neppe hadde ville stjålet fra polske medborgere. En gang går det galt og en av dem blir skutt og drept av vaktene. Kullet er symbolsk med sin svarte farge og opphav til ild. Til tider skal ghettoopprøret bli vist som et inferno i flammer og røyk, som passer godt med kullets svarte symbolikk og bildenes dunkle utseende. Vi ser senere at det brenner i bakgrunnen i jødekvarteret mens polakken hygger seg på tivoli.

Det skjer et jødeopprør i ghettoen, de slår tilbake da de forstår hvilken vei det bærer. Polakkene er delt i jødespørsmålet, der som i mange andre land. Noen synes at jødene får som fortjent, andre er likegyldige og lukker øynene, mens atter andre aktivt forsøker å redde dem. Wajda adresserer dette forsiktig, blant annet med en kommentar fra en kollega av Stach som sier: «Til og med yids slåss nå.» Vi må huske på at Wajda balanserer på en fin line mellom kommunistenes sensur og befolkningens oppfatning, og kommunistene ville ikke godta annet enn heltehistorier om jødespørsmålet. Samtidig vet polakkene hvor mye kommunistene gjorde i praksis. Misnøyen var stor med det faktum at grunnen til at polakkenes store mobilisering mot nazistene ble sabotert, var at Sovjet ikke hjalp dem. Hjemmehæren hadde forventet hjelp fra Sovjet siden de nå hadde en felles fiende. Men Sovjet ville ikke ha en for sterk polsk hær med tanke på fremtiden.

Den mest dramatiske aksjonen Stach var med på, var kanskje drapet på en tysk offiser på en kro. De går rett bort til offiseren og Jacek skyter ham rett ned. Han er en løs kanon på dekk, og illustrerer på en fin måte alle utfordringene som ligger i det å organisere mange forskjellige mennesker i motstandskampen. Strukturer med naturlig autoriteter er ikke etablert, og meningene er mange om hvordan kampen skal føres. Jacek var i tillegg nervøs og usikker på motet sitt og holdningen til motstandskampen generelt. Dorota viser sin autoritet og lederegenskaper i måten hun løser situasjonen med Jacek. Hun blir et godt eksempel på den enorme innsatsen kvinner gjorde i motstandsbevegelsene i de ulike europeiske landene.

Filmen viser forskjellige måter å drive motstandskamp på. Selvfølgelig viser filmen kommunistisk motstandskamp på en ekstra fordelaktig måte. Paradoksalt nok ønsket myndighetene å klippe vekk scenen hvor den eldre formannen holder en monolog om Karl Marx! Grunnen var nok at de ikke ønsket å dra oppmerksomhet mot det faktum at i et kommunistisk samfunn tas det også ut et overskudd, men nå havner det hos myndighetene. Så for mye fokus på at noen henter ut arbeidernes slit i kroner og øre uten å gjøre noe for det er uheldig. Filmen viser også hvordan ledelsen ved fabrikken skjuler våpen for den største delen av motstandsbevegelsen, Den Polske Hjemmehæren (The Polish Home Army), som de også støtter med penger. De sto i opposisjon til den kommunistiske Folkevakten (The Peoples Guard). Her ser jeg paralleller til norsk motstandskamp, mellom fraksjoner som Milorg og de kommunistiske grupperingene som Oswaldgruppen. De også hadde et samarbeid, for eksempel ved at Oswaldgruppen utførte likvidasjoner på bestilling fra Milorg, siden Milorg i lang tid ikke løsnet skudd mot tyskerne i Norge. Et slikt begrenset samarbeid foregikk nok også i Polen. Kommunistmotstandsbevegelsen i Polen kom sent i gang, først etter at Sovjet erklærte krig mot Tyskland midtveis i 1941. Før det hadde jo Stalin og Hitler en ikke-angrepspakt.

A Generation var en film som nesten i sin helhet ble skapt av debutanter. De årvåkne vil legge merke til Roman Polanski i sin aller første opptreden på lerretet. En følge av at de var debutanter, var de risikofylte valgene de tok. De brukte ekte ammunisjon, for eksempel i scenen hvor de henretter den tyske offiseren på kroa. Da skjøt de med ekte kuler i en sandsekk rett ved siden av skuespilleren og en livredd og skjelvende kameramann. Inspirasjonen til Wajda og de andre regissørene i Den Polske Skolen var i hovedsak italiensk neorealisme. Regissører som De Sica og Roberto Rossellini, og filmer som spesielt Paisan.

Jeg synes vi får en god og realistisk fremstilling av livet under naziokkupasjonen, som vanlig i europeisk krigsfilm. Historiene formidles med en helt annen realisme og troverdighet enn vi får se i amerikanske krigsfilmer. Ofte er virkemidlene neddempede, men virker allikevel sterkt på publikum. Et eksempel er scenen hvor fabrikkarbeidere må gå til og fra jobb på en vei hvor mennesker er lynsjet i lyktestolper langs veien. Slik går det om du motarbeider okkupasjonsmakten.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Shop on Main Street, Kanal, Ashes and Diamonds, The Two of Us, Ivan’s Childhood, Blodveien, Army of Shadows og selvfølgelig Roberto Rossellinis War Trilogy. Nesten alle disse har jeg skrevet omtaler om.

Øyeblikket: Coveret viser oss en trappeoppgang sett nedenfra. Dette er fra scenen som gjorde mest inntrykk på meg, både visuelt og emosjonelt. En motstandsmann, Jacek, er på flukt fra tyske okkupasjonsstyrker, løper seg inn i et hjørne i form av toppen av en trappeoppgang hvor døren videre er låst. Han står på toppen av trappa og skyter nedover mot forfølgende tyske soldater. Da kulene tar slutt, kaster han pistolen mot dem. Når alt håp er ute, klatrer han opp på rekkverket og kaster seg ned mange etasjer, ned i den sikre død. En liten kuriositet: filmstaben festet en blodpose med små eksplosiver på armen til Jacek. Når skuddene går, utløses eksplosivene og blodet spruter. Fantastisk, men slettes ikke trygt. Derfor valgte de armen, som er lengst unna hals og hode på overkroppen. For det var en fare for at splinter skulle fyke.

Lyd og bilde

Dette er en tidlig DVD-utgivelse, med tilhørende svakere bilde enn vi er vant til i dag. Det er et noe slitent bilde, ikke helt skarpt og til tider rufsete. Men i det store og hele er bildet OK. Lyden er grei, kanskje kvalitetsmessig på linje med bildet. Bildeformatet er 1.33:1 og lyden er mono.

Ekstramateriale

Andrzej Wajda: On Becoming a Filmmaker, an exclusive interview with the director and film critic Jerzy Plazewski: Et fint intervju med Wajda på 34 minutter. Her forteller han om inspirasjon, okkupasjonen og etterkrigstiden. Veien inn i filmbransjen var motivert av det faktum at polakker som ikke fant seg jobb ville bli fraktet til arbeidsleire i Tyskland. På filmskolen fikk han gode karakterer. Der fant Wajda at sensuren på skolen var strengere enn det myndighetene la opp til. En gruppe venstreorienterte regissører etablerte START, fremtidens regissører. De kom fra det intellektuelle samfunnslaget, men befant seg plutselig på gaten uten midler. Filmen ble ikke markedsført i Vesten siden den ble sett på som kommunistisk propaganda. Men beskrivelsen av tysk okkupasjon var korrekt.

Ceramics from Ilza (Ceramika Ilzecka), Wajda’s 1951 film school short: En kortfilm fra filmskoletiden til Wajda på 9 minutter. Dette er en dokumentar om keramikktradisjonen i et område i Polen. Den tar for seg både det historiske aspektet ved keramikkproduksjonen og tilstanden da filmen ble laget.

Rare behind-the-scenes production photos, publicity stills, posters, and original artwork by the director: Som vanlig, her er det ingenting som forteller meg så mye om filmen. Bilder fra innspillingen, plakater og markedsføringsmateriale. Det mest interessante er Wajdas kunst.

A new essay by film scholar Ewa Mazierska: Et veldig godt og ganske langt essay. Når Sovjet hadde kontroll på Polen, drepte de 15000 polske offiserer og dermed utslettet hele offiserskorpset. De ble dumpet i massegraver, deriblant faren til Andrzej Wajda.