Do the Right Thing

Do the Right Thing (Criterion nr.97) (Blu-ray)

USA – 1989 – Spike Lee (farger) –120 minutter – Drama

Sommerens varmeste dag

Nivå 1 (uten spoilers)

Vi befinner oss i Bed Stuy, et nabolag i Brooklyn, New York, på sommerens varmeste dag. På slike dager går mordraten opp, og folk har kort lunte. Alle plages av varmen, og alt kan skje.

Nivå 2 (med spoilers)

Det første som slår oss når vi begynner å se Do the Right Thing, er varmen. Alt vi ser jobber mot å få oss til å føle varmen, fargene, lyset, klær og svette. Alt skal foregå i løpet av én dag, den varmeste den sommeren. Alle tørker svette, trekker inn i skyggen, kjøler seg ned med drikke, aircondition eller vifter. Og filmskaperne lykkes til de grader. Det er nesten så man svetter selv i godstolen. Men de første 2 ukene med filming foregikk i regnvær!

Med kraftig lyssetting, smart kameraføring og overbygde scener, klarte de å skape en illusjon av sterk sol. Sjekk ut scenen hvor vi møter Radio Raheem for første gang. Noen ungdommer sitter og svetter på en trapp. Kameraet sveiper ned, svinger rundt og opp, til vi ser Radio Raheem fra en posisjon nedenfra og opp. Himmelen bak ham er overskyet, men det legger vi ikke merke til. Så klippes det til han gående i en solfylt gate, nå 2 uker inn i innspillingen. Flere scener ble løst slik.

Premisset er som følger: Det er årets varmeste dag. Vi følger en gate i Brooklyn gjennom en dag, som starter som alle andre. Men den skal ende i raseopptøyer. Nabolaget er svart, men italienske Sal’s Pizzeria har holdt til på hjørnet i mange år. Sal har bygd pizzarestauranten med sine egne hender. Han driver den sammen med sine sønner Pino og Vito. Den svarte gutten Mookie leverer pizzaene på døra til beboerne i bydelen.

Når det er så varmt, skjer det noe med mennesker. De blir fort irritable og hissige. I Do the Right Thing rettes irritasjonen mot andre etniske grupper. De er det 4 av i filmen, asiater, svarte, hvite og puertoricanere. I en glimrende scene i filmen ser vi en representant hvor hver gruppe skjelle ut en annen gruppe direkte til kameraet. Den scenen forteller oss hvilke underliggende strømminger som koker under overflaten. Og som snart skal slippes løs.

Buggin Out er en ung, politisk bevisst svart mann som i varmen og en tilstand av kjedsomhet, henger seg opp i at Sal´s Pizzeria bare har bilder av kjente italienske amerikanere på veggen. Siden kundene stort sett er svarte, forlanger han at Sal henger opp bilder av kjente svarte. Sal svarer at den dagen Buggin Out får sitt eget sted, kan han henge opp hva han vil. Det faller ikke i god jord, og krangelen eskalerer til Sal ber han pelle seg ut. Mookie, som er Buggin Outs venn, må geleide han ut. Dermed starter Buggin Out en boikott av Sal’s Pizzeria. Men uansett hvor hardt han prøver, får han bare med Smiley og Radio Raheem på boikotten.

Mookie spilles av Spike Lee selv, og er en ung og ansvarsløs kar, med arbeidsmoral som en 10-åring. Enhver pizzalevering er en mulighet til å drøye tilbaketuren maks, ved å stikke innom kjæresten, skravle med kompiser eller ta en dusj. Han er underbetalt og mistrives, men han har en jobb. Han er stadig i konflikt med Pino, Sals rasistiske og misfornøyde sønn. Han kommer bedre ut av det med Vito, som også trakasseres av Pino. Pino hater restauranten og nabolaget, og svarte generelt som han ser på som dyr.

Radio Raheem går alltid rundt med en boombox som slynger ut Public Enemy på full guffe. Han også havner i clinch med Sal, siden han nekter å slå av spilleren inne. Og temperaturen stiger.

Etter å ha hisset seg opp på et gatehjørne, bestemmer Buggin Out og Radio Raheem seg for å nok en gang å konfrontere Sal. Sal har stått i heten hele dagen, både fra solen og pizzaovnene, og har liten tålmodighet. Da de to durer inn med høy musikk og krav, dras balltreet fram. Boomboxen til Radio Raheem knuses i fillebiter, og Sals utsagn om at han «killed the fucking radio» får det til å tilte for Radio Raheem. Han drar Sal over disken og kaoset er i gang.

Slåsskampen utvikler seg til et masseslagsmål som beveger seg utendørs. Radio Raheem har et godt halsgrep på Sal, og da politiet ankommer hiver de seg over Radio Raheem. Tre politifolk må til for å trekke han vekk fra Sal, men de gir seg ikke der. En politikølle brukes til å presse mot halsen hans og løfte han opp fra bakken. De gir seg ikke før han slutter å sprelle. Da de slipper taket, er Radio Raheem død.

Folkemengden som har stimlet sammen begynner å rope slagord mot politiet. Det er en anspent stemning, og den forløses da Mookie av alle kaster et søppelspann gjennom vinduet på restauranten. Det blir startskuddet for plyndring, vandalisering og brannstifting av Sal’s Pizzeria. Da brannvesenet ankommer, bruker de vannslangene til først å spre mengden før de under kraftig motarbeidelse forsøker å slokke brannen. De svarte er rasende, og det er på nippet at den koreanske grønnsaksbutikken blir rasert også. Men eieren berger butikken ved å hevde at han også er svart, på en måte.

Dagen etter oppsøker Mookie den nedbrente restauranten for å kreve sin siste lønn fra Sal. Det er nesten ikke til å tro, og en lamslått Sal kaster penger til ham i forakt. Men vi kan ane en slags forsoning utover i scenen mellom de to, selv om de har en lang vei å gå. Spike Lee velger å avslutte filmen med et ikkevoldelig budskap fra Martin Luther King, og et mer militant budskap fra Malcolm X. Det blir opp til publikum å reflektere rundt den beste veien videre. Lee ser ut til å mene at forskjellige situasjoner krever forskjellig tilnærming.

Dj Mr. Love Daddy, som spilles av Samuel L. Jackson, ser ut til å være fornuftens stemme, eller samfunnets stemme. Han er opprørt over utviklingen og maner til fornuft gjennom hele filmen, etter hvert som gradestokken skyter i været. Han og Da Mayor ser ut til å legge seg på samme linje, sammen med Mother Sister (til slutt). Det samme gjør de 3 eldre svarte som observerer livet fra solveggen, hvert fall inntil politiet gjør sin inntreden.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: La Haine, Hoop Dreams ogWhite Dog

Øyeblikket: En liten scene mellom Pino og Mookie inne på Sal’s Pizzeria. For en gangs skyld en rolig og ærlig samtale mellom dem, selv om den er ganske sjokkerende i sitt innhold. Mookie starter med å spørre hvem som er Pinos favoritt idrettsmann (Michael Jordan), favoritt skuespiller (Eddie Murphy) og favorittmusiker (Prince). Mookie spør da hvorfor han har så mye imot svarte mennesker. Svaret han får er at disse ikke er svarte, eller niggere. Pino har som alle rasister behov for å skille svarte mennesker han liker, fra svarte mennesker som gruppe. Det blir som rasistene som sier at de ikke liker innvandrere, bortsett fra Ali som er naboen deres og som de kjenner. Han er da ikke som alle de andre. Empirien er haltende, men utbredt. En slags videreføring av denne tankegangen, er å fjerne de positive svarte egenskapene fra historien/samfunnet. Som når det er Forest Gump (en hvit mann) som lærer Elvis rock’n’roll, og ikke Chuck Berry. Kjenner at jeg fikk enda mer imot en film som jeg allerede misliker sterkt der. Og det er Michael J. Fox (en hvit mann) som lærer Chuck Berry rock, da han drar tilbake fra fremtiden til rockens spede begynnelse. Er det noen som har et problem med å innse at svarte kan skape positive ting?

Lyd og bilde

Fantastisk! Dype røde farger, jordfarger og andre varme farger. Alt bidrar til å skildre et nabolag som koker. Fargene er fantastisk, men det er også detaljene, skarpheten og filmkornet. Svart hud har aldri blitt filmet så flott, og nyansert. Topp, topp kvalitet på bildet i 1.85:1. Lyden presenteres i 5.1 surround DTS-HD Master Audio, og det river når det skal. Topp på begge felt. Denne utgaven kom i juli 2019.

Ekstramateriale

Audio commentary from 1995 featuring director Spike Lee, Dickerson, production designer Wynn Thomas, and actor Joie Lee: Et helt OK kommentarspor, men føles delvis overflødig når man har pløyd gjennom alt ekstramaterialet. Noe vil være overlappende. Et fint grep, som kanskje stammer fra disse tidlige Criterion-kommentarsporene, er å skille stemmene fra hverandre med å si navnet på den som snakker før replikk.

Introductions by Lee: Spike Lee forsikrer oss om at den påfølgende «making of» dokumentaren er en skikkelig dokumentar, ikke vanlig sammenraskete opptak som ofte er tilfelle. Den vil fokusere på lokalsamfunnet Bed Stuy som er et ganske røft nabolag.

Making “Do the Right Thing,” a documentary from 1989 by St. Clair Bourne, in a new 2K digital transfer: Her får vi ta del i leseøvinger av replikker og bygging av locations. Sal pizzeria og den koreanske grønnsaksbutikken ble bygget og revet (brent) etter innspillingen. Det snakkes også om hva filmen vil formidle i denne dokumentaren på en god time.

New interviews with costume designer Ruth E. Carter, New York City Council Member Robert Cornegy Jr., writer Nelson George, and filmmaker Darnell Martin: Ruth Carter, kostymedesigner, forsøkte å understreke den vanvittige varmen gjennom klærne. Korte shorts, topper og lyse farger. Samtidig ville hun få frem rasemotsetninger og popkulturelle trekk. Siden filmen foregår over kun èn dag, fikk hun ikke hjelp fra klesskift som kunne signalisere en utvikling eller et narrativ. Da Mayor ble kledd i en slitt, men verdig lys dress. Kanskje var det dressen som ga han kallenavnet en gang i tiden. DJen byttet lue hele tiden, etter hva som skjedde. Lærerik dokumentar på 17 minutter. Manuset var veldig godt skrevet, noe som kom tydelig frem da filmen ble klippet. Klipperen fikk regissere scenen hvor gutten nesten blir påkjørt av bilen. 10 minutter. Gentrifisering blir tatt opp i filmen, og diskutert i en av disse dokumentarene. Hvite som flyttet vekk fra sentrumsnære bydeler med svart vold og narkotika, fant ut at forstedene var like ille, uten svarte. Dermed kjøper de opp igjen leiligheter nære sentrum, for å være nær jobb. De svarte presses ut. 42 minutter.

Three programs from 2000 and 2009, featuring Lee and cast and crew members Barry Alexander Brown, Chuck D, Dickerson, Richard Edson, Frankie Faison, Jon Kilik, Kevin Ladson, Steve Park, Rosie Perez, Luis Ramos, Monty Ross, John Savage, Roger Guenveur Smith, and John Turturro: Back to Bed Stuy – Her går Spike Lee gjennom lokasjonene og ser på hvordan det står til i 2000. 5 minutter. Twenty Years later – Spike Lee oppsummerer hvordan tilstanden er i 2009. New York har blitt bedre. 34 minutter. Spikes Last Word – Gjorde Mookie the right thing? Kun hvite spør Lee om det, aldri har en svart person spurt om det. Mookie så sin beste venn bli drept av politiet. Lee forbløffes av hvordan noen mennesker setter en bygning høyere enn et menneskeliv. Noen filmkritikere karakteriserer knusingen av ruta som en voldelig og uansvarlig handling, en av de verste de har sett på film, men nevner ikke drapet på Radio Raheem med et ord. 6 minutter.

Music video for Public Enemy’s “Fight the Power,” directed by Lee, with remarks from rapper Chuck D: Spike Lee har igjen en intro hvor han forteller om hvordan låta ble bestilt og hva han ønsket. 4 minutter. Musikkvideoen filmes under en opptreden av Public Enemy i gaten. 7 minutter. Photographs består av bilder fra innspillingen mens Chuck D fra Public Enemy kommenterer det vi ser. 11 minutter.

Cannes Film Festival press conference from 1989 featuring Lee along with actors Ossie Davis, Ruby Dee, Edson, and Joie Lee: I denne 42 minutter lange spørsmål og svar-seansen med utvalgte skuespiller og Spike Lee, får vi høre en del om hva Spike Lee har ment med filmen. Interessant program.

Behind-the-scenes footage: Litt for amatørmessig og sammenrasket. Lyden er også ganske dårlig. 58 minutter.

Deleted and extended scenes: Noen ganske morsomme og utfyllende. Flere kunne vært med i filmen. 14 minutter.

Original storyboards, trailer, and TV spots: Helt OK TV-spots. Traileren eskalerer mot slutten, og fungerer fint. Vi får se storyboard for opptøyene-scenen, samtidig som vi får se den endelige scenen i en horisontall split-screen. Dette fungerer kjempefint, og er lærerikt. Ca. 20 minutter.

An essay by critic Vinson Cunningham and (on the Blu-ray) extensive excerpts from the journal Lee kept during the preparation for and production of the film: Essayet av Cunningham er OK, men godbiten blant hele ekstramaterialet er ca. 100 sider med Spike Lees produksjonsdagbok fra idé til filmingen begynner. Vi får lese hans tanker rundt historien, casting, forhandling med filmstudioene og meningen med filmen. Alt dette må sjongleres mens han promoterer hans nylig premiereklare film School Dazed. Spesielt fascinerende å se hvordan prosessen med å få Robert De Niro i rollen som Sal mislykkes. En liten perle av en bok.


Eraserhead

Eraserhead (Criterion nr.725) (Blu-ray)

USA – 1977 – David Lynch (svart-hvitt) –89 minutter – Horror, psykedelisk drama

Frykt for foreldreskap

Nivå 1 (uten spoilers)

Et ungt par blir foreldre til et barn, et altfor fortidligfødt vesen. Det blir en veldig krevende periode for dem, og da spesielt for Henry som ender opp med hovedansvaret.

Nivå 2 (med spoilers)

Henry lever i et industriområde. Et øde jernbanespor går rett forbi bygningen han bor i. Han tar heis for å komme opp til leiligheten sin, og har naboer i samme oppgang. En ung kvinne er nærmeste nabo. Henry har en kjæreste som bor i et lite hus med hage. Han går dit på middag med svigerforeldrene, og møter dem for første gang. Og nå forstår vi at vi er i en Lynchfilm.

Første scene i huset er umiskjennelig Lynch. Kameraet er plassert litt høyt, og kjæresten og moren sitter i henholdsvis sofaen og en lenestol. Stemningen er anstrengt, og samtalen har litt for lange pauser. Henry ser på et tidspunkt der så ukomfortabel ut at han nærmest klatrer ut av sofaen. Så blir det verre. Kjæresten får et sammenbrudd som minner om epilepsi, før moren får noe lignende. Men ingen lar seg merke med det.

Faren virker som han har øvd på sine sosiale ferdigheter, og avslutter hver setning med et permanent smil. På kjøkkenet sitter en bestemor som ikke kan brukes til noen ting, kanskje bortsett fra å inhalere sigarettrøyk. Det er her moren overrumpler Henry med svært intime spørsmål om kjæresteparets sexliv. Før hun overfaller han med kyss og grafsing.

Henry har hatt sex med kjæresten sin for noen dager siden, og barnet fødes bare noen dager senere. Det ser ikke ut som et menneskebarn, mer som E.T. Og det gråter konstant. Etter bare en dag drar kjæresten hjem for å få sove ordentlig, og Henry er overlatt ansvaret. Det går ikke bra. Barnet er stramt inntullet i bandasjer, og da Henry klipper opp bandasjene med saks, klipper han samtidig opp buken på barnet. Og til sist dreper han barnet med gjentatte stikk med saksen.

Hvordan skal man tolke en film som Eraserhead? Lynch sier selv at ingen publikummere har sett filmen på samme måte som han selv ser den. Det liker han godt, og er grunnen til at han aldri snakker om meningen i filmene sine. Han kommer med gode argumenter. Om du leser en bok om igjen etter 10 år, vil du få en annen opplevelse, og kanskje tolke den annerledes enn det du gjorde da du var yngre. Men teksten er akkurat den samme, det er du som har forandret deg, gjennom å få flere erfaringer, mer kunnskap og kanskje forandret deg emosjonelt. Kanskje blir du lettere rørt nå? Derfor må det være fritt frem for meg å komme med min tolkning, som er helt annerledes nå enn da jeg så filmen for første gang i 2003.

Denne gangen satt jeg med en følelse av at vi så frykten for foreldreskap utfolde seg på lerretet. Henry og kjæresten er et ungt par, overveldet og uforberedt på å skulle blir foreldre etter noen få dagers graviditet. Svangerskap og småbarnsperioden tærer på dem, men alt er skrudd opp tempomessig slik at det er komprimert inn i en kort periode. Henry blir fristet av nabokvinnen som byr seg frem til ham om han trenger å komme litt bort fra kone og baby. Bekymringen til Henry kommer frem om natten da han drømmer at kjæresten føder flere små kryp, en manifestasjon av hans angst for flere barn han ikke mestrer.

I denne settingen tolker jeg scenen hvor hodet til Henry faller av, og barnet som fødes gjennom halsen hans symboliserer at barnet har tatt over hele livet hans. Det er vel slik noen småbarnsforeldre kan oppleve å føle tilværelsen. Det å være småbarnsforeldre er en altoppslukende tilstand, med stress, ansvar, søvnmangel og en følelse av å ikke strekke til. Hodet til Henry blir plukket opp og levert til en mann som borrer ut en del av hjernen hans. Dette materialet blir montert på blyanter som et viskelær, herav navnet på filmen. Hvorfor aner jeg ikke, kanskje man må være Lynch for å forstå det. Eller kanskje jeg bare er dum. Uansett tenker jeg at når Henry dreper barnet med saks, fjerner han det som har tatt over livet hans. Om vi ser en tanke eller ønske han har, eller om han gjør dette i virkeligheten, vites ikke.

Eraserhead presenteres i svart/hvitt, og er den eneste av Lynch sine filmer bortsett fra The Elephant Man som ikke er i farger. Det skaper rom for kreativitet, både hos filmskaper og publikum. Vi får muligheten til å granske de mørke partiene i bildet, og reflektere over hva som finnes i de mørke hjørnene. Lyddesignet gir oss pekepinner om hva som skal komme, på samme måte som enkelte scener har dette umiskjennelige «Lynchske» ved seg. På lydsiden hører vi ofte knitrende elektrisitet, noe som skal brukes videre i omtrent hver eneste Lynchfilm siden. Han tar det elektriske nesten til en egen karakter i Twin Peaks sesong 3. Eraserhead bruker også mye industrilyder som Lynch er så fascinert av. Tungt maskineri, during og lyder fra metallarbeid ligger konstant i lydbildet. Lynch er opptatt av kraft, spesielt elektrisk kraft fra kraftstasjoner, strømkabler og maskiner. Han synes det er litt trist med moderne maskiner som drives av lite strøm, de er ikke imponerende nok. PCer har masse kraft i seg, men fremstår så puslete.

Stanley Kubrick var en av flere regissører som elsket filmen. En gang inviterte han en gruppe filmfolk for å se hans favorittfilm og viste dem Eraserhead. Han brukte også filmen for å få staben på The Shining til å komme i riktig modus for innspillingen av den filmen. Terrence Malick organiserte en visning for en mulig investor, men han reiste seg halvveis i filmen og toget ut av kinosalen mens han ropte bullshit!

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Ingen, bortsett fra kortfilmene til Lynch for å si det litt flåsete.

Øyeblikket: Når radiatordamen synger Pixies. Et frempek mot Twin Peaks, med noe av den samme estetikken og gulvmønstrene. Og det ubehagelige kroppsspråket til Radiatordamen, rytmen i bevegelsene og sjenertheten. Utrolig creepy.

Lyd og bilde

Et aldeles glimrende bilde. Nydelig kontrast, høyt nivå av detaljer og skarphet og fin dybde i bildet. Filmkornet er fint gjengitt. Jeg ble veldig overrasket av at en debutfilm fra 1977 via en filmskole kunne ha slik bildekvalitet. Lyddesignet er topp klasse også. Bildeformatet er 1.85:1, mens lyden gjengis i ukomprimert stereo. Strålende!

Ekstramateriale

“Eraserhead” Stories, a 2001 documentary by Lynch on the making of the film: David Lynch husker ikke om han fikk idèen i Philadelphia, og husker heller ikke at han skrev manuset. Han fikk midler fra American Film Institute (AFI), men ble mye kontrovers. AFI mente at de ikke skulle lage slike filmer. Rektoren, Frank, trakk seg fra stillingen i protest mot det vedtaket. Selv om han ikke likte Eraserhead selv. Kudos! 85 minutter lang dokumentar.

New 2K digital restorations of six short films by Lynch: Six Men Getting Sick (1967), – Jeg tror det er seks menn som spyr. Siden er det noen indre organer som blør. Herregud, Lynch…The Alphabet (1968), – Lynch sin kone heter Peggy. Her vises Peggys kusines mareritt slik Lynch forestiller seg det. ##&%£@!! The Grandmother (1970), – En gutt dyrker en potet (?) i senga. Som igjen føder en bestemor i ferdig bestemorkjole og sko. Gutten har tydeligvis ønsket seg en bestemor. Foreldrene er fæle. The Amputee, Version 1 and Version 2 (1974), – En pleier steller en pasients amputerte ben, mens pasienten skriver et brev. Situasjonen kommer ut av kontroll med blod sprutende ut av beinstumpene, and Premonitions Following an Evil Deed (1995), – Lynch fikk filme et minutts kortfilm med Lumierebrødrenes kamera i forbindelse med 100 årsjubileet. All with video introductions by Lynch: Til sammen 23 minutter.

New documentary featuring interviews with actors Charlotte Stewart and Judith Roberts, assistant to the director Catherine Coulson, and cinematographer Frederick Elmes: Coulson – Filmen tok 6 år å spille inn. Ikke et vanlig manus, mer idèer som storyboard fra natten før innspillingen. Cassavetes jobber motsatt av Lynch, bevegelig kamera mot ubevegelig kamera. Lynch fikk filmruller som var til overs fra Peter Bogdanovich film The Last Picture Show. Staben fikk prosenter fra fremtidige inntekter fra filmen i lønn. Elmes – I dette gamle, slitte opptaket fra Eraserheads innspillingsmiljø, forteller Lynch og kameramann Elmes om filmen. Det er en marerittaktig film, det er vanskelig å si hva som er ekte og hva som er drøm. Publikum var ikke i tankene til filmskaperen da filmen ble skapt. Filmen er abstrakt på en planmessig måte.  Lynch sier mer om film her enn jeg har hørt fra den kanten siden. Kameramannen Herbert filmet i 9 måneder før han døde, så overtok Elmes i 2,5 år. 26 minutter + 17 minutter lane dokumentarer.

Archival interviews with Lynch and members of the cast and crew: Her får vi blant annet se et 7 minutters segment fra fransk TV, hvor Jack Nance og Lynch kjører rundt i et industriområde som Lynch synes er vakkert. Lynch har den samme fascinasjonen for industriområdeestetikk som jeg husker at Anonioni hadde. I en 16 minutters dokumentar får vi være med når staben møtes 20 år etter filminnspillingen. Vi får bli med dem på en vandring på innspillingslokasjonene.

Trailer: 46 sekunder lang. Sær. God. Slik den bør være. Nok en trailer (1 minutt, 24 sekunder). Galskap. Lynch i en sofa sammen med hakkespettdukker,snakkende om Eraserhead.

A booklet featuring an interview with Lynch from filmmaker and writer Chris Rodley’s 1997 book Lynch on Lynch: Kjempefint intervju med Lynch. Bøkene som inngår i serien [Lynch] on [Lynch], sett inn regissørnavn i klammene, er kjempefine. Jeg har lest Cassavetes on Cassavetes og Herzog on Herzog, og det spesielle er at alle opplysninger vi får i bøkene, kommer fra regissøren selv. Her er ingen tolkninger eller tredjepersons observasjoner.


The Piano Teacher

The Piano Teacher (Criterion nr.894) (Blu-ray)

Frankrike – 2001 – Michael Haneke (farger) –130 minutter – Psykologisk/erotisk drama

Søken etter kjærlighet

Nivå 1 (uten spoilers)

En følelsesmessig uttrykksløs pianolærerinne blir dratt mot en av hennes unge, mannlige studenter. Men hennes seksualitet er problematisk og uvanlig.

Nivå 2 (med spoilers)

Det starter med moren. Nå, over 40 år etter datterens fødsel, er hun fortsatt svært dominerende overfor henne. Dessverre har ikke Erika (Isabelle Huppert) kommet lenger i livet enn at hun fortsatt bor sammen med moren. Faren er død, muligens mens han var innlagt på mentalsykehus. Det har alltid vært stilt høye krav til Erika, og hun har aldri klart å oppfylle dem. Hun har vært en god pianist, men ikke god nok. Det er de som blir pianolærerinner.

Dette har ikke bare vært Erikas store sorg i livet, men kanskje i enda større grad morens. Hvert fall klarer ikke moren å la være å komme med små stikk til Erika, selv så mange år etter at karrieren har blitt avklart. Vi ser en ærgjerrig østerisk kultur med ekstremt høye og harde krav. Hun vil styre Erikas økonomi, hennes klesstil og hennes bevegelsesmønster. Det er som en mor og en tenåringsdatter. Harde ord slynges mellom dem, noen ganger blir krangelen fysisk.

Vi vet jo ikke hva som har gjort Erika til et så skadet menneske, men mitt tips er nettopp dette: en kultur som presser og forventer alt for mye av en datter, hvor ikke engang alt er nok. Erika har en fremtreden på jobben som pianolærerinne som er helt uttrykksløs. Hun viser aldri følelser, aldri et smil eller et hyggelig ord. Men det går begge veier, her mangler også gråt eller sinne. Men ordene hennes er strenge, aldri oppmuntrende, alltid kritiske.

Erika har antagelig aldri hatt en kjæreste, hvert fall ikke et forhold som har vært seriøst. Hun har sansynligvis liten erfaring med intime forhold fysisk og psykisk. Hun har fått et skrudd forhold til seksualitet, noe vi ser i hennes forhold til pornoklubber. Hun går som kvinne på klubber som stort sett har et mannlig klientell, og bruker avlukker hvor menn har onanert i tørkepapir. Hun er mest opptatt av disse papirlommetørklene, som lukter tiltrekkende for henne. Andre ganger spionerer hun på par som har sex i biler på drive-in kinoer, og urinerer rett ved bilene hvor det er action. Senere ser vi at hun har utviklet det dysfunksjonelle sexlivet til selvskading med barberblad i underlivet. Det sies at selvskading handler om kontroll, at ved å skade seg selv har man selv kontroll på smerten i motsetning til den smerten man opplever fra andre ute i samfunnet.

Men hennes seksualitet er et hemmelig kapittel i Erikas liv. Den er ytterst privat. Hun bruker porno i avlukkene på pornoklubben, men da hun ser en student titte i pornoblader i kiosken kjefter hun på ham i neste pianotime. Hun moraliserer også over ham. Hun har en hemmelig eske med SM-utstyr under sengen, og selvskadingen er hemmelig og skjult.

Med dette i bakhodet, kan man si at Erika åpner seg i veldig stor grad for Walter Klemmer. Walter er en student hun møter på en privat musikkrecital. Hun opplever han først som freidig, men faller for ham og hans fantastiske pianospill. Han kurtiserer henne, og sørger for å komme inn på hennes pianokurs. Hun ønsker ikke å ta ham opp, men gir etter. Antageligvis er hun redd for sine egne følelser. Sjalusien brenner i henne etter å ha sett en annen student, Anna, få god kjemi med Walter. Hun legger glasskår i jakkelommen hennes for å skade Annas karriere. Se ‘Øyeblikket’.

Walter ser ut til å forstå at det var Erika som har gjort dette, og konfronterer henne på toalettet. Etter å ha avvist hans tilnærmelser, gir hun nå etter. Kanskje er det det at de er på et toalett som hun finner pirrende. Hun stiller strenge krav, noe som gjør at Walter ser ut til å miste lysten. Men han er fascinert, og kommer til å fortsette å gjøre tilnærmelser fremover. Hun er redd for at ekte kjærlighet og forføring forveksles i situasjonen med Walter. Hun har hele tiden opplevd ham litt bråkjekk og forførende fremfor oppriktig.

Walter følger etter henne hjem en dag, og hun godtar at han blir med inn i leiligheten. Hjemme må hun omtrent slåss med moren for å få ha et privat besøk på rommet. Moren river i dørhåndtaket, og de må skyve en stor kommode foran døren for å få litt privatliv. Inne på rommet ber hun ham om å lese et brev hun har skrevet om sine seksuelle preferanser/krav. Det er pervers og voldelig sex hun ønsker. Walter blir frastøtt, avviser henne og drar. Fra nå av er det han som har kontrollen. Hun har gitt fra seg all kontroll og verdighet.

Hun blir klengete, og møter opp på ishockeytreningen hans. Hun vil by seg frem til ham, og ønsker å ha sex utenfor garderoben. Hun oppnår bare å gjøre seg enda mer uspiselig for ham. Allikevel dukker han opp utenfor døren hennes en dag, full og aggressiv. Hun får nå det hun ønsket før. Han slår henne og låser moren inne på et rom. Han knekker nesen hennes og sparker henne. Han følger instruksene fra brevet hennes.

Filmen avsluttes med en scene hvor de møtes igjen på musikkonservatoriet. Hun har pakket en stor kniv i vesken, i filmens hitchcockianske scene. Vi lurer på om hun kommer til å drepe ham, men i tråd med filmens tone hugger hun seg selv i brystet med den. Ingen ser det, kun hun selv der hun går ut hovedinngangen med en stor blodflekk på brystet. Hun har tatt tilbake kontrollen i sitt liv, og vil nok aldri slippe den igjen…

Erika er perfeksjonist, både når det gjelder musikk og kjærlighet. Hun har veldig høye idealer, men de er ikke realistiske. Livet er et kompromiss, men det aspektet behersker hun ikke. For en gangs skyld slipper hun kontrollen i forhold til en mann, og ber ham om å elske henne. Hun viser ham hennes vilje til å lide, noe som må til i et forhold, tenker hun. Han avviser henne, men ville uansett ha dumpet henne senere. Erika blir så skadet av avvisningen at hun ønsker å trenge inn i morens kropp, tilbake til der hvor morens følelser kommer fra, opprinnelsen til henne selv.

Studenten Anna kan sees som en yngre versjon av Erika, med den samme kravstore moren. Anna har heller ikke det som skal til for å bli topp pianist, noe Erika gjør klart for henne tidlig. Men det å feile er ikke en opsjon i den familien heller. De innser ikke at hun ikke vil bli best før hånden blir ødelagt. Skader Erika Anna av sjalusi eller medfølelse?

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Secretary, Crash, The Night Porter og Elle.

Øyeblikket: Garderoben. Erika har blitt oppbrakt av at Walter og Anna ser ut til å ha fått en god tone mellom dem. Hun føler seg truet. Hun går ned i garderoben, hvor hun blir sittende og tenke. På et bord står tomme glass. Idèen om å skade Anna dukker opp. Glasset blir knust i et sjal med foten, og glasset lagt i Annas frakkelomme. Anna kutter seg senere grusomt opp i hånden. Er det hevn mot Anna for å tiltrekke seg Walter? Eller er det som Huppert tenker, at Erika sparer Anna for en karriere som middelmådig pianist. Uansett, Annas drøm om å bli en stor pianist er nå over.

Lyd og bilde

Godt bilde, men ikke gnistrende. Generelt et litt tamt uttrykk på filmen, med sine hvite flater og beige frakker. Det er ikke bildet sin feil, men dette er ikke en film man ser pga det spektakulære visuelle uttrykket. Skarphet og detaljer er dog flott gjengitt. Bildeformatet er 1.85:1. Lyden er gjengitt som DTS surround 5.1 HD Master Audio, og gjengir den klassiske musikken nydelig. Dialogen og andre effekter får også god behandling, men musikken…

Ekstramateriale

New interview with Haneke: Intervjuer med Michael Haneke er alltid informative og fascinerende. Her snakker han om at filmen ikke er pornografisk. Det er derimot vold slik den er brukt i film. Fint intervju hvor Haneke snakker om samarbeidet med forfatter Elfriede Jelinek, og om østerisk kultur og særegenhet. 30 minutter.

New interview with actor Isabelle Huppert: Hun elsker å jobbe med Haneke, og her kommer hun med gode betraktninger om Erika. 11 minutter.

Selected-scene commentary from 2001 featuring Huppert: Her går vi gjennom mange scener, 8-9 stykker, med Huppert sine kommentarer på lydsporet. Dette blir som en utvidet versjon av Huppertintervjuet, med mye tolkning av Erika av skuespillerinnen som spiller henne. 50 minutter.

Behind-the-scenes footage featuring Haneke and Huppert: Her ser vi prosessen med å dubbe replikker etter innspillingen. Vi får følge diskusjonen rundt ordvalg på fransk og selve dubbingen. Interessant. 19 minutter.

Trailer: Man får en typisk Hanekefølelse av å se den traileren. Urovekkende, alvorlig, streng. Vi er i gode hender. Ett minutt, 49 sekunder.

An essay by scholar Moira Weigel: Strålende! Et av de bedre, korte essayene. Intelligent om Haneke, om filmens tema, om stil og metode.

 


Holiday

Holiday (Criterion nr.1009) (Blu-ray)

USA – 1938 – George Cukor (svart-hvitt) –95 minutter – Drama, (screwball)komedie.

Penger er ikke alt

Nivå 1 (uten spoilers)

Johnny Case (Cary Grant) har møtt sin hjertes utkårede på en ferietur, og de har bestemt seg for å gifte seg med hverandre etter bare en uke. Han møter henne på en adresse hvor han regner med at hun arbeider, siden huset er et palass. Men det viser seg at hun bor der, og er medlem av den styrtrike Setonfamilien. Og et forhør av faren venter ham.

Nivå 2 (med spoilers)

Johnny har en plan om å tjene seg opp litt penger, og så trekke seg tilbake fra arbeidslivet for å utforske det virkelige livet mens han fremdeles er ung. Han er ikke i tvil om at Julia, hans nye kjæreste, vil synes det er en god idè. Men hun vet ingenting om disse planene.

Johnny blir forbløffet over rikdommen Julia er del av. Og Julia er vant til at faren mistenker alle beilere for å være ute etter pengene hennes. For ham er det viktig at det er en rik eller fremgangsrik ung mann som vinner hans datter. Men Johnny spiller ikke dette spillet. Han er ikke interessert i pengene eller å tilpasse livet sitt til Setonfamiliens verdier. Dessverre skal det vise seg at Julia har arvet farens utsyn på livet og fascinasjon for penger.

Julias søster Linda (Katharine Hepburn) derimot er en friere sjel, med et verdisyn som ligner mer på Johnnys. Hun ønsker bare det som er bra for søsteren, men ettersom tiden går blir det tydelig at Julia ikke verdsetter Johnny like mye som hun burde. Linda og Johnny merker at de snakker godt sammen. De har det mer moro sammen enn Johnny og Julia har, men bryllupet skal gjennomføres. Linda ønsker å holde forlovelsesfesten for Johnny og Julia, men faren kupper festen og inviterer til en tradisjonell storfest i stedet for den lille intime festen for de nærmeste som Linda ønsker. Julia har dermed brutt løftet til Linda og tatt fra henne festen.

Linda trekker seg tilbake til det hyggelige leke/spillerommet som hun har gode minner fra oppe i fjerde etasje. Der er det varme, i motsetning til resten av huset som er så stort, så stort, men uten noe å fylle plassen med. I dette rommet samles etter hvert alle de som ikke trives på storfesten. Johnnys gode venner, ekteparet Potter, finner veldig tonen med Linda. Etter hvert kommer også Ned, den alkoholiserte og desillusjonerte broren til Linda og Julia opp, før Johnny selv dukker opp for å overtale Linda til å delta på festen nede. Det ender med at de alle leker og har en kjempefin fest der oppe, i motsetning til festen nedenunder. Høydepunktet i filmen må bli hvordan den lystige gjengen setter på plass fetteren til søsknene og hans kone som forviller seg inn der. En gedigen krasj mellom verdier, politikk og livsanskuelse. Se Øyeblikket.

Faren forventer at Johnny skal gå inn i forretningslivet, og tilbyr en stilling i banken hans. Julia presser på. Johnny havner i opphetede diskusjoner med begge, men for å gjøre en lang historie kort gir han etter for å vise samarbeidsvilje. Han vil gi ordningen 2 år, før han får trekke seg tilbake og utforske det virkelige livet. Men når faren dikterer bryllupsreisen i detalj, og Johnny forstår at det egentlig er en forretningsreise som krones med overrekkelse av et hus med tilhørende tjenere, setter han foten ned. Her er det ingenting som tyder på at den andre parten respekterer prøveordningen, de låser ham til eiendom og penger. Julia aller minst.

Johnny trekker seg ut av forlovelsen, og Julia er glad til. For henne er det viktigste penger, og hun vil ha en mann som verdsetter penger. Da Linda forstår at Julia ikke kommer til å gi etter for Johnny, kaster hun tilværelsen på båten, og erklærer sin kjærlighet til Johnny in absentia. Hun forsøker å få med seg Ned og dra på cruise med Potterekteparet og Johnny. Men Ned er altfor kuet til å tørre å bryte med faren. Men han beundrer Linda og støtter henne 100 prosent.

Johnny Case er et stort barn. Det første han gjør er å teste ekkoet i de store værelsene i Setonresidensen. Han tar saltoer i rikmannshuset og koser seg aller mest oppe i lekerommet. Det er også et musikkrom, hvor Ned og søstrene har instrumenter stående som endelig kommer frem når de rette menneskene kommer opp til fjerde etasje den kvelden. Da har de det moro, og Ned spiller banjo, entusiastisk for første gang. Senere turnes det, og Potterekteparet framfører en dukketeaterforestilling med en brodd som Johnny tar til seg. Han har blitt forført av pengene i hans nye tilværelse, og mistet noe av seg selv.

Ned var en lovende musiker, men faren tok all glede ut av spillingen. Det førte til at Ned la musikken på hylla. På samme måte sugde faren all glede ut av Lindas hverdag, slik at hun ble deprimert og dyrket tilværelsen som utskudd og svart får. Faren, på sin side, anklager henne for bare å være et problem. Hvorfor forlater hun bare ikke familien!

Julia er den mest konforme. Hun er likeså opptatt av penger og status som faren, og har funnet en metode for å få det som hun vil ved å manipulere faren. Et eksempel på det er måten hun forteller faren at hun vil gifte seg med Johnny på. Hun venter til de er i kirken en søndag. Da hvisker hun budskapet i øret hans, for hun vet han ikke han ha noen utbrudd i kirken og må tenke seg om før han avviser henne.

Holiday er en av de beste filmene fra 30-tallet. Den styrer heldigvis klar av å være en forviklingskomedie, og jeg ble gledelig overasket over alvoret og verdiene som ligger i bunn av filmen. Den er tydelig på at penger ikke er alt, og har en politisk/verdimessig profil som tar avstand fra Setonfamiliens dyrking av penger og vekst som ideal. Livet kan leves på flere måter, og kjernen i filmen er at det ikke er noe ideal å strebe etter mer penger enn man trenger. Et godt liv må søkes andre steder enn i fars pengebinge. Ekte livsglede finner vi i lekerommet blant gode venner. Blant de som ikke orker å ta del i poseringen og falskheten ned i første etasje hvor forlovelsesfesten foregår blant de som oppnår status ved å vise seg i de rette kretser.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Philadelphia Story, The Awful Truth, Bringing Up Baby, His Girl Friday og Woman of the Year.

Øyeblikket: Under den koselige seansen med Potterekteparet, Linda, Johnny og Ned i spillerommet, dukker plutselig Seton og kona opp. Linda gjør det tydelig at hun ikke vil ned til selskapet, men absolutt ikke vil stå i veien for de som ønsker å gå ned. Det er et ganske frekt hint til fetteren om at han bør forlate rommet. Hun tilbyr han til og med å svinge på huska de gjorde som små (og hun pleide å spytte på ham mens han husket). Det usympatiske ekteparet kritiserer regjeringen for ikke å legge nok til rette for styrtrike, noe som får fru Potter til å ytre en syrlig kommentar. Litt politikk er det altså også plass til her. Glimrende scene.

Lyd og bilde

Veldig fint bilde, med bra nivå på filmkornet. Skarpheten er god, kontrasten er god og bildet er rent og uskadet. Formatet er 1.37:1. Lyden er ukomprimert mono, og dialogen er skarp og klar. Glimrende presentasjon av en film fra 1938.

Ekstramateriale

Holiday (1930), a previous adaptation of Philip Barry’s play, directed by Edward H. Griffith: Ganske lik versjon som «vår», men langt svakere når det gjelder skuespillere og karismae. 1930-versjonen lider under overgangen fra stumfilm og har en del unaturlig dialog. Professoren spilles av samme skuespiller, og han er jo et høydepunkt i begge.

New conversation between filmmaker and distributor Michael Schlesinger and film critic Michael Sragow: I denne samtalen lærte jeg at Holiday sees på som midtre del av en serie på tre filmer med Bringing Up Baby og The Philadelphia Story. Lake Placidferien ble filmet, men klippet bort. En hyggeli, litt gammeldags filmsamtale mellom to litt gamle menn. 35 minutter.

Audio excerpts from an American Film Institute oral history with director George Cukor, recorded in 1970 and ’71: Jeg mister noen ord med jevne mellomrom, som gjør helheten vanskelig. Cukor snakker en del om Hepburn. 21 minutter.

Costume gallery: Bilder av kjoler og andre klær, med forklarende tekst til.

An essay by critic Dana Stevens: Godt essay om filmparet Grant/Hepburn.

 


State of Siege

State of Siege (Criterion nr.760) (Blu-ray)

Frankrike – 1972 – Costa-Gavras (farger) –121 minutter – Politisk thriller, drama.

Hensikten helliger middelet

Nivå 1 (uten spoilers)

Et land i Sør-Amerika, herjet av uro mellom myndighetene og en revolusjonær gruppe. En amerikansk rådgiver, Philip Michael Santore, blir kidnappet og funnet død, henrettet av den venstreradikale gruppen Tupamaros.

Nivå 2 (med spoilers)

Filmen sier aldri rett ut hvilket land vi befinner oss i, men glimt av bynavn som Montevideo og navnet på geriljagruppen, forteller oss at vi er i Uruguay. Filmen tar oss med bakover til hvilken funksjon Santore hadde i Uruguay og hvorfor det gikk som det gikk med ham.

Nyhetsmeldinger ruller over TV-skjermen om at den amerikanske rådgiveren Philip Michael Santore er funnet død i en bil, etter å ha vært holdt fanget av Tupamaros i mange dager. Etter en avstemming i parlamentet hvor venstresiden holder seg borte, tar staten på seg begravelsen og hedrer ham. Kirken hedrer ham også. Den katolske kirken har ofte støttet høyreradikale styresett, de hjalp blant annet mange nazister i å flykte til Sør-Amerika etter andre verdenskrig.

Tupamaros har et intrikat system for å stjele biler de bruker til operasjonene sine. De kaprer biler med eieren i, med pistol, men ellers ganske vennlig. En av dem har blitt utsatt for det før og vet rutinen. Mens andre bruker bilen, spaserer kaprerne med eieren en halvtimes tur. Disse kapringene har en lett tone ved seg, til tider er de litt humoristiske. De opplever også at noen eiere sympatiserer med saken deres og samarbeider villig. Biler stjeles, kjøres, byttes med neste bil og blir dermed vanskelig å spore.

Filmens hovedanliggende er å vise oss hvorfor Santore blir målet for kidnappingen. Hvem er han og hvilken funksjon har han i landet? Heri ligger også spenningen i State of Siege. Gradvis og meget møysommelig avdekkes et større bilde, med flere detaljer gjennom hvert tilbakeblikk og hvert forhør Tupamaros har med fangen sin. Bildet av Santore som en vanlig rådgiver for regjeringen slår fort sprekker. Det viser seg at han er en militær rådgiver med politibakgrunn fra USA. Han bistår politiet i Uruguay med tortur og avhørsmetoder. I et forhør bryter han ut i en tirade hvor han erklærer at Tupamaros er destabiliserende og kommunister, og må utryddes med alle tilgjengelige midler. I samme forhør undertegner han sin egen dødsdom ved åpent å dele hvordan myndighetene vil tenke nå som de har arrestert så mange Tupamarosmedlemmer. Myndighetene har avbrutt de hemmelige forhandlingene de hadde med gruppen. Han har nå liten verdi, og gruppen må vurdere om han bør henrettes. Uansett valg vil de framstå som svake. Dreper de ham er det et tegn på ondskap og maktesløshet. Lar de ham leve, er det et tegn på svakhet (og maktesløshet).

Santore viser seg å ha vært sentral i militærkuppet i Brasil. Han var rådgiver for politiet da parlamentet ble oppløst. Han trente det brasilianske politiet i bruk av torturmetoder. I forhørene med Tupamaros følger han en velkjent strategi om å innrømme mindre ting og nekte for det verste. Men det blir tidlig klart at gruppen har ekstremt god oversikt over hans virke, og han presses fra skanse til skanse. Gruppen trenger egentlig ikke hans informasjon, de har den fra før. Kanskje vil de bare at han skal forstå hvorfor de har kidnappet ham?

Santore har en annen synsvinkel på hans arbeid enn at han er fascist og torturist, og støtter de rike og makta. Han ser på motstanderne som destabiliserende for et samfunn, og at hans arbeid stabiliserer samfunn. Han er ikke fascist, men konservativ. Men han går ikke av veien for å massakrere opposisjonelle i sin streben etter å stabilisere et urettferdig samfunn.

Media spiller en stor rolle i filmen. Stadig for vi se hvor viktig det er å holde pressekonferanser, og det essensielle ved å få sin versjon fram. En av journalistene, Ducas, er spesielt kritisk til myndighetene. Han er nok godt plassert på venstresiden selv. Ducas stiller gjentatte spørsmål om Santore og hans funksjon i landet. Han aner at det er nøkkelen til hele historien, men myndighetene forsøker å beskrive ham som en vanlig amerikansk borger. Ducas er ment som regissørens øyne i filmen.

Philip Michael Santore er basert på den amerikanske diplomaten Dan Mitrione. Han hadde omtrent den samme bakgrunnen som Santore har, og som rulles ut i filmen. Han var tidligere politimester gjennom 5 år i Richmond, Indiana USA. Han arbeidet for en organisasjon som kan sees på som CIAs lillebror. For oss som er glade i Yves Montand etter å ha sett ham i eksepsjonelt sterke The Wages of Fear, er det glede å se ham i rollen som Santore. Som i Z hvor han kun har 15 minutter skjermtid, er det begrenset hvor mye tid han er på skjermen i State of Siege også, men det føles som om han er der brorparten av tiden.

Ved å holde publikum i mørket angående hvilket land det handlingen foregår i, tvinger Costa-Gavras publikum til å være konsentrert og forsøke å finne ut av det. Mot slutten kommer hintene tettere, slik at alle vil få det med seg. Slik metodikk har han i alle filmene sine. I Z har han til og med en erklæring under fortekstene om at alle likheter med hendelser og personer IKKE er tilfeldig. Ved at Santore dør tidlig i filmen, styrer han publikums måte å se filmen på til å dreie seg om politikk og historie, og ikke observere thrillerens appell med sine vendinger og spenningskurve.

Costa-Gavras mener at demokratiet som styringsform skal kunne håndtere vold rettet mot seg, uten å ty til totalitære metoder. Musikken er utstudert med stor vekt på panfløyter. Costa-Gavras mener de høres ut som mennesker som ikke helt får puste, slik menneskene som lever i et slikt samfunn.

Mange søramerikanske land forbød State of Siege da den hadde premiere, men nå i ettertid synes de samme landene at det er en svært viktig film. Heldigvis, for dette er politisk film på øverste hylle.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Z, The Confession, Battle of Algiers, og Missing.

Øyeblikket: Gisselsituasjonen med Santore har tilspisset seg. Myndighetene har arrestert mange av de viktigste medlemmene i Tupamaros i flere koordinerte aksjoner, og gruppen står overfor en viktig avgjørelse. Skal de henrette Santore som motsvar, eller ikke? Det er en gruppe med rimelig flat struktur, med forskjellige fraksjoner. En av lederne koordinerer en avstemming, hvor han møter èn etter èn av mellomlederne på en busstur gjennom byen. De kommer på, setter seg ved siden av ham på bussetet, og går av på neste busstopp. De sier ja eller nei til spørsmålet. Det blir flertall for å henrette Santore. Metoden blir som et symbol for det styresettet de ønsker seg i landet, demokrati.

Lyd og bilde

Herlig og røft bilde med ganske dempede farger. Symptomatisk for stemningen i land i krise? Filmkornet er passe til stede. Jeg er godt fornøyd med skarphet og dybde i bildet. Formatet er 1.66:1, det vil si at bildet nesten fyller hele bredden på lerretet. Lyden er god, meget realistisk lydmiks med mye som koker i lydkanalene når journalister svermer rundt i presidentpalasset. Romklangen virker autentisk. Lyden kommer i et fyldig ukomprimert monoformat.

Ekstramateriale

New conversation between Costa-Gavras and film scholar Peter Cowie: Kjempefin samtale, hvor Cowie er eksemplarisk i sin evne til å være stille og la intervjuobjektet prate. Det er tross alt ham vi ønsker å høre fra mest. Peter Cowie er utrolig kunnskapsrik, det vet jeg fra tidligere Criterionutgivelser, og han stiller gode spørsmål og kommer med interessante betraktninger. 31 minutter.

NBC News excerpts from 1970 on the kidnapping of Dan A. Mitrione, on which the film is based: Fascinerende å se hvordan den originale nyhetssaken ble presentert på TV, nå som vi har spillefilmen i bakhodet. Tendensiøst og med tydelig slagside i de amerikanske nyhetskanalene. 7 minutter.

An essay by journalist Mark Danner: Kjempefint og ganske langt essay. Et godt poeng er at journalist Ducas fungerer som regissørens rolle, som publikums Virgil inn i inferno. Ellers gode tolkninger og karakteristikker av de mest vesentlige karakterene i filmen. Nyansert og opplysende.

 


Old Joy

Old Joy (Criterion nr.1008) (Blu-ray)

USA – 2006 – Kelly Reichardt (farger) –73 minutter – Drama

En bitte liten stor film

Nivå 1 (uten spoilers)

Mark er vordende far og bor sammen med sin gravide samboer. En ettermiddag ringer Kurt, en gammel venn som han hører fra nå og da. Han vil ha med Mark på skogstur, og Mark aksepterer. Han overrasker seg selv litt, for de har hatt liten kontakt de senere årene.

Nivå 2 (med spoilers)

Old Joy er en slik film som handler om det du vil den skal handle om. Man kan utmerket godt se den som en hyggelig film som handler om to venner som legger ut på en skogstur sammen, men det er også mye mer her om du vil problematisere filmen. Vi kan begynne med at skogsturen kan sees som en reise i forholdet mellom to venner som har vokst fra hverandre, og at det ligger mye grums under overflaten. Som vanlig er i forhold mellom menn, må det gjerne litt alkohol til før det bringes fram i lyset. Ved en slik anledning, rundt leirbålet etter en del øl sier Kurt at det er noe galt mellom dem, og at han gjerne vil at det skal forsvinne. Og typisk nok, når Mark her har muligheten til å ta Kurt på ordet og snakke om det som er galt, velger han å heller forsikre Kurt om at alt er bra. For så i senere scener klage til samboeren Tania om Kurts personlighet.

Kurt er den frie sjelen, som lever veldig uortodokst. Han har ikke fast arbeid, han reiser stadig rundt, og dukker opp i hjembyen med jevne mellomrom. Ettersom årene går, havner Mark lenger og lenger ned på listen over gamle venner Kurt tar kontakt med. Men han tar alltid kontakt. Denne gangen tok det to uker.

Han ringer til Mark og foreslår en skogstur med overnatting. Mark er straks interessert, han må bare klarere det med Tania. Dette er en liten påminnelse om at de lever forskjellige liv. Mark har forpliktelser, ikke bare overfor sin samboer, men også det tredje familielivet som er på vei. Kurt derimot, kan når som helst følge impulsene sine. Vi ser drypp av hans personlighet gjennom hvordan han følger opp idéene sine. Da Mark drar for å møte Kurt er ikke Kurt klar, han er ikke engang hjemme. Mark må vente, til det etter en stund kommer en liten mann tuslende med en trillevogn med en TV på. Og når de nærmer seg destinasjonen, viser det seg at Kurt ikke har kontroll på hvor det er heller. De blir tvunget til å overnatte på noe som nesten ser ut som en søppelfylling i skogen, men som viser se å være et festreir med gjensatte sofaer og skrot. Kurt har forøvrig røyka marihuana mens de kjører, det hjalp vel ikke. Mark som kjører takker nei, men Kurt ser ingen grunn til å la være selv om kompisen må stå over. Små ting som disse viser en skjødesløshet eller likegyldighet med andres tid og situasjon. Kurt har aldri tatt spesielt hensyn til andre enn seg selv, han har aldri behøvd det.

Filmen kan sies å dypest sett handle om mennesker som lever et liv som ikke passer inn i det normale. Den utforsker også postfeminisme og maskulin ømhet. Hvordan vil postfeministiske menn oppføre seg i naturen? Hvilke redskap har de for å uttrykke ømhet for hverandre? To unge menn nærmer seg middelalderen. Gjennom en økonomisk historiefortelling utforskes samtidsmaskulinitet. Det er også tydelig at de har vokst bort fra hverandre. Mark har latt livet sitt utvikle seg i en mer tradisjonell retning, med familiestiftelse og alt det innebærer av ansvar og livsførsel. Kurt fortsetter som han alltid har gjort, han har hatt liten utvikling i livet sitt. Men filmen vokter seg vel for å felle en dom over noen av dem, det vil eventuelt være opp til oss tilskuere. Og vi vil nok bruke vårt eget liv og erfaringer i den prosessen.

Filmen tar også opp det å leve i et USA formet av president Bush den yngre. Mange følte på fremmedgjøring og tap, og søkte samhørighet i radiokanaler som Air America, en venstresidekanal. Mark hører på kanalen når han kjører bil, mens Kurt virker mer apolitisk Han sverger mer til sine egne filosofier. De kommer til uttrykk ved leirbålet, og kan fort klassifiseres som «stoner-philosophy». Mark ser ut til å harselere litt med Kurts utlegginger, og Kurt klarer ikke helt å sette ord på alt. Han ender med å snakke ned teoriene sine, som startet ganske selvsikkert. Autoritetene ville ikke høre på ham, men på den annen side hadde han ikke noe tallmateriale for å underbygge teoriene. Her viser også Reichardt at hun er mild med karakterene sine, de er absolutt ikke endimensjonale. Det hadde vært lett å slå Kurts teorier til jorden, men hun lar heller ham selv svekke dem. Han er ikke dum, men han er søkende. Samtalen her, og turen i sin helhet, blir som en eksistensiell kamp. Kurt snakker om Mark sitt modige valg om familie, dette er et minefelt som han velger en beundrende tilnærming til. Men mener han det?

Mark er som sagt konfliktsky, og framstår som passiv-aggressiv i stedet. Vi vet at han klager over Kurts retningssans til Tania, men da Kurt får dem på rett spor forteller han kameraten at han aldri tvilte på ham. Og de to utsagnene kommer i løpet av to minutter. Men Mark har forskjellige forpliktelser i livet, han er to forskjellige mennesker, som vi alle er. Han vil fremstå som ansvarlig og oppgitt over skjødesløsheten til Kurt overfor Tania, og den kule kompisen overfor Kurt. Disse to sidene av ham kan ikke forenes over tid, men vi er aldri i tvil om hvilken side han kommer til å dyrke.

Raymond forklarer i ekstramaterialet hvilke intensjoner han hadde med novellen. Han mener den kan leses som en western, om utforsking av yttergrensene av tilværelsen. Mens Sam Peckinpah søkte det følsomme i maskulin vold, utforsker Raymond volden i maskulin ømhet. Tittelen Old Joy kan leses som minner i hodet.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Sideways, Wendy and Lucy, My Dinner with Andrè, Y tu Mamá También, Mikey and Nicky og Certain Women.

Øyeblikket: Massasjen som Kurt gir Mark i de varme kildene. Kurt reiser seg fra badebaljen, og stiller seg bak Mark som ligger i sin. Han legger hendene på skuldrene til Mark og begynner å massere ham. Mark er tydelig ukomfortabel og forsøker å reise seg opp, men Kurt insisterer fysisk. Denne massasjen overskrider Marks grenser for maskulin nærhet, han føler at to nakne menn ikke kan ta slik på hverandre. Men Kurt sin insistering gjør at han til slutt gir etter og en hånd som faller ned i badevannet symboliserer dette. Denne scenen kan tolkes homoerotisk, men selv føler jeg at det er et eksempel på maskulin ømhet. For menn må slike handlinger ofte ha en praktisk konsekvens, som at stive skuldre skal bli bedre.

Lyd og bilde

Strålende bilde, selv om dette er en meget liten produksjon. Nydelige farger, skarpe detaljer og herlig kontrastnivå. Fin dybde i bildet, og det hjelper selvfølgelig at dagslyset skinner på både mennesker og ting. Bildeformatet er 1.78:1. Lyden er presentert i ukompromittert stereo, med veldig klar dialog, nydelig musikk av Yo La Tengo og klare radiosendinger.

Ekstramateriale

New interviews with Reichardt, Sillen, and author Jonathan Raymond: Reichardt var glad i novellene til Jon Raymond, og de møttes via en felles venn, Todd Haynes. Filmen foregår under Bushæraen, og motstykket blir Air America, en venstresideradiokanal som vi får høre deler av sendingen fra. 19 minutter. Raymond skrev novellen basert på fotografier som Justine Kurland hadde tatt. Hun brukte kvinner, Raymond ville bruke menn i sin historie. Reichardt la til Marks gravide samboer i manuset, noe Raymond ønsket at han selv hadde kommet på i novellen. 11 minutter. Peter Sillen var produsent på filmen. Her snakker han mye om kameraarbeidet, han er selv filmskaper. Hver dag hadde de felles middag på kafe, det ble etter hvert dagens høydepunkt. Han fikk skikkelig juling av alle pinnene hunden Lucy drev og bar på, som hun kom løpende med på stiene. 10 minutter.

New conversation between actors Daniel London and Will Oldham: Rollen som Mark var først tiltenkt Will Oldham, men egenskaper som dukket opp etter hvert lot ham bli til Kurt. Litt pussig, siden den fysiske beskrivelsen av Kurt i novellen er så langt fra Oldham som det er mulig å komme. Men Oldham fikk en god kontakt med hunden Lucy, noe som åpnet opp for et fint samspill mellom de tre. 23 minutter

An essay by film critic Ed Halter and (on the Blu-ray) the short story by Raymond on which the film is based: Essayet er virkelig godt. Her er det mange fine tanker, tolkninger og sammenhenger å ta med seg. Halter er imponert over hvor mye filmen dekker i løpet av sine 73 minutter. I tillegg er novellen vedlagt i heftet. Det er en fin, liten novelle. Filmen er nesten ordrett adaptert fra novellen.

 


Dont Look Back

Dont Look Back (Criterion nr.786) (Blu-ray)

Dont Look Back

USA – 1967 – D.A.Pennebaker (svart-hvitt) –96 minutter – Musikkdokumentar

Tett på Dylan

Nivå 1 (uten spoilers)

1965. Vi får følge Bob Dylan på en turnè i London, på en intim og alltid tilstedeværende måte. Dette var hans siste akustiske konserter. Her er nachspiel, reising og forberedelse til konsert. I overraskende liten grad konsertopptak.

Nivå 2 (med spoilers)

D.A.Pennebaker har en stil og et vesen som gjør at han klarer å forevige magiske øyeblikk på film i sine dokumentarer. Dette er mannen bak Monterey Pop og The War Room. Kameraet går og går, og til slutt er de tilstedeværende så vant til kameraet at den ekte personligheten trer frem. Da får man øyeblikk som når Dylan rasende vil vite hvem som har kastet et glass ned på en bil på gata fra hans hotellrom, eller forhandlingene om honorar mellom Dylans manager og eierne av konsertstedene. En annen spesiell sekvens beskrives i Øyeblikket.

I denne perioden, rundt 1965, var Donovan en folksinger på vei opp. Filmen viser oss avisklipp om Donovan, personer snakker om ham, og han bygges opp som en konkurrent til Bob Dylan. Til slutt får vi se ham på hotellet, og Dylan setter den unge gutten på plass med subtile grep. Mesteren mot læregutten. Donovan synger en Dylansang på nachspielet på en fantastisk måte, en sang han trodde var en gammel folksang. Han virker som en veldig mild og hyggelig ung mann, som er umulig å ikke like. Dylan synger til og med om ham på en av konsertene: «I looked in the closet, and there was Donovan».

Joan Baez er med hele veien, og hun og Dylan jammer og synger sammen på hotellrommet. Alan Price fra The Animals dukker opp og er til stede i store deler av filmen. I et magisk øyeblikk røper han at han er ferdig i The Animals. Slike øyeblikk er det noen av i filmen. Den som er til stede og tålmodig vil klare å fange det på film. Og det er Pennebaker.

Vi følger artistene og crewet rundt på reise mellom konsertene, og får ta del i mange av samtalene mellom dem. De gir et helt unikt og ufiltrert innblikk i livet på turnè. Men Pennebaker bruker ikke materiale uten at det er i en god kontekst. Det hendte Dylan kastet et blikk på Pennebaker ved spesielle anledninger, som om han sa: «dette skal du vel ikke bruke?» Når filmen tipper 1 time og 2 minutter, mener Pennebaker at vendepunktet i Dont Look Back kommer. Heretter går filmen utforbakke, ting blir mer alvorlig og mørkt. Alle filmer har et punkt hvor den går utforbakke eller skifter retning.

Filmen viser minimalt med konsertopptak, selv om Pennebaker satt på masse konsertmateriale. Han er mer interessert i Dylans person bak scenen. Dermed blir ikke dette en typisk musikkdokumentar, men noe annet. En karakterstudie, kanskje?

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Gimme Shelter, Salesman, The War Room, Grey Gardens og Monterey Pop.

Øyeblikket: En journalist har kommet opp på hotellrommet til Dylan, og Dylan og Alan Price (fra The Animals) lar han virkelig gjennomgå. Her får vi se en ubehagelig og kjip Dylan bruke retorikk for å ydmyke og gjøre narr av en stakkar. Men det skal sies at journalisten ikke gjør det lett å like ham heller. Det har tydeligvis vært en foranledning til den sekvensen vi får se, og den hadde det virkelig vært interessant å få se. Dylan har ofte en grunn for slik oppførsel, så jeg tipper at han har reagert på noe journalisten har sagt, og bestemt seg for å sette ham på plass.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.37:1. Det er svart/hvitt, og på grunn av Pennebakers jakt etter det unike og autentiske, er det ofte naturlig lys her. Han er ikke redd for å hive seg rundt for å være i begivenhetenes sentrum, så her rigges det ikke til lys for opptak. Dermed får vi en del mørke scener, og fokus stilles så godt det lar seg gjøre. Perfekt er det ikke, men det gir en følelse av autentisitet du ikke kan slå. Lyden er bra, med imponerende arbeid av lydfolka. De er smidig plassert i bildet eller bak kameraet, alt ettersom hva som trengs. Når de er i bildet, kan du ikke være sikker på hvem som tar opp lyden. De ser ut som en person som bare henger i en sofa. Lydformatet er mono.

Ekstramateriale

Audio commentary from 1999 featuring Pennebaker and tour manager Bob Neuwirth: Et OK kommentatorspor. Vi får innsideinformasjon om scener i filmen, som hvorfor Dylan opptrer såpass aggressivt mot pressen. Noen av dem visste ikke hvem Joan Baez var, kanskje heller ikke helt hvem Dylan var. Det gjorde at Dylan fikk liten respekt for dem.

65 Revisited, a 2006 documentary by Pennebaker: Ubrukte klipp fra filmmaterialet. Her er det mye mer konsertopptak enn det er i filmen. 65 minutter.

Audio excerpt from a 2000 interview with Bob Dylan for the documentary No Direction Home, cut to previously unseen outtakes from Dont Look Back: Han snakker om hvor hands-on filmskaperne var. De hang på, løp etter osv. Dylan satset på at de visste hva de gjorde. 4 minutter.

New documentary about the evolution of Pennebaker’s filming style: It’s About the Music- Handler om å elske det du gjør, og se musikerne på nært hold. Pennebaker vil bli inspirert av det, og helst bare observere. 29 minutter.

Daybreak Express (1953), Baby (1954), and Lambert & Co. (1964), three short films by Pennebaker: Daylight Express (9 min m/intro) består av Duke Ellingtons musikk kombinert med opptak av tog. Fin rytme. Baby (6 min) handler om Pennebakers datter som flyr rundt i zoo med ballong. Pennebaker filmet dyrene som så på henne. Han lærte mye om å filme i denne filmen. Lambert & Co (14 min) består stort sett av studioinnspilling.

New conversation between Pennebaker and Neuwirth about their work together: Morsomme klipp hvor Dylan vender kameraet mot Pennebaker. Neuwirth og Pennebaker har gode diskusjoner om filmen «Jane». Fonda leser en svært negativ anmeldelse av stykket hun spiller i, med tilhørende slakt av hennes innsats, i sin helhet, uoppfordret. Sporty. 34 minutter.

Snapshots from the Tour, a new piece featuring never-before-seen outtakes from Dont Look Back: Greit. Filmklipp som aldri har blitt sett før fra Dylans turnè. Endel jamming. 26 minutter.

New interview with musician Patti Smith: Skikkelig fangirl! Hun er veldig opptatt av Dylan, klærne hans og måten han går på. Bob Neuwirth tok henne under sine vinger. Hun ønsket å gjøre ham glad og begynte å skrive låter. Han forsøkte også å beskytte Janis Joplin. Han virker å ha vært en fin fyr. 14 minutter.

Conversation between music critic Greil Marcus and Pennebaker from 2010: Mye morsomt her. De snakker om hvordan Dylan «ødelegger» Donovan på nachspielet. De kommenterer det merkelige i at diskusjonen om honorar dreier seg om en differanse på $600. De mener også at filmen ser ut som en pornofilm (!) 18 minutter.

Alternate version of the film’s “Subterranean Homesick Blues” cue card sequence: I denne versjonen er opptaket gjort i en park. 2 minutter 17 sekunder.

Five audio recordings of Dylan songs not used in the film: It Ain’t Me, Babe (4 min), It’s All Over Now, Baby Blue (7.45), Love Minus Zero/No Limit (5.22), The Lonesome Death of Hattie Carroll (6.50), To Ramona (4.29).

Trailer: Subterranean Homesick Blues filmet i en bakgate. 2 minutter, 17 sekunder.

A booklet featuring an essay by critic and poet Robert Polito: Tykt hefte med masse finurlig informasjon. Mange bilder.

 


When We Were Kings

When We Were Kings (Criterion nr. 998) (Blu-ray)

USA – 1996 – Leon Gast (farger) –87 minutter – Idrettsdokumentar

The Rumble in the Jungle

Nivå 1 (uten spoilers)

I 1974 arrangeres det en musikkfestival i Zaire, tidligere Kongo. Etter hvert kobles festivalen sammen med århundrets boksekamp, tungvektskampen mellom Muhammed Ali og George Foreman. Arrangert av svarte, med svarte musikere og svarte boksere i et svart land styrt av president Mobuto. When We Were Kings skifter fokus fra å være den opprinnelige festivaldokumentaren til å handle om boksekampen, og vant Oscar for beste dokumentar.

Nivå 2 (med spoilers)

I 1974 var Muhammed Ali 32 år, og han hadde bokset 46 kamper. Av disse hadde han vunnet 44 og tapt kun 2. Men seirene hans hadde ikke kommet uten at han hadde blitt truffet en hel del. Ali har jo gått den kampen som sies å være den mest utmattende i boksehistorien, Ali vs Frazier III, The Thrilla in Manilla. Ali har sagt at han aldri har vært så nær døden som da. Han var så utmattet at han så vidt orket å løfte hendene og juble da Joe Frazier ga opp. Så kollapset han selv.

Så en 32 år gammel Ali med en ganske så herjet kropp skulle møte George Foreman på 25 år. Foreman var sett på som uovervinnelig, og selv Alis hjørne håpet bare at Ali ikke skulle dø i denne kampen. Ali hadde tapt for Joe Frazier, George Foreman knocket Frazier ut i løpet av 2 runder. Han gjorde det samme med Ken Norton, den andre bokseren som hadde slått Ali. Ingen levnet Ali en sjanse.

Dette var Alis sjanse til å ta tilbake tungvektstittelen, og kampen skulle gå i Zaire. President Mobuto ønsket kampen som del av PR for landet, og den ble presentert som en kamp arrangert av svarte, med svarte og i et svart land. Samtidig skulle en musikkfestival med bare svarte artister gå av stabelen. Men det var kampen som trakk folk til Zaire, og da George Foreman pådro seg et kutt over øyet på trening og kampen ble utsatt, måtte festivalen avholdes med nesten tomme tribuner.

Kampen ble utsatt i 6 uker, og bokserne fikk ikke forlate landet. Mobuto var redd for at de ikke ville komme tilbake. Ali brukte tiden godt, han dyrket sine afrikanske røtter og snakket fort og mye om svartes rettigheter og stolthet. Han hadde konvertert i en ganske radikal religiøs og nasjonalistisk retning, Nation of Islam. Jeg opplever at de stigmatiserer hvite like mye som svarte har blitt stigmatisert, og virker som en lite gunstig vei å gå. Ali ville ikke kalle noen hvite for bror, med tanke på alt hvite har gjort mot de svarte opp gjennom historien. For meg blir det å være altfor opptatt av hudfarge, noe som jeg håper vi som samfunn kan bevege oss vekk fra. Men på 60-tallet levde Ali i et rasistisk og segregert samfunn som ung svart mann, så han er selvfølgelig farget og bitter på grunn av det.

Ali gjorde en stor innsats for svarte rundt om i verden. Jeg har stor respekt for mennesker som lider for de valgene de tar for å bidra til en bedre verden. Da Ali sa nei til å slåss i Vietnam med den ikoniske setningen «No vietnamese has ever called me nigger», måtte han sitte 5 år i fengsel og ble bøtelagt 10 000 dollar. Han mistet de aller, aller beste bokseårene sine. Dette ga han respekt blant vanlige folk. Da han kom til Zaire, var det han som hadde publikum på sin side. Ali klarte å så tvil om hvor «svart» George Foreman egentlig var, og Foreman hjalp ikke saken sin når han ankom Zaire med en schæfer. Disse ble brukt som politihunder av den belgiske kolonimakten i det som het belgisk Kongo. Umusikalsk av George der, altså.

Don King organiserte den første, eller en av de første, av sine kamper som promotor med The Rumble in the Jungle. Han sier alle de riktige tingene, appellerer til svart stolthet og poengterer at det er en historisk begivenhet. Shakespearesitatene sitter løst. Han var promotor for begge bokserne, så han ville tjene på dette uansett. Don King er jo en kjeltring, og pleide alltid å si at ingen gjør noe for ingenting. Han sees på som en amoralsk person, han styres av andre beveggrunner enn rett og galt, hvorav den største er penger. Han lovte at han skulle gi begge bokserne 5 millioner dollar, det skulle bli 10 millioner til sammen. Da ble avtalen signert, problemet var bare at han ikke hadde 10 millioner dollar. Men det hadde Mobuto, som så dette som en måte Zaire kunne løftes fram på. «Alle snakker om svart makt, i Zaire har svarte makta».

Forfatter Norman Mailer var bokseentusiast og til stede i Zaire. Han skulle senere skrive «The Fight» om denne kampen. Jeg kjenner litt til Mailer fra før, og tror det er innafor å si at ikke alt denne mannen sier nødvendigvis er helt presist. Han er en mann av den gamle skole, som liker å drikke og slåss på barer. Han er også regissør, og regisserte Rip Thorn i en film. Det endte med at Thorn forsøkte å slå ham i hjel med en hammer. Sjekk Youtube, der ligger angrepet i sin helhet. Uansett, tilbake til When We Were Kings. Mailer hevder at president Mobuto, i et dramatisk grep for å vise hvem som styrer i Zaire, samlet sammen 100 av de verste kriminelle i Kinshasa. Foranledningen var at noen hvite utlendinger var blitt ranet og drept. Mobuto drepte alle 100. Det var viktig å vise det kriminelle miljøet at ingen skulle få ødelegge denne verdensbegivenheten. Det viste seg å fungere.

Mailer rapporterte fra kampen, og beskriver Foreman som en mann som snakket lite. Men når han snakket var det alltid vært å lytte til. Kampen skulle gå kl.4 på natten, siden det passet de amerikanske TV-selskapene. I Alis garderobe var det stille, alle hadde en dårlig følelse. Ali måtte bruke energi på å løfte stemningen, for så å få et løft selv. Han får med seg publikum på ropene «Ali bombaye», «Ali, drep ham». Ali starter kampen uortodokst, med direkte høyre hele tiden. Det fungerer, men vil ikke ha noe overraskelsesmoment etter runde 1. I pausen mener Mailer at han for første gang ser frykt i øynene på Ali. Fra runde 2 starter Ali den vanvittige taktikken med frivillig å rygge inn i tauene, og ta imot slagene fra verdens mest hardtslående bokser. Han ruller på tauene og prater til Foreman, ustanselig. Det gikk mye på ting som «du slår ikke ordentlig», «kom igjen George!»

I den 8.runden kom åpningen Ali hadde ventet på, og en sliten Foreman ble slått ut. Han gikk inn i en 2 år lang depresjon, og kom tilbake i offentlighetens lys som en annen og mer ydmyk mann. Haan ble kristen senere. Etter kampen i Zaire, bokset Ali ytterligere 22 kamper. Han pådro seg Parkinsons sykdom, som er en sykdom som skader motorikken, ikke intellektet. Ali forble en skarp mann til sin død. Han var en like stor politisk leder som han var bokser, og det sier ikke lite.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Hoop Dreams, General Idi Amin Dada, Monterey Pop, Gimme Shelter og Grey Gardens.

Øyeblikket: Det må bli boksehistoriens største øyeblikk, som fanges på film her. Ali har gått mange runder mot George Foreman, rullende på tauene og tatt imot slag etter slag. Foreman sliter seg ut, Ali tar imot fryktelig mye juling, men uten å være skikkelig i trøbbel. Så hogger han til, får inn flere gode treffere og merker at Foreman vakler litt. De veksler flere tunge slag, men Ali har initiativet. To tunge treffere sender Foreman i gulvet, så rent at Ali ikke vil ødelegge estetikken ved å slå ham på vei ned i canvasen. Et legendarisk og unikt bilde blir tatt i dette øyeblikk.

Lyd og bilde

Tja. Mye forskjellig kvalitet og lysforhold, som ofte er tilfelle med de beste dokumentarene som har fokus på å fange de unike øyeblikkene. Generelt kan man si at det er en DVD-kvalitet på filmen, med sine gode bluray-øyeblikk. Formatet er 1.78:1, så bildet fyller skjermen. Lyden er overraskende god og fyldig, spesielt er musikken meget godt gjengitt. Lydformatet er 5.0 surround DTS Master Audio.

Ekstramateriale

Soul Power, a 2008 documentary about the Zaïre 74 music festival directed by Jeffrey Kusama-Hinte: Denne filmen er laget av det samme materialet som When We Were Kings, men nå klippet sammen for å lage en dokumentar om musikkfestivalen. Den er ikke ment som en film som skal snylte på den andre filmens suksess, men heller lage den originale dokumentaren med fokus på musikk. I tillegg til å få servert mye god musikk (James Brown, B.B.King osv), får vi følge strabasene bak kulissene. Don King ble spurt om å kombinere festival og boksekamp. Alt var godkjent av president Mobuto. Fin musikkdokumentar på 92 minutter.

New interview with producer David Sonenberg: Etter at Ali ble syk, møttes han og Foreman på en tilstelning på 90-tallet. Her tok Foreman seg godt av sin gamle motstander. Det var første gang de møttes siden Zaire. Produsent Sonenberg var usikker på om Foreman ville like filmen, men det gjorde han. Han sa at for hver gang han så filmen, var han like sikker eller mer sikker på at han ville vinne kampen når den startet. 16 minutter.

Interview from 1997 with director Leon Gast: Ali var veldig deltagende i dokumentaren, han var nærmest med og regisserte. Foreman var utilgjengelig og litt vrang. Den unge Foreman sto i veldig kontrast til den joviale og åpne eldre Foreman, som USA ble kjent med noen år senere. When We Were Kings vant Oscar for beste dokumentar. Regissøren mener at vi om 100 år vil huske Ali mer for det han gjorde utenfor ringen, enn det han gjorde som bokser. 4 minutter.

Trailer: En hektisk trailer, med stort fokus på Ali. 1 minutt og 39 sekunder.

An essay by critic Kelefa Sanneh: Dette essayet tar for seg produksjonen, hendelsene, musikkbegivenheten og boksebegivenheten. Han har også en del om Alis virke utenfor bokseringen, og problematiserer Alis holdninger mot George Foreman. Kjempeinteressant.


The Tree of Life

The Tree of Life (Criterion nr. 942) (Blu-ray)

USA – 2011 – Terrence Malick (farger) –139 minutter – Drama, oppvekst, eksistensialisme, universets opprinnelse.

Grace or Nature

Nivå 1 (uten spoilers)

USA på 50-tallet. Jack er en av tre brødre som vokser opp i en familie med en streng far og en kjærlig mor. Fars strenghet skaper utrygghet og skyver dem fra ham og mot mor. Denne motsetningen mellom mor og far er et symbol på selve livet. Vi følger Jack som barn og som voksen, ca 40 år senere.

Nivå 2 (med spoilers)

Det vil være mange meninger om The Tree of Life, og mange tolkninger. Mange vil se den som pretensiøs, kaotisk og selvhøytidelig, andre vil se den som ambisiøs, dyp og seriøs. Ordvalget vil følge øyet som ser. Jeg kan med en gang si at jeg tilhører siste kategori, men samtidig kan jeg godt forstå at de første karakteristikkene kan passe på andre Malickfilmer. Knight of Cups og To the Wonder oppleves enda mer svevende og vanskelig å gripe, og faktisk noe selvhøytidelig.

Nåde (åndelighet) eller natur. Det er filmens akse som alt dreier seg rundt. Som fortellerstemmen sier oss i begynnelsen av filmen: du må velge mellom disse. I The Tree of Life symboliserer faren (Brad Pitt) natur, styrke og realisme. Moren (Jessica Chastain) symboliserer nåde, åndelighet, omsorg og tilgivelse. Disse to motpolene skal til slutt kjempe mot hverandre. Og barna er slagmarken.

For å belyse temaet i filmen, veksler Malick mellom store tablåer som viser universets skapelse og små scener som viser dagliglivet til familien. Natur og åndelighet er en vesentlig del i begge bestanddelene, og de linkes sammen gjennom en fortellerstemme som snakker om det åndelige og Gud. Da er det hennes stemme vi hører. Nydelige bildeutsnitt, motiver og kameraføringer i 50-tallets USA trekker vår oppmerksomhet mot himmelen og det vakre i naturen.

Spesielt en scene knytter de to delene sammen. Hvor oppstår følelser? Malick knytter sammen delene ved å vise hvordan empati oppsto i et storslagent tablå, og hvordan denne følelsen uttrykker seg i dagliglivet til brødrene. Se Øyeblikket. Barns ondskap illustreres ved mangel på empati, som når de binder en frosk fast til en rakett og sender den opp i luften.

Men The Tree of Life er ingen film som lager en karikert fremstilling av kampen mellom de to sidene i et hvert menneske. Faren er hovedsakelig en realistisk og konkurransedrevet mann, som tror på å herde sine sønner for å ruste dem best mulig for livet. Hans oppfatning er preget av hans egne erfaringer i livet. Det betyr ikke at han ikke er følsom på sin måte, eller ikke har et rikt indre liv. Moren er rolig og omsorgsfull, men når hun tar kampen har hun en sterk vilje til å rette på det hun ikke ønsker i livet til familien sin. Begge ønsker det gode, man kan sympatisere med begge i ulik grad. Når Jack og faren deler et ærlig og ydmykt øyeblikk, erkjenner Jack at han ligner mest på faren. Faren innrømmer at han har vært for hard og begått stor urett mot sønnen.

Ekteparet mister en av sønnene i en ulykke når han er rundt 19, så vidt jeg kan forstå. Det er selvfølgelig et stort slag for dem, og de håndterer sorgen på forskjellige måter. Faren stenger det inne, lar ingen merke det. Moren sørger tydelig for alle i lengre tid. Denne hendelsen skaper et behov for å forstå hvordan Gud kunne ta barnet fra dem. Sorg, fortvilelse og eksistensialisme preger fortellerstemmen i denne delen av filmen. Det vi får se kommer ikke i kronologisk orden, men som minner som kastes mot oss når vi ønsker å hente dem opp. Derfor kan refleksjoner som starter her, fortsette inn i andre tider og bygges videre på, slik vår kunnskap i dag kan farge hvordan vi oppfatter minner fra en tid vi ikke visste like mye.

Dette speiles også i scenene med den voksne Jack (Sean Penn). Her er han kanskje i 50-årene, og jeg vil tro er det hans minner vi ser til tider. Jack den yngre er vår protagonist først og fremst. Jack bærer også på en sorg over ting han har sagt til den yngre broren sin som dør. Ved et tilfelle etter sin død ber han Jack om å finne ham. Den voksne Jacks tilværelse preges av en søken mot tilgivelse og å finne ro i livet.

Faren er mellomsjef på sin arbeidsplass, men han er like hard der som hjemme. Ingen liker ham. Når det blir nedskjæringer, er det han som får tilbud om en ny og dårligere jobb. Dette gjør at han innser at han har fart for hardt fram i alle aspekter i livet. Det er nå han har den gode samtalen med sønnen. Men før det har han kjørt en knallhard disiplin hjemme. Han skal tituleres «sir» og herder dem med boksing. Ingen av dem liker det, og han må gi det opp. Der hvor de kan leke med mor når de er ute i hagen, må de alltid jobbe hardt med hagearbeid med far. Jack blir en humørløs guttunge, og til slutt skriker han at han hater faren. Og det er når faren får et raseriutbrudd overfor guttungen som siden skal dø, at moren fysisk konfronterer sin mann. Det er et sårt øyeblikk for faren da konas bror bor hos dem en stund. Han oppnår en helt annen kontakte med barna enn han selv klarer. Faren blir sjalu, og det er nok grunnen til at han konfronterer svogeren for å være en snylter. Men når svogeren da forlater huset, er det nok en spile i forholdet mellom faren og sønnene.

I sin nye arbeidstilværelse satser faren på sine patenter og legger ut på en jobbreise til utlandet, for å forhandle med bedrifter. I det han drar, letter stemningen i den lille familien. De springer rundt i huset med sin mor, og det er tydelig at hun også har opplevd samlivet som knugende. Sønnene etterligner farens strenghet, og liksom kjefter på hverandre. De smeller med dørene, og alt annet de aldri kunne gjøre. I noen uker (måneder?) lever de friere og mer harmonisk. Men faren kommer tilbake igjen, og det tar ikke lang tid før alle krangler igjen. Jack ønsker faren død. Han sendes vekk på militærskole. Moren godtar det siden Jack ikke går overens med faren eller klassekameratene.

I scener som for mange vil oppleves pretensiøse og for andre oppleves meningsbærende, viser Malick oss natur, naturfenomener og oppmuntrer til undring. Det er mektige tablåer, som tatt ut av en naturdokumentar. Hav, lava, fosser, røyk, ørken, fjell og strender. Så overtar effekter, men mindre dataanimert enn man skulle tro. Det er mer spesialeffekter laget i kamera eller fysiske modeller. Noe er mikroskopskala, og dermed virkelige motiver som filmes. Det gir et mektig inntrykk.

The Tree of Life er et symbol på liv, og utfoldelsen av et liv, menneskene historie. Det plantes et tre når en av guttene er 2. Men det kan ikke være treet som vi stadig vender tilbake til, og som det filmes opp langs og gjennom med himmelen som bakgrunn. Så fort vokser det ikke. Treet er et mytisk, religiøst motiv. Det er en enkel menneskelig historie, fortalt kun gjennom bilder, som ekte cinema. Treet har alt fra tidenes morgen. Er det noen forbindelse mellom mennesker og universet?

Elsk, ellers er livet bare et blunk.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The New World, The Thin Red Line, To the Wonder, Du Levande, Sanger fra Andre Etasje og Knight of Cups.

Øyeblikket: I sekvensen som utgår fra universets skapelse og fortsetter inn i dinosauræraen, beskrives medlidenhetens opprinnelse. En syk og liten dinosaur blir oppdaget av en stor dinosaur. Den plasserer klørne på halsen dens og presser den mot bakken. Så reflekterer den en liten stund, og går videre uten å skade den. En vakker beskrivelse av opprinnelsen til planetens viktigste egenskap, empati.

Lyd og bilde

Denne blurayen får kjørt seg, med en film på nesten 3 timer som kaster alle mulige farger og spektakulære bilder mot oss. Det håndteres på en imponerende måte. Her er alt vi måtte ønske: gnistrende farger, dybde i bildet, fin kontrast og fint detaljnivå. Formatet er 1.85:1. Lyden kommer i et 5.1 surround DTS Master Audio-spor, som virkelig får kjørt seg til tider. Men aller best er det når det gjengir den sakrale og nydelige musikken gjennom filmen. Mektig.

Ekstramateriale

New extended version of the film featuring an additional fifty minutes of footage: Dette var versjonen jeg så på denne utgaven, siden den var ny for meg. Kort sagt sitter jeg igjen med et inntrykk av at dagliglivet på 50-tallet er vesentlig utvidet i antall scener. Det kler filmen, og dette er versjonen jeg anbefaler.

Exploring “The Tree of Life,” a 2011 documentary featuring collaborators and admirers of Malick’s, including filmmakers David Fincher and Christopher Nolan: Malick dukker opp på hver innspillingsdag med et ark med tanker. Så filmes et par scener. Smithsville la til rette for filming i 50-tallsstil. Byen hadde et OK utgangspunkt, ikke for moderne. Malick bruker ikke lys, så vinduer er viktige for å filme innendørs. 30 minutter.

New interviews with actor Jessica Chastain and senior visual-effects supervisor Dan Glass: Jessica Chastain hadde en åndelig oppvåkning rett før filmen ble aktuell for henne. Hun liker best å spille scener sammen med barn og dyr, for da må man være i øyeblikket. Hun påpeker at naturen alltid vil bestemme og få nytelse. 18 minutter. Som sagt var spesialeffektene mer fysiske enn jeg hadde trodd de var. Glass deler effektene inn i astrofysiske, mikrokosmotiske, naturbaserte og de inkorporert i samtidshistorien. Malick ønsket å vise at empati ikke bare er en menneskelig egenskap. 22 minutter.

New video essay by critic Benjamin B about the film’s cinematography and style, featuring audio interviews with Lubezki, production designer Jack Fisk, and other crew members: Benjamin deler filmens cinematografi opp i kubisme og naturalisme. Barndomsminnene presenteres med en kubistisk mosaikk og fortellerstemme. De forsøkte å filme noe man ikke kan planlegge og sette opp kamera for. For eksempel en sommerfugl som flyr inn i en scene. Edward Hoopers malerier var inspirasjon for mise-en-scene. 16 minutter.

New interview with critic Alex Ross about Malick’s use of classical music: I Malicks filmer brukes klassisk musikk mye. Her har han et slektskap med Stanley Kubrick. For eksempel sammenfaller Wagners Rheingold med The New World. I The Tree of Life er det mye begravelsesmusikk, requimer og rituell musikk. Både temaet og selve musikken tolkes i denne dokumentaren. For eksempel er det et merkelig valg av faren å tvinge familien til å lytte til Brahms nr. 4 til middagen, da det er et dystert stykke. Musikken jobber flere veier samtidig i The Tree of Life. Den kan symbolisere en psykologisk tilstand til noen i filmen. 19 minutter.

Video essay from 2011 by critic Matt Zoller Seitz and editor Serena Bramble: Dette er det beste ekstramaterialet. Her våges det å tolke, noe som vi er nødt til å gjøre da Malick ikke gir intervjuer. Men tolkningene kan forandre seg fra gjensyn til gjensyn. Universets skapelse speiles i individets skapelse. Skapelsen speiles også i nabolagets liv. Forskjellen er skalaen. Alt speiles i Jack. Hvordan Jack ser seg selv, ser andre eller andre ser ham. Moder jord sees i moren, som universet. Faren er en konkurrent for Jack om morens kjærlighet. Evolusjonen skjer i oss alle. Det er alles historie.

Trailer: 2.06. Det plantes et tre. En fortellerstemme erklærer at man må velge mellom natur og åndelighet. Veldig fin trailer.

An essay by critic Kent Jones and (Blu-ray only) a 2011 piece on the film by critic Roger Ebert: To gode tekster i et tykt hefte som består av mange fargebilder. Begge tekstene er positive til filmen, og bringer til torgs mange gode observasjoner og tolkninger.


Tess

Tess (Criterion nr. 697) (Blu-ray)

Storbritannia – 1979 – Roman Polanski (farger) –171 minutter – Historisk drama

Fritt vilt

Nivå 1 (uten spoilers)

Den engelske landsbygda, på slutten av 1800-tallet. Durbeyfieldfamilien får vite at de nedstammer fra d’Urbervillefamilien, en av de virkelig store og fine familiene i landet. Datteren Tess blir sendt til d’Urbervillefamilien for å tigge om penger til en hest. Kanskje vil blod være tykkere enn vann, og den fattige familien vil få litt hjelp.

Nivå 2 (med spoilers)

Den første Tess møter hos d’Urbervillefamilien, er sønnen Alec. Han blir straks betatt av hvor vakker Tess er. Han er lunken til tiggingen, men legger seg straks etter Tess. Selv er hans gren av familien inngiftet i d’Urberville, de er egentlig Stokes. Tess får jobb i kyllinggården og bor på eiendommen. Hun blir advart mot Alec av de andre tjenestepikene, han legger seg etter alle. Det var vanlig, og forventet, at tjenestepiker ble gravid med husets herre eller en sønn i huset. Da ble hun som oftest sendt vekk. Så går det også med Tess. Hun blir voldtatt av Alec i skogen, ambivalent filmet og lydsatt av Polanski. Det brukes makt, og Tess forlater eiendommen noen dager senere og drar hjem. Alec er nok glad i Tess, men han bruker den makten han besitter på en usympatisk måte. Mest er han nok forelsket i skjønnheten hennes. Tess er i romanen en usedvanlig vakker kvinne, og det er jo skuespillerinnen Natasha Kinski også.

Når vi ser henne igjen, har hun født barnet og jobber med innhøsting. Hun sitter litt for seg selv, men det ser ikke ut til at hun er utstøtt av de andre. Kanskje er det mer slik hun føler seg. Barnet blir sykt, og det haster å få det døpt. Men faren nekter presten adgang til huset, så Tess døper barnet selv. I en scene som begynner så fint, og ender så usselt, oppsøker Tess landsbypresten. Barnet har gått bort, og hun lurer på om hun døpte ham riktig. Hun beskriver ritualet hun gjorde, og presten er oppmuntrende, og sier at alt er riktig. Han godkjenner dåpen. Men når hun vil at barnet skal gravlegges på kirkegården, sier han nei. Da var det ikke godt nok, og barnet kan ikke begraves i vigslet grunn. Tess begraver barnet på utsiden av kirkegården, inntil muren. Hun er for alltid ferdig med Kirken.

På en ny gård møter hun en dikter og fløytespiller ved navn Angel. Forholdet utvikler seg, og han ønsker å gifte seg med henne. Før hun kan det, føler hun at hun må bekjenne sitt tidligere liv til ham. Hun skriver et brev og dytter det inn på rommet hans. Først noen dager senere oppdager hun at han ikke har sett det. Så de gifter seg, og tilbringer bryllupsnatten på et herskapshus. Han vil bekjenne at han har hatt et tidligere forhold, og ber om tilgivelse. Hun tilgir ham gladelig. Tess tenker at det er nå hun må bekjenne at hun har født et barn. Han tilgir ikke, og stormer ut av huset. Hun må forlate huset og flytte hjem. Hun er ikke den han trodde, men en degenerert aristokrat. Allikevel, fasaden må opprettholdes. Han skall komme tilbake om han klarer å tilgi henne. Stakkars mann. Det skal gå flere år før hun ser ham igjen.

Tess finner arbeid under kummerlige forhold, ute på sølete jorder mens hun høster inn neper. Det er her Alec finner henne igjen. Han har ikke visst at hun var gravid, og insisterer på at han ville ha hjulpet henne. Og det hadde han sikkert. Hun avviser ham igjen, med et slag denne gangen. Han sverger at han skal få henne til slutt…

Angel har vært i Brasil, med sin sårede stolthet og misforståtte moral. Ingen av Tess sine brev har blitt besvart. Hun gir ham opp. Men Angel har kommet på bedre tanker, og leter overalt etter henne. Han tar toget til Sandbourne. Der finner han Tess boende sammen med Alec, i et elendig forhold. Alec er en ufølsom drittsekk.

Angel drar til togstasjonen, og i det toget begynner å forlate perrongen kommer Tess og hopper på. Hun er kledd i en nydelig, mørkerød kjole, en farge som minner om størknet blod. Hun forteller at hun har drept Alec, og vil være med Angel. De drar av gårde sammen, først til herskapshuset og deretter til Stonehenge. De vet at politiet vil finne dem til slutt, og det skjer på Stonehenge. Tess blir ført vekk, og senere hengt.

I motsetning til for eksempel en subjektiv film som Polanskis Chinatown, er Tess en langt mer konservativ og distansert filmopplevelse. Det passer seg med tanke på kildematerialet, en episk anlagt roman som foregår på slutten av 1800-tallet. Der hvor vi nærmest henger over skulderen på Jack Giddes i Chinatown, er Tess plassert på litt avstand i bildet, ofte likt vektlagt som andre karakterer i bildet. Det betyr ikke at vi ikke kan føle med henne, men det inviteres ikke påtrengende til det. Her føler jeg at Polanski legger seg opp mot mestere som Robert Bresson, som med sin ekstremvariant av fravær av manipulasjon strebet mot en objektivitet i det som utspiller seg på lerretet. Men når følelsene i en Bressonfilm slår inn, slår de hardt. For meg, mer enn i noen annen film. Fordi det er mine egne følelser, ikke regissørens dyttet på meg.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Howards End, A Room with a View og Great Expectations.

Øyeblikket: Da Sir John Durbeyfield pruter seg selv ned fra 1000 pund til 20 pund uten at noen andre sier noe som helst. Kun overfor sin egen familie, motparten er ikke der engang. Han er enig i at han må ha 1000 pund, hvert fall ikke mindre enn 100, han nekter å godta mindre enn 50 pund, og ikke en shilling under 20.

Lyd og bilde

Tidvis noe soft, noen scener er ute av fokus. Vi snakker heldigvis kun sekunder. Så alt i alt den vakreste filmen Polanski har laget. Bildeformatet er 1.85:1. Skarpt og flott bilde, noe neddempet i fargene. Klarer seg også ganske godt i mørke scener, hvert fall stort sett. Lyden er DTS-HD Master Audio 5.1, og jeg er veldig fornøyd med den. Behagelig mikset, klar dialog. Lite aktivitet i bakhøytalerne, men hører at de er der når for eksempel tog kjører ut fra stasjonen.

Ekstramateriale

Once Upon a Time . . . “Tess,” a 2006 documentary about the film: Dette var den dyreste filmen filmet i Frankrike til da. Den ble en kommersiell og kunstnerisk suksess, men produsent Berri og Polanski kranglet slik at Polanski holdt seg vekk fra filmskaping i 7 år. Coppola ble hentet inn av Berri for å hjelpe til med å kutte ned filmens lengde. Det ble ikke Polanski særlig glad for. Fargene på klærne er dempede og naturlige gjennom hele filmen, opp til den røde kjolen til Kinski på slutten. Den skulle minne om størknet blod. 53 minutter.

Three programs on the making of the film—From Novel to Screen, Filming “Tess,” and “Tess”: The Experience—featuring interviews with Polanski, actors Nastassja Kinski and Leigh Lawson, producer Claude Berri, costume designer Anthony Powell, composer Philippe Sarde, and others: From novel to film – 29 minutter – Hardys bøker ble ofte refusert. Tess of the d’Urbervilles var boken som solgte best av Hardys bøker. Han lot ofte passasjer i boken utspille seg uten replikker, bare med beskrivelser. Det måtte utbroderes i filmen. Produsenten hentet inn en dialogforfatter for å skape en dialog i Hardys stil. Alec d’Urberville er mindre av et seksuelt rovdyr i filmen enn i boken. I boken blir Tess voldtatt eller manipulert, en vanskelig balansegang å bedømme. Musikken i filmen gir oss følelsen av at hun ble voldtatt. Filming Tess – 26 minutter – Hele staben bidro, for eksempel med malekoster. Noen scener var farlige, som det å kjøre i full galopp ned åsen. Vognen kunne ta igjen hestene og alt ville velte. For å skape riktig inntrykk av tiden historien utspiller seg, kunne ikke asfalt, TV-antenner og strømledninger være synlig. Strømledninger var dyrt å demontere og montere opp igjen. Dette måtte tas av selve filmbudsjettet. Tess the experience – 20 minutter – Problemene med filmen begrenset seg til tekniske problemer. For staben var unik. Selv om filmen utspiller seg på den engelske landsbygda, ble den filmet i Frankrike. Dels fordi Polanski ikke orket å pendle hele tiden, dels fordi han fant en perfekt lokasjon for filmen der. Klippeproblematikken blir grundig diskutert her. Coppola var tydelig på at filmen måtte klippes ned, Polanski nektet.

Interview with Polanski from a 1979 episode of The South Bank Show: Det snakkes mye om Polanskis eldre filmer her. Blant annet innrømmer Polanski at han og manusforfatteren misogyniske da de skrev Cul-De-Sac. Kvinnen i filmen styrer alt, kler opp mannen i kvinneklær og sminker ham. Når det gjelder Tess, forteller Polanski at han ble kjent med boken i 1968. Natasha hadde utseendet som ble beskrevet i filmen og han visste at hun var en god skuespillerinne. Tiden i Hardys bøker er ofte uklar, men det virker som den foregår på slutten av 1800-tallet. 50 minutter langt TV-program.

Forty-five-minute documentary shot on location for French television during the making of the film: Dette er en kjempefin dokumentar på 45 minutter fra innspillingen. Det er sterkt fokus på Polanski, både under klippene fra filmingen og intervjuer innimellom. Her får vi innblikk i hvordan Polanski jobber med skuespillerne, hvordan han instruerer de forskjellige. Han sier han ikke har et klart bilde av scenen når han kommer til settet, han utvikler scenen sammen med skuespillerne.

Trailer: Kun fortalt med stillbilder. Det kan jeg ikke huske å ha sett før. Det er heller ikke helt kronologisk, så det forteller ikke historien. Det blir tamt. Tror ikke det er så vellykket. 1 minutt, 51 sekunder.

An essay by critic Colin MacCabe: Et glimrende essay som diskuterer filmatisering av store romaner, og tilpasningene som må gjøres. Det klarer også å sette historien inn i kontekst, som hvordan industrialiseringen påvirket livet på landsbygda. Les!