Sorcerer

Sorcerer (Criterion nr.1267) (4k)

USA– 1977 – William Friedkin (farger) – 121 minutter – Thriller

Suksess har mange fedre, fiasko er foreldreløs

Nivå 1 (uten spoilers)

Dette er en film bygget på samme bok som Clouzots film The Wages of Fear(1953). Filmene er ganske forskjellige, men premisset om fire sjåfører som skal frakte sensitivt sprengstoff på humpete veier i sør-Amerika er kjernen. Begge filmene er mesterverk, også denne New Hollywood-versjonen.

Nivå 2 (med spoilers)

William Friedkin insisterer på at Sorcerer ikke er en remake, men hans versjon av samme bok. Slik Hamlet har blitt filmatisert mange ganger uten at vi sier at filmene er remake av hverandre. Godt poeng!

Allikevel er det naturlig å sammenligne de to filmene for å se hvordan de har løst de forskjellige aspektene ved boken. Starten er helt annerledes i de to filmene. I The Wages of Fear starter filmen i en ikke navngitt sør-amerikansk landsby hvor sjåførene av ulike grunner har endt opp. I Sorcerer får vi fire små vignetter, hvor vi ser sjåførene utføre ugjerninger i forskjellige deler av verden. Felles for dem er at de må flykte til et sted hvor de kan stikke seg bort.

Først ser vi en leiemorder, Nilo, iskaldt henrette en mann i et land som kan være Spania. Deretter ser vi Kassem og en gruppe arabere sprenge en bombe midt i Jerusalem. Alle de andre blir arrestert eller drept. I Paris blir Manzon endelig avslørt i en storstilt svindel mot banker. Og Scanlon er sjåfør ved et ran av irsk mafia i New Jersey. Det ender med bilkrasj og store skader på Scanlon, men han kommer seg vekk fra åsted og ulykkessted. I likhet med de tre andre ender han opp i sør-Amerika.

Denne sør-amerikanske landsbyen er tydeligvis ideell for mennesker på rømmen. Bortgjemt og lite attraktiv som turistmål. Innehaveren av baren er en tidligere nazist får vi vite. Det lokale politiet og grensekontroll er meget mottagelig for bestikkelser. Scanlon blir innbrakt, plaget litt før han settes fri igjen. Dagene går slik, småjobber gjør at de fire kommer seg gjennom dagene.

Som i The Wages of Fear, eksploderer flere oljebrønner ved det amerikanskeide oljeselskapets oljefelt. Men der hvor det var en ulykke i den gamle filmen, skyldes oljebrannen en bombe i Sorcerer. Presidenten i landet er under press fra en frigjøringshær som gjerne saboterer presidentens utenlandske forretningspartnere. Likene fra ulykken kjøres inn til landsbyen, hvor folk går til angrep på soldater og sjåfører, og brenner opp lastebilene. Grensen er nådd når det gjelder imperialisme og multinasjonale selskaper. Friedkin påstår han aldri er politisk i filmene sine, men det er vanskelig å ikke se kritikken av hvordan selskaper går fram i underutviklede land. Et morsomt apropos til det: på kontorveggen til sjefen for oljeselskapet, henger en plakat av styret i selskapet i glass og ramme. Men egentlig er det styret i Paramount Pictures. Ganske så tydelig brodd der.

Sorcerer tar seg altså lang tid før den kommer til det som alle husker den for, nemlig den nervepirrende kjøreturen med sprengstoff på lasteplanet. En slik brann i oljebrønner kan kun slukkes ved å sprenge ut brannen. Her kommer nitroglyserin inn i bildet.The Wages of Fear brukte én time av en spilletid på 2,5 timer på oppbyggingen, Sorcerer har vel det samme forholdet mellom delene. Sprengstofflageret ligger 200 miles fra oljefeltet, og helikopterfrakt er utelukket på grunn av turbulens. Det blir gode, gamle lastebiler, som til og med må bygges om først. En forgasser her og en radiator der, det blir til slutt to OK lastebiler bygget av et mindre antall meget slitne biler.

Som i The Wages of Fear blir det arrangert testkjøring for å plukke ut fire sjåfører blant de desperate beboerne og utlendingene i landsbyen. Natten de skal møte opp, mangler de én person, en tysker. Han blir funnet med halsen skåret over på rommet sitt. Jøden  Nilo har drept ham, og jeg tolker det slik at tyskeren har vært nazist under krigen. Et raskt glimt av eiendelene hans tyder på det. Nilo tar hans plass, de andre virker likegyldige. Bortsett fra Kassem, som reagerer sterkt og truer Nilo med døden for dette.

Selve transporten av sprengstoffet er ikke like nervepirrende som Clouzot klarer å gjøre det i The Wages of Fear. På 50-tallet hadde de enda bedre tid i filmene, noe som kler denne historien godt. Når det er sagt er det en fascinerende og strabasiøs tur som tilbakelegges i Sorcerer. Filmen er veldig fysisk og krevende, ingen ting er gjort med data eller filmtricks. Sekvensen hvor lastebilene skal over hengebrua er nesten like imponerende som hårnålssvingen i The Wages of Fear. Så også med sprengingen av det store treet, som tilsvarer sprengningen av steinen i versjonen fra 1953. Litt bedre tid, gjør scenen enda mer intens. De overlever disse prøvelsene, men den ene lastebilen går i lufta kort tid etter.

Et helt nytt element i filmen er frihetskjemperne. De stopper lastebilen og akter å stjele lasten og drepe sjåførene. Nilo og Scanlon klarer å drepe dem, men Nilo får et dødelig skuddsår i bataljen. Han dør i løpet av innspurten, og Scanlon kan nå kreve alle 4 andelene. Men noe er gått tapt. Han vakler til fots med den siste kassen med sprengstoff. Tapet av de andre har gått voldsomt inn på ham. Kynikeren slår sprekker. Han vil ikke ha de andres andel av belønningen. Filmen avslutter idet to menn fra hans gamle liv kommer inn i baren. Så høres skudd. Skjebnen kan ingen flykte fra.

Noen har sett på Sorcerer som en beskrivelse av skjærsilden, men regissør James Gray mener man heller bør se filmen i lys av klassekamp og økonomiske system. Du kommer aldri ut av din fødte posisjon, altså en veldig kontrær holdning til den amerikansk drømmen. Selv lastebilen ser ut som et monster, med frontlys som øyne og grillen som tanngard.

Star Wars dyttet Sorcerer ut av mange kinoer, alle ville vise stjernekampen. Navnet på filmen hjalp vel heller ikke, det var vanskelig å forstå hva filmen handlet om. Sorcerer markerte slik sett slutten på New Hollywood. Folk var lei av det negative, nå skulle det være moro. Og Star Wars var gøy! Som min overskrift antyder, var det mange som ville være på lag med suksessregissør William Friedkin (French Connection, Exorcist), men de distanserte seg fort da Sorcerersuksessen uteble. Noen godtet seg også, for Friedkin er ikke uten sine nykker.

Roy Scheider ble av mange sett på som for lett for denne hovedrollen, men jeg synes han fungerer godt. At han har det i seg synes jeg er tydelig ut fra filmer som All That Jazz, Jaws og Last Embrace. Tarrantino er ikke enig med meg her, han mener Scheider er filmens største problem. Jeg er enig i at jeg gjerne ville hatt McQueen i stedet. Men da ikke kona fikk en rolle i en film uten kvinneroller, trakk han seg.

Apropos navnet på filmen: den ene lastebilen heter Sorcerer, den andre heter Lazarus. Friedkin la merke til at folk hadde navn på lastebilene I sør-Amerika. Sorcerer betyr trollmann, og representerer skjebnen. Disse fire sjåførene vil starte livet sitt på nytt og ta kontroll over det, men istedet setter skjebnen dem i en livsfarlig situasjon hvor de har liten eller ingen kontroll.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Wages of Fear, Southern Comfort, The Flight of the Phoenix og Treasures of Sierra Madre.

Øyeblikket: Hengebroscenen. Alt er så realistisk, og taktilt. Vi kjenner at dette skjer på ordentlig og vi føler det da lastebilen nesten krenger av broen. Ingen filmtricks, kun dyktig regi og robuste skuespillere/stab.

Lyd og bilde

New 4K digital restoration, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack approved by director William Friedkin, and alternate original theatrical 2.0 surround DTS-HD Master Audio soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and two Blu-rays with the film and special features: Dette var strålende på alle måter. Vet at det har vært en diskusjon om fargene som har gått i diskusjonsfora på nett, men selv synes jeg alt her er spot on. Nydelige farger, kraftfullt og skarpt bilde. Ikke så overraskende siden min forrige blurayutgave av filmen hadde et særdeles godt bilde. Kombinert med et røft lydspor er dette en meget god utgivelse. Spesielt jungelregnet i 5.1 er mektig.

Ekstramateriale

Friedkin Uncut (2018), a documentary by Francesco Zippel featuring interviews with Friedkin, screenwriter Walon Green, filmmakers Wes Anderson and Francis Ford Coppola, and others: Friedkin er opptatt av å få fram det onde og det gode i hvert enkelt menneske. Et utfordring å ha fire usympatiske hovedroller. Friedkin er jøde selv, og var troende på 70-tallet. Løfter fram Kathryn Bigelow som den beste regissøren i USA rundt 2018. Veldig god og lærerik dokumentar, men ekstremt forstyrrende at Friedkin snakker og høres ut som Donald Trump! 107 minutter.

New conversation between filmmaker James Gray and film critic Sean Fennessey: Begge er enige om at Sorcerer er en politisk film som tar opp selskapers brutale fremferd for å tjene penger. Tøff filminnspilling, som Coppolas Apocalypse Now! Noens a opp, noen fikk sparken og Friedkin fikk malaria. 28 minutter interessant samtale.

Conversation from 2015 between Friedkin and filmmaker Nicolas Winding Refn: Merkelig seanse. Refn har et premiss om at han er en yngre versjon av Friedkin. Dette synes ikke Friedkin stemmer i det hele tatt, men Refn kommer tilbake til det mange ganger i løpet av samtalen. Like mange ganger skyter Friedkin det ned. Blir nærmest patetisk av Refn som ikke klarer å slippe det og bare fortsette samtalen. Uansett, fornøyelig og lærerik samtale. Friedkin ønsket egentlig Steve McQueen, Lino Ventura og Marcello Mastroianni. McQueen insisterte på rolle til Ali McGraw, hans kone på den tiden. Alle disse navnene falt fra. Det bidra til at filmen floppet. “Stjernen” var Roy Scheider, resten var utenlandske navn. Det fungerer ikke i USA. 77 minutter.

Archival audio interviews with Green and editor Bud Smith, from the collection of Giulia D’Agnolo Vallan, author of William Friedkin (2003): Jeg klarer ikke å få med meg meningen i dette lydintervjuet. De snakker om at det er forskjellige stiler i de fire historiene på begynnelsen før filmen beveger seg til sør-Amerika. 36 minutter.

Behind-the-scenes footage: I dette klippet på 6 minutter får vi være med på innspillingen av ransscenen i New Jersey. Vi ser hvordan kameraet er rigget i baksetet på bilen. Friedkin og Scheider står og diskuterer scenen.

Trailer: Ekstremt actionfylt. Mister den nervepirrende spenningen, og har tatt med for mye fra forhistoriene. 2 minutter og 53 sekunder.

An essay by film critic Justin Chang: Skribent i New York Times, Justin Chang, har skrevet et godt essay om innspillingen. I en landsby i Mexico hvor deler av filmingen skulle skje, forlot mange landsbyboere hjemmene sine siden Exorcistregissøren kom dit. Han betydde ulykke. I Jerusalem gikk det av en bombe mens de var der, og Friedkin filmet etterspillet. Scheiders karakter er bygget på Fred C.Dobbs fra Treasures of Sierre Madre.