Night Moves

Night Moves (Criterion nr.1255) (4k)

USA – 1975 – Arthur Penn (farger) –100 minutter – New Hollywood, Neo Noir, privatdetektiv

Springer til F6, sjakk matt

Nivå 1 (uten spoilers)

En hardkokt privatdetektiv, Harry Moseby (Gene Hackman), tar på seg et oppdrag for å finne en tenåringsdatter, Delly (Melanie Griffith), som har stukket av. Oppdraget tar ham til Florida Keys, filminnspilling i New Mexico og etterforskning hjemme i Los Angeles. Samtidig må han holde ut et havarert ekteskap.

Nivå 2 (med spoilers)

Tittelen er ganske så smart. Night Moves kan også være Knight Moves, altså ridderbevegelser. Vi kan se Hackman som en ridder i skinnende rustning som får i oppdrag av den onde dronningen å finne den forsvunne prinsessen. Tittelen henspiller da på etterforskningen som Moseby gjør.

Moseby er opptatt av sjakk. Han liker å spille om igjen berømte parti, eller deler av parti. Et av dem innebærer at en av spillerne kunne ha vunnet i løpet av 3 trekk, men han forstår ikke situasjonen foran seg. I stedet taper han. Han kunne ha vunnet ved å bevege hesten (knight) i 3 trekk på rad. Moseby ser heller ikke løsningen på mysteriet som er rett foran ham, men fortsetter å bevege seg to ruter frem og en til siden.

Arlene Iverson ser ut til å ønske datteren Delly tilbake kun fordi hun selv lever av fondet Delly disponerer. Men da må Arlene bo i samme hus. Ellers er forholdet mellom dem iskaldt. De krangler hele tiden de ser hverandre, og rett etter Moseby har levert Delly hjem, er krangelen i gang igjen. Med en ny elsker for Arlene og en luguber kjæreste, Quentin, på plass for Delly.

Denne Quentin er Mosebys første ledetråd om vi spoler litt tilbake, til da Moseby fikk oppdraget. Han var kjæresten hennes, til de dro til New Mexico og hun forlot ham for stuntmannen Marv Ellmann. Han er også pilot. Quentin er mekaniker, og holdt flyet til Marv i orden, selv etter han slo ned Quentin og tok dama hans.

Dette er en intrikat film, som midtveis egentlig gjør alt så komplisert at vi er ment å gi litt blaffen i handlingen. Litt som i The Big Sleep, hvor manusforfatter William Faulkner selv sa at han ikke visste helt hvem som hadde gjort hva, og mente han manglet en morder eller to. Uansett, vi forstår til slutt at stefaren til Delly, Iverson, og Marv Ellmann har smuglet statuer ut av Mexico. Regissøren Ziegler viser seg å være en psykopatisk drapsmann som dreper både Quentin, Ellerman, Paula og Delly, før han skyter Moseby og krasjer flyet sitt inn i båten hans. Dette legger grunnlaget for en flott sluttscene, med Ziegler druknende i under glassbunnen i båten med Moseby som tilskuer.

Regissør Arthur Penn nevner ikke Kennedy-attentatene på settet, men filmens karakterer er opptatt av disse temaene. Amerikanerne mistet litt piffen av disse drapene, noe som tydelig kan tolkes ut av paranoia og konspirasjons-thrillerne på 70-tallet. I tillegg kom et tungsinn og en håpløshet inn i den offentlige diskusjonen som film er del av. Paula har utlegninger om politiske spørsmål mens/før hun har sex med Moseby. Et nøkkelspørsmål som Paula kommer med, er interessant. «Do you ask these questions because you want to know the answer, or is it just something you think a detective should do?” Og det Harry svarer – “I just want you to know I’m here”, kan tolkes som et tilbud om hjelp, men også som et desperat rop om annerkjennelse på et eksistensielt plan.

På privaten sliter Moseby med et ekteskap som er i oppløsning. Selv om han er en dyktig etterforsker, har han ikke forstått at kona er utro. Han drar for å hente henne etter et kinobesøk, og ser henne ta følge med en annen mann i bilen. Han følger etter dem, og ser dem kysse. Vel fortjent for Harry Moseby når han ikke vil bli med kona og se en Eric Rohmer-film. Det var like kjedelig som å se maling tørke, må vite.

Innimellom etterforskningen må han håndtere denne nye situasjonen. Han konfronterer elskeren, men det foregår veldig sivilisert. Med kona opptrår han ganske passivt-aggressivt, og de rekker aldri å snakke helt ut. Kona har ikke gitt ham helt opp, hun venter på at hans intelligente og følsomme side skal få mer plass. Og han har tilløp, men sin sjakkinteresse og anstendighet. Men hun holder på å miste tålmodigheten med det macho og sarkastiske i ektemannen. Spesielt når det kombineres i en filister og homofob med en hånlig tone.

Hun er heller ikke særlig imponert med yrkesvalget hans. Selv gjør hun det bra som antikvitetshandler. Han har lite eller ingenting av oppdrag. Han må låne lommepenger av henne. Men han nekter å kaste integriteten sin over bord og ta en stilling i en «informasjonsfabrikk», som han kaller de større detektivbyråene. Oppdraget han får hos Arlene Iverson gir ham $125 om dagen pluss utlegg, ca 7500 kr i dag.

Vi som publikum forstår handlingen i filmen samtidig som Harry Moseby. Her er ingen allmektig fortellerstemme eller scener uten Harry som forteller oss informasjon Harry ikke har. Hackman har evnen til å vise hva han føler på en subtil måte. Han blir dermed mer sympatisk enn Sharps manus opprinnelig signaliserte. Hackmans evne til å gi liv til replikker var også noe som var en positiv overraskelse for manusforfatteren. Moseby er anstendig og en isolert og ensom innadvendt mann. Han hånes ofte med detektivklisjeer i filmen. Elskeren til kona hans spør om han skal slå til som en Sam Spade ville gjort. Paula spør om han spør disse spørsmålene fordi han bryr seg eller fordi han tror det er det en detektiv ville spurt om.

Quentin (James Woods) er en drittsekk, men han snakker også brutalt ærlig noen ganger. Han er hard med Moseby som frakter Delly tilbake til Arlene. Moseby gjør alt for penger, han har ingen skrupler, mener Quentin. Det oppstår full krangel rett etter at Moseby har levert Delly til moren. Moseby kjører avgårde, setter opp farten, ruller opp vinduet for å beskytte seg og følelsene sine, og ser ut som han angrer seg allerede.

Night Moves er en film som bryter med våre forventninger, spesielt gjennom klippingen. Klippene kommer ofte litt før vi venter det, som gjør at vi må reorientere oss brått. Jeg tok som en selvfølge at vi kom til å få høre hva Delly hadde lagt igjen på svareren til Moseby. Vi fikk jo bare høre første del før han blir avbrutt. Men det får vi aldri vite.

Ziegler er den joviale regissøren som virker åpen og hjelpsom. Jeg oppfatter ham som en stødig kar som Moseby kan lene seg litt på for hjelp. Kanskje skulle jeg vært mer alarmert da Ziegler utviser et voldsomt temperament mot unggutten på baren. Men han redder seg inn så elegant, og skylder på at han er sliten. Allikevel, her demonstrerer han sitt potensiale for vold. Flere har stilt spørsmålstegn ved at han kan fly et sjøfly og skyte mot Moseby samtidig, med en brukket arm. Men er vi sikre på at gipsen og bruddet er ekte?

Fun fact fra filminnspillingen – Stuntkvinnen for Jennifer Warren nektet å dykke i vannet siden det fløt av død fisk som tiltrakk seg hai. Jennifer dykket da Penn ba henne om det. De hadde tross alt en utkikksbåt som speidet etter hai. Problemet var at de ikke ville stoppe innspillingen selv om det faktisk kom hai i sonen.

Filmingen av ulykken i filmen kan minne om Zapruderfilmen fra Kennedyattentatet. Penn ble radikal politisk fra 1968 og utover 70-tallet. Det var mye som skjedde i denne perioden med de nevnte attentatene, Munchenterroren og Watergateskandalen. Penn forsøkte å få følelsen av dette inn i filmen, mens manusforfatter Sharrp trakk i retning av studie av maskulinitet i Night Moves. Resultatet ble suverent.

Melanie Griffith har her sin første rolle, og hun er datter av Tippi Hedren. Filmen ble ikke en kommersiell suksess, og fikk blandet kritikk. Men er nå anerkjent som en klassiker fra New Hollywood. Jeg har sett den 3 ganger, og det er først nå den sitter. Vet ikke hvorfor den trenger flere gjensyn, men den har ikke festet seg hos meg før om årene. La det ikke være tvil, dette er en kjempefilm!

Filmen var del av 70-tallets kyniske og pessimistiske tradisjon. Tiåret var preget av de to Kennedy-attentatene og ikke minst drapet på Martin Luther King. Filmen ble laget i den ånd, men innen den ble lansert hadde Haisommer kommet og gått, og forandret amerikansk film for alltid. Kritikerne likte filmen, mens publikum var mettet på pessimistiske filmer.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Long Goodbye, Parallax View, Three Days of the Condor, The Conversation, Klute, The Drowning Pool og Chinatown.

Øyeblikket: Sluttscenen. Alle de små hintene om litt kronglete sikt til motivet, kommer sammen i sluttscenen. Tidligere har vi sett gjennom sveisemaske, speil og vinduer for å vise forvrengte bilder av viktige karakterer. Denne gangen er det gjennom bunnplata i båten som består av glass for å se havbunnen. Nå ser vi Ziegler som langsomt drukner i sjøflyet sitt. Zieglers synspunkt opp mot en fortvilt Moseby er nesten mer sjokkerende enn å se den druknende Ziegler fra Mosebys øyne.

Lyd og bilde

New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and one Blu-ray with the film and special features: Røft bilde. Utvaskede farger, dempet overordnet inntrykk. Men samtidig herlig filmlikt med gode detaljer. Min beste indikator på å skille 4k og bluray er å se på skilt. Butikkskilt, bilskilt, gatenavn, det er det samme. Du vil forstå hva jeg mener. Og her er 4k på jobb. Nydelig! Formatet er 1.85:1. Lyden er fin, selv om det kun er mono. Jeg savner ikke masse aktivitet i bakhøyttalerne.

Ekstramateriale

New audio commentary by Matthew Asprey Gear, author of Moseby Confidential: Et kontrollert og informativt spor. Lærerikt.

New audio interview with actor Jennifer Warren: Hun var tiltenkt rollen som kona til Moseby, men ønsket seg rollen som Paula. Hun identifiserte seg mye mer med henne. Å jobbe med Hackman var en opplevelse. Ble faktisk venn med unge Melanie Griffith, selv om aldersforskjellen var stor. Filmen ble markedsført som en actionfilm, noe som var helt feil. Studioet hadde ikke lenger tro på filmen. Men de involverte holdt kontakten, siden de brydde seg om filmen. 17 minutter.

Interview with director Arthur Penn from a 1975 episode of Cinema Showcase: Arthur Penn mener filmen er mye mer enn en detektivfilm. Den ligner på Chinatown. Penn er ingen tilhenger av auteuruttrykket, han mener film er et samarbeidsprosjekt. 19 minutter.

Interview with Penn from the 1995 documentary Arthur Penn: A Love Affair with Film: 20 år senere dukker han opp i dette klippet på 5 minutter. Han forteller om hvordan han lot “glass”-motivet ble gjentatt i filmen til det ender med at vi gjennom båtbunnen ser Ziegler dø.

The Day of the Director, a behind-the-scenes featurette: Klipp fra innspillingen. Fin liten sekvens på 8 minutter.

Trailer: Fin balanse mellom mysteriet og privatlivet. Her blir filmen lansert riktig, ikke slik den ble markedsført som først. 2 minutter og 15 sekunder.

An essay by critic Mark Harris: Veldig godt essay, skrevet av en god forfatter. Inspirerende innhold og ordentlig godt språk. Har lekt seg med hva filmtittelen kan spille på.