A Woman of Paris

A Woman of Paris (Criterion nr.1253) (Bluray)

USA – 1923 – Charles Chaplin (svart-hvitt) –81 minutter – Drama, stumfilm, kjærlighet og tragedie

En seriøs Chaplin

Nivå 1 (uten spoilers)

I en liten fransk landsby har to unge mennesker funnet kjærligheten. Men deres foreldre bifaller ikke, og de bestemmer seg for å rømme sammen. Tilfeldighetene gjør at den unge mannen blir forhindret fra å møte opp på togstasjonen, og hun drar alene til Paris. Det skal gå flere år før de sees igjen.

Nivå 2 (med spoilers)

I 1923 var Chaplin litt lei av å bare lage komedier, han ville ta steget videre. Samtidig ville han ikke lure publikum ved å forlede dem. Han annonserte tydelig at han ikke kom til å spille i sin nye film, at det ikke var en komedie, men et seriøst drama. Alt dette gjorde at folk ikke gikk og så filmen. Men kritikerne var godt fornøyde.

Historien er enkel nok. To fedre vil kontrollere sine barn, og godtar ikke deres valg av partner. Dermed vil de to elskende rømme sammen til Paris. Men belastningen av krangelen med sønnen, gjør at hjertet gir etter for faren. Han dør i godstolen sin, elegant symbolisert ved en rykende pipe som ligger på gulvet. Mor og sønn må stå sammen i sorgen. Jenta står på jernbanestasjonen på vei til Paris og venter på kjæresten sin, forgjeves. Hun anser seg sviktet, hun vet jo ikke om dødsfallet. Hun drar alene til Paris.

Ett år senere møter vi henne, Marie, igjen. Vi er i Paris på en fasjonabel restaurant. Her vanker den absolutte fiffen i Paris, og den rikeste ungkaren er Pierre. Med seg har han Marie, som har blitt en elskerinne for Pierre. Slik jeg forstår uttrykket «a woman of Paris», er det en elskerinne som man gir underhold i form av penger, leilighet og restaurantbesøk/spandering. Leiligheten har en kommode med Pierres klær, som Chaplin diskret formidler uten å gjøre noe nummer av det. Det var mange hensyn å ta for at filmen ikke skulle oppleves usømmelig. Allikevel ble filmen forbudt i flere delstater i USA.

En dag leser en venninne av Marie at Pierre skal gifte seg med Leslie. Hun gjør Marie oppmerksom på det, men Marie later som ingenting. Inni seg er hun knust. Da Pierre inviterer henne ut, orker hun ikke. Han sier at dette ikke forandrer deres ordning som elskere, men Marie er ikke i humør til å gå med ham. Dette er noe Pierre ikke forstår. Når hun ikke vil være med, går han bare. Hun er ikke i godt nok humør for ham. Dette er egentlig overfladiske Pierre i et nøtteskall, sammen med den rike mannens mangel på empati.

Marie blir invitert på en fest av en venninne senere på kvelden. På trass sier hun ja, som en reaksjon på Pierres ufølsomhet. Hun leter etter huset hvor festen skal være da hun møter på en ung mann hun kjenner, som bor sammen med moren sin. Det er Jean, kjæresten fra den lille landsbyen. Han er nå kunstner i Paris, tro mot sin natur.

Resten av filmen handler om hvordan Marie velger mellom ekte kjærlighet med Jean, og det gode livet som Pierre kan skaffe henne. Moren til Jean er avgjørende for Maries valg av Pierre, da hun overhører henne karakterisere henne som en dårlig kvinne hun ikke ønsker for Jean. Dette skal føre til tragedie.

Jean forsøker en siste gang å vinne tilbake Marie. Da det mislykkes, tar han sitt eget liv. Moren finner revolveren han brukte, og drar til Marie for å drepe henne. Marie er grunnen til sønnens selvmord. Men Marie er ikke hjemme, hun er hjemme i Jeans og morens hus, gråtende ved Jeans døde kropp. Da moren kommer hjem, smelter hjertet hennes ved synet og de gråter sammen.

Filmen avsluttes ved at vi ser at moren til Jean og Marie har startet et barnehjem sammen. Pierre kjører forbi uten å gjenkjenne Marie, noe som bekrefter hans overfladiskhet. De to kvinnene har virkelig funnet sammen i den store tragedien. De har mislikt og hatet hverandre gjennom frykten for å miste Jean, hver på sin måte. Nå som han er borte, vender de seg til hverandre. Det er ganske flott, egentlig.

Pierre er en kjempeinteressant karakter, glimrende spilt av Adolphe Mendjou. Alle karakterene i filmen har sine gode og dårlige sider. Pierre har sin arroganse og kyniskhet. På den gode siden er det gode humøret og raushet. Kanskje lett når man er så rik at man ikke merker at man er raus, men likevel. Vi må legge godviljen til her. Hans penger er kilden til hans arroganse. Han har sett hva penger kan skaffe og hva slags virkning penger har på mennesker. Derfor er det så frustrerende at han får rett når han er kynisk, og desto mer tilfredsstillende når noen klarer å bryte med pengene og motbevise slike mennesker.

For å utdype, la oss se på en scene med Pierre og Marie. Marie har forstått at Jean hadde en god grunn for ikke å dra til Paris med henne den kvelden faren hans døde. Hun slites mellom Jean og Pierre. Pierre forstår ikke at det skal være noe å lure på. Hun har da alt hun trenger, leilighet, kjoler og tjenere. Det er det som er viktig. Jeg mistenker han for ikke å forstå ord som kjærlighet og respekt. Marie blir rasende og kaster perlekjedet ut av vinduet. En boms plukker det opp på gata og tar det med seg. Marie får panikk og løper etter ham og tar det tilbake. Marie har nettopp bevist at Pierre har rett, og det synes han er så gøy at han får krampelatter. Nedlatende og irriterende!

Chaplin gjør noen fine grep ved bruken av symboler. For å vise Pierre flyktige omgang med Marie, lar Chaplin han spille på saksofonen ganske så lemfeldig. Symbolikken blir fullført i en senere scene da en av Maries venninner bruker saksofonen som askebeger.

Pierre, som menneske og som representant for en dekadent livsstil, blir kontrastert av Jean, den enkle og rettskafne som ikke viker fra sitt kall som kunstner. Han tar seg av sin mor etter hans far døde, i stedet for å halse etter Marie til Paris. Deres Parisleilighet, som Marie finner på leting etter festen, står i grell kontrast til standarden Marie har lagt seg til. Men hun velger Jean over Pierre, helt til hun overhører moren kritisere henne overfor Jean, og kaller henne «en slik kvinne», altså hore. Da reiser Marie tilbake til Pierre. Og han får rett igjen.

Chaplin hadde sin særegne måte å jobbe på. I A Woman of Paris trengte han ikke å konsentrere seg om sin egen skuespillerprestasjon, så han gikk all in på regisiden. Blant annet krevde han at alle replikkene skulle sies, selv om det var en stumfilm. Det høyner troverdigheten i skuespillet. Og han filmet alt kronologisk. Det vil si at om scene 1, 4 og 9 skulle filmes i kjøkkenet, ble de ikke filmet i samme pulje. De dro fram og tilbake mellom lokasjoner. Fordelen med dette er at alle skuespillere er på samme sted i historien, med karakterens utvikling naturlig for dem. Chaplin likte å bruke omgivelser for å fortelle noe om sinnstilstander. For eksempel er huset Jean og foreldrene bor i mørkt, med vegger malt i mørke farger. Det oppleves knugende og moraliserende.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Sunrise, Monsieur Verdoux, Pandora’s box, Blue Angel og Carnal Knowledge.

Øyeblikket: Da Jean skyter seg selv ved fontenen. Nå er det ingen likhet mellom denne filmen og Chaplins komedier, og steget er tydelig tatt over i den seriøse filmen.

Lyd og bilde

New 4K digital restoration of the 1976 rerelease version, with uncompressed monaural soundtrack featuring a score composed by director Charlie Chaplin: Denne filmen er over 100 (!) år gammel, og vi er så heldige å kunne se den på bluray. Her er det minimalt med skader, kontrast og detaljer er fint. Fokus er akkurat der det må være, litt uskarpt foran, bak og på siden. Lyden består av to forskjellige lydspor, et laget av Chaplin selv fra 1923 (mono), og et fra 2005 (stereo) av Timothy Brock. Bildeformatet er 1.33:1.

Ekstramateriale

Alternate score from 2005 created by conductor Timothy Brock, based on music by Chaplin, presented in uncompressed stereo: Hørte litt gjennom det, er ikke så opptatt av filmmusikk. Det første fra 1923 var fint nok for meg.

Introduction by Chaplin scholar David Robinson: Intro på 5 minutter hvor Robinson snakker om Chaplins ambisjoner, mottagelse og anmeldelser.

New video essay by Chaplin biographer Jeffrey Vance: Det subtile skuespillet i denne filmen inspirerte Sergej Eisenstein, Michael Powell og Ernst Lubitsch. Dette videoessayet tar for seg aspekter ved Chaplins karriere og analyserer også A Woman of Paris noe. 23 minutter.

Chaplin Today: “A Woman of Paris,” featuring interviews with actor Liv Ullmann and filmmaker Michael Powell: Chaplin stiftet United Artists sammen med Mary Pickford, Douglas Fairbanks og D.W.Griffith. Michael Powell roser filmen og kaller den en film for voksne. Den lærte ham hva en film kan være. Liv Ullmann følger opp, dette er en realistisk film hvor menneskene har gode og onde sider. To kvinner driver en mann til selvmord, og innser det over liket hans. Ullmann har alltid gode betraktninger om filmer. 26 minutter.

Archive Commentary: About “A Woman of Paris,” a documentary by Arnold Lozano, managing director of Roy Export S.A.S: Forteller om filmens produksjon. Så der. 9 minutter.

Excerpts from an audio interview with Chaplin Studios cinematographer Roland Totheroh: Dette var kort og intetsigende. Neste!

Deleted shots from the original 1923 film: Små detaljer er kuttet. Så vidt jeg kan se er det uproblematisk. 14 minutter.

Archival footage: Grunnleggerne av United Artists signerer kontrakten. Det er del av en større PR lansering. Chaplin klovner og gjør seg til. 3 minutter.

Trailers: 1976 rerelease – Lang, med voiceover. Tar med opplysninger om Chaplins karriere. 2 minutter og 40 sekunder.

2023 rerelease – Mer direkte og kortere. Med skryteplakater fra anmeldelser. 1 minutt og            25 sekunder.

An essay by critic Pamela Hutchinson and notes by Brock on the 2005 score: Essayet er glimrende! Les det. Brock sine tanker rundt hvordan han jobbet fram filmmusikken basert på Chaplins egen musikk er interessant.