Carnal Knowledge

Carnal Knowledge (Criterion nr.1270) (4k)

USA – 1970 – Mike Nicholls (farger) –98 minutter – Drama, misogyni, forhold, New Hollywood

To giftige menn

Nivå 1 (uten spoilers)

To unge menn, Jonathan (Jack Nicholson) og Sandy (Art Garfunkel), studerer sammen på college. De er som alle andre unge menn på konstant jakt etter jenter, kjærlighet og sex. Vi følger dem fra slutten av 40-årene til begynnelsen av 70-årene.

Nivå 2 (med spoilers)

Jeg opplever Jeanne Dielman, 23 Quai du Commerce, 1080 Bruxelles, som en horrorfilm. Det er på grunn av den vanvittige monotonien, repetisjonen i husarbeidet og dagliglivet som Jeanne må gå gjennom hver eneste dag. For meg er det en horrorfølelse i dette, en panikk i møte med dette domestiserte fengselet som hun ikke kan unnslippe. Slik kan fattigdom oppleves som et fengsel og bygge opp enormt stress.

Carnal Knowledge kan også oppleves som en horrorfilm. Her ligger skrekkopplevelsen i samtalene og holdningene som formidles av de to unge mennene. Misogynien og det elendige menneskesynet er skremmende. To unge hvite menn med alle forutsetninger har utviklet en så slett holdning til andre mennesker at det er kvelende å høre på dem. Og dette var 45 år før Joe Rogan, Andrew Tate og Jordan Peterson. Å tenke på at unge menn tenker slik, og at holdningene er i vekst er deprimerende og stressende.

Vi starter vårt bekjentskap med Jonathan og Sandy i 1946. Jeg skriver Jonathan først, siden han er lederen i dette vennskapet. Sandy ser opp til Jonathan og lar ham lede. Slike vennskap blant gutter er veldig vanlig. Som voksen er det lett å se at «visdommen» som Jonathan og alle andre unge alfahanner ytrer er spinkelt fundert og dårlig argumentert. Samtidig er det lett å forstå at andre unge tar det for god fisk. Når man selv er kjempeusikker og andre snakker i store bokstaver med stor selvtillit, så stoler man fort på det.

Det grunnleggende problemet med disse to mennene er ikke slik de framstår i 1946. De er uvitende om alt med kvinner, og egoistiske som alle andre desperate unge mennesker. Problemet er at de aldri vokser dette av seg. Og misogynien blir sterkere i dem, og de gir hverandre næring til den. Det er derfor det går så galt for dem. Da vi har kommet til 1970-tallet, er de patetiske begge to, selv om Sandy har klart seg ørlite grann bedre.

At dette er simple mennesker forstår vi raskt. Sandy har blitt sammen med Susan (Candice Bergen). Jonathan og Sandy diskuterer alle detaljer i tilnærmingen til jenter, og hvordan man skal komme til third base og helst siste stadium, som er sex. Samme dag som Sandy forteller at Susan onanerer ham, slår Jonathan til. Susan er en jente som ikke vil være bortkastet tid, hun byr på seg selv. Altså ringer han henne på kvelden og innleder et forhold til sin beste venns kjæreste. Fra nå av blir scenene med Sandy og Susan filmet i godt lys, mens Susan og Jonathan alltid omgås i mørke scener, som den lyssky affæren de har. Når Susan er sammen med Sandy er hun stiv og utilpass. Når hun er sammen med Jonathan er hun livlig og avslappet. Det er Jonathan som tar jomfrudommen til Susan, og det er også han som presser Susan til å fortelle Sandy om dem. Jonathan vil også ha det som Sandy og Susan har sammen, det nære forholdet. Det får han aldri.

De tre periodene er 1946, 1961 og 1970. De skilles fra hverandre ved hjelp av lyssettingen. Når vi møter dem igjen i 1961 er Jonathan sammen med Bobbi, en seksuelt attraktiv jente som spilles av Ann Margret. Dette er en type forhold Jonathan kan like. Kun sex, mye av det, og ingen forpliktelser. Men vi kan godt legge merke til at han fremdeles dusjer veldig mye. Så mye at man kan ha et drikkespill på det. En shot hver gang Jack Nicholson er i dusjen i denne filmen. Han dusjer etter hvert samleie. Man kan godt tolke det som at han vil vaske av seg det skitne fra kvinnen, han blir liksom aldri ren. I lys av misogynien hans og at det kvinnefiendtlige han lirer av seg, er det en rimelig tolkning.

Med Jonathan nettopp ute av dusjen, lufter Bobbi tanken om at de kanskje skulle gifte seg. Hånden til Jonathan som er i gang med å tørke håret, stivner i luften. Han begynner på en lang og innfløkt argumentasjon om hvorfor dette vil være en dårlig idé. Lei av det hjelpeløse pratet, sier hun bare at det er greit. Men at han er en skikkelig drittsekk. Det gliser bare Jonathan av. Han vant denne runden.

Han har gjort alt han kan for at hun skal flytte inn, og bli avhengig av ham. Hun skal ikke jobbe. Men så begynner han å forakte at hun bare er der, og at hun ikke jobber. En slik kveld har de en grusom krangel. Rett etterpå ringer Sandy og hans nye kjæreste på døren. Jonathan forsøker å få til et kjærestebytte. Sandy kan ha Bobbi på soverommet, hun vil sikkert ikke merke noe en gang. Selv legger han seg etter Sandys kjæreste. Hun blir kraftig provosert, og erklærer at om Sandy så mye som rører den fettklumpen på soverommet, trenger han ikke komme hjem. Så stormer hun ut.

Jonathan sjekker hvordan det går med sin kjæreste og bestevenn inne på soverommet. Der sitter Sandy på telefon til sykehuset mens Bobbi ligger i sengen med overdose. Sandy er oppgitt over Jonathan, det er nesten man kan tenke at han tar avstand fra det vennen hans holder på med. Jonathan får panikk og forsøker å løpe fra leiligheten sin. Men besinner seg og snur i gangen. Etter dette gifter han seg med Bobbi, og når de selvfølgelig skilles må han betale bidrag.

Når vi møter mennenes igjen, er det 70-tallet. Sandy har fått en ung kjæreste (Carol Kane), så vidt lovlig. Aldersforskjellen er stor. De er på besøk hos Jonathan, i hans sterile og dyre leilighet. Han har nettopp vist dem en kvinneforaktende lysbildefremvisning av alle hans kvinnelige nedleggelser, med stygge kommentarer som ledsager hver kvinne. Da det er ferdig, reiser det besøkende paret seg uten et ord og drar. Sandy ser lenge på Jonathan og rister på hodet. Om kvelden treffes de igjen og snakker mens de går en tur. Sandy har møtt denne unge kvinnen som har lært ham om kjærlighet og lidenskap. Rester av 60-tallets frie seksualitet ligger mellom linjene i det han sier. Det pussige med disse mennene er at de blir eldre, men aldri klokere.

De to vennene er nå på to helt forskjellige steder i livet. Jonathan har måttet ta til takke med å betale en prostituert for å få til å ha sex. Hun er drillet i en tale hun må holde for at han skal få reisning. Hun må snakke om hvor sterk og viril han er, hvor overlegen han er andre menn. Ironien ligger tykk over hele livet til Jonathan. Han har alltid hatt problemer med potensen, men samtidig forakter han menn som ikke får den opp. Derfor må han betale en prostituert for å skille seg selv fra disse mennene. Ingen kvinne ville ha sagt disse tingene uten betaling.

På en måte blir vi som publikum lurt i en felle i denne filmen. Våre to hovedpersoner skal jo være sympatiske? Og vi liker dem til å begynne med. Unge, med litt tvilsomme holdninger, men ikke noe de ikke kan vokse av seg. Problemet er jo at de aldri vokser dem av seg, men derimot blir verre og verre og verre. Det er ingen andre menn til stede i filmen, bortsett fra i bakgrunnen. To menn i en verden av kvinner. Og er de nesten litt for tett på hverandre disse to? Er det noe homoerotisk gående her? Kan det verre grunnen til den overdrevne misogynien? De er uansett mer følsomme med hverandre enn med kjærestene sine.

De fire første filmene til Mike Nicholls kan ta pusten fra deg: Who’s Afraid of Virginia Woolf, The Graduate, Catch 22 og Carnal Knowledge. Catch 22 har sine utfordringer, men de tre andre er mesterverk. I Carnal Knowledge brukes grepet med monologer som sies rett i kamera. Det var sjeldent. Ofte hører vi samtalen mellom de to vennene før vi ser bildene den hører til. Friske grep begge deler.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: In the Company of Men, Dogfight, Night Moves og Bob & Carol & Ted & Alice.

Øyeblikket: Den stygge krangelen mellom Jonathan og Bobbi. Så mye stygt mennesker som skal elske hverandre kan finne på å si til hverandre. Jack Nicholson er i storform. Forakten han har overfor Bobbi drypper nesten fra munnen hans. En sterk scene, ubehagelig og en nøkkelscene i filmen.

Lyd og bilde

New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and one Blu-ray with the film and special features: Man blir lykkelig av å se filmer som er 55 år gamle i slik kvalitet. Ikke en skade, og med vibrante farger, skarpe detaljer og balansert bilde. Filmen er bevart for ettertiden i en strålende kvalitet. Bildeformatet er 1.85:1. Lyden er klar og flott i mono.

Ekstramateriale

New audio commentary featuring filmmaker and playwright Neil LaBute: Kjempefint kommentarspor. Aldri kjedelig og masse informasjon.

New program with Mike Nichols biographer Mark Harris and film critic Dana Stevens: Kjempefin samtale. Lærerikt. Går inn på forholdet mellom de to mennene. 29 minutter.

New interview with film-editing historian Bobbie O’Steen: I dette 19 minutter lange intervjuet forteller O’Steen om metoden han brukte og overganger.

Conversation from 2011 between Nichols and filmmaker Jason Reitman: Veldig hyggelig samtale mellom en ung regissør som er stor fan av Nicholls. Han får intervjue sitt idol. Allikevel fungerer samtalen fint. Noen ganger kan det bli litt kleint når man er for fanboy. 36 minutter.

Q&A with screenwriter Jules Feiffer: Denne sekvensen varer i 43 minutter. En fantastisk manusforfatter. To misogyne venner utvikler forholdet sitt til det blir et foraktfullt helvete. De egger hverandre videre. De dehumaniserer kvinnene, deretter seg selv. Disse mennene har ikke utviklet seg siden de var 14 år.

Radio spot and trailer: 1 minutt med sitater fra gode anmeldelser.

An essay by scholar Moira Weigel and a 1971 piece from American Cinematographer about the look of the film: Veldig fint essay av Weigel! Litt om psykologien mellom mennene og filmatiske grep som blir gjort. Lightman: Siden det kun er 4 skuespillere pluss statister, ble ting gjort enkelt med få farger. Fokus var soft til å begynne med i filmen, skarpere når innholdet ble hardere. Forskjellig lys ble brukt i de 3 periodene.