Mirror

Mirror (Criterion nr.1084) (Bluray)

Sovjetunionen – 1975– Andrei Tarkovsky (farger, sepia og svart-hvitt) –106 minutter– Drama, minner, barndom, selvbiografisk

En sanselig opplevelse

Nivå 1 (uten spoilers)

En ugjennomtrengelig kunstfilm eller en nydelig audiovisuell reise gjennom minner? Kanskje begge deler. Regissør Tarkovsky har skapt en film basert på hans minner fra barndommen og ung voksen. Midt i historien står hans mor stødig.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er en film jeg har begynt på før med tanke om å skrive om, for noen år siden. Den gangen ga jeg opp, jeg opplevde filmen som ugjennomtrengelig. Det spørs om jeg ikke ble for opptatt av å forstå intellektuelt alt som skjedde på skjermen foran meg. Denne gangen forsto jeg at jeg måtte tilnærme meg filmen på en annen måte. Jeg lot filmen komme til meg, lot hodet hvile og satte pris på fargene, motivene og lydene. Det ga meg mer, en slags undring og verdsetting av filmen på en ny måte.

Som i Inland Empire av David Lynch er det ikke så lett, eller hensiktsmessig, å dissekere filmen for å gripe essensen. Som i omtalen min av den filmen, vil jeg heller bare ramse opp tanker jeg har om filmen. Disse kan hjelpe deg til din opplevelse av denne veldig sanselige filmen. Men all mening ligger i din opplevelse av filmen.

Mirror bruker tre forskjellige utseende. Sepia, svart-hvitt og farger. Jeg tror at sepiabildene skildrer tiden før krigen, svart-hvitt under krigen, og fargebilder viser oss tiden etter krigen. Men det er ikke sikkert.

Jeg ble veldig fornøyd da jeg leste et sted at Tarkovsky anbefalte publikum å la filmen skylle over seg som et landskap. Det var nettopp det jeg hadde kommet fram til selv.

Tiden før krigen handler om moren som alene oppdrar sønnen sin. Mannen har forlatt dem. Moren jobber som korrekturleser på et trykkeri. Under krigen ser vi militærtrening av ungdom. I etterkrigstiden ser vi sønnen forholde seg til en kvinne, og ringe med sin mor. Begge kvinner er utfordrende for ham.

Vi ser en montasje av russiske soldater som krysser en elv. Dette var materiale som egentlig ikke skulle ha blitt vist til publikum. Fotografen ble drept timer senere.

Russiske soldater som vokter grensa til Kina i en anspent tid er et annet dokumentarisk motiv. Jeg tror dette må dreie seg om 1969, og grensekonflikten som eskalerte ved Zhenbaoøya.

Atombombeeksplosjoner vises også, i sin karakteristiske sopp. Kanskje en øvelse, kanskje Nagasaki/Hiroshima.

Dette er en visuelt nydelig film, men den er vanskelig å gripe. Sikkert fordi Tarkovsky bruker sine minner med dertil personlige assossiasjoner, som ikke trenger å være våre.

Det har blitt foreslått en tolkning som sier at filmen foregår i tre tilstander. Før krigen, 1960-tallet og drømmer. Helheten er en drøm. Filmen er organisert som en drøm, med drømmelogikk.

Film var et ganske nytt medium, så Tarkovsky knytter historiens linjer til film gjennom bilder av Da Vinci og få gamle elementer av kunst inn i underbevisstheten.

Tarkovsky hadde gammeldagse holdninger til kvinner. Moren er fremstilt vakker, men hard. Konen blir framstilt egoistisk.

Moren som svever over sengen, skal illustrere at kjærligheten hun føler er som å sveve på en sky.

Tenk poesi mens du ser filmen. Kan være en nøkkel.

Mirror anses for å være regissørens mest personlige, og også vanskeligste film.

Da jeg så filmen, ble jeg slått av en spesiell mise-en-scène. Det kunne ikke være tilfeldig at det minnet meg om et maleri med vintermotiv. Og ganske riktig, statister og rekvisitter var arrangert for å fremstille motivet fra Pieter Brueghels kjente maleri The Hunters in the Snow.

Alexei er Tarkovkys alter ego. Han minnes barndommen i 1935, militærtreningen under krigen og samlivet med Natalia.

Filmen tenker over livet som har vært og livet som skal bli. Minner om framtiden.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Jordbærstedet, Persona, The Tree of Life og Uncle Boonmee who can recall his past lives.

Øyeblikket: Vinden som blåser over trærne og buskene, som en illevarslende kraft. Det er kunstig, men også så ekte. Det minner meg om trærne som flyttes i Polanskis Macbeth. Vakkert, skremmende, med en transenderende kvalitet i seg. Forstå det om du kan! Vanskelig å formulere.

Lyd og bilde

New 2K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack: Bildeformatet er 1.37:1. Bluraybildet er veldig godt, med stor filmlik kvalitet. Skarphet og detaljer er gode, og det hjelper godt at motivene er så vakre. De imponerende russiske bygningene er nydelig gjengitt. I tillegg kommer Tarkovskys komposisjoner til sin rett, med tak som raser i sakte film som et eksempel. Lyden er godt håndtert i monosporet, klart og med kraft der det trengs.

Ekstramateriale

Andrei Tarkovsky: A Cinema Prayer, a 2019 documentary about the director by his son Andrei A. Tarkovsky: Helt grei dokumentar om Tarkovskys liv. 97 minutter.

The Dream in the Mirror, a new documentary by Louise Milne and Seán Martin: Tarkovsky hadde et komplisert forhold til familien sin. Han sammenlignet Mirror med Amarcord, bare bedre. Filmen ble klassifisert som upatriotisk i Sovjetunionene. 53 minutter lang dokumentar.

New interview with composer Eduard Artemyev: Komponist som ble sound designer på filmen, siden Bach egentlig laget filmmusikken. Bach i forgrunnen, andre lyder i bakgrunnen. 22 minutter interessant intervju.

Islands: Georgy Rerberg, a 2007 documentary about the cinematographer: 52 minutter lang dokumentar om en vanskelig, men genial mann. Noen mener Mirror er Rerbergs verk, ikke Tarkovskys. Så viktig var Rerberg. Han var kjent for å filme scener han likte på en nydelig måte, mens de kan ikke likte var han likegyldig til.

Archival interviews with Tarkovsky and screenwriter Alexander Misharin: To korte og uinteressante klipp med Tarkovsky spiller seg ut over 8 minutter. Han forteller at det er en selvbiografisk film, og at seeren skal motiveres til å gå inn i sin egen historie.  Misharin er mer interessant. Han forsøker, uten helt å klare det, å være ydmyk og tone ned sin egen betydning for filmen. Blir motsatt resultat. Snikskryt på høyt nivå, av en herlig russisk gentleman. Tarkovskys og Misharins egen historie veves sammen i Mirror. 32 minutter.

An essay by critic Carmen Gray and, for the Blu-ray, the 1968 film proposal and literary script by Tarkovsky and Misharin that they ultimately developed into Mirror: Manuset het A White, White day. Mye er ordrett med i filmen, spesielt i sekvenser som dreier seg om jobben på trykkeriet. Confession er løse tanker om hva filmen skal være, skrevet av Tarkovsky. Carmen Gray har skrevet et OK essay om filmen. Hun mener filmen er en meditasjon over det å være hjemme i, eller føle seg som et barn av Russland.