The Spy who came in from the Cold

The Spy who came in from the Cold (Criterion nr.452) (Blu-ray)

USA – 1965 – Martin Ritt (svart-hvitt) –112 minutter – Thriller, spionfilm

Hvem lurer hvem?

Nivå 1 (uten spoilers)

Alec Leamas (Richard Burton) er operativ agent som har sitt virke i Berlin. En spion og avhopper blir drept på hans vakt, idet han skulle komme seg over til vest-Berlin. Ryktet går om at Leamas skal inn fra kulden, omplasseres til kontorjobb, men han får en sjanse til.

Nivå 2 (med spoilers)

Control, Leamas sjef, tilbyr Leamas et oppdrag hvor han skal framstå som avsatt og bitter etterretningsagent etter fadesen med avhopperen. Control har allerede satt ut ryktet om at Leamas er i trøbbel, slik han fikk inntrykk av sjåføren som kjørte ham til Control.

Leamas blir virkelig denne karakteren, hissig, drikkfeldig og bitter på arbeidskontoret og nærbutikken. Han ender opp med en midlertidig jobb på et bibliotek, hvor Nan Perry arbeider. Hun er en idealistisk ung kvinne som er medlem av kommunistpartiet. Målet er at øst-tysk etterretning skal plukke opp at en verdifull eksagent kan være moden for forræderi. Etter et opphold i fengsel for et overfall på nærbutikkinnehaveren, står agentene klare for å rekruttere Leamas. Nan Perry har forelsket seg i Leamas, og de innleder et forhold, som ikke er et kynisk spill fra ham. Han er opptatt av at hun må vernes fra spillet, og tas vare på.

Så langt går alt etter Londons plan. Leamas har et innledende møte i London med agentene, deretter et møte i Nederland. På dette tidspunkt lekker kommunistene at han er en forræder, og Leamas kan ikke returnere til London, men må bli med til Øst-Tyskland. Planen til London og Leamas er å få plantet en drittpakke på etterretningsoffiseren Mundt, mannen ansvarlig for å få avhopperen drept i Berlin.

London vet at Fiedler, Mundt nestkommanderende, er negativ og skeptisk til Mundt. Ved å fore ham med opplysninger på riktig måte, kan Mundt rammes. Mundt var nazist under krigen, og Fiedler er jøde. I avhørene med Fiedler, er Leamas opptatt av å nekte for at Mundt kan være overløper til London. Han sverger på at han ville ha visst om det, London kan ikke ha hatt Mundt på lønningslisten uten hans viten. Sammenfattet med korrekte opplysninger Fiedler kan sjekke, og sammenhenger som Fiedler kan fore til Leamas, klarer Fiedler å langsomt gjøre Leamas usikker. Liksom. Leamas plan virker stadig bedre. Fiedler blir mer og mer mistenksom mot Mundt, og ingenting er bedre som bevis enn en britisk desillusjonert avhopper som sakte, men sikkert må innrømme at Mundt kanskje kan være overløper allikevel.

Fiedler har snart samlet nok bevis til å få igangsatt en høring mot Mundt. Det motvillige vitnet Leamas gjentar sin påstand om at han ikke tror Mundt er dobbeltagent, han ville ha visst om det. Men Fiedler er strålende i sin bevisførsel, og Leamas forklaring blir tilbakevist. Planen holder vann, Mundt ligger meget dårlig an. Men Fiedler har skylapper på i sitt hat mot Mundt. På slutten av høringen, faller saken mot Mundt sammen. Han blir frikjent, og Fiedler får mistanken vendt mot seg.

Den unge kommunisten Perry ankom høringen som vitne, flydd til Berlin på noe hun trodde var kommunistisk studietur. Hun og Leamas arresteres. På natten låses celledøren opp, og de kan flykte. Vel ute dukker Mundt opp. Han er virkelig dobbeltagent, og Leamas har blitt brukt i et spill. Nå får Mundt og London fjernet en farlig motstander i Fiedler, som vil få skylden for deres flukt. Han kommer til å bli henrettet. Nazisten beskyttes av London, jøden blir lurt i døden. Ser ikke vakkert ut.

På vei over muren, trer nok et forræderi i kraft. Nan blir skutt på vei over muren, og Leamas oppfordres innstendig over høyttaleranlegget til å fullføre flukten. Men han har fått nok, og takler ikke å miste Nan på denne måten. Han står stille til han også blir skutt og drept.

Da filmen starter er Leamas utbrent og desillusjonert. Ved å møte Nan og bli forelsket, får han et løft. Det utnytter Control. Han utnyttet også at Fiedler og Leamas hadde en gjensidig respekt for hverandre, som kunne hjelpe saken.

Filmen ble ingen kommersiell suksess. Det kan være flere grunner til det, som at den var i svart/hvitt, dyster, for realistisk og at Burton dør.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Three Days of the Condor, Tinker Tailor Soldier Spy, Smiley’s People og the Ipcress File.

Øyeblikket: Richard Burtons skuespill da han blir vist inn på Controls kontor, usikker på om han er degradert til kontorjobb eller fremdeles operativ i felten. Som han sier: han kan bare være i felten. Blikket er stivt festet på Control som vandrer rundt og småprater, som om agentens hjerne jobber på høygir med å dechiffrere ordene fra Controls munn. Ansiktet er utrykksløst, blikket viker ikke et sekund fra Control om han går, står eller sitter. Først da Control har bekreftet at han har fått et nytt oppdrag, får blikket hvile.

Lyd og bilde

Restored high-definition digital transfer, with uncompressed monaural soundtrack:

Bildeformatet på denne svart-hvitt-filmen er 1.66:1. Det er et nydelig bilde, med god kontrast som er så viktig i film-noir stilen som er valgt her. Detaljer er gode, nesten litt for gode når de viser fram Burtons dårlige hud. Dybde og skarphet i bildet er også topp klasse. Regnvåte brostein i Berlin har aldri sett så flott ut. Monolyden er stødig, fyldig i en film med mye dialog og en del lydeffekter. Når sirener og skudd gjaller, bringes lyden til oss på like tilfredsstillende måte som dialogen.

Ekstramateriale

Interview with author John le Carré from 2008: Le Carré har en noe snobbete stil, litt stiff upper lip. Han snakker og fører seg veldig korrekt. Fikk en følelse av at han kanskje er homofil. Som forfatteren av boken var han også involvert i filmproduksjonen. Han forteller at Burton og Ritt ikke gikk så godt overens, og at han måtte godsnakke med Burton for å få hjulpet Ritt. Burton var en teaterskuespiller, som hele tiden måtte skaleres ned. Ritt sa om igjen og om igjen at det måtte ny tagning til, mer dempet. 39 minutter langt fint intervju med Le Carré.

Selected-scene commentary featuring director of photography Oswald Morris: Veldig lærerikt. Han mener denne åpningsscenen er den beste han har skutt. Den forteller så tydelig hva filmen skal handle om. Han ville ha alt så dystert og grått som mulig. Dette er syke mennesker det skal handle om. Han kommer også inn på forholdet mellom Ritt og Burton, at det var spent. Ritt dempet Burton hele tiden. Han var en stor regissør. 40 minutter.

The Secret Centre: John le Carré (2000), a BBC documentary on the author’s extraordinary life and work: Han var aldri en spion, sier han. Men resten av dokumentaren brukes til å slå fast at han var nettopp det. På det jevne om hans privatliv og hans tanker om etterretning. 59 minutter.

A 1967 interview with Richard Burton from the BBC series Acting in the 60’s, conducted by film critic Kenneth Tynan: Pussig intervju. Han er kronisk kjent for å være vanskelig, men her kontrollerer han seg bra. Men det finnes en underliggende følelse av aggresjon og eksplosivitet her. Han forteller at han ikke tåler å bli tatt på, og han liker ikke å måtte ta på andre. Kyssing på scene eller film er uholdbart for ham. Han fremstår som sær, men ærlig. Han sier rett ut at han gjør det meste for penger. Han liker å være kjent, rik, gå forbi køer og få det beste bordet i restauranten. Primitivt, men slik er han altså. Litt skuffende. 34 minutter.

An audio conversation from 1985 between director Martin Ritt and film historian Patrick McGilligan: Ikke så spennende karriereoppsummering, men for en gangs skyld var lyden tydelig på slike lydopptak. 49 minutter.

Gallery of set designs: Flotte, detaljerte tegninger av Nan Perrys leilighet og arbeidsplass blant annet. Rundt 20 tegninger.

Theatrical trailer: Parodisk dramatisk fortellerstemme. Ganske elendig trailer på 1 minutt og 29 sekunder.

An essay by critic Michael Sragow: Meget godt essay, delt topplassering på ekstramaterialet på denne utgivelsen.