The Comfort of Strangers

The Comfort of Strangers (Criterion nr.1041) (Bluray)

Italia, England – 1990 – Paul Schrader (farger) –104 minutter – Thriller, dominanse, sex, makt

Rødhettene og ulvene

Nivå 1 (uten spoilers)

Venezia om sommeren. Kjærlighetens by, romantikk og akkurat det et par kan trenge for å bekrefte kjærligheten mellom dem. Slik tenker Colin (Rupert Everett) og Mary (Natasha Richardson) der de vandrer rundt i byen og spiser på gaterestauranter. En natt møter de Robert (Christopher Walken), en vennlig og hjelpsom mann som tar dem under sine vinger. Snart tilbringer de mye tid sammen med Robert og hans kone Caroline (Helen Mirren).

Nivå 2 (med spoilers)

Colin og Mary har vært sammen en stund. Hun har to barn fra et tidligere forhold. De har det bra sammen, men samtidig er forholdet kommet til et punkt hvor alt ikke går av seg selv lenger. De er i Venezia for å stille seg spørsmålet om forholdet skal satses på, og få svar. Mary virker mest opptatt av å få en avklaring, kanskje på grunn av barna? Colin ser ut til å synes den uforpliktende fasen de har vært i til nå fungerer godt.

Filmen er ikke en thriller, selv om den benytter seg av thrillerens virkemidler. Dette er en karakterdrevet film, det er ikke en handlingsdrevet film. Om du søker en løsning eller forklaring gjennom handlingen, vil du bli skuffet. Og om du søker oppklaring gjennom dialogen, det samme. For det er mer det som ikke sies, som er vesentlig. Eller måten det ikke sies på. Eller pausen og rytmen i replikkene.

Boken er skrevet av Ian McEwan, som skaper karakterene, det mørke og perverse, og mesteparten av dialogen. Harold Pinter skrev manuset, som spisser til dialogen og lar den bære følelsene. Ikke nødvendigvis meningsinnholdet. Schrader plasserer skuespillerne i bildet, rammer dem inn og illustrerer dialogen. Om de ikke fremstår fortapt, så i det minste sårbare. Pinter lar gjerne mennesker sitte rundt et bord og snakke om det som ikke opptar dem. Dialogen hans viser oss spenningen mellom Colin og Mary, at alt ikke er som det skal være. Karakterene svarer ikke på spørsmål, eller kanskje de gjør det i en helt annen scene. Dette kan også være Schraders struktur.

Med dette i bakhodet, kan vi gå tilbake til filmens historie. For når Robert møter disse to unge menneskene, betyr det ikke det nå vil løsne med tanke på handling. Vi er vant med at Christopher Walken betyr at ting skrus til. I denne filmen står ting på stedet hvil, og vi går tilbake til start flere ganger. Men forholdet mellom menneskene utvikler seg, eller forandrer seg i det minste. Robert har hatt muligheten til å ta kontakt med det unge paret flere kvelder, men først nå er det riktig tidspunkt for ham. Vi får senere se at bilder har blitt tatt av paret. Robert har holdt øye med dem og garantert bitt seg merke i gnisningene mellom dem. Fortellerstemmen som legger ut om sin far, skal vi skjønne er Roberts når vi nå hører ham snakke.

Robert kan vise dem en restaurant som er åpen så sent på kvelden. De ønsker seg god mat, men sliter med å finne restauranten portieren anbefalte. Robert tar dem med til sin egen restaurant, som ikke er en restaurant, for det er ingen mat der. Derimot er det mye å drikke der. Er det en homsebar? Han forteller ikke at det er hans sted, det får de vite av Caroline ved en senere anledning. Skjenkingen blir ganske heftig, Robert forteller at det er mye næring i vinen her. De sjangler ut i Venezias gater sent. Hun kaster opp, og de ender med å sove i smuget. Robert møter de igjen da de forsøker å spise frokost på en kafe. Han inviterer dem heller hjem. De har fått litt nok av ham, men lar seg allikevel overtale.

Om det ble litt anstrengt med Robert, blir det ikke mindre anstrengt med konen Caroline. Hun har tatt alle klærne og vasket dem mens de sov. Hun innrømmer også å ha sittet og sett på dem mens de sov. Jeg tror Colin og Mary er så overveldet av leilighetens skjønnhet, at de lar ting passere som de ikke burde.

Robert er en mann som liker å prate. Han er også veldig direkte i sine meninger, og det faller ham ikke inn at hans meninger kan være kontroversielle. Som de fleste andre godt plantet på ytre høyre, er dette bare sunn fornuft, naturens orden og det eneste rette. Andre vil kanskje kalle ham en fordomsfull intolerant reaksjonær homofob misogyn jævel. Hva vet jeg?

Vold går ofte hånd i hånd med slike holdninger. Og sannelig, Caroline hinter om vold i heimen, og Colin selv får et slag i solar plexus da han slår av en prat med Robert i en av stuene i hjemmet deres. Det kom etter en typisk Robert tirade om mannens maskulinitet og naturlige dominans. «Ingen var i tvil om at de var menn», sier han om sin far og bestefar. Og ergo ikke han selv heller når han slår ned en gjest i sitt hjem. For det er mannlig å gjøre.

Denne oppfatningen av maskulinitet, giftig maskulinitet for de som aldri har skjønt dette begrepet, er nok den største grunnen til at Robert har blitt så skadet som han er. Hans fortellinger om faren fra barndommen presenteres som leksjoner i oppdragelse, men fremstår mer som systematisk mishandling og omsorgssvikt. Både fysisk og psykisk. Og Robert sender dette videre, skråsikker i sin tro på at dette er slik en mann lever.

Denne fascinasjonen for det eldre paret skal koste Colin livet og Mary alvorlige traumer. Hun blir dopet ned av Caroline, et slags zombiestoff som gjør at hun ikke kan bevege kroppen. Hjelpeløs må hun se på at Robert skjærer halsen over på hennes kjæreste. Igjen er det ingen naturlig konsekvens av historien i filmen at Robert må gjøre dette. Men han gjør det. Han bekymrer seg ikke for å fjerne våpen eller fingeravtrykk, og blir dermed ganske raskt arrestert. Filmen avsluttes med forhøret av Mary på politistasjonen, og helt til sist forhøret av Robert. Som igjen forteller historien om sin far. En historie som ikke har en begynnelse eller slutt, og heller ingen mening.

Antageligvis mishandler Robert Caroline, men hun har også masochistiske trekk. Hun virker hjernevasket, og videreformidler mye av Roberts tankegods til Mary. Robert ser seg som en leder og et slags orakel. Han har ingen erfaring med å bli motsagt, og blir fort usaklig om det skjer. Som en viss amerikansk president. Robert føler for å fortelle ham at han er helt uenig med Robert i en sak, og får da høre at han er en kommunistisk homse. Senere i filmen skal Robert tenke at Colin er interessert i ham. Det er grunn til å tro at Robert har en delvis homofil legning, slik mange av de mest ihuga homofobe mennene har.

Når vi tenker på Venezia på film, er det ofte Døden i Venedig og Don’t Look Now som står fram. Regissør Shrader var opptatt av at hans film skulle skille seg fra Don’t Look Now. Han valgte en annen fargepalett og ikke minst en helt annen rytme. Viktigst var kanskje grepet med å bare vise fram orientalske bygninger. Ingen italienske bygg blir dvelt ved.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Don’t Look Now, Affliction, Bitter Moon og Bad Timing.

Øyeblikket: Jeg synes dette er en av de beste rolleprestasjonene Walken har gitt. Derfor vil jeg velge en scene han glimrer i. Vi er i en av flere stuer i huset. Colin og Robert småprater, det vil si Robert prater. Han er som vanlig av den oppfatning av at det kun er hans stemme som bør høres. I kontrast til hans påstand om at han er så nysgjerrig på andre mennesker. Han legger ut om mennene i sin slekt, som et rop om hjelp om noen kan bryte ned den forestillingen om maskulinitet. Til slutt slår han Colin i magen, som for å vise at han også er tøff. Om argumenter ikke hjelper, kan jo vold hjelpe. Særlig om offeret ditt er totalt uforberedt. Nå har han gjenfunnet overtaket og kan støtte Colin ned i en stol. Alt bra.

Lyd og bilde

New, restored 4K digital transfer, supervised by cinematographer Dante Spinotti and approved by director Paul Schrader, with uncompressed monaural soundtrack: Bildet presenteres i 1.66:1. Det er noen fantastisk vakre bygninger og utsmykninger i denne filmen. Det hadde virkelig gjort seg i 4k, men dette er en god utgivelse. Nydelige farger, gyllent lys om kvelden i smugene. Vakkert blått vann badet i sollys gir scener som fremstår helt perfekt. Lyden er mono, men jeg savner ikke et fyldigere spor. Finfin utgivelse både på lyd og bilde.

Ekstramateriale

New interviews with Spinotti, Schrader, actor Christopher Walken, and editor Bill Pankow: Spinotti var fotograf på filmen. Han trekker fram kjærlighet og lidenskap som nøkkelbegrep ved en ellers mørk film. 13 minutter. Schrader prater i 17 minutter i et høyst interessant videoklipp. Han ville at huset skulle være så vakkert at du bare måtte ta en bit av eplet og få munnen full av mark. Om du forstår. Som regissør liker han å nikke til andre filmer. Vi gjenkjenner nikket til Last Year at Marienbad og Orpheus. Walken gjester oss i et kort segment på 6 minutter. Han demonstrerer at man ikke trenger å spille slik eller slik. Det viktigste er at de rundt ham ser på ham som slik eller slik. For eksempel en farlig mann, en mektig mann eller en edel mann. En gang så han seg i speilet på rommet sitt, og måtte snu seg vekk, slik man gjør når man ser noen man ikke liker i et rom. Han var så til stede i karakter. Klipperen Pankow hadde utfordringer med å tilpasse klipperytmen til Walkens særegne rytme i replikkavleveringene. Når han mestret det, ble filmen bedre av det. Alt lå i å respektere Walkens pauser og rytme. 15 minutter.

Interviews from 1981 and 2001 with novelist Ian McEwan and actor Natasha Richardson: Ian McEwan snakker om feminisme og tidligere bøker. Han er opptatt av at bøkene har sitt eget liv. Det er ikke hans meninger som kommer frem, det er karakterenes. 26 minutter langt intervju. Schrader er en skuespillernes regissør, så Richardson likte godt å jobbe med ham. Han begynte ofte med å planlegge scener basert på andre filmer. Så droppet han det etter hvert og gjorde sine egne ting. 6 minutter.

Trailers: To ganske svake trailere på til sammen 3 minutter og 46 sekunder. Den første er overlesset og ufokusert. Den andre er noe bedre. Traileren er dramatisk og overdrevet, med fortellerstemme. Den er også dum og villedende.

An essay by critic Maitland McDonagh: Essayet er glimrende bygget opp, og er en fin kilde til kunnskap og forståelse av filmen. McDonagh sier treffende at Walken er den beste Pinterskuespilleren som aldri har spilt i et Pinterstykke. Med Pinter er det slik at det er først når du sier replikkene høyt at du hører hvor ubehagelige de er.