Parasite
Parasite (Criterion nr.1054) (Bluray)
Sør-Korea – 2019 – Bong Joon Ho (farger) –131 minutter – Drama, satire, svart komedie, svindel, tragedie.
Lagvis elendighet
Nivå 1 (uten spoilers)
En rik familie trenger privatlærer for datteren sin. Med en fot innenfor, klarer Ki Woo å få hele sin fattige familie inn i posisjoner i huset. Faren som sjåfør, moren som hushjelp og søsteren som kunstaktivitør for yngstebarnet. Nå lever hele familien på en annen familie. Som en parasitt.
Nivå 2 (med spoilers)
Parkfamilien heter den rike familien. Den fattige heter Kim. Det første vi egentlig legger merke til, er hvor distansert Parkfamilien er fra hverandre. Og hvor tett knyttet Kimfamilien virker. De snakker sammen på en helt annen måte. De er også avhengig av hverandre på en helt annen måte. I Parkfamilien er de voksne adskilt fra barna, men i Kimfamilien er alle sammen hele tiden.
Kort om handlingen. Ki Woo får tips av en venn om at han kan få en stilling som privatlærer hos en rik familie (Park) istedet for ham. Om han fikser litt på CVen sin. Søsteren ordner det. Ki Woo blir fort populær hos datteren i huset, Da Hye. Søsteren selv får innpass som kunstveileder for sønnen i huset Da Song, etter anbefaling fra Ki Woo. Nå har Kimfamilien to medlemmer på plass. En plan tar form om å sjalte ut sjåføren og hushjelpen også. En truse plantet i bilen gjør sjåføren arbeidsløs. En ferskenallergi som fremstilles som tuberkolose ender hushjelpens lange karriere hos Parkfamilien. Spesielt konspirasjonen mot hushjelpen er nådeløs. Ferskenstøv skrapes av frukten og drysses på hushjelpen. Når allergianfallet kommer, vises blodstenkte papirlommetørklær fram. Barna kan ikke vokse opp sammen med en så syk person.
Med mor og far på plass er også parasitten på plass. Da Parkfamilien drar på ferietur, er det fritt fram for Kimfamilien. Det drikkes tett i stua. Kun moren i Kimfamilien skal egentlig være der nå, som hushjelp. Plutselig ringer det på døren, og en noe beruset tidligere hushjelp står der. Hun må få komme inn og hente noe hun har glemt. Det får hun lov til. Det hun har “glemt” er sin ektemann som lever i skjul i enda en kjeller i huset. Her har han bodd i 4 år.
Vi har altså en overklasse, en arbeiderklasse og en underklasse, som lever i en underkjeller. En parasitt under parasitten. En kjeller selv ikke Parkfamilien vet om, som man kan nå ved å skyve hyllene på kjøkkenet til side. Hushjelpen har jobbet i huset siden det ble bygget av arkitekten som ansatte henne. Paret i underkjelleren er nå prisgitt Kimfamilien, og trygler om å få bli i underkjelleren. Men moren i Kimfamilien vil heller ringe politiet. Denne maktbalansen skifter da paret klarer å filme Kimfamilien fyllerøre rundt. Om denne videoen legges ut på nettet, mister alle jobben sin. De fattige familiene slåss mot hverandre, med den rike familien med makt til å si opp og kaste ut av huset. I forlengelsen kan vi forstå utsagnet fra Parkfamilien om at regnet er en velsignelse, mens det ødela husene til de fattige.
Kimfamilien vinner mot paret i underkjelleren og får kontroll på dem. Blødende og bundet ligger de der. Det er mye symbolikk i hvordan de slåss mot hverandre, mens Parkfamilien er helt urørt av det. Helt til det blir for mye, og urolighetene siver ut i samfunnet, her representert ved Parks hage og Da Songs bursdagfest. Mannen fra underkjelleren kommer seg ut, skader sønnen i Kimfamilien alvorlig og angriper datteren til Park. Deretter slåss alle mot hverandre før Kim dreper Park. Han viste forakt for et fattig menneske en gang for mye. Denne samtalen som Kim overhørte Parkekteparet ha om lukten hans, stikker dypt i ham. Når han ser ansiktet til Park bli forvrengt på grunn av lukten av underkjellermannen, brister det for Kim.
En kort rettsak senere blir Kimfamilien dømt mildt. Kim er forsvunnet og datteren er død. Sønnen er hardt mentalt skadet. Det viser seg at Kim har tatt tilhold i underkjelleren, og faktisk falt ytterligere i status. Han er selv blitt et “undermenneske”, klassen under subarbeiderklassen han var i. I miljøet der Kimfamilien bodde og arbeidet, vet alle alt om hverandre. Kimfamilien har oversikt over hvilke firma som trenger hjelp, hva som skjer sosialt og profesjonelt i firmaet. Dette hjelper dem til å kunne snappe opp disse Macjobbene, som man egentlig ikke kan leve av.
Faren i Parkfamilien har en overfladisk hyggelighet mot sine ansatte, men har også en skjult forakt i seg. Han forteller kona som hvordan Kim lukter når han kjører bilen. En slags T-banelukt, eller lukt av en billig såpe? Det får familien til å skifte såpe alle sammen, slik at de ikke lukter likt og blir avslørt. Det er denne samtalen som treffer Kim da han ser Park vemmes over lukten av den skadede eller døde underkjellermannen. Park snakker stort sett fint om hushjelpen, men minnes at hun spiste så mye. Men det gjorde hun egentlig ikke, hun la unna mat til mannen sin i underkjelleren.
Kim snakker om å planlegge, men klarer aldri å planlegge. Derfor sier han at planen er å ikke ha noen plan. En betraktning om dette, er at for å kunne planlegge kan man ikke være fattig. Rike mennesker kan planlegge, fattige lever mye mer i nuet. Alle deres planer blir ofte kastet om på. Da katastrofen med flommen i huset deres inntreffer, redder de hver sin ting fra huset. Kim redder en medalje han har fått, datteren redder en sigarettpakke og sønnen en stein.
Arbeidstittelen, eller den første tittelen, på Parasite var Decalcomania. Det skulle bety noe slikt som avtrykk. Jeg tenker at det symboliserer Kimfamilien som et avtrykk av Parkfamilien, en slags kopi eller skygge. Noe som ikke kan eksistere uten dem. Parasite var en kontroversiell tittel, som pest. Kimfamilien blir bokstavelig talt behandlet som en pest da de sprayes i leiligheten. Kim synes det er en god idé å få gratis spraying av leiligheten, og lukker ikke vinduet. Ingen av de tre familiene i Parasite har onde hensikter, men må gripe sjansene livet tilbyr. Siden ingen I filmen vet hvorfor de dreper, bruker Bong en fragmentert type filming, kaotisk, uten logikk.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Fight Club, Funny Games, Fists in the Pocket og the Housemaid.
Øyeblikket: Da underkjelleren avdekkes i all sin prakt. Dypt, dypt ned i bakken, som en nedstigning til Helvete. Her bor de fattigste av de fattige, de glemte og ikke-eksisterende. Her har mannen bodd i 4 år, og levd på rester fra Park-kjøkkenet som ble brakt av hushjelpen.
Lyd og bilde
New 4K digital master, approved by director Bong Joon Ho and director of photography Hong Kyung Pyo, with Dolby Atmos soundtrack: Et meget flott bluraybilde. Formatet er 2.39:1, altså veldig bredt. Sylskarpt i utendørs og solrike scener, men også meget tilfredsstillende i mørke scener i kjelleren og underkjelleren. De kaotiske scenene i Kims hus under oversvømmelsen er også godt gjengitt. Gode detaljer og dybde, med flotte farger. Lyden er imponerende. Godt trykk i lydbildet, og atmosfærisk, spesielt under styrtregnet. Vått og hustrig i stua hjemme da, med vann som sildrer fra alle høyttalere.
Ekstramateriale
New audio commentary featuring Bong and critic Tony Rayns: Livlig og meget interessant spor med Rayns, som vi vanligvis kjenner fra ekspertise på japansk film.
Black-and-white version of the film, with Dolby Atmos soundtrack and a new introduction by Bong: Fin idé, men jeg synes ikke bildet står seg mot fargeversjonen. Mindre skarpt og detaljert. Mister også det eksplosive i de nydelige fargene. Og jeg som er så glad i svarthvitt egentlig. Bong har en introduksjon hvor han forklarer at han har svarthvittversjon av både Parasite og Mother av sine filmer. Han liker at disse versjonene føles tyngre som film, med mer press. Man står igjen med form og bevegelse, og ting som skuespillerne rår best over. Intro på 6 minutter.
New conversation between Bong and critic Darcy Paquet: Dette intervjuet på 36 minutter er kanskje det beste av ekstramaterialet. Bong har gitt 600 intervjuer og 100 Q&A i kjølvannet av Parasites Oscarseier. Bong skryter av Dolby Atmos som skaper 3D-lyd, som omslutter alt. Han brukte det i Okja, og ville ha det i Parasite.
New interviews with Hong, production designer Lee Ha Jun, and editor Yang Jinmo: Kjempefint intervju med fotograf Hong. Her diskuteres det linser og vinkler. Han ser alltid mye film før nye prosjekter. Før Parasite så han The Trial (Welles) og The Cremator (Nydelig tsjekkoslovakisk film fra 1969 som jeg har skrevet om). Hong går gjennom spesifikke scener og kommenterer, noe som er veldig lærerikt. Dyre lamper brukes I Parkhuset, dårlige lysrør sørger for lyset I Kims leilighet. 21 minutter. Produksjonsdesigner Lee Han skryter av Bongs stil, han snakker alltid rolig. Alt I bildet er plassert, til og med søppel og matavfall. Veldig fornøyd med resultatet. 22 minutter. Klipper Yang Jinmo forteller at humor er viktig I Bongs filmer. Det ble brukt mye CG I filmen, I ca 40 scener. Festscenen på slutten var vanskeligst å klippe. 15 minutter.
New program about the New Korean Cinema movement featuring Bong and filmmaker Park Chan-wook: Når regimet åpnet opp, blomstret kulturen på 90-tallet. Regissørene møttes og diskuterte. Et par filmer som nevnes som suksesser eller viktige var Road to the Racetrack og Shiri. 12 minutter.
Cannes Film Festival press conference from 2019 featuring Bong and members of the cast: Dette fungerer dårlig på grunn av en simultanoversettelse som ligger blandet med stemmene til de i panelet. Jeg klarer ikke å få med meg nok av oversettelsen. Men Bong sier at the korean touch på sjangerfilmen er å ødelegge sjangeren samtidig som den følges. Et eksempel er the Host, hvor monsteret ikke dreper, men bortfører. 29 minutter.
Master class featuring Bong from the 2019 Lumière Festival in Lyon, France: Nesten halvannen time med paneldebatt om film. Bertrand Tavernier i samtale med Bong og publikum. Snakker mye om Memories of Murder og noe om de andre filmene. Dyr har en stor rolle i filmene hans, de symboliserer noe godt. Menneskene er ofte onde. Dette kjenner jeg igjen fra mesterverket Okja. Bong anbefaler å ikke se hans første film, Barking Dogs Never Bite.
Storyboard comparison: Ganske detaljert og tro mot storyboard. 7 minutter.
Trailers: To trailere på til sammen 4 minutter og 11 sekunder. Den første er god, men den andre gir inntrykk av at Parasite er en kuppfilm som Oceans 11.
An essay by critic Inkoo Kang: Bong sees på som Sør-Koreas Steven Spielberg. Vellykket kommersielt sett og arbeider innen mange forskjellige sjangre. Parasite er faktisk hans første fullt ut sør-koreanske film. Den fikk Oscar for beste film som første ikke-engelskspråklige film. Og gullpalmen i Cannes. Kang påpeker at fru Park er hyggelig fordi hun er rik, ikke til tross for. Og Kim er den som har minst sympati for underkjellerparet. Han ender der selv. Godt essay.
