Summer Hours

Summer Hours (Criterion nr. 513)(Blu-ray)

Frankrike – 2008 – Olivier Assayas (farger) – 99 minutter

Minner mellom generasjoner

Nivå 1 (uten spoilers)

Familiens sommerhus er samlingsstedet for Frederíc, Adrienne og Jerémie, og har vært det hele livet. Nå nærmer det seg tiden for å ta stilling til hvordan det skal være i fremtiden. Moren, Helene, har nådd den alderen hvor hun begynner å planlegge verden etter henne. Hun samler barna sine, med deres barn, til en siste sommer i huset. Hun instruerer de forskjellige i hvordan hun vil at huset og kunstverkene skal behandles etter sin død, men barna er ikke klare for denne samtalen.

Nivå 2 (med spoilers)

Summer Hours er en lavmælt film uten de store konfliktene og det store dramaet. Dette er ikke en film som fokuserer på arveoppgjørskonfliktene, slik som Anja Breiens Arven gjør. Det ligger et potensiale for å gjøre nettopp det, men det er ikke regissør Olivier Assayas sin visjon med filmen. I stedet er filmen en realistisk og neddempet behandling av den vanskelige situasjonen som kan oppstå etter at familiens overhode har dødd. Sider ved sine søsken som man ikke hadde regnet med kan dukke opp, og gitte forventninger blir brutt. Men det gjøres uten at de store familiefeidene bryter løs, og det må tilskrives arvingenes integritet, og dermed Assayas karakterutvikling i manus. Dramaturgisk kan nok noen blant publikum oppleve filmen som kjedelig, andre vil igjen sette pris den neddempede behandlingen av en situasjon flere av oss kan havne i etter hvert.

Den som går inn i situasjonen med mest emosjoner og forventninger er uten tvil Frederíc. Han er den som har mest tilknytning til sommerhuset og den rikholdige kunsten, og han føler et spesielt ansvar, både fordi han er eldst og fordi han er den eneste som bor i Frankrike. Derfor er det han som vil bli sittende med det største ansvaret for den praktiske gjennomføringen av valgene arvingene tar, og det er han som får de fleste instruksjonene av moren. Spesielt nok blir han instruert om å selge alt, og at de tre skal dele pengene. Rollene blir motsatt av det vanlige når han argumenterer for at samlingen må holdes samlet og at huset skal forbli i familien. Antageligvis kjenner moren sine barn bedre enn noen andre, samtidig som hun har en moderne og usentimental innstilling til familieklenodiene. Hun ender hvert fall med å få rett.

Han har et ønske om å beholde både kunsten og sommerhuset i familien, men da han skjønner at han står alene med denne oppfatningen, forstår også han at alt må selges. Ingen av søsknene har midler til å kjøpe ut de andre, og det blir tydelig etter hvert at Adrienne og Jerémie ønsker å få arven omgjort til penger. Jerémie trenger penger for å kunne bo i Bejing, mens Adrienne bor i USA uten ønske om å bruke sommerhuset. Hun skyver Jerémies behov for penger foran seg, slik at det skal ende opp med at alle får penger til slutt. De er et litt umake team, siden det har vært litt gnisninger mellom dem tidligere. Adrienne kritiserte Jerémies forretningsetikk når det gjelder å bruke fabrikker i Kina, mens Jerémie serverer et typisk forsvar for hvorfor kapitalister utbytter andre. Allikevel må det sies at selve samarbeidet foregår i svært siviliserte former, med stor respekt for hverandres ståsted.

Frederíc går fra skuffelse til skuffelse i arveoppgjøret, men bevarer en moden holdning og integritet i sin rolle som administrator. Han ser forbi sine ønsker og følger konsekvent flertallet av de tre i avgjørelsene. Selv om ikke en eneste avgjørelse går hans vei. Det at ingen av morens barnebarn vil være interessert i sommerhuset ligger i bunn av all diskusjon, selv om ingen har spurt dem. Det skal vise seg at den antagelsen er lite fundert i virkeligheten. Barna organiserer en avskjedsfest for huset, og vi får ta del i følelsene barna har for huset og de lykkelige minnene de har derfra. Kanskje ville foreldrenes avgjørelse ha vært annerledes om de hadde spurt barna, i stedet for bare å gå ut fra feil premiss. Kanskje var de redd for at svaret ikke ville passe inn med det de egentlig ønsket.

Filmen er fri i sin kameraføring, med et livlig håndholdt kamera som søker mot den viktige informasjonen i bildet. Ellers er det en konvensjonell film, med en ganske ordinær historiefortelling. Små grep kan oppleves friske, men stort sett er det ting vi har sett før. Noe som fant velvilje hos meg, var at Assayas hoppet over visse transportetapper i historiefortellingen. Vi ser aldri noe sykeleie eller annet i forbindelse med morens død, kun en direkte bro til etter hun er død.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Arven, Fortiden, En julefortelling, filmer av Eric Rohmer.

Øyeblikket: Møtet mellom de voksne barna for å diskutere hva de skal gjøre med arven. De har spist godt, og sitter nå i stuen, henslengt med hver sin drink i sofaer og behagelige lenestoler. Frederíc er sikker på at søsknene også vil beholde sommerhuset, men gradvis dreies konklusjonen mot salg. Adrienne og Jerémie har bestemt seg for å hente ut penger av arveoppgjøret, heller enn å ha kunst og tilgang på sommerhuset. Moren, Helene, fikk rett. De kom til å selge huset.

Lyd og bilde

Lydformatet er DTS-HD Master Audio, mens bildeformatet er 1.85:1. Det er en dialogdrevet film, og i så henseende gjør lydsporet jobben. Bildet er som forventet fint, tatt i betraktning at det er en ganske ny film. Dybdegjengivelsen er bra, detaljer er bra gjengitt og skarphet er upåklagelig. Fargene er skarpe, spesielt i de mange solskinnsscenene.

Ekstramateriale

New video interview with Assayas: I denne filmen ville Assayas til bake til sine røtter, til Frankrike og et kjent miljø. Han er påvirket av både Robert Bresson og Jean Renoir, og mener de står for to ytterpunkter i regi. Bresson som den strenge, og Renoir som den milde. Assayas skrev en versjon av filmen mens hans mor levde, mens han vente seg til tanken om at hun ikke kom til å være til stede for alltid. Han mener at det er deler av ham selv i alle de tre voksne barna. 29 minutter.

Making-of documentary featuring interviews with Assayas and actors Charles Berling and Juliette Binoche, and showing the cast and crew on set: Dette er en film om minner mellom generasjoner. Morsomt nok styrkes dette temaet av at far og sønn Berling spiller Frederíc og Pierre. 26 min.

Inventory, an hour-long documentary by Olivier Gonard, shot partly in Paris’s Musée d’Orsay, that examines the film’s approach to art: Museum startet på slutten av 1700-tallet. Ikke for å bevare kunst og gjenstander, men for å skaffe til veie modeller for unge kunstnere. Musée d’Orsay ville markere sitt jubileum ved å la kunstnere skape noe nytt, ikke ved å ha utstilling eller konsert. Ved å se gamle kunstverk vil kunstnere bli inspirert til å skape nytt. De hentet inn regissører for å filme og skape film i museet. I Assayas film er det ekte møbler og kunstverk som er lånt ut og plassert i sommerhuset. Paul Berthier finnes ikke, så all ”hans” kunst og skisser måtte skapes fra bunn av.  50 min.

A booklet featuring a new essay by critic Kent Jones: I dette essayet dukker det opp en meget fin definisjon eller tanke om hva cinema er. Cinema er en respons på verden, i motsetning til underholdningsfilm som er en virkelighetsflukt. Ellers går Jones inn i Assayas tidligere filmer før han fordyper seg i Summer Hours. Godt essay, med litt av hvert.