The Asphalt Jungle

Asphalt Jungle (Criterion nr. 847)(Blu-ray)

USA – 1950– John Huston (svart-hvitt) – 112 minutter

Alle kuppfilmers mor

Nivå 1 (uten spoilers)

Den beryktede Doc er ute av fengsel, og straks i gang med å planlegge et stort juvelkupp. Han trenger finansiering og et godt team. Finansieringen besørges av en advokat som trenger mer penger for å opprettholde en svært eksklusiv livsstil. The Asphalt Jungle er en hardkokt kriminalfilm hvor vi får være på innsiden av planleggingen, gjennomføringen og etterspillet av et kupp.

Nivå 2 (med spoilers)

Forfatteren av The Asphalt Jungle, W.R. Burnett, var alltid opptatt av gruppen, dens sammensetning og hvordan den oppfører seg som gruppe. Han var god på plott, som vi skal se i The Asphalt Jungle, og John Huston tilførte de mellommenneskelig relasjonen, som historien sårt trengte. Det gjør ikke filmen tregere i å valse avgårde, så fra første minutt er vi kastet inn i forberedelsene til et kupp. Doc er mesterhjernen, advokat Emmerich finansierer, Dix er muskelmannen, Gus er sjåfør og Louis skal knekke safen. Som vanlig i Hustons filmer har kvinner bare en perifer rolle, eller er tilstede i kraft av å være noens kone eller elskerinne. Selv Marilyn Monroe, i rollen som skapte henne.

Der hvor Dix, Gus, Doc og Louis har en viss kriminell kodeks, er Emmerich (Immer Rich, tysk/engelsk alltid rik?) en ussel og opportunistisk mann. Han er med på planen for å stjele juvelene fra hvelvet. Han bedrar sin syke kone med sin unge elskerinne. Han har en plan for å lure sine partnere når ranet er utført. Når alt er blåst, har han ikke ryggrad til å møte omgivelsene. Hverken samfunnets fordømmelse, det kriminelle miljøets forakt eller sin kones skuffelse. Han skyter seg selv i det han skal føres bort av politiet.

The Asphalt Jungle sammenvever den kriminelle underverden med samfunnet som ligger oppe i dagen. Emmerich er bindeleddet. I tillegg kan vi si at kvinnene, Doll som er Dix sin kjæreste, Angela som Emmerich elskerinne og Emmerich sin syke kone lever sine liv i et sjikt som tilhører begge lag. I tillegg til politiet, selvfølgelig. Som regel følger vi de kriminelle i mørke, små rom, eller kjellere, som hvor hvelvet befinner seg. Alt er trangt i denne verdenen. Dix sin leilighet, Louis sin leilighet, skjulestedet til Dix og Doc.

For første gang er juveltyvene i en Hollywoodfilm ikke fra overklassen, og de stjeler ikke fra de rike. The Asphalt Jungle skiller seg fra sin Hollywoodsamtid- og -fortid på flere felt. Den lener seg mer mot italiensk nyrealisme enn de gamle Hollywoodfilmene. Vi kan se Rosselinis (Paisan, Rome Open City) innflytelse. Kuppet skjer midtveis i filmen, så spenningen fortsetter gjennom beskrivelsen av etterspillet, om de vil komme seg unna. En mer ordinær film, vil knytte spenningen i sin helhet opp mot om kuppet er vellykket.

Dette er på en måte en ensemblefilm. Det er fire like store hovedroller, og karakterene gis nok bakgrunnsinformasjon og innsikt i til at vi kan føle at vi vet hvem de er. De flettes inn i hverandres liv på en effektiv måte, slik at vi lærer to av gangen å kjenne. Tenk bare på scenen i Gus sin kafè. Han hjelper Dix mot politiet, samtidig som han får vist sin moralske karakter på en sympatisk måte. Han står opp for kattene og gir lastebilsjåføren en lekse. Samtidig forsøker han å få Dix til å høre på fornuft. Når da Gus blir del av ransgruppen, er det en vi allerede kjenner som blir innlemmet i gruppen. Det samme skjer med Dix og Doc, og Doc og Emmerich. Effektivt og smart grep.

De har alle forskjellig motivasjon for å delta i kuppet eller å involvere seg i flukten. Noen velger å ikke bli med i dragsuget, som Angela. Hun legger kortene på bordet til politiet, med den konsekvens at Emmerich tar livet av seg. Doll står last og bram ved sin kjærestes side. Gus trenger penger, og har også en lojalitet til gruppen og Dix. Doc ønsker et siste kupp, så han kan trekke seg tilbake til Mexico og få seg en urovekkende ung kjæreste. Dix vil vekk fra asfaltjungelen og tilbake til sin barndoms gård. Louis trenger penger til kone og barn. Emmerich vil aldri få nok penger, med den livsstilen han har lagt seg til.

Tilbake til spørsmålet om gruppen lykkes med å komme ut av den vanskelige situasjonen. Doc blir betatt av en purung kvinne som danser ved jukeboksen på en kafè. Hadde han revet seg løs 3 minutter tidligere, hadde han kommet seg unna politiet. Emmerich faller for sitt eget intrikate nett av løgner, når en av sine nærmeste nekter å lyve for politiet. Han tar selvmord. Louis blir skutt under kuppet. Gus blir arrestert, og kommer til å bli sittende i fengsel. Dix ble skutt i konfrontasjon med politiet, men kommer seg helt hjem til barndomsgården. Her faller han om og dør i hesteinnhegningen.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Rififi, Heat, The Badlanders og Big Deal on Madonna Street.

Øyeblikket: Kuppet. Det er ikke vanskelig å se The Asphalt Jungle sin innflytelse på Rififi, og begge kuppscenene er vidunderlige. Det er helt stille, og detaljer florerer. Sensoren ligger så lavt at de må skli under hver gang de må inn i hvelvet. Vesker må sklis langs gulvet, eller løftes høyt over. Perifere lyder vies stor oppmerksomhet. En fjern alarm og politisirener som nærmer seg. Vi kjenner på spenningen, tidspresset og viljestyrken de utviser for ikke å ødelegge kuppet ved å stresse. Planen må følges, og det krever selvdisiplin. Og det har de.

Lyd og bilde

The Asphalt Jungle blir presentert til oss i et nydelig 1.37:1 bilde, med ukomprimert monolyd. Meget klar lyd, uten skurr. Dialogen blir da meget tydelig, og lydbildet er godt mikset slik at intense scener kan ha et sofistikert lyduttrykk. For eksempel kuppscenen hvor vi kan høre små detaljer i lydbildet, og vi nesten holder pusten av spenning. Som viktig er i film noir, legger også The Asphalt Jungle stor vekt på rommet mellom lys og mørke, skygger og dagslys. Mørke rom opplyst av en enkelt lyspære skaper rom for elegante løsninger og vektlegging av detaljer. Alt presentert i beste kvalitet på denne blurayen fra Criterion Collection. Kontrast er deres varemerke, og de skuffer ikke.

Ekstramateriale

Audio commentary from 2004 by film historian Drew Casper, featuring archival recordings of actor James Whitmore: Et middels kommentatorspor. Whitmore gir oss mye god informasjon, men han gir oss sannelig mye kjedelig også. For min smak går han altfor dypt i studioproblematikk og namedropper omtrent alle som var i Hollywood av direktører og andre forretningsfolk. Han er best når han setter søkelyset på spesifikke scener, mise-en-scène og hvordan visse scener faktisk er skutt i én tagning.

Pharos of Chaos, a 1983 documentary about actor Sterling Hayden: Først en liten personlig anekdote. En av mine favorittfilmer er The Long Goodbye av Robert Altman. Det er en 70-talls adapsjjon av RaymondChandler hardkokte kriminalroman ved samme navn. Elliott Gould spiller privatdetektiven, satt i et hippiepreget Los Angeles. Den har visse likheter med Inherent Vice (2014). I The Long Goodbye spiller Sterling Hayden en forfatter som minner veldig om Ernest Hemmingway, forfyllet og med skrivesperre. Jeg syntes alltid at Hayden var ekstremt god i den rollen. Nå er jeg ikke like sikker. Etter å ha sett denne dokumentaren om Sterling Hayden, eller snarere portrettet, innser jeg at han bare var seg selv i The Long Goodbye. Han har de samme faktene, talemønsteret og usammenhengende fyllebabbelet som var så fascinerende i filmen. Her er det bare trist. Han er gjennomalkoholisert og lider også av psykiske lidelser. Noe av det kan stamme fra prosessen ved å navngi kolleger i Hollywood, noe han stadig kommer tilbake til. Hasjpipa er aldri langt unna, og han er i det hele tatt typisk opptatt av at filmteamet skal drikke med ham eller røyke med ham. Vi forstår at han også går på piller, muligens for depresjon, men det hindrer ham ikke i å blande. En morgen vi og filmteamet kommer på besøk på husbåten, ligger han og sover med stearinlys tent ved sengen. Kvelden før datt han full i vannet, og ble reddet av sønnen. Hayden mener han bare har spilt i tre gode filmer. The Asphalt Jungle, Dr. Strangelove og muligens The Long Goodbye, men dette forblir uklart. Angeren fra McCarthy-prosessene sitter dypt i ham. Han var, eller ble, kommunist og uttrykker sin beundring for Titos Jugoslavia, halvt kommunistisk, halvt kapitalistisk. Pharos of Chaos er to uhyre interessante timer med en fascinerende og trist skjebne.

New interviews with film noir historian Eddie Muller and cinematographer John Bailey: Muller er en film noir-ekspert, og stiller i dette filmessayet i dress og hatt, passende for The Asphalt Jungle. Han snakker om Burnettsbøker, og hvordan filmrettighetene ofte ble kjøpt før bøkene var skrevet. Burnett var god på plott, men ikke på mellommenneskelige relasjoner. Det var John Huston, og det er det som gjør manuset til The Asphalt Jungle så godt. Burnetts tema var alltid en gruppe mennesker i vanskelige situasjoner. Vil de komme seg ut, eller ødelegge seg i prosessen? Det var overdrevent mange film nooir på denne tiden. Folk var leie og filmkritikerne var leie. Allikevel likte kritikerne denne filmen, men studioet mislikte den og publikum likeså. 24 minutter. Harold Rosson var fotograf på The Asphalt Jungle, og fotograf John Bailey beskriver hans arbeid til oss. Fotografene var under kontrakt med studioene på denne tiden. Dermed fikk studioene en egen stil i filmene. The Asphalt Jungle var veldig forskjellig i stil fra hans andre filmer, slik den også var forskjellig fra MGMs andre filmer. 20 minutter.

Archival footage of writer-director John Huston discussing the film: Alle Hustons filmer er «labour of love». Han instruerte skuespillerne så lite som mulig, for å få fram differensierte prestasjoner. Ellers var han redd for at alle ble Hustonkopier. Han mente at musikk helst ikke skal høres, for da er den distraherende. Jeg må si at jeg forstår hva han mener, og er enig med ham. Men ikke si det til Montages filmmusikkekspert Thor Joachim Haga. 6 minutter.

Episode of the television program City Lights from 1979 featuring Huston: Humphrey Bogart pleide å kalle Huston for monsteret, siden han alltid tok ham med på filminnspillinger langt hjemmefra. Bogart likte å sitte hjemme og drikke sin scotch med soda. I dette året (1976), ramser Huston opp sine fire favorettfilmer fra det siste tiåret: Reflections in a golden eye, Fat City, The Man who would be king og Wise Blood. Personlig vil jeg si at Fat City og Wise Blood er blant hans fem beste noen gang. Huston kommer ifølge ham selv til å bli 100 år. Hemmeligheten er å si til seg selv at han skal få en Jack Daniels når han står opp. Veldig fint intervju, 70-talls stil, på 48 minutter.

Audio excerpts of archival interviews with Huston:

Trailer: En herlig gammeldags trailer på 2 minutter og 37 sekunder. En fortellerstemme presenterer karakterene på en hardkokt måte. Det vises anbefalinger fra kjente forfattere.

An essay by critic Geoffrey O’Brien: Dette må sies å være alle kuppfilmers mor. Jean-Pierre Melvilles favoritt som han ofte refererte til i sine filmer. Det beste med filmen er hvordan vi blir kjent med karakterenes motivasjon. De kobles sammen av «Loss and regret», tap og anger, og det gjør det hele mer mangefasettert. John Huston stod opp mot McCartyismen og dannet sin egen komite, for ytringsfriheten. Han måtte flytte til Irland i 1952 og har statsborgerskap der. Veldig fint essay.