Barry Lyndon

Barry Lyndon (Criterion nr. 897)(Blu-ray)

USA, Storbritannia – 1975 – Stanley Kubrick (farger) – 185 minutter

Et liv på tre timer

Nivå 1 (uten spoilers)

Irland på 1700-tallet. En ung mann starter sin dramatiske reise gjennom et Europa i krig, for deretter å oppleve både nederlag og seire gjennom livet. Barry Lyndon er kanskje Kubricks beste film.

Nivå 2 (med spoilers)

Det er to typer skuespillere i Kubricks filmer. Den flate, utrykkløse i den ene enden og den ekstremt animerte i den andre enden av spekteret. Ingen av dem vekker følelser hos oss, og det i seg selv er anti-Hollywood. Den flate skuespillstilen er inspirert av Bresson, som kalte sine skuespillere for modeller, fordi de bare skulle illustrere en type menneske og fremsi replikkene som var det viktige. Manipulasjon av følelser skulle ikke forekomme gjennom skuespill. Beslektet med det er mangelen på en sympatisk hovedperson, en karakter publikum kan identifisere seg med eller heie på. Selv har jeg aldri forstått hvorfor det skulle være viktig. Man kan godt bli fortalt en historie uten at man på død og liv skal plassere sympatien et sted.

Barry Lyndon er basert på romanen av William Thackeray ved samme navn. Det var en tykk bok, og visse kutt måtte gjøres. En måte å sammenfatte lange tidslinjer på, var å bruke en fortellerstemme. De vurderte å bruke tittelkort, men det ble for lite effektivt. Denne typen fortellerstemme kan summere opp en gitt tidsperiode, med en ironisk humor som aldri blir påtrengende. Den kan også gi oss varsler om hva som skal komme.

Historien dreier seg rundt en irsk ung mann med et hett temperament og ubøyelig stolthet. Dette fører ham inn i vanskelige situasjoner som kulminerer med en duell med engelsk offiser. Etter duellen må han forlate Irland og ender som soldat i syvårskrigen på kontinentet. Han deserterer og blir avslørt på sin ferd av en prøysisk offiser. Allikevel gjenvinner han offiserens tillit og tjenestegjør for ham. Etter krigen livnærer han seg svindler i kortspill. Sammen med en greve rundlurer de gjester som er svake for pengespill. Slik møter han Lady Lyndon, gift med Sir Charles Lyndon. Barry legger seg straks etter henne, og bryr seg ikke om at Sir Charles fremstår som hanrei. Han blir også konfrontert kraftig under et selskap, men det tar ikke så lang tid før Sir Charles dør. Veien til makt og formue ligger åpen for Barry, og han tar navnet Lyndon.

Med på kjøpet får han en stesønn, Lord Bullingdon. Antipatien gutten føler mot Barry er kvelende fra første blikk. Det blir verre da Barry får sin egen sønn. Det kan sies at det eneste sympatiske trekket ved Barry er hans kjærlighet til sin sønn. Han forguder ham. En uheldig episode skal for alltid ødelegge forholdet mellom Barry og hans stesønn. Lord Bullingdon og Barrys sønn sitter og gjør lekser. Lord Bullingdon, som nå er kanskje 16 år gammel, blir forstyrret kontinuerlig av gutten på rundt 8 år. Han er rampete, og trosser advarslene han får. Til slutt er det nok, og Lord Bullingdon gir gutten ris. Akkurat da kommer Barry inn, og gir Lord Bullingdon en avstraffelse med beltet. Dette gjør dem til fiender for livet. Dette er foranledningen til at Lord Bullingdon framprovoserer en offentlig ydmykelse og konfrontasjon under en musikkseanse på godset, hvor de fleste prominente personer er til stede. Etter at Lord Bullingdon har avbrutt musikken og offentlig håner sin stefar, blir han overfalt av Barry. Et voldsomt raseri og en overdreven voldsutøvelse, gjør at Barry fra nå av er persona non grata i de ypperste kretsene. Det sosiale livet dør ut, ingen gjester kommer når de blir invitert og ingen inviterer dem. Kreditt opphører og gjeld kreves inn nådeløst. Barry har et voldsomt pengeforbruk, som nå er forbi.

Barry har etter at han ble gift, behandlet sin kone elendig. Han tar åpenlyst elskerinner, og etter hvert flytter hans mor inn på godset. Hun tar over økonomien, og Lady Lyndon blir umyndiggjort på grunn av depresjon. Ekteparet har også mistet sin felles sønn i en tragisk rideulykke. Lord Bullingdon har flyttet ut etter deres siste konfrontasjon, men nå kommer han tilbake. En forfyllet Barry blir utfordret til duell. Duellen er beskrevet under ‘Øyeblikket’. Den ender med at Barry blir skutt i benet, og det må amputeres. I denne duellen viser Barry edelt sinnelag, og kaster bort sitt skudd da Lord Bullingdon ved et uhell avfyrer sitt skudd i gulvet. De har nå muligheten til å avslutte duellen, to skudd er avfyrt og æren kan sies å være gjenopprettet. Lord Bullingdon har kastet opp grunnet nerver og dødsfrykt, men svikefullt velger han å fortsette duellen. Hans skudd sender Barry skrikende i bakken med et fullstendig ødelagt ben.

Fattig og invalid, må Barry tilbringe sine siste år i kummerlige kår. Sirkelen sluttes ved at han returnerer til Irland, og bor hos sin mor slik han startet. Det finnes paralleller til Napoleon, ved at Barry kommer fra en fattig øy, på en måte legger kontinentet under seg, og returnerer syk og fattig til en øy. En slags fattigmanns Napoleonhistorie, altså.

Barry Lyndon er en helt fantastisk opplevelse. Den er av mange holdt frem som en av de vakreste filmene som er laget visuelt sett. Om denne filmen sies det ofte at hvert bilde kunne vært tatt ut og hengt på veggen. Dette var en film jeg hadde lyst til å se om igjen straks den var ferdig. Med sine tre timer er den en mektig opplevelse, men den er så elegant fortalt at tiden løper av gårde. Fortellerstemmen er effektiv og morsom i akkurat passe dose. Det visuelle kan nytes mens den fascinerende historien om en opportunist utfolder seg. Alt er så gjennomført i filmen, at man føler seg tilstede i perioden Barry lever i.

Kubrick hadde et stort antall bøker med malerier fra perioder som viste ham hvordan rom, hus og klær så ut. Han ville kopiere dette til Barry Lyndon for å få filmens uttrykk autentisk. Produksjonsdesigner Ken Adam hadde mange faglige diskusjoner med Kubrick om dette, for han visste at maleriene var resultatet av at kunstnerne uttrykte seg selv, og at det ikke alltid var slik samtiden så ut. Ken Adam fikk et nervesammenbrudd under innspillingen, og Kubrick viste sin respekt ved å bruke alt det Adam hadde foreslått i den ferdige filmen. Det var på sin plass, siden det var hans vedvarende press som drev Adam til sammenbruddet. Slik Kubrick nesten hadde gjort på Dr.Strangelove. Etter den filmen sverget Adam på aldri å jobbe med Kubrick igjen, og han måtte virkelig overtales for å bli med på Barry Lyndon.

Et gjennomgående grep i filmen er den langsomme zoomingen ut. Gradvis får vi et større overblikk, og ser konteksten karakterene er i. Jeg må si jeg liker denne noe uvanlige metoden fra Kubrick. Det er som om han hele tiden minner oss på å beholde det store bildet i tankene. Filmskaperne måtte hele tiden huske tidsepokene i designutviklingen og den visuelle opplevelsen. Vi går fra et fattig Irland til syvårskrigen, så barokkens Europa og deretter til engelske landsteder.

Barry Lyndon ble aldri klippet kortere, slik Kubrick gjorde med både 2001: A Space Odyssey og The Shining. En utrolig flott og malerisk scene, en døddrukken Barry som sitter med sine svirebrødre i et elegant rom, er nettopp stjålet fra et maleri. Det er Hogarths Marriage A-la-Mode 2- The tête à tête (1743). I denne scenen utfordrer Lord Bullingdon Barry til duell. Kubrick viser oss ikke hvordan underklassen lever, kun overklassen. Volden han viser foregår utelukkende i militæret og overklassen. Han hadde alltid en sympati for den svakeste parten.

Hvorfor eldes filmen Barry Lyndon med stil og hvorfor oppleves den som tidløs? De nitidige bildekomposisjonene kan være svaret.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Duellists, Amadeus, Napoleon (1927), Rob Roy og The Taking of Power by Louis XIV.

Øyeblikket: En lang scene, hvor genialiteten ligger i nettopp lengden. Langsomheten bidrar til følelsen av alvor, av liv eller død. Vi rekker å reflektere over vanviddet i en slik situasjon, og sette oss selv i aktørenes plass. Jeg snakker om duellscenen mellom Barry Lyndon og Lord Bullingdon. I tillegg til nerve, inneholder scenen nobelhet, svik og tragedie, om enn ikke fra de kanter vi hadde forventet det. Scenen er antitesen til samtidsfilmer, hvor tempo er viktig.

Lyd og bilde

Hva skal man si? Vi starter med det tekniske. Bildeformatet er 1.66:1. Filmen er tre timer lang, og Criterion bruker en 50 GB bluray til filmen, og en annen bluraydisk til ekstramaterialet. Resultatet er et bilde akkurat slik Kubrick måtte ha ønsket det. Barry Lyndon er en spesielt vakker film. På grunn av Kubrick uortodokse valg angående stearinlys og spesiallinser, vil det være noen innendørsscener som ikke er så skarpe. Men filmen ser 100% ut slik den var ment. Lyden, et 5.1 surround DTS-HD Master Audio spor, er også topp klasse. Denne utgivelsen er referansekvalitet!

Ekstramateriale

New documentary featuring cast and crew interviews as well as audio excerpts from a 1976 interview with director Stanley Kubrick: Kjempefin dokumentar på 38 minutter. Barry Lyndon er som sagt basert på en roman av Thackeray. Hvordan får man overført historien til lerretet på en mest mulig tro måte? Her diskuteres filmtekniske grep, lyssettingen som skal behandles grundigere i en egen dokumentar og kostymene som også får en egen ekstra gjennomgang.

New program about the film’s groundbreaking visuals, featuring focus puller Douglas Milsome and gaffer Lou Bogue as well as excerpts from a 1980 interview with cinematographer John Alcott: I disse korte dokumentarene på henholdsvis 15, 10 og 5 minutter, fortelles det om de spesielle linsene de fikk fra NASA, som ikke var ment for film. De var ment for ytre rom. Det snakkes også en del om bruken av zoom. At kun stearinlys skulle brukes som lyskilde i visse scener, skapte store utfordringer for kontinuiteten i scenen. Stearinlysene måtte byttes ut hele tiden, for hver tagning, og dem er det som kjent mange av i en Kubrickfilm. Kasse på kasse med stearinlys sto under bordet i scenen.

New program featuring historian Christopher Frayling on Academy Award–winning production designer Ken Adam: En kort dokumentar på 13 minutter med Ken Adam, som var production designer på denne filmen og Dr.Strangelove. Han lagde store og imponerende set-pieces, som The War Room i Dr.Strangelove. Barry Lyndon ble i sin helhet filmet på lokasjon. 9 landsted ble brukt for innendørsscenene for Lady Lyndons hus.

New interview with editor Tony Lawson: Kubrick var veldig interessert i detaljer og elsket å gjøre nye ting. Han var involvert i alle felt i filmskapingen. 14 minutter.

French television interview from 1976 with Ulla-Britt Söderlund, who codesigned the film’s Oscar-winning costumes: Söderlund lagde kostymene til The Emigrants og The New Land av Jan Troell. Kubrick kontaktet henne og ville ha den type tekstur og utseende på kostymene. De så godt brukt ut og autentiske. Hemmeligheten er vask og faktisk bruk av kostymene. I Barry Lyndon ble det også brukt ekte uniformer fra perioden, lånt ut fra museum. Ryan O’Neal brukte 38 kostymer i filmen.

New interview with critic Michel Ciment: Kubrick laget ikke gode filmer med en gang. Nøkkelen til å forstå filmene hans er konflikten mellom lidenskap og fornuft. 1700-tallet er Kubricks århundre, med opplysningstiden, fornuftens århundre. 17 minutter.

New interview with actor Leon Vitali about the 5.1 surround soundtrack, which he cosupervised: Kubrick behandlet lyden som han behandlet bildet, med en perfeksjonistisk holdning. Den tids kinoer satte lyd nederst på prioriteringslisten. Noen ganger hadde kinoene bare èn kanal. Mono kan noen ganger høres litt sammenpresset ut, mens 5.1 åpner lyden opp. Hver komponent høres bedre. Fin dokumentar på 10 minutter, Balancing Every Sound.

New piece analyzing the fine-art-inspired aesthetics of the film with curator Adam Eaker: I denne 15 minutter lange dokumentaren, Cinematic Canvas, får vi en interessant innføring i hvilke malere som inspirerte Kubrick i filmen. Noen scener er rett og slett gjengivelser av motivet fra et maleri. Spesielt ble malere som Gainsborough, Reynolds og Hogarth brukt som inspirasjon.

Trailers: To trailere, den andre en kortere versjon av den første. Den lange er en god trailer, hvor det leses opp gode kritikker. Det hevdes at filmen er en klassiker allerede, og den vakreste filmen du noen gang vil se. Trailer nummer to har en kontinuerlig fortellerstemme, naturlig nok pga lengden.

An essay by critic Geoffrey O’Brien and two pieces about the look of the film from the March 1976 issue of American Cinematographer: Et tykt hefte denne gangen, med et innhold som absolutt anbefales. Godt å stykke opp ekstramaterialet med tekst på papir også. O’Brien skriver et meget godt essay, i en standard stil for slike essay. I de to neste tekstene får vi en meget grundig gjennomgang om kameraer, linser og lyssetting.