The Last Wave

The Last Wave (Criterion nr. 142)(DVD)

Australia – 1977 –Peter Weir (farger) – 106 minutter – Mystisisme, overnaturlig thriller.

Vann

Nivå 1 (uten spoilers)

Som den forrige filmen jeg skrev om, Tunes of Glory, er The Last Wave også en film du neppe har hørt om. Jeg er tydeligvis inne i en periode hvor jeg plukker disse ukjente perlene. The Last Wave er en film om det okkulte som tar for seg Australias stammefolk blant aboriginere. David Burton er forsvarsadvokat, og får en sak i fanget hvor han må forsvare 4 aboriginere som er siktet for å ha drept en femte. Han får fort en følelse av at det ikke dreier seg om fylleslåssing, men om okkulte stammeregler.

Nivå 2 (med spoilers)

Som med regissør Peter Weirs film fra 1975, Picnic at Hanging Rock, er det hendelser i The Last Wave som ikke forklares og som heller ikke kan være mulig. Men det overlates til oss å tolke, både om det vi ser skal tas bokstavelig eller symbolsk, eller om det var en drøm. Weir liker å la ting henge i luften, hans filmer går ikke nødvendigvis opp ved hjelp av logikkens og fornuftens briller. Kun når du ser filmen med andre briller, føles det som et sammenhengende verk. Omtrent som hos David Lynch.

Vann, som i regn og bølger i denne filmen, symboliserer ofte omveltninger. Jeg føler at den symbolske tolkningen av vannet retter seg mot David. Det er først og fremst han som skal oppleve omveltninger, og den største kommer på slutten av filmen. Det bygger seg opp med gjentatte stormer og noe som kan tolkes som en flodbølge på slutten, det ultimate symbolet på omveltning. Regn, som kontinuerlig er til stede i filmen, symboliserer gjennom bestanddelen vann opprinnelsen til livet. Regn symboliserer også forbindelsen mellom himmel og jord, altså mellom det åndelige livet og livet vi lever her på jorden. David skal komme i kontakt med sin åndelige side i løpet av filmen.

Filmen starter med torden uten at det er skyer på himmelen. Skolebarna er ute og leker, men må trekke innendørs da regnet begynner å fosse ned. Uværet eskalerer og blir til storm. Hagl så store som håndballer fosser ned mot bakken. Nå er det livsfarlig. Vinduer blåses inn, vindusruter knuses og skader elevene. Fra nå av skal det regne omtrent konstant gjennom filmen. Men i en oppholdsperiode tidlig i filmen, skal allikevel vann være framtredende. Et overfylt badekar skaper oversvømmelse på badet, og vann renner nedover trappen. En smakebit på hva huset skal oppleve av regn og storm senere i filmen.

«Loven står over mennesket». Det er en nøkkelsetning for aboriginers stammefolk. Loven er det åndelige i deres verdensanskuelse. Denne setningen forlangte Gulpilil, aborigineren som spiller Chris, å ha med i filmen. Han er fra stammefolk selv, og han ønsket at andre australiere skulle forstå stammefolket. Han er omtrent den eneste som kan føre disse to verdene sammen i Australia. Da han godtok å spille i filmen, åpnet det for at Nandjiwarra Amagul som spiller Charlie, også ble med sammen med fire andre stammefolk. Amagul er stammeleder i det virkelig liv også, slik som karakteren Charlie i filmen er.

Det finnes to måter å eksistere på parallelt i vårt liv. To tidsvirkeligheter. En vanlig som du og jeg lever i til vanlig. Men også en drømmetid som er mer virkelig enn vår tid. For å komme i kontakt med drømmetiden brukes symboler, objekter og ritualer. En ånd kalles Mulkurel, og Burton finner ut at han er del av denne ånden. Mulkurel uttrykker seg gjennom mennesker. Charlie tester David ved å spørre ham om han er fisk, slange eller menneske. David svarer nei til disse, og et tydelig ja på om han er Mulkurel.

Nå føles det naturlig å rekapitulere handlingen. Andre vil sikkert hevde at det burde ha kommet i begynnelsen av teksten, men jeg tenker at det vi har drøftet til nå kan være greit å ha i bakhodet når vi nå skal se på handlingen. David Burton får altså oppgaven med å forsvare de fire mennene som er siktet for å ha drept en mann i det som ser ut som en krangel i fylla. Egentlig jobber han mest med næringslivsjuss, men han får allikevel denne oppgaven. Kanskje fordi det ikke er så farlig med saker hvor aboriginer er involvert. Jurysammensetningen kan betraktes med dette i mente. Den er nemlig kritthvit. David ser for seg et forsvar basert på å trekke inn stammefolkaspektet i saken. Det har frikjent aboriginer før, siden saken da har blitt overlatt til stammens eldste. De har ofte dømt mildt. Men hans kollega kan fortelle ham at det ikke finnes stammefolk i byene. Det skal David etter hvert finne ut ikke stemmer. Chris og Charlie blir hans inngang til denne overbevisningen.

David begynner å få drømmer. I den ene får han visjoner om en aborigin som holder frem en stein med tegninger på. Da han møter de fire tiltalte, har de med en femte mann som heter Chris. Chris er mannen fra Davids drøm. David etablerer en kontakt med Chris, og sakte men sikkert deler Chris av sin kunnskap om drømmeverdenen. Han tar med seg Charlie på en middagsinvitasjon hos Burton. Sammen trenger de inn i drømmetiden, som skal være hovedbjelken i forsvaret. Men det er en møysommelig og motvillig prosess. Chris går fra å innrømme at de er stammefolk i rettsaken, til å reversere sin forklaring til at det var et fylleslagsmål. Straffen i en vestlig rettsak er mindre enn stammefolkets straff for å utlevere stammens ritualer.

I sin ferd mot mer kunnskap om stammefolkets indre hemmeligheter, blir drømmene hyppigere og inneholder mer og mer voldsomt innhold. Charlie dukker etter hvert opp i dem, og kona til David ser Charlie holde huset under oppsikt. David finner det best at kona tar med seg barna og drar til et tryggere sted til rettsaken er over. Etter dette eskalerer prosessen. Vann, regn og storm herjer huset. Det nærmer seg et klimaks.

Til slutt går Chris med på å vise David hva som eksisterer i byens underverden, både fysisk og spirituelt. Ned gjennom kloakksystemet bærer det, dypere og dypere helt til de urgamle aboriginlevningene dukker opp. Her er tegninger og symboler, altere og steiner med rituell betydning. Byen er bygget oppå disse levningene. Her er tegninger som viser Mulkurel i kontakt med mennesker. David må gå det siste stykket alene uten Chris. Plutselig dukker en aggressiv Charlie opp i full rituell mundur, med ansikts- og -kroppsmaling. Det er mulig at David slår ham i hjel med en rituell stein, men det blir aldri helt avklart. Da David finner en vei ut på en strand, kommer en stor bølge mot ham, the last wave. Kanskje betyr det at livet skal aldri bli det samme for David, eller at bølgen skal bli hans død. Slutten er vanskelig å tolke. Peter Weirs utgangspunkt for filmen var å beskrive reisen til en jordnær person som opplever et forvarsel. Resultatet ble en av de beste australske filmene noensinne.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Walkabout, Picnic at Hanging Rock, The Ninth Gate og Exorcist II.

Øyeblikket: Dødsfallet til aboriginen skyldes ikke fysisk vold, men magi. Stammelederen Charlie retter en ben mot ham mens han fremfører besvergelser. Mannen får tydelig smerter i brystet, og faller om. Denne scenen forteller oss noe om retningen filmen tar, og hva som er virkelighet i denne filmen. Den ser ikke på magi som noe overnaturlig, men som en reell del av virkeligheten og det blir premisset for historien.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.77:1. Bildekvaliteten er som en middels DVD i dag. Dette er en gammel utgave, og var veldig bra da den kom ut. Men i forhold til dagens DVDer faller den gjennom. Men allikevel, lite skader og et greit bilde. Lydformatet presenteres i to utgaver, stereo og 5.1 surround. Lyden er god, med mye aktivitet i bakhøytalerne. Storm og regn skaper en magisk stemning. Lyden av en brummende Didjeridu, et aboriginiinstrument, svever i rommet.

Ekstramateriale

Interview with director Peter Weir: Meget fattig utgivelse når det gjelder ekstramateriale. Dette 11 minutter lange intervjuet med regissør Weir er det mest omfattende på disken. Det sier ikke så lite. Weir snakker mest om hvordan han fikk med stammefolket på å delta i filmen. Kort, greit intervju. Hadde ønsket meg mye lenger intervju med en strålende regissør.

Original theatrical trailer: Trailer på snaue tre minutter, som fokuserer på været. Kan været fungere som en advarsel? Dessverre bygges traileren over en lest som skal formidle The Last Wave som en ren skrekkfilm, og det er den ikke. Det er misvisende, men jeg gir traileren godkjent allikevel.

Hefte: Et essay av Diane Jacobs. Kort essay som går direkte på essensen i filmen, og bruker sine tilmålte sider effektivt. Jacobs er god til å plassere stikkord for oss å reflektere rundt. Hun konsentrerer seg om filmens budskap og tema. 4 små sider.