The Bank Dick

The Bank Dick (Criterion nr.78)(DVD)

Ingen direkte trailer, men se den allikevel:

USA – 1940 –Edward Cline (svart/hvitt) – 72 minutter – Komedie

Herlig ukorrekt

Nivå 1 (uten spoilers)

En eldre familiefar med mange usympatiske trekk, blir tilfeldigvis småbyens lokale helt og tilbudt jobb som sikkerhetsvakt i banken. Mer en serie med sketsjer enn en sammenhengende film, byr The Bank Dick på gammel ukorrekt humor. Masse humor.

Nivå 2 (med spoilers)

Egbert Sousè, med akutt aksent må vite som han aldri unnlater å opplyse om, er en arbeidsløs familiefar. Hans beste venn er bartenderen Joe. Hans kone, svigermor og datter ser ut til å ha rottet seg sammen for å hindre ham i å røyke inne eller generelt ha det litt fint. Han tilbringer dagene sine med å vandre rundt som en bedreviter og gi verdiløse råd som man gjør best i å ignorere. Han er også god til å fortelle historier til de som orker å høre på. Eller juge, som det også kalles.

I The Bank Dick er det ingen som fremstår som spesielt sympatiske eller omtenksomme mennesker. Sousé er generelt uinteressert i familien sin, og de i ham. Det er tydelig at vi er i 1940, når man ser Sousé lappe til ungen sin med avisa. Både i filmhistoriens univers og filminnspillingens univers. Siden Sousé ikke har noen gode egenskaper, har han hvert fall egenskapen grådighet. Han lurer datterens kjæreste til å bruke en bonus på spekulasjon, og det går jo som kjent alltid dårlig. Hvert fall i filmens verden. Gutten jobber i banken, og hans kommende svigerfar har liten tanke på datterens fremtid. Ikke bare har han blitt lurt til å satse bonusen, men også til å snike den til seg 4 dager før den utbetales. Hvis dette oppdages mister han jobben også. Så da en bankinspektør dukker opp for å foreta revisjon, må han både skjenkes og forgiftes. Dessverre forblir han ikke dårlig i 4 dager, så da må det saboteres på annen måte. Briller knuses, regnskap ødelegges og hender klemmes. Forgjeves.

Filmen kan fremstå som enkel, og er det også, men det er litt mer bak enn det som møter oss ved første gjennomsyn. Vi kan jo legge merke til at da Sousés liv forbedres, så er ikke det på grunn av hans intelligens, hardt arbeid eller gode holdninger. Det er på grunn av flaks, tilfeldigheter og andres ulykke. Her punkterer Fields manus Sousés skrytende og overdrivende selvoppfattelse og dermed også den amerikanske tendensen til å gjøre det samme.

I denne filmen arbeider W.C.Fields videre med temaene han tar opp i kortfilmene sine. Nemlig småbypuritanisme, irriterende barn, den dominerende familien og gleden ved å røyke og drikke. Ingen er sympatiske, men Fields sparer de verste trekkene til seg selv. Humoren kan virke gammel, men den er gjort med en subtil hånd. Fields nyter stor respekt for sine portrett av disse gretne, gamle gubbene.

Han var en mann som visste hva hans image var, og brukte det for det det var verdt. Han ble parodiert, noen ganger ganske krast. Men det kunne han spille på og rendyrke. Slik ble hans karakterer mer mangefasettert enn det kan se ut ved første øyekast.

For de som ikke har sett en film med W.C.Fields før, kan det være interessant å sjekke ut Never give a sucker an even break på You Tube. Da får man et greit bilde av typen film vi snakker om her.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Never give a sucker an even break, W.C.Field’s Short Films, Duck Soup og A Night in the Opera

Øyeblikket: Mye å ta av i en film som egentlig ikke har noen historie, men mange hendelser satt sammen. Jeg velger meg den herlig ukorrekte scenen hvor han står foran en mørkhudet mann i bankkøen. Da han blir oppmerksom på ham, skvetter han til som han har sett djevelen selv. Denne scenen hadde neppe passert i dag og godt er det, men morsomt er det med sin latente rasisme. Dette er jo en tid med mye akseptert rasisme som segregering, blackfacing og negativt språk rettet mot svarte.

Lyd og bilde

Bildet vises i 1.33:1. Lyden er mono. Det er et meget gammelt bilde, som kunne ha godt av en restaurering. Det er til tider slitent, og ute av fokus. De store skadene ser jeg dog ikke. Lyden har en metallisk klang ved seg, men det går nå greit. Dette er en slik tidlig utgave av en gammel film som ikke ser ut til å ha en bedre utgivelse, så jeg er bare glad for sjansen til å se den.

Ekstramateriale

Hefte: Et kjempekort essay som allikevel er verdifullt. I en meget konsis tekst får vi vite det viktigste om filmen. Hvert ord er veid på gullvekt over halvannen side.