The Great Beauty

The Great Beauty (Criterion nr.702)(Blu-ray)

Italia – 2013 –Paolo Sorrentino (farger) – 142 minutter – Drama

La Dolce Vita 2.0

Nivå 1 (uten spoilers)

Journalist Jep Gambardelle er også forfatter av en megasuksess som han aldri har fulgt opp med en ny bok. I stedet vanker han i sosietetsmiljøet med endeløse fester og endeløse samtaler. Han bor i verdens vakreste by, Roma, men føler samtidig meningsløsheten og forfallet i tilværelsen sterkt.

Nivå 2 (med spoilers)

Roma er en virkelig vakker by. Brostein og ærverdig vakker arkitektur. Hovedpersonen bor rett ved Colosseum, hans enorme veranda ligger rett overfor den gamle arenaen. Her samler han sitt miljø, sin flokk, til sene kvelder. Og flokken er sosieteten. Selv fikk han antagelig innpass gjennom å ha skrevet en høyt respektert bok for lenge siden, og har seilt på ryktet siden. Han skriver for et sosietetsmagasin og gjør portrettintervjuer med brodd.

Jep blir introdusert i filmen på en herlig måte. En glisende, verdensvant eldre mann med en sigarett mellom tennene, i en lystig setting på en fest. In-dansen akkurat nå er Conga, og «flokken» hans gjør Romas beste ifølge Jep. Og grunnen er at Congatoget ikke drar noe sted. Dette er en grunnholdning som skal vise seg å være viktig i filmen. Roma er «den evige stad», ikke fordi den er så gammel, men fordi ingenting tillates å forandre seg. Overklassen forlater aldri Roma. De beste menneskene i Roma er turistene, for de er reiser til steder. Sosieteten danser line dance hvor de ender opp samme sted, og det er ikke tilfeldig. Jep er leder for dem, og sentral for deres hygge. Noen ganger ser vi erotisk ladede scener, hvor karakterene er så selvopptatt at de bedriver autoerotisme. Det foregår en hodeløs jakt på nytelse. På veien mister romerne sin moral. Jep blir et symbol på dualiteten i mennesket, han er både introvert og et sosialt dyr. Den kommer tydelig til uttrykk når han deltar i festligheter for så å trekke seg tilbake.

Stort sett dreier The Great Beauty seg om Jeps deltagelse i fester og forskjellige kulturbegivenheter. Han er fullstendig klar over at begge deler er av den overfladiske sorten. Han observerer det med distanse, selv om han gjerne deltar i festlighetene. Som regel trekker han seg rimelig fort tilbake, og blir stående på siden som en observatør. Når hans skriver om kunstuttrykk, er han gjerne kritisk og gravende. Da får vi noen av de beste og skarpeste betraktningene i filmen, som da han plukker fra hverandre en performancekunstner som ikke helt vet hva hun forsøker å si. Eller en oppvisning hvor et barn maler et bilde med hele kroppen. Jep har ingen illusjoner lenger, han ser det meste som kommersielle stunts.

Den ene performancekunstneren løper med hodet først i en murvegg, og et blasert publikum applauderer. Jep intervjuer henne etterpå, og får svevende svar av esoterisk natur når han forsøker å gripe meningen ved kunsten hennes. Som vi så ofte har sett når man presser sjamaner og andre som tror på energier og energifelt, blir de ganske lukket og avvisende. Fremstillingen til Sorrentino her, avslører en grunnleggende skepsis til fenomenet. Jep sitter med et ansiktsuttrykk som viser at han ikke kjøper den altfor floskelladede forklaringen, og han presser til hun går seg vill i klisjeene og avslutter intervjuet. På samme måte ser han barnekunstneren som del av et kommersielt apparat iscenesatt av foreldrene, og forteller sin samtalepartner at de drar inn store pengesummer på stuntene.

The Great Beauty kan sees som La Dolce Vita 50 år senere. 50 år med korrupsjon, politisk ustabilitet og skandaler, slik at romerne har blitt immune mot sjokk. Alt de er opptatt av er å få tiden til å gå. Berlusconi nevnes aldri med et ord, men hans avtrykk i dette samfunnet er udiskutabelt. Sorrentino beskriver ofte karakterer fanget i et ødelagt system som forsøker å beholde litt verdighet og lojalitet til samfunnsordenen. Som regel er de middelaldrende eller eldre menn.

Den første idèen til Sorrentino var å følge opp Flauberts ønske om å skrive en bok om ingenting. Er det mulig? Sorrentino ville lage en film om det som irriterer oss, det som behager oss, det vi kaster bort tiden vår på. Men han kunne aldri putte en karakter han forakter opp på lerretet, han må like dem litt. Derfor er det ingen fullstendig endimensjonale karakterer i filmen. Men det finnes irriterende karakterer, som kardinalen som bare vil snakke om oppskrifter om han blir presset til å snakke om alvorlige emner.

Møtet med dyr er et møte med sannheten i deg selv, eller det du kan finne i deg selv. Hvis filmen skulle blitt oppsummert i et bilde, ville det vært nonnen som klatrer opp trappen ved San Giovanni. Du kan få frem skjønnhet gjennom hardt arbeid. Nonnen er som inkarnasjonen av Mor Teresa, det tror jeg vi alle må tenke når vi ser henne. Hun samler emigrerende flamingoer på Jeps veranda, og sammen med scenen hvor Jep møter en giraff, er det filmens beholdning av mennesker møter dyr. Det er alltid en slik scene med i Sorrentinos filmer.

Jep er blitt mer bevisst sin egen død og sin kropps forfall ettersom tiden går. Små drypp fra fortiden hans presenteres oss gjennom møter med andre mennesker. Spesielt er det et møte som setter i gang minnene hos Jep. En enkemann informerer han om at Jeps gamlekjæreste, og hans kone har gått bort. Han har lest hennes dagbok, og det viser seg at Jep var hennes eneste kjærlighet. Mannen lever godt med det, og er så raus at han vil at Jep skal vite det. Dette setter i gang noen tilbakeblikk til ungdommen og møtet mellom Jep og henne, badende på svaberg i solen.

Hva betyr tittelen? The Great Beauty kan selvfølgelig være Roma selv, arkitekturen vi får servert gjennom hele filmen som er åndeløst vakker. Men det kan også være det Jep er på jakt etter hele livet, men aldri finner og derfor aldri skriver bok nummer to. Skjønnheten i livet. Han er så desillusjonert og kynisk at hans øyne aldri kan finne den.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: La Dolce Vita, 8 ½, The Conformist, Il Sorpasso,

Øyeblikket: Jeps nedsabling av en av sine venninners livssituasjon og bedrifter. Han utfører et karakterdrap midt i vennegjengen, på et nachspiel. Pent er det ikke, men elegant er det. Jep er som forfatter og journalist en mester med ord, og han er også skruppelløs nok til å bruke sin gaves mørke side. En uendelig trist scene, men kanskje også nødvendig. Overraskende nok er de to venner igjen en time senere. De trenger hverandre, og tilhører tross alt samme flokk.

Lyd og bilde

Filmen serveres oss med et strålende bilde i formatet 2.40:1. Her er ingen skader eller svake partier. Det er sylskarpt, med nydelige farger, imponerende dybde og sterk kontrast. Vi er heldige som får et slikt bilde på en film som beskriver skjønnhet i form av arkitektur og tablåer som tar pusten fra deg. Lyden er sterk og aggressiv, og 5.1 surround DTS Master Audio-sporet formidler både musikk og effekter forbilledlig. Topp, topp, topp.

Ekstramateriale

New conversation between Sorrentino and Italian cultural critic Antonio Monda: God samtale hvor intervjueren trekker parallellene vi alle ser til La Dolce Vita, og spesielt til karakteren som spilles av Marcello Mastroianni. Disse referansene er mest ubevisst, sier Sorrentino. Filmens idè er at våre liv er vakre, men også utmattende. Det skal speiles i lengden på filmen, som opprinnelig var 3 timer og 10 minutter. Men fremdeles er det en lang film. Samtalen er på 38 minutter.

New interview with actor Toni Servillo: Det har blitt noen samarbeid mellom Sorrentino og Servillo. Det starter som regel med at Sorvillo får tilsendt et manus fra Sorrentino, med beskjed om han Servillo var i tankene da det ble skrevet. I denne filmen spiller han Jep, som er veldig napolitansk. Han har en fot i sositetsmiljøet og en fot utenfor. Han føler at døden nærmer seg, og tenker mye på forfall. 12 minutter.

New interview with screenwriter Umberto Contarello: Sorrentino og Contarello har mye til felles, og begge liker å skrive høylytte scener. De skulle en gang lage en film sammen om Napoli, men den ble det aldri noe av. Det hele endte opp i en film om Roma hvor mye av grunnarbeidet ble med fra den andre filmen. 12 minutter.

Deleted scenes: Maestro – Her besøker Jep en gammel mesterregissør. 2 minutter og 45 sekunder.

Montage – Noe beslektet med Maestro, men bygget opp som en montage av bisarre episoder fra filmen.

Trailer: En nydelig og stemningsfull trailer på litt over 2 minutter.

A booklet featuring an essay by critic Phillip Lopate: Kanskje det beste essayet jeg har lest i Criterion Collection. Utrolig lærerikt, fokusert og velskrevet. Enorm hjelp til å gripe hva filmen forsøker å gjøre. Kudos!