Funny Games

Funny Games (Criterion nr.975)(Blu-ray)

Østerrike – 1997 – Michael Haneke (farger) – 109 minutter – Skrekk/Drama

Et lek vi er del av

Nivå 1 (uten spoilers)

En familie på tre skal feriere i feriehuset sitt. Plutselig dukker to unge menn opp for å låne egg. Dette blir opptakten til et mareritt for familien når det viser seg at de to er mer interessert i å utøve vold for voldens egen skyld. Og familien er tilfeldige ofre.

Nivå 2 (med spoilers)

Familien har rigget seg til i feriehuset, og George har gått ned til båten sammen med sønnen Georgie. Anna holder på i kjøkkenet da en ung mann, Peter, kommer på døren og ønsker å låne egg. Han får låne dem, men virker mer interessert i å tvære ut besøket. Da han mister eggene i gulvet oppleves det både for Anna og oss som drøying av tid. Da Paul også dukker opp og blir ubehagelig, forsøker Anna å få dem til å gå. De snor seg unna,  distraherer henne og kontrollerer situasjonen. Spillet vendes til kritikk av Anna og forurettede miner. George ankommer og får beskjed om å kaste dem ut. Men George er nølende og inntar feilaktig en slags meglerrolle. Det ender med at han får kneet sitt knust av en golfkølle. Skaden kombinert med Georges passivitet, skal gjøre ham til et lett offer for de to monstrene.

Spillet fortsetter som en selskapslek kun en part vil spille. I thrillere finnes det en uskreven regel om at man ikke skader hunder og barn. Haneke bryter den med intensjon. Spesielt sekvensen med barnedrapet tværes ut i tid, men selve drapet foregår offscreen. Derimot blir liket liggende godt synlig i en 10 minutter lang scene, hvor foreldrene er i samme rom. Det gir tid til refleksjon rundt en grusom situasjon.

Ved første øyekast kan Funny Games virke som om den handler om to unge menn som terroriserer en liten familie og spiller et sykt spill. Men Haneke er aldri så lett å gripe. Hans hovedanliggende er å vise oss at vi som tilskuere er medansvarlige for den rå volden vi blir eksponert for gjennom film. Mennesker forstår ikke hva vold er når ser det gjennom film og TV, og det fører til farlige situasjoner. Filmens fremste virkemidler er å bryte den fjerde veggen og to forskjellige skuespillmetoder.

La meg utdype: Ved å bryte den fjerde veggen, involverer Haneke publikum i historien. Det starter med et blunk fra Paul, men det er ikke nok til at vi er sikre på hva som skjer. Men senere henvender han seg direkte til oss, og spør om dette er nok. Så konkluderer han med at vi ikke har nådd vanlig spillefilmlengde ennå. Han drar oss altså ut av tilskuerrollen, og bevisstgjør oss på at det som skjer i filmen, skjer av hensyn til oss. Det mest ekstreme tilfellet av det å vise oss at vi ser på en film, skjer mot slutten. Anna gripe geværet og skyter Peter. Dette er den eneste scenen hvor vi ser eksplisitt vold, og scenen følger en tradisjonell skrekkfilm/thrillers oppbygging. Men Peter var ikke død, for Haneke bruker sin regissørmakt til å la Paul plukke opp en fjernkontroll og spole tilbake til rett før skuddet. Når filmen starter opp igjen, avvæpner han Anna med letthet. En tydeligere demonstrasjon av at vi ser på en film, kan knapt tenkes.

Den andre måten er å la de to skuespillerparene spille i to «forskjellige» filmer. Anna og George spiller i en tragedie, Peter og Paul spiller i en komedie/farse. Anna og George forsøker å håndtere en surrealistisk situasjon med en realistisk respons. Det kan ikke gå. Mitt ankepunkt eller bekymring mot filmen, som Haneke bekrefter i et av intervjuene, er at filmen kan sees «feil». Spesielt unge menn kan være tilbøyelige til å se filmen som en «kul» film, hvor de etiske og samfunnskritiske sidene forsvinner ut av vinduet. De to unge mennene som har kontroll på situasjonen blir forbilder og sett på som kule. Vi har sett det skje med andre filmer, som Natural Born Killers. Her har jeg en personlig anekdote å dele med dere. Som ung mann selv var jeg på kino i 1994 og så Natural Born Killers. Jeg så den sammen med en kamerat, og jeg husker godt hva han fortalte meg rett etter visning:  »Det var øyeblikk under filmen hvor jeg bare ønsket å snu meg mot deg og slå til deg». For en 23-åring var det mediekritiske aspektet ved filmen bortkastet, filmen ble sett som en ren actionfilm som pumpet opp adrenalinet. Min kamerat var ikke alene i denne lesningen av filmen, Natural Born Killers inspirerte flere unge par til å legge ut på drapsturnè flere land i verden.

I motsetning til Natural Born Killers skjer all volden i Funny Games off-screen. Det gjør at publikum orker å sitte ut filmen, men også at de må reflektere og forestille seg hva som skjer. Det fører ifølge Haneke til mer innlevelse. Folk ble provosert når de forsto at de selv driver handlingen frem gjennom sitt engasjement. Et bevis på det, som jeg tror Haneke koste seg voldsomt med, er at publikum klappet da Anna skyter Peter. De er tydeligvis «inne» i filmen. Når Haneke så spoler tilbake og visker ut denne hendelsen, føler publikum seg snytt og sviktet. Hvorfor gjør mennesker som Paul og Peter onde ting? Svaret kan være «hvorfor ikke?», når man ikke tror på de moralske eller religiøse holdningene som hadde forhindret det.

I Hanekes tidligere trilogi 71 Fragment, Bennys Video og Seventh Continent sitter publikum på trygg avstand og observerer volden. I Funny Games blir de involvert og en del av volden. I vanlige filmer kan man si at publikum blir forbrukere av vold. Et poeng som er verdt å merke seg, er at de unge mennene ikke tar med noen våpen til huset. Alt de bruker finner de i huset, enten redskaper som kan brukes til vold (golfkølle) eller redskaper som er ment for voldsutøvelse (jaktgevær). Slik kan man jo si at de voksne i familien ikke er uskyldige de heller. Reaksjonen til foreldrene etter at sønnen blir drept, kan virke merkelig. De er veldig fokusert på seg selv og sin overlevelse, og ser ikke ut til å sørge i særlig grad eller ta inn over seg sønnens død. Men denne reaksjonen er realistisk, forsikrer Haneke oss om i et intervju.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Natural Born Killers, Pulp Fiction, Man Bites Dog og Hanekes egen Hidden.

Øyeblikket: Etter lang tid med desperasjon, mishandling og frykt, mobilisere Anna viljen og determinasjonen som skal til for å gripe en mulighet som byr seg. Hun kaster seg over geværet, får vendt det mot Peter og blåser ham til en verden bortenfor vår. Men Paul plukker bare opp fjernkontrollen, spoler tilbake til før hun får tak i geværet og avverger situasjonen med letthet da filmen ruller i gang igjen. Dette er den ultimate påminnelsen om at vi ser en film, og vil dele publikum i to hva responsen angår. Grepet minner om et han gjør i Hidden, som jeg håper å snakke mer om i denne bloggen om filmen blir gitt ut av Criterion Collection i fremtiden.

Lyd og bilde

Funny Games presenteres til oss i et 1.85:1 bilde, med 5.1 surround DTS Master Audio. I en film med så mye off-screen lydeffekter, er det viktig med et godt lydspor og det får vi. Retningsbestemte effekter gjengis presist og riktig. Bildet er jevnt over godt, med gode detaljer i nærbildene. Kontrast og skarphet er også bra. Om jeg skal ha noen innvendinger vil det gjelde de dunkle innendørsscenene, som kunne vært mer imponerende. Men for all del, et godt bilde.

Ekstramateriale

New interviews with Haneke and actor Arno Frisch: Vi starter med Hanekes intervju på 25 minutter. I 1967 hadde Haneke idèen om «Weekend», en film om en ung mann som har begått en forbrytelse ved et uhell og gjemt seg i et feriehus hvor en familie ankom. De overrasker ham og ting begynner å skje. Han fikk støtte fra German Film Fund, men altfor lite. Mange år senere plukker han manuset frem og skriver det om. Klisjeen ville ha vært å la forbryterne komme fra arbeiderklassen, men det ville ha vært å rive fundamentet bort fra den egentlige historien. Da hadde det blitt en søken etter sosiologiske årsaker i stedet for en kritikk av publikums medvirkning til vold på film (min tolkning). Arno Frisch: Filmens innendørsscener ble innspilt i studio, noe som gir skuespillerne meget god kontroll. Det ble et kammerspill. Hans karakter, Paul, er mange karakterer i èn, hvorav den psykopatiske seriemorderen kun er èn. Dette understrekes av navnene de to gir hverandre, som Beavis/Butthead, Tom/Jerry, Helan/Halvan og Peter/Paul. Arno tror at publikum ikke taklet bitende ironi kombinert med brutalitet. De som forlot kinosalen vippet setet opp med et smell for å markere sitt standpunkt. Natural Born Killers og Pulp Fiction var innom samme tema på samme tid. 18 minutter.

New interview with film historian Alexander Horwath: Denne filmhistorikeren har en akademisk tilnærming til filmen, som gir oss en noe mer teoretisk vinkling på filmen. Han mener publikum er del av eksperimentet, både mens den utfolder seg og i tiden etterpå. Filmtidsskriftet Cahiers de Cinema var aldri glad i Haneke, kanskje fordi han ikke var eksperimentell nok i kameraarbeidet. 28 minutter.

Press conference from the 1997 Cannes Film Festival featuring Haneke and actors Susanne Lothar and Ulrich Mühe: Kjempeinteressant segment på 44 minutter. Haneke ønsket at publikum skulle gå ut av kinosalen med et litt annet syn på vold etter filmen. Han var ikke interessert i om det var psykopater eller rike unge menn som kjedet seg som sto bak volden. «Vold uten motiv» er et symptom på vårt industrialiserte mediasamfunn. Filmen inspirerte 3 lignende situasjoner i virkeligheten, i Spania, USA og Tyskland.

Trailer: En kort, kontrastfull trailer på ett minutt og 12 sekunder. Vi får se klipp fra begynnelsen og klipp fra slutten. Stilig.

An essay by critic Bilge Ebiri: Meget innsiktsfullt essay! Haneke avslører publikums ansvar for vold på film. Vi blir bevisst vår posisjon som publikum og forbrukere når Paul blunker til oss. Er vi på familiens side eller på Peter og Pauls som er våre virkemmidler for at filmen skal bli en skrekkfilm?